Hva er galt med meg?

[Gjest Rebus]

Hei. Jeg er en jente på 20 år, og jeg aner ikke hva som er feil med meg. Har lest litt om manisk depressivitet, og kan hende det er det jeg har, men jeg vet ikke. Jeg er sånn at jeg kan være i kjempe godt humør og faktisksyns jeg selv er lykkelig i mange uker, så skjer det en liten ting som gjør meg litt lei meg (f.eks. at jeg føler at kjæresten min tar meg for gitt), og etter det er jeg da kjempe lei meg resten av dagen og ofte dagene etter og. Når jeg først er lei meg kan jeg ikke klare å komme på noe positivt ved livet mitt, og noen ganger har jeg lyst til å ta livet mitt. Men jeg vet likevel med meg selv at dette bare er "en fase". Jeg vet jeg ikke har noen grunn til å være så lei meg, men det kommer ikke fram. Alt er bare negativt. Jeg har også bulimi, som jeg har hatt i 5 år, og før slet jeg med selvskading. Men sistnevnte har jeg ikke gjort på snart 12 mnd. Jeg vet det er mye galt i hodet mitt, men ikke akkurat hva. Jeg vil også gjerne ha hjelp, men jeg er student og har ikke råd til psykologtimer. Hva skal jeg gjøre? Mvh. jente 20

[Gjest M.Angelica]

Tenkte bare å si at de fleste høgskoler har gratis psykolog, sosionom og prest..

[Gjest Rebus]

Tenkte bare å si at de fleste høgskoler har gratis psykolog, sosionom og prest..

Jeg går på privatskole. Er ingen slik ordning der, ikke engang helsesøster..

[Gjest izzabell]

manisk depressiv kalles nå bipolar lidelse. De depressive episodene kjennetegnes av at de kan være ekstreemt dype, noen føler at det er en uutholdelig smertefull tilstand, man kan ligge i sengen og hyyylgrine. Andre igjen føler seg helt lammet og orker knapt røre på seg. Man tenker på selvmord og død hele tiden (selv om man ikke har lyst til å ta sitt eget liv, så stopper ikke hodet å tenke på det. Omtrent som om man må hoste når man er forkjølet, så tenker en på selvmord eller død når man er depressiv). Man får ikke gjort noenting, og mange som får bipolar lidelse i ung alder får utdannelsen sin ødelagt. Man kan gå fra toppkarakterer til bunnkarakterer. Kanskje får en ikke karakterer en gang fordi en har så mye fravær. Mange får søvnproblemer, noen får ikke sove, andre sover veldig mye, andre tar veldig lang tid før dem sovner, andre våkner for tidlig. En del vises det veldig godt på at de er deprimert, på kroppsholdning og ansiktsuttrykk og mye gråt.

Det er ofte ingen grunn til at depresjonene kommer. Og derfor er det frustrerende når psykologer osv skal forklare alt utifra ting som har skjedd i barndommen eller ting som skjer nå. Når en VET selv at det er noe i hjernen som gjør det, og ingen andre gunner. En vet at en har aldri opplevd noe som rettferdiggjør en så stor smerte.

Jeg kan ikke uttale meg om at det er slik for de fleste, men slik har jeg det og en venninne med samme diagnose iallfall.

Ikke vet jeg om du er bipolar. Om du er det vil ikke det å snakke med psykolog hjelpe. Du må ha medisiner. Dessverre tar det ofte lang tid før du får rett diagnose og dermed rette medisiner fordi ikke alle er sånn "klassisk manisk depressiv".

Om depresjonene dine kommer av ytre påkjenninger som at kjæresten tar deg for gitt kanskje samtaler med behandlere kan være til stor nytte også.

Det som er typisk for oppstemte faser er at da er du ikke bare lykkelig. Jo du er lykkelig og føler et stort velvære. Men du klarer også alt. Alt går kjempelett. Hva som helst kan du gjøre og klare. Mange planer for hva du skal gjøre. Alt går så LETT, ufattelig...Fra å ha sittet inne og gråte og ha det vondt i et års tid, der du ikke orker gjøre noe. Du har ikke gått skole, ikke jobbet. Du har prøvd, men gitt opp etter noen uker. Huset ser ut som en rennestein for husarbeid blir aldri gjort. Du kjøper ikke inn mat og lager deg, du går ut å kjøper noe enkelt som et pizzaslize bare eller en baguett. Og papiret blir liggende på stuebordet, ikke i søpla....Så kommer oppturen/hypomanien og nå skal du gjøre alt, du skal ta fagene du mangler som privatist selv om du bare har noen uker å lese på, du rydder hele huset og ommøblerer og handler inn sminke og klær og møbler og puter og gardiner og alt blir så vakkert og fint, du ler og ler av glede for du gjør leiligheten så vakker og alle er så snille, og du er sammen med venner stadig vekk og prater og prater og blir nesten irritert når de andre prater da får du ikke pratet selv og folk foran deg på gata går for sakte, du føler deg aggresiv og får lyst til å bare sparke dem ned.

Typisk for bipolare er at en er veldig kreative, flink til å skrive f.eks.

[Gjest Rebus]

manisk depressiv kalles nå bipolar lidelse. De depressive episodene kjennetegnes av at de kan være ekstreemt dype, noen føler at det er en uutholdelig smertefull tilstand, man kan ligge i sengen og hyyylgrine. Andre igjen føler seg helt lammet og orker knapt røre på seg. Man tenker på selvmord og død hele tiden (selv om man ikke har lyst til å ta sitt eget liv, så stopper ikke hodet å tenke på det. Omtrent som om man må hoste når man er forkjølet, så tenker en på selvmord eller død når man er depressiv). Man får ikke gjort noenting, og mange som får bipolar lidelse i ung alder får utdannelsen sin ødelagt. Man kan gå fra toppkarakterer til bunnkarakterer. Kanskje får en ikke karakterer en gang fordi en har så mye fravær. Mange får søvnproblemer, noen får ikke sove, andre sover veldig mye, andre tar veldig lang tid før dem sovner, andre våkner for tidlig. En del vises det veldig godt på at de er deprimert, på kroppsholdning og ansiktsuttrykk og mye gråt.

Det er ofte ingen grunn til at depresjonene kommer. Og derfor er det frustrerende når psykologer osv skal forklare alt utifra ting som har skjedd i barndommen eller ting som skjer nå. Når en VET selv at det er noe i hjernen som gjør det, og ingen andre gunner. En vet at en har aldri opplevd noe som rettferdiggjør en så stor smerte.

Jeg kan ikke uttale meg om at det er slik for de fleste, men slik har jeg det og en venninne med samme diagnose iallfall.

Ikke vet jeg om du er bipolar. Om du er det vil ikke det å snakke med psykolog hjelpe. Du må ha medisiner. Dessverre tar det ofte lang tid før du får rett diagnose og dermed rette medisiner fordi ikke alle er sånn "klassisk manisk depressiv".

Om depresjonene dine kommer av ytre påkjenninger som at kjæresten tar deg for gitt kanskje samtaler med behandlere kan være til stor nytte også.

Det som er typisk for oppstemte faser er at da er du ikke bare lykkelig. Jo du er lykkelig og føler et stort velvære. Men du klarer også alt. Alt går kjempelett. Hva som helst kan du gjøre og klare. Mange planer for hva du skal gjøre. Alt går så LETT, ufattelig...Fra å ha sittet inne og gråte og ha det vondt i et års tid, der du ikke orker gjøre noe. Du har ikke gått skole, ikke jobbet. Du har prøvd, men gitt opp etter noen uker. Huset ser ut som en rennestein for husarbeid blir aldri gjort. Du kjøper ikke inn mat og lager deg, du går ut å kjøper noe enkelt som et pizzaslize bare eller en baguett. Og papiret blir liggende på stuebordet, ikke i søpla....Så kommer oppturen/hypomanien og nå skal du gjøre alt, du skal ta fagene du mangler som privatist selv om du bare har noen uker å lese på, du rydder hele huset og ommøblerer og handler inn sminke og klær og møbler og puter og gardiner og alt blir så vakkert og fint, du ler og ler av glede for du gjør leiligheten så vakker og alle er så snille, og du er sammen med venner stadig vekk og prater og prater og blir nesten irritert når de andre prater da får du ikke pratet selv og folk foran deg på gata går for sakte, du føler deg aggresiv og får lyst til å bare sparke dem ned.

Typisk for bipolare er at en er veldig kreative, flink til å skrive f.eks.

Å, så bra å lese innlegget ditt. Kjente meg veldig igjen i det siste du skrev, med å bli irritert på folk som går for sakte, og det med kreativitet. Jeg har vært kreativ hele livet, går nå på en skole der kreativitet er viktig. Mine perioder er ikke så lange som et år, men heller som uker. Er som regel 3-4 "bra" uker og så 1-2 "dårlige" uker. Og sånn er det hele tiden. Når jeg endelig tror jeg er blitt lykkelig, så får jeg en nedtur som ødelegger alt. Og jeg vil ikke ha det sånn, for det er så jævlig. Vil være normal i hodet mitt.

[Gjest *sint*]

Å, så bra å lese innlegget ditt. Kjente meg veldig igjen i det siste du skrev, med å bli irritert på folk som går for sakte, og det med kreativitet. Jeg har vært kreativ hele livet, går nå på en skole der kreativitet er viktig. Mine perioder er ikke så lange som et år, men heller som uker. Er som regel 3-4 "bra" uker og så 1-2 "dårlige" uker. Og sånn er det hele tiden. Når jeg endelig tror jeg er blitt lykkelig, så får jeg en nedtur som ødelegger alt. Og jeg vil ikke ha det sånn, for det er så jævlig. Vil være normal i hodet mitt.

kjenner meg også veldig igjen i dette..

eg er også veldig kreativ,skriver ein del.

plutselig er eg høgt oppe,tror alt blir bra, og så detter eg like fort ned igjen..eg forstår ikkje meg sjølv.

fra eg var 4 år,så lærte eg fra mine foreldre å "spille" på lag med dei eg var med.

min mor slo meg viss eg sa fine ting om min far, og min far sa eg var dum viss eg var glad i min mor..

[Gjest Ninanja]

Uten at jeg er en fagperson så tenker jeg at det kan være mange årsaker til problemene dine. Det kan være en biologisk depresjon eller det kan være problemer i nåtiden som skaper problemer for deg

Du sier at du ikke har råd til psykologtimer. Siden du er student så går jeg ut ifra at du kan oppsøke studenthelsetjenesten der. De har ofte lange ventelister. Jeg vet at sosionomtjensten også kan bidra med noen samtaler og også grupper for mennesker med spiseforstyrrelser hvis det kan være noe hjelp.

de fleste psykologer har driftsavtale og du får frikort etter et visst beløp (lurer på om det er 1500 ) nå på nyåret. Er det ingen penger du kan sette til side for det? Din helse er jo også viktig , faktisk viktigere en pensumlitteratur vil jeg si.

lykke til

mvh

[frosken]

Å gå til psykolog vil koste deg ca 1600 kroner i løpet av et år. Hvis du tror terapi kan være til hjelp, så har du vel råd til et slikt beløp?

Det kan imidlertid være vanskelig og ta noe tid å finne en behandler som har ledig kapasitet.