personlighetsforstyrrelser

[forstår ikke]

Hei.

Håper du kan gi meg noen svar...

Jeg har vært sammen med en veldig lenge (slutt nå nylig)Han lider av flere "trekk"( han har ikke noen diagnose) Hvor kan jeg få hjelp, Hvor lenge vil han fortsette å plage meg, true og terrorisere meg, hva er normalt i sånne tilfeller?? Er de ikke istand til å elske?? han er også voldlig

[antipasta]

Du bør vel egentlig bare forlate ham, om han ikke lar deg i fred , går det jo å kreve besøksforbud etc, og man kan finne noen å sortere tankene sammen med. Man møter veldig mange mennesker i løpet at livet, og mange er slemme, noen kan ikke elske, noen mangler empati, noen er voldelige. Trikset er vel å komme seg unna, livet er egentlig utrolig kort, altfor kort til å bruke krefter og investere kjærlighet i noen som ikke gir en noe godt tilbake. Selv om en man har følelser for en som ødelagt, hjelper det fint lite å bli det selv.

Tror jeg.

[forstår ikke]

Du bør vel egentlig bare forlate ham, om han ikke lar deg i fred , går det jo å kreve besøksforbud etc, og man kan finne noen å sortere tankene sammen med. Man møter veldig mange mennesker i løpet at livet, og mange er slemme, noen kan ikke elske, noen mangler empati, noen er voldelige. Trikset er vel å komme seg unna, livet er egentlig utrolig kort, altfor kort til å bruke krefter og investere kjærlighet i noen som ikke gir en noe godt tilbake. Selv om en man har følelser for en som ødelagt, hjelper det fint lite å bli det selv.

Tror jeg.

Hei! Takk for svar.

Han har forlatt meg, for ??? gang, men han kommer alltid tilbake.. Alle som kjenner han sier han kommer tilbake. nå er det vært slutt i 3 uker, og han har ei ny, men han fortsetter å ta kontakt. Enten blid eller sinnt og truer. i helgen fløy han på meg, på et utested. Politiet er innblandet og jeg får voldsalarm nå, advokat og barnevern er også inne i bildet.(han har barn med sin x- hun ser ikke, vil ikke se hva som skjer, vil ikke huske tror jeg, og jeg er oppriktig bekymret for barnet, men tørr ikke sette i stand for mye, andre mener det ikke er mitt problem, men det var jo "mitt" helge barn i 2år.) Han kommer med trusler om å ta meg, drepe meg ++, og han ringer hver morgen, jeg har ikke tatt tlf. men bare fortsetter. Siden jeg ikke tok tlf. ringte han på en annen tlf. jeg har, med skjult nr. og ikke sa ett ord, men bare 2 stk har det nr ink. han så det var opplagt at det var han. Politiet vil jeg skal anmelde han, men jeg tørr ikke. Vet hvordan det er i et lite lokal samfunn. Det blir jeg som er ULVEN, ikke han. Orker ikke den påkjenningen trur jeg..Folk vil ikke blande seg inn, de er der for deg- helt til du trenger dem... Har fler vitner til fysisk/ psykisk vold, fleste parten hans venner... Noen som kan komme med råd eller noe????? Jeg er heller ikke den første som er utsatt for psykisk/ fysisk vold av han.. Herregud vet ikke om det er noe tråd i dette, har litt problemer med å klare å sortere tanker osv. om dagen. Så mye jeg lurer på og ikke forstår.. Takknemlig for alle svar.. Er det fler som sliter/ har opplevd dette som kan skrive noen ord???

[Gjest tjohooo]

De holder på til de finner en ny. Og da betyr du ikke en dritt for dem. Så gjør deg selv en tjeneste: SLUTT Å PRØV, hvis det er det du gjør.

[Gjest tjohooo]

Hei! Takk for svar.

Han har forlatt meg, for ??? gang, men han kommer alltid tilbake.. Alle som kjenner han sier han kommer tilbake. nå er det vært slutt i 3 uker, og han har ei ny, men han fortsetter å ta kontakt. Enten blid eller sinnt og truer. i helgen fløy han på meg, på et utested. Politiet er innblandet og jeg får voldsalarm nå, advokat og barnevern er også inne i bildet.(han har barn med sin x- hun ser ikke, vil ikke se hva som skjer, vil ikke huske tror jeg, og jeg er oppriktig bekymret for barnet, men tørr ikke sette i stand for mye, andre mener det ikke er mitt problem, men det var jo "mitt" helge barn i 2år.) Han kommer med trusler om å ta meg, drepe meg ++, og han ringer hver morgen, jeg har ikke tatt tlf. men bare fortsetter. Siden jeg ikke tok tlf. ringte han på en annen tlf. jeg har, med skjult nr. og ikke sa ett ord, men bare 2 stk har det nr ink. han så det var opplagt at det var han. Politiet vil jeg skal anmelde han, men jeg tørr ikke. Vet hvordan det er i et lite lokal samfunn. Det blir jeg som er ULVEN, ikke han. Orker ikke den påkjenningen trur jeg..Folk vil ikke blande seg inn, de er der for deg- helt til du trenger dem... Har fler vitner til fysisk/ psykisk vold, fleste parten hans venner... Noen som kan komme med råd eller noe????? Jeg er heller ikke den første som er utsatt for psykisk/ fysisk vold av han.. Herregud vet ikke om det er noe tråd i dette, har litt problemer med å klare å sortere tanker osv. om dagen. Så mye jeg lurer på og ikke forstår.. Takknemlig for alle svar.. Er det fler som sliter/ har opplevd dette som kan skrive noen ord???

Har vært igjennom det der ja.

Har du noen mulighet for å reise bort, ta en lengre ferie? Er det noe i deg som stritter i mot ved tanke på dette forslaget?

Nå er du sikkert der at du blir svimmel og skjelven og redd bare mobilen piper, samtidig som ønsket om å vite hva som står i meldingen hindrer deg i å slette den før du har lest den. Bytt nummer du, selv om du innerst inne har et håp om at det skal gå bra.

Hvor hekta er du selv på denne berg- og dalbanen? Jeg tipper du er ganske hekta. Det er enormt hva man piner seg igjennom for å oppleve de gode periodene til slutt. Etter noen år når hverdagen er blitt normal igjen, kommer du virkelig til å se hvor sykt dette var.

Han tenker kun på seg selv. Du burde gjøre det samme ift han. Hvis ikke er det du som ligger der ødelagt til slutt, for han kommer vel alltid til å gjøre som han finner for godt.

Ikke bland deg borti eksen og ungen og det der. Du gjennomgår noe veldig vanskelig og opprørende nå, og vil kunne virke som en ustabil hysterisk lite troverdig person hvis du begynner å blande inn andre. Fokuser på deg selv nå.

Jo fortere du greier å gi opp håpet, jo mer effektivt og rasjonelt takler du denne situasjonen, jo fortere kan du komme til hektene, bearbeide sinne og sorg, og bli sterkere enn noen gang. For du må bli veldig sterk skal du takle å gå rundt i samme by hvor alle tror at du er "ulven" og han går rundt som offeret. Videre er det alltid en god ide å gå noen runder med seg selv og finne ut hva det var som gjorde at man lot dette gå så langt som det gjorde. Dette kan bli et veldig positivt vendepunkt i livet og utviklingen din.

[glad igjen]

Hei! Takk for svar.

Han har forlatt meg, for ??? gang, men han kommer alltid tilbake.. Alle som kjenner han sier han kommer tilbake. nå er det vært slutt i 3 uker, og han har ei ny, men han fortsetter å ta kontakt. Enten blid eller sinnt og truer. i helgen fløy han på meg, på et utested. Politiet er innblandet og jeg får voldsalarm nå, advokat og barnevern er også inne i bildet.(han har barn med sin x- hun ser ikke, vil ikke se hva som skjer, vil ikke huske tror jeg, og jeg er oppriktig bekymret for barnet, men tørr ikke sette i stand for mye, andre mener det ikke er mitt problem, men det var jo "mitt" helge barn i 2år.) Han kommer med trusler om å ta meg, drepe meg ++, og han ringer hver morgen, jeg har ikke tatt tlf. men bare fortsetter. Siden jeg ikke tok tlf. ringte han på en annen tlf. jeg har, med skjult nr. og ikke sa ett ord, men bare 2 stk har det nr ink. han så det var opplagt at det var han. Politiet vil jeg skal anmelde han, men jeg tørr ikke. Vet hvordan det er i et lite lokal samfunn. Det blir jeg som er ULVEN, ikke han. Orker ikke den påkjenningen trur jeg..Folk vil ikke blande seg inn, de er der for deg- helt til du trenger dem... Har fler vitner til fysisk/ psykisk vold, fleste parten hans venner... Noen som kan komme med råd eller noe????? Jeg er heller ikke den første som er utsatt for psykisk/ fysisk vold av han.. Herregud vet ikke om det er noe tråd i dette, har litt problemer med å klare å sortere tanker osv. om dagen. Så mye jeg lurer på og ikke forstår.. Takknemlig for alle svar.. Er det fler som sliter/ har opplevd dette som kan skrive noen ord???

Hei.

Leste innlegget ditt, og skjønner hva du sliter med. Mitt råd til deg er å komme deg bort fra han før det er for sent. Har vært i akkurat samme situasjon som deg, og trodde heller ikke at noen kom til å tro på meg. Men der tok eg feil. Har hatt en kjempefin familie som har støttet meg gjennom denne tiden, og eg har enda ikke møtt noen som ikke har trodd meg. Det har vært 1 1/2 års mareritt, men no er det heldigvis over. Rettsaken var det verste eg noen gang har vært gjennom, men no er eg glad for at eg gikk til politiet og at han no har fått sin dom. Han har og fått diagnosen personlighetsforstyrrelse, borderline type. Men det eg har vært mest bekymret for er datteren vår.Det gikk lang tid før eg gikk å anmeldte han, men til slutt visste eg bare ikke hva annet eg kunne gjøre. Det verste var når han truet med å ta livet av datteren vår. Men no er ho heldigvis trygg i mange år fremover, og eg begynner å se litt lysere på fremtiden. Så eg råder deg til å gå til politiet. De har vært til kjempestøtte og hjelp for meg. Vet ikke hva eg skulle gjort uten. Eg har og hatt en kjempegod advokat, og en flink psykolog. Hadde ikke det vært for de, så vet eg ikke hvor eg hadde vært i dag. Anbefaler deg og til å sende en bekymringsmelding til barnevernet. Den vil være anonym, og de vil ikke få vite at det var du som sendte den. Men det kan du og snakke med politiet om, de hjelper deg til å gjøre det rette. Stå på, og ta vare på deg selv. Klem fra en som har kommet seg videre.

[forstår ikke]

Hei.

Leste innlegget ditt, og skjønner hva du sliter med. Mitt råd til deg er å komme deg bort fra han før det er for sent. Har vært i akkurat samme situasjon som deg, og trodde heller ikke at noen kom til å tro på meg. Men der tok eg feil. Har hatt en kjempefin familie som har støttet meg gjennom denne tiden, og eg har enda ikke møtt noen som ikke har trodd meg. Det har vært 1 1/2 års mareritt, men no er det heldigvis over. Rettsaken var det verste eg noen gang har vært gjennom, men no er eg glad for at eg gikk til politiet og at han no har fått sin dom. Han har og fått diagnosen personlighetsforstyrrelse, borderline type. Men det eg har vært mest bekymret for er datteren vår.Det gikk lang tid før eg gikk å anmeldte han, men til slutt visste eg bare ikke hva annet eg kunne gjøre. Det verste var når han truet med å ta livet av datteren vår. Men no er ho heldigvis trygg i mange år fremover, og eg begynner å se litt lysere på fremtiden. Så eg råder deg til å gå til politiet. De har vært til kjempestøtte og hjelp for meg. Vet ikke hva eg skulle gjort uten. Eg har og hatt en kjempegod advokat, og en flink psykolog. Hadde ikke det vært for de, så vet eg ikke hvor eg hadde vært i dag. Anbefaler deg og til å sende en bekymringsmelding til barnevernet. Den vil være anonym, og de vil ikke få vite at det var du som sendte den. Men det kan du og snakke med politiet om, de hjelper deg til å gjøre det rette. Stå på, og ta vare på deg selv. Klem fra en som har kommet seg videre.

hei. takk for svar...

barnevernet er innkoblet, og jeg har voldsalarm. det jer nå er redd for men ikke vet om jeg tørr er rettsak, tørr jeg å anmelde han???? er jeg sterk nok?? får stadig nye sms fra han, vil ha det bra igjen, siden jeg ikke svarer blir han sint og så får jeg dritt. han ringer også nesten hverdag, ca 6 ganger hver gang.. men hvorfor gjør han slik han har jo en ny dame i "fangenskap"!!??

er det normalt å bli hevngjerrig, jeg tenker stadig at jeg har så mye på han at kan jeg ikke ta han på vold, så kan jeg ta han på kriminalitet osv.. Trur jeg begynner å bli gal og psyk selv.. Jeg er en helt annen person om dagen.. jeg føler meg som han om dagen, alle irriterer meg, og jeg har nok med meg selv.. er det normalt?? Pleas, kom med svar.. Ps godt nyttår alle sammen. (nytt år= nye muligheter, ny start?)

[glad igjen]

hei. takk for svar...

barnevernet er innkoblet, og jeg har voldsalarm. det jer nå er redd for men ikke vet om jeg tørr er rettsak, tørr jeg å anmelde han???? er jeg sterk nok?? får stadig nye sms fra han, vil ha det bra igjen, siden jeg ikke svarer blir han sint og så får jeg dritt. han ringer også nesten hverdag, ca 6 ganger hver gang.. men hvorfor gjør han slik han har jo en ny dame i "fangenskap"!!??

er det normalt å bli hevngjerrig, jeg tenker stadig at jeg har så mye på han at kan jeg ikke ta han på vold, så kan jeg ta han på kriminalitet osv.. Trur jeg begynner å bli gal og psyk selv.. Jeg er en helt annen person om dagen.. jeg føler meg som han om dagen, alle irriterer meg, og jeg har nok med meg selv.. er det normalt?? Pleas, kom med svar.. Ps godt nyttår alle sammen. (nytt år= nye muligheter, ny start?)

Hei igjen.

Kjenner meg igjen i det du forteller. Eksen min kunne og ringe hele dagen. I det ene øyeblikket var han blid og i neste skulle han drepe meg. Neste gang han ringte var han angrende, og da fikk selvfølgelig eg vondt av han. Men så var det "på an igjen". Nye trusler og bare kjeft å få. Eg var så redd til slutt at eg satt med låste dører og torde ikke gå ut. Eg tror det er viktig for slike folk å ha kontroll. Når de føler at de ikke kan styre oss lenger og ha kontrollen blir de sint og aggresive. Hvorfor han gjør dette når han har funnet seg en ny dame vet eg ikke, men han er nok kanskje fortsatt glad i deg på sin måte. Men du kan ikke leve slik. Du blir ødelagt du og. Vet at det er knallhardt å bryte kontakten når han i det ene øyeblikket er snill og i neste truer. Men en ting er eg helt sikker på, han gir ikke opp så lenge han fortsatt har kontrollen over deg.

Trodde heller aldri at eg skulle komme meg igjennom en rettsaken. Men det er utrolig hva du klarer når du må. Men eg tror det er veldig viktig at du har en knallgod advokat som er kjent med slike saker. De vet som regel hva du gjennomgår og klarer å sette seg inn i hvordan du har det. Eg fikk iallefall kjempegod støtte og hjelp hos min advokat. Både når det gjelder det menneskelige, følelsesmessige og rettsmessige. Det samme var det hos politiet. Hvis eg hadde en dårlig dag, som det var veldig mange av en stund, ringte eg og snakket med de, og det hjalp faktisk mye mer enn eg hadde trodd. Men det har og vært kjempeviktig for meg at eg har hatt familien til å støtte meg. Så eg håper du har noen som står deg nær som du kan få hjelp og støtte fra. Og det høres ut som om politiet støtter deg, du har jo heldigvis fått voldsalarm.

Når det gjelder en eventuell rettsak så skjønner eg at du gruer deg. I min situasjon så var det politiet, eller staten, som gikk til sak mot han, så eg ble bare kallet inn som vitne. Men eg hadde en bistandsadvokat som var der hele tiden.

Har du sjekket opp i om du har rett til bistandsadvokat?( det var det politiet som opplyste meg om). Hvis du har det så synes eg du skal bruke det. Da har du noen å rådføre deg med, og som kan hjelpe deg videre.

Når det gjelder hevngjerrig så skjønner eg på en måte at du tenker slik. Eg hadde ikke de tankene, men vi er jo alle forskjellige. For meg er det eneste som betyr noe at vi er trygge i mangen år fremover. Eg tror slike personer er syke, og ikke istand til å skille mellom rett og galt. De har ikke de samme verdiene og normene som vi har. På en måte så synest eg synd på de, men vi kan ikke la de få ødelegge våre liv for det. Vi skal ikke måtte gå rundt i våre egne hjem å være redd. Hvis vi hadde betydd så mye for de som de sier, så hadde de ikke gjort slike ting mot oss. Vi skal ta vare på de vi bryr oss om, ikke være stygge med de. Så det hjelper ikke hvor glad du er i denne personen når det eneste han tenker på er seg selv. Han "driter" i deg og hva du mener hvis ikke det er noe som gagner han. Vil du virkelig ha det slik?? Det tror eg ikke når du får tenkt deg om. Men slike ting tar tid. Eg selv har brukt mange år på å komme meg bort fra han, og få et liv igjen. Etter rettsaken trodde eg ikke at eg skulle klare det. Dagene etter at eg hadde vitnet var de verste i hele mitt liv. Eg hadde ikke lyst å leve mer, og trodde aldri eg skulle klare å gå gjennom dette en gang til. Men sakte men sikkert kom litt av gløden tilbake, og no, noen måneder etter har eg det egentlig ganske fint. Det verste var at det var han eg syntest synd på. Men eg må bare lære meg å tenke at det ikke er eg som har gjort noe gale. Eg fikk spørsmål i retten som det var erstatning eg var ute etter. Men det var det ikke, eg ville bare ha fred og begynne å leve igjen. Pengene spiller ingen rolle ( selv om de kommer godt med), og det gjør egentlig ikke dommen heller. Eg vet hva som har skjedd, og ingenting kan gjøre godt igjen det han har gjort mot meg. Men selfølgelig, lettelsen over å ha blitt trodd, og at en dommer "formidler" at slik har ikke folk lov å behandle deg er godt å ha med seg. Men eg vil ikke si at eg er glad for den lange straffen han fikk, men eg er utrolig lettet, for jo lengre han sitter inne, jo lengre er vi trygg.

Så vær så snill og prøv å kom deg ut av dette. Søk hjelp på krisesenteret hos en psykolog. De skjønner tankene og følelsene dine. De hjelper deg til å sette ord på ting, og sakte men sikkert får deg til å forstå at du gjør det rette med å anmelde han.

Akkurat for tiden så har du nok sikkert nok med deg selv. Det er lov å bli irritert, og du føler nok at andre ikke forstår deg. Det gjør de nok ikke heller, for de har nok ikke hatt samme følelsene for denne personen som du har hatt, og helt sikkert har enda. Så kanskje det hadde vært lettere å snakke med en psykolog. Tror du trenger å få sortert tankene dine.

Iallefall, lov meg en ting: Gå aldri tilbake til han. Du fortjener bedre, og ingen skal finne seg i å bli behandlet slik. Du kommer deg nok opp igjen, men det tar tid. Forbered deg på en lang og tung vei. Ta imot all hjelp og støtte du kan få, for har han "borderline" og er voldelig, så kommer han aldri til å bli helt frisk igjen. Og du kan ikke hjelpe han. Han trenger proff hjelp, men da må han ville det selv. Og som regel så innser de ikke selv at de trenger hjelp.

Og tro mine ord, om noen måneder vil du tenke tilbake og se at du gjorde det eneste rette. Og selv om du fortsatt er glad i han, så skjønner du at du ikke kunne ha levd sammen med han. No når du er midt opp i det ser du ikke hvor gale det er. Det er som regel ikke den fysiske volden som er verst. Den psykiske er mye verre, og den tar den lengst tid behandle. Men selvtillitten kommer nok igjen, og om en stund skjønner du ikke hvorfor du har latt deg bli behandlet slik. Eg er sikker på at hvis eg hadde fortalt deg hele min historie, så hadde du sagt at eg hadde gjort det eneste rette. Så prøv å forestille deg at det var en venninne av deg som var i din situasjon. Hva hadde du rådet henne til? Eg tror nok du vet svaret.

Lykke til videre.