Hvorfor arbeid er så viktig for psyken (dette er lant, og utarter seg skikkelig)

[Gjest Fantasimannen]

De fleste er enige at et arbeid å gå til er viktig for psyken. Men det ser ut til at de fleste mener dette skyldes det at arbeidet får deg til å tenke på andre ting.

Kan jo selvsagt være flere ting, men for min del var det utelukket skammen av å ikke arbeide/gjøre noe som gjorde at jeg ble deprimert.

Gikk en 4 mndr hjemme, og det utviklet seg til et helvete egentlig, når jeg tenker på det nå. Ville ikke dø eller skade meg, men det gjorde forferdelig vondt, spesielt på kvelden.

Nå studerer jeg, riktignok under attføring, og har det mye bedre. Har søvnproblemer da, men det er ingenting mot det jeg tror var en depresjon, i sommer.

Men tilbake til dette med skammen. Jeg følte at hele byen fordømte meg pga at jeg ikke gjorde noe. Jeg kunne se det på folk, at de ble kvalme når de så meg. Også snakket de om meg. Glad jeg gikk på Risperdal, ellers hadde det sikkert utartet seg.

Det hjalp skikkelig å flytte. Her følte jeg ikke at beboerne kjente meg, noe som er følelsen på mitt hjemsted. Selv om det ikke er SÅ lite, og ved nærmere ettertanke så vet de nesten ingen hvem jeg er, nettopp fordi jeg ikke er noe interessant i det hele tatt.

Her jeg bor nå er omtrent sånn: jeg var å kjøpte en gryte til å lage mat i i dag, og da hørte jeg de sa "han MÅ være homse han der" (var liksom bare homser som likte matlaging)... også lo de hatsk og hånlig... er ikke noe særlig det heller, men jeg har fått greie karakterer på skolen nå, så det hemmer meg ikke så veldig mye...

Ved det forige stedet jeg studerte ved, der fikk jeg ikke konsentrert meg i det hele tatt, fordi folk kommenterte det jeg holdt på med hele tiden... alle lydene jeg hørte av folk trodde jeg hadde med arbeidet mitt å gjøre... trodde de kommenterte mens de så i kameraene sine, som de hadde montert overalt i hele byen... var en angstfull tid med lite ro...

Jeg har nok anlegg for paranoia, men det virker ikke som det dreier seg om at de vil skade meg... bare at de fordømmer meg og støtter meg ut.... eller jeg satt lenge og tenkte at de en dag ville straffe meg da, "de blå" ville straffe meg... "de røde", som jeg kallte dem, var snillere, og jeg tenkte at det var de som holdt de blå unna...

Men skjønner ikke helt hvorfor jeg skulle være så redd for å bli straffet... hadde jo ikke gjort noe... bortsett fra å bli forelsket i en jente da... som jeg bare vekslet en setning med ever... følte egentlig at det var ulovlig å bli forelsket, fordi da "gjorde man seg til"... jeg følte i alle fall at jeg ble mykere i stemmen om hun var der... rett og slett fordi det løp løpsk inni meg... eller det var nok heller det at jeg reagerte på denne måten, som jeg så på som litt "dyrisk"... jeg fikk jo ereksjon om hun var der... ja, det var dette jeg trodde de ville straffe meg for... fordi de anså meg som en "villmann" og "ekling"... nå veit jeg jo i dag at det ikke er noe unormalt å reagere på denne måten, og at folk flest antageligvis ikke merker noe som helst... men jeg var sikker på at de merket det, og at de syns jeg burde settes i fengsel for det.

Noe annet som skjedde, var at jeg begynte å lese mye bøker utenom studiet, istedet for selve studiet... jeg følte meg helt genial til tider, følte meg som en skikkelig kulturkritiker og fant inspirasjon i bøkene til Jens Bjørneboe og Arne Næss. Men en dag mens læreren drev å snakket om meg i forelesningen, ble jeg sint, og trodde jeg de sa jeg var en nazist, ingen rød kulturkritiker. Jeg var ikke kulturkritiker, jeg var kulturhater. Dette gikk veldig innpå meg, og jeg begynte å tro på det selv og finne meg selv i det. Men det gikk fort over. Skjønte jo at jeg ikke var noen nazist...

Jeg begynte etterhvert å føle meg skikkelig dum, fordi jeg trodde at studentene og professorene hadde funnet ut at jeg hadde en IQ på 60... jeg trodde at grunnen til at jeg hadde gjort det så bra på skolen var at jeg hadde evnen til å ape etter det andre hadde gjort... jeg hadde rett og slett pugget fremgangsmåtene... og de ville ikke at jeg skulle drive med det lenger, fordi de anså det som galt, og at jeg ble gal av å holde på sånn... jeg trodde at dette også gjaldt for min motorikk... jeg hadde jo beveget meg kjempefort i mange måneder, men stakkato bevegelser... trodde at jeg bare hadde kopiert andres bevegelser... så jeg prøvde å bevege meg langsomt da, men det var vanskelig... i etasjen over hørte jeg de hisse seg opp om jeg gjorde noe brått...

Har gått på risperdal en stund nå, og nå vil legen min at jeg slutter på den, fordi han sier han ikke tror jeg noensinne har vært psykotisk eller hatt behov for den medisinen... Det er en ny lege, og han har ikke spurt meg om hva som skjedde det året, og jeg har heller ikke snakket noe om det... han spurte meg en gang om hvorfor de overvåket meg, men jeg fikk meg ikke til å si noe... så nå tror han sikkert at jeg har løyet om det hele, at det er derfor de andre behandlerne mine har gitt meg slik medisin...

Føler også at han egentlig veit at jeg trenger dem, men at han bare er ute etter å plage meg. Men det er bare en tanke som slår meg nå og da, ikke mer.

Jeg er jo ganske frisk nå da, bortsett fra litt projisering og søvnproblemer... tror dere jeg fortsatt burde stå på risperdal?

Om dere har noen kommentarar til historien min, så blir de mottat med takk. Jeg syns egentlig det er godt å snakke om det her, men har ingen å snakke med det om. Behandlerne spør aldri om dette.

[Gjest en mamma i nord]

Skriv ut dette inlegget og vis det til legen og behandler!