Barn av psykisk syke

[splitting]

Jeg har vokst opp i et hjem med en psykisk syk mor. Hun krevde mye omsorg og oppmerksomhet. Det har vært vanskelig å være "øre på blå resept" for moren min natt etter natt når jeg visste at jeg skulle på skolen dagen etter. Moren min har hatt deprimerte episoder, og volsomme episoder der hun har vært veldig utagerende og slått meg mye. Etterpå har jeg måttet trøste henne. Kose henne. Si til henne at jeg elsket henne. At jeg var hennes beste venn. Det har vært grusomt! Jeg har følt meg falsk.Tidvis har hun vært ekstremt geskjeftig, hatt tusen prosjekter, sovet minimalt og vært totalt oppe. Hele tiden har hun ønsket bekreftelse og applaus fra omgivelsene. Jeg synes det er vanskelig å være fysisk nær og omsorgsfull med en som har slått meg så mye. Jeg har heller aldri klart å involvere meg nært med noen annen (kjæreste). Jeg venter hele tiden på straff; at vinden plutselig snur.

Har noen i forumet tilsvarende erfaringer? Har NHD tips til hvordan man kan opparbeide seg et mer avslappet forhold til andre mennesker? Blir glad for synspunkter uansett!

[Gjest 27_Maijka]

Oj oj oj... Du er ikke født med en gulskje i munnen nei!

Jeg vet så altfor godt hva du prater om, da jeg har vært i liknende situasjoner selv. Jeg vet ikke hvordan man opparbeider seg tillit til andre folk, det tror jeg kommer når man lykkes ift andre.

Blir så jævlig provosert av det du skriver, jeg HATER folk som misshandler fysisk eller psykisk!! Ååååh, jeg får så lyst til å... ja, det egner seg ikke å skrive her.

Kan du bruke meg som en støtte, så gjør for all del det!

Klem til deg.

[splitting]

Oj oj oj... Du er ikke født med en gulskje i munnen nei!

Jeg vet så altfor godt hva du prater om, da jeg har vært i liknende situasjoner selv. Jeg vet ikke hvordan man opparbeider seg tillit til andre folk, det tror jeg kommer når man lykkes ift andre.

Blir så jævlig provosert av det du skriver, jeg HATER folk som misshandler fysisk eller psykisk!! Ååååh, jeg får så lyst til å... ja, det egner seg ikke å skrive her.

Kan du bruke meg som en støtte, så gjør for all del det!

Klem til deg.

Takk Mijka! Fremfor alt er det godt å merke at man ikke er alene! Altfor lenge har jeg følt meg alene om alt dette her, og det har formet meg. Jeg har ikke oppsøkt situasjoner som har kunnet gi meg positiv bekreftelse på at andre er til å stole på. Jeg tenker her særlig på det å få seg en kjæreste.

Jeg har etterhvert opparbeidet meg en klar holdning til det jeg har opplevd. Jeg klarer på en måte tydeligere å se alt i sammenheng. Da er det nesten enda vanskeligere å ha et "normalt" forhold til min mor som har preget min oppvekst på en så destruktiv måte. Jeg synes det er vanskelig å gi henne en klem, og å vise henne oppriktig omsorg.

Jeg skriver også dette fordi jeg ser det har vært oppe linker vedrørende personlighetsforstyrrelser og graviditet. Min mor mor har flere ganger sagt at hun egentlig ikke ønsket seg barn. Det å støtte livet for en hver pris kan på en måte være å undergrave livet til noen andre, hvis du forstår. Jeg har ofte ønsket at noen hadde rådet min mor sterkt i fra å få barn - hun egnet seg rett og slett ikke til det! (NHD-se HER!) Takk for at du ville svare meg. Det varmer med omtanken!

[cathlin]

Det ser ut til at moren din har hatt behov som har gått på din bekostning, og hun har slått deg. Det er misbruk. Det er ekstra vondt når dette skjer i nære realsjoner, hun er moren din, det var hennes oppgave å ta vare på deg og ikke omvendt. En mulighet er at du finner deg en god psykoterpeaut der du kan jobbe med relasjonsproblemen i forhold til behandlern.

[splitting]

Det ser ut til at moren din har hatt behov som har gått på din bekostning, og hun har slått deg. Det er misbruk. Det er ekstra vondt når dette skjer i nære realsjoner, hun er moren din, det var hennes oppgave å ta vare på deg og ikke omvendt. En mulighet er at du finner deg en god psykoterpeaut der du kan jobbe med relasjonsproblemen i forhold til behandlern.

Thanks!

[maire]

Er moren din bipolar? Jeg har en psykisk syk far, men heldigvis så skilte mamma og pappa seg da jeg var 5 år gammel, så jeg slapp å vokse opp med ham. Familien sa at pappa var psykopat. Det vet jeg nå ikke er sant. Han var truende, han slo av og til, men for det meste var han fraværende. Det som gjorde størst skade på meg, var ikke slag eller trusler eller brutte løfter fra pappa. Det var familiens omtale av pappa for øvrig som påførte meg mest skade. Til dags dato sliter jeg med angsten for å være lik pappa - psykpotaten. Jeg fikk nemlig høre av andre familiemedlemmer at jeg var lik faren min dersom jeg var trassig eller oppsettsig. I dag har jeg bare sporadisk kontakt med ham og da helst kun pr telefon, for det passer meg best.

Jeg har brukt mye tid og energi på å forstå at jeg ikke er faren min, at jeg har lov til å bli sint, sette grenser og si i fra uten at jeg er psykopat av den grunn.

For din del må det vel jobbes en del med at alle relasjoner du er i i forhold til andre mennesker, f.eks kjæreste, ikke nødvendigvis er like skadelig som forholdet du hadde til moren din. Mennesker er jo forskjellige. Men, søker du deg bevisst eller ubevisst mot mennesker/kjærester som er syke på samme måte som moren din er/var siden du går og venter på straff? Tror du det er et realistisk scenario hvis du er bevisst akkurat dette?

[Gjest 27_Maijka]

Takk Mijka! Fremfor alt er det godt å merke at man ikke er alene! Altfor lenge har jeg følt meg alene om alt dette her, og det har formet meg. Jeg har ikke oppsøkt situasjoner som har kunnet gi meg positiv bekreftelse på at andre er til å stole på. Jeg tenker her særlig på det å få seg en kjæreste.

Jeg har etterhvert opparbeidet meg en klar holdning til det jeg har opplevd. Jeg klarer på en måte tydeligere å se alt i sammenheng. Da er det nesten enda vanskeligere å ha et "normalt" forhold til min mor som har preget min oppvekst på en så destruktiv måte. Jeg synes det er vanskelig å gi henne en klem, og å vise henne oppriktig omsorg.

Jeg skriver også dette fordi jeg ser det har vært oppe linker vedrørende personlighetsforstyrrelser og graviditet. Min mor mor har flere ganger sagt at hun egentlig ikke ønsket seg barn. Det å støtte livet for en hver pris kan på en måte være å undergrave livet til noen andre, hvis du forstår. Jeg har ofte ønsket at noen hadde rådet min mor sterkt i fra å få barn - hun egnet seg rett og slett ikke til det! (NHD-se HER!) Takk for at du ville svare meg. Det varmer med omtanken!

Du skrev :"Jeg har ikke oppsøkt situasjoner som har kunnet gi meg positiv bekreftelse på at andre er til å stole på. Jeg tenker her særlig på det å få seg en kjæreste."

Mitt råd er å gi noen en sjangse til å være venn med deg, kanskje blir dette en venn / støtte for livet.

Du skriver: "Jeg har etterhvert opparbeidet meg en klar holdning til det jeg har opplevd. Jeg klarer på en måte tydeligere å se alt i sammenheng. Da er det nesten enda vanskeligere å ha et "normalt" forhold til min mor som har preget min oppvekst på en så destruktiv måte. Jeg synes det er vanskelig å gi henne en klem, og å vise henne oppriktig omsorg."

Mitt svar til deg: Det er ikke unormalt å føle som du gjør overfor din mor! JEG tror det er en forsvarsmekanisme som løser dette handlingsmønsteret ditt ut. Ikke dermed sagt at du ikke er glad i moren din, du orker bare ikke å bli skuffet igjen. Har jeg rett?

Du skrev: "Det å støtte livet for en hver pris kan på en måte være å undergrave livet til noen andre, hvis du forstår. Jeg har ofte ønsket at noen hadde rådet min mor sterkt i fra å få barn - hun egnet seg rett og slett ikke til det!"

Min komentar på dette må vel være at jeg er enig med deg, og har selv i perioder ønsket at jeg aldri hadde vært født! Likevel, nå er du her, og det må du gjøre det beste utav. Moren din er altfor heldig at hun har slik en snill datter som deg. Hvor er pappaen din?

[cathlin]

Thanks!

Har du forresten lest "ut av dine foreldres grep" av susan forward? Det handler en del om forhold du beskriver og råd/prkatisk hva man kan gjøre. Kanskje du

vil like den. Lykke til uansett!

[Gjest 27_Maijka]

Har du forresten lest "ut av dine foreldres grep" av susan forward? Det handler en del om forhold du beskriver og råd/prkatisk hva man kan gjøre. Kanskje du

vil like den. Lykke til uansett!

Hvor kjøper man den på nettet? Pinlig å komme i butikken liksom.

[cathlin]

Hvor kjøper man den på nettet? Pinlig å komme i butikken liksom.

Jeg kjøpte den på bokkilden (www.bokkilden.no). De har den også på mao (www.mao.no). Søk på tittel, så kommer boken opp.

[Gjest 27_Maijka]

Jeg kjøpte den på bokkilden (www.bokkilden.no). De har den også på mao (www.mao.no). Søk på tittel, så kommer boken opp.

Takker og bukker!

[meira]

Du skrev :"Jeg har ikke oppsøkt situasjoner som har kunnet gi meg positiv bekreftelse på at andre er til å stole på. Jeg tenker her særlig på det å få seg en kjæreste."

Mitt råd er å gi noen en sjangse til å være venn med deg, kanskje blir dette en venn / støtte for livet.

Du skriver: "Jeg har etterhvert opparbeidet meg en klar holdning til det jeg har opplevd. Jeg klarer på en måte tydeligere å se alt i sammenheng. Da er det nesten enda vanskeligere å ha et "normalt" forhold til min mor som har preget min oppvekst på en så destruktiv måte. Jeg synes det er vanskelig å gi henne en klem, og å vise henne oppriktig omsorg."

Mitt svar til deg: Det er ikke unormalt å føle som du gjør overfor din mor! JEG tror det er en forsvarsmekanisme som løser dette handlingsmønsteret ditt ut. Ikke dermed sagt at du ikke er glad i moren din, du orker bare ikke å bli skuffet igjen. Har jeg rett?

Du skrev: "Det å støtte livet for en hver pris kan på en måte være å undergrave livet til noen andre, hvis du forstår. Jeg har ofte ønsket at noen hadde rådet min mor sterkt i fra å få barn - hun egnet seg rett og slett ikke til det!"

Min komentar på dette må vel være at jeg er enig med deg, og har selv i perioder ønsket at jeg aldri hadde vært født! Likevel, nå er du her, og det må du gjøre det beste utav. Moren din er altfor heldig at hun har slik en snill datter som deg. Hvor er pappaen din?

jeg har vokst opp med en mor som er manisk depressiv.Og det har ikke alltid vært lett nei. Og mange vonde minner. hun har hatt voldsomme behov som din mor, og jeg har tilåasset meg disse, på bekostning av meg selv og mitt. det var en ganske urfi oppvekst, og mye skyldfølelse, som jeg ser i dag ikke var berettiget.Kjenner det godt ennå i magen når jeg skriver dette, og det er vondt ogtenke på. fordi hun også kan finne på og si i dag at det er vel ingen som har hatt det så godt som meg.vi har svært lite kontakt i dag, og reagerte med total avvisning da jeg begynte og stille spørsmål og grave i ting som har vært. dette har påvirket mitt liv når det gjelder forhold til tillit til andre mennesker.Men jeg måtte bli voksen for og se meg selv slik det var, og at det ikke var riktig som det var, og ikke bra.Men det var også en prossess og innse at det faktisk ikke var slik det burde være, og føle sinne for at ingen overhodet grep inn på noen måte.

[splitting]

Har du forresten lest "ut av dine foreldres grep" av susan forward? Det handler en del om forhold du beskriver og råd/prkatisk hva man kan gjøre. Kanskje du

vil like den. Lykke til uansett!

Takk for boktipset Cathlin! Den skal jeg lese!

[splitting]

jeg har vokst opp med en mor som er manisk depressiv.Og det har ikke alltid vært lett nei. Og mange vonde minner. hun har hatt voldsomme behov som din mor, og jeg har tilåasset meg disse, på bekostning av meg selv og mitt. det var en ganske urfi oppvekst, og mye skyldfølelse, som jeg ser i dag ikke var berettiget.Kjenner det godt ennå i magen når jeg skriver dette, og det er vondt ogtenke på. fordi hun også kan finne på og si i dag at det er vel ingen som har hatt det så godt som meg.vi har svært lite kontakt i dag, og reagerte med total avvisning da jeg begynte og stille spørsmål og grave i ting som har vært. dette har påvirket mitt liv når det gjelder forhold til tillit til andre mennesker.Men jeg måtte bli voksen for og se meg selv slik det var, og at det ikke var riktig som det var, og ikke bra.Men det var også en prossess og innse at det faktisk ikke var slik det burde være, og føle sinne for at ingen overhodet grep inn på noen måte.

Selv om jeg burde ha blitt ferdig med dette for lenge siden, bærer jeg fortsatt nag til at så mange voksne rundt oss lot "humla surre". Av høflighetsgrunner velger mange minste motstands vei, og vil ikke blande seg inn i andres familiære afferer. Man er villig til å ofre barns ve og vel for ikke å fornærme andre voksne. Det er først i det senere at barn av psykisk syke er blitt et tema i behandlingssammenheng. Men selvsagt bedre sent enn aldri!

[splitting]

Du skrev :"Jeg har ikke oppsøkt situasjoner som har kunnet gi meg positiv bekreftelse på at andre er til å stole på. Jeg tenker her særlig på det å få seg en kjæreste."

Mitt råd er å gi noen en sjangse til å være venn med deg, kanskje blir dette en venn / støtte for livet.

Du skriver: "Jeg har etterhvert opparbeidet meg en klar holdning til det jeg har opplevd. Jeg klarer på en måte tydeligere å se alt i sammenheng. Da er det nesten enda vanskeligere å ha et "normalt" forhold til min mor som har preget min oppvekst på en så destruktiv måte. Jeg synes det er vanskelig å gi henne en klem, og å vise henne oppriktig omsorg."

Mitt svar til deg: Det er ikke unormalt å føle som du gjør overfor din mor! JEG tror det er en forsvarsmekanisme som løser dette handlingsmønsteret ditt ut. Ikke dermed sagt at du ikke er glad i moren din, du orker bare ikke å bli skuffet igjen. Har jeg rett?

Du skrev: "Det å støtte livet for en hver pris kan på en måte være å undergrave livet til noen andre, hvis du forstår. Jeg har ofte ønsket at noen hadde rådet min mor sterkt i fra å få barn - hun egnet seg rett og slett ikke til det!"

Min komentar på dette må vel være at jeg er enig med deg, og har selv i perioder ønsket at jeg aldri hadde vært født! Likevel, nå er du her, og det må du gjøre det beste utav. Moren din er altfor heldig at hun har slik en snill datter som deg. Hvor er pappaen din?

Hei igjen Maijka!

Du har nok rett i det med forsvarsmekanismer. Man er blitt så hårsår på invadering, og holder derfor gjerne en armlengdes avstand både fysisk og psykisk. Dette har vært spesielt vanskelig i perioder der moren min har vært fysisk syk, "svak" og trengende. Da har hun indirekte krevet mye omsorg og nærhet. Dette har vekket regelrett kvalme i meg. Jeg har synes at det har luktet mor av hele meg. Jeg har stått i dusjen og prøvd å dusje det vekk. Noen ganger har jeg nesten trodd jeg har blitt til henne, hvis du forstår. Det høres sikkert litt sprøtt ut, men hun har vært så krevende og grensekrenkende at jeg ikke har følt at jeg har hatt min egen omkrets. Jeg skulle ønske jeg kunne ruste meg opp innvendig og ha et godt panser.

Du spør hvor far var? Det er 10.000-kroners spørsmålet! Han levde inni sin egen akademiske verden, og var ikke nærværende. Da jeg var tolv år tok jeg mot til meg og foreslo for ham at mor burde få en form for behandling. Jeg venter fortsatt på et svar.

Jeg går fortsatt med en vond klump i magen, går rundt og savner noe hele tiden. Vet ikke helt hva det er. Kanskje en slags trygghetsfølelse?

[splitting]

Er moren din bipolar? Jeg har en psykisk syk far, men heldigvis så skilte mamma og pappa seg da jeg var 5 år gammel, så jeg slapp å vokse opp med ham. Familien sa at pappa var psykopat. Det vet jeg nå ikke er sant. Han var truende, han slo av og til, men for det meste var han fraværende. Det som gjorde størst skade på meg, var ikke slag eller trusler eller brutte løfter fra pappa. Det var familiens omtale av pappa for øvrig som påførte meg mest skade. Til dags dato sliter jeg med angsten for å være lik pappa - psykpotaten. Jeg fikk nemlig høre av andre familiemedlemmer at jeg var lik faren min dersom jeg var trassig eller oppsettsig. I dag har jeg bare sporadisk kontakt med ham og da helst kun pr telefon, for det passer meg best.

Jeg har brukt mye tid og energi på å forstå at jeg ikke er faren min, at jeg har lov til å bli sint, sette grenser og si i fra uten at jeg er psykopat av den grunn.

For din del må det vel jobbes en del med at alle relasjoner du er i i forhold til andre mennesker, f.eks kjæreste, ikke nødvendigvis er like skadelig som forholdet du hadde til moren din. Mennesker er jo forskjellige. Men, søker du deg bevisst eller ubevisst mot mennesker/kjærester som er syke på samme måte som moren din er/var siden du går og venter på straff? Tror du det er et realistisk scenario hvis du er bevisst akkurat dette?

Takk Maire, for dine synspunkter! Mange ting å tenke over!

Det kan som du utrykker vært svært belastene for barn å bli sammenlignet med andre, særlig hvis disse er syke eller har usympatiske trekk. Ens egen identitet er skjøre greier, og som barn kan man lett miste seg selv når de voksne pådytter tung arv. Hvordan har du tenkt for å frigjøre deg?

[maire]

Hei igjen Maijka!

Du har nok rett i det med forsvarsmekanismer. Man er blitt så hårsår på invadering, og holder derfor gjerne en armlengdes avstand både fysisk og psykisk. Dette har vært spesielt vanskelig i perioder der moren min har vært fysisk syk, "svak" og trengende. Da har hun indirekte krevet mye omsorg og nærhet. Dette har vekket regelrett kvalme i meg. Jeg har synes at det har luktet mor av hele meg. Jeg har stått i dusjen og prøvd å dusje det vekk. Noen ganger har jeg nesten trodd jeg har blitt til henne, hvis du forstår. Det høres sikkert litt sprøtt ut, men hun har vært så krevende og grensekrenkende at jeg ikke har følt at jeg har hatt min egen omkrets. Jeg skulle ønske jeg kunne ruste meg opp innvendig og ha et godt panser.

Du spør hvor far var? Det er 10.000-kroners spørsmålet! Han levde inni sin egen akademiske verden, og var ikke nærværende. Da jeg var tolv år tok jeg mot til meg og foreslo for ham at mor burde få en form for behandling. Jeg venter fortsatt på et svar.

Jeg går fortsatt med en vond klump i magen, går rundt og savner noe hele tiden. Vet ikke helt hva det er. Kanskje en slags trygghetsfølelse?

Det knyter seg i magen på meg når jeg leser det du skriver, for det må kjennes helt forferdelig med en så krevende mor. Når du kanskje mest av alt trenger omsorg og ubetinget kjærlighet selv, så skal du fortrenge det, for mora di trenger enda mer? Kanskje er motviljen du føler et kraftig signal til deg om å holde deg litt vekk, få avstand til henne? Hvem skal ta vare på deg om du ikke gjør det selv? Moren din gjør det i alle fall ikke, og det virker ikke som du har hatt for mange andre rundt deg som har tatt vare på deg heller. Det er lov å sette grenser, selv for nær familie. Men, det er vanskelig. Det er så lett å få dårlig samvittighet å begynne og laste seg selv for at man er "egoistisk", eller tenke negative ting om seg selv fordi man "ikke stiller opp". Tenker du sånn av og til? Jeg vet det er lettere sagt enn gjort å ikke tenke sånn, men hvis du gjør det, prøv likevel å få de tankene vekk. Gi deg selv en sjanse. Når jeg leser det du skriver så leser jeg om et snilt og varmt menneske med stor omsorgsevne. Bruk litt mer av det på deg selv.

[splitting]

Det knyter seg i magen på meg når jeg leser det du skriver, for det må kjennes helt forferdelig med en så krevende mor. Når du kanskje mest av alt trenger omsorg og ubetinget kjærlighet selv, så skal du fortrenge det, for mora di trenger enda mer? Kanskje er motviljen du føler et kraftig signal til deg om å holde deg litt vekk, få avstand til henne? Hvem skal ta vare på deg om du ikke gjør det selv? Moren din gjør det i alle fall ikke, og det virker ikke som du har hatt for mange andre rundt deg som har tatt vare på deg heller. Det er lov å sette grenser, selv for nær familie. Men, det er vanskelig. Det er så lett å få dårlig samvittighet å begynne og laste seg selv for at man er "egoistisk", eller tenke negative ting om seg selv fordi man "ikke stiller opp". Tenker du sånn av og til? Jeg vet det er lettere sagt enn gjort å ikke tenke sånn, men hvis du gjør det, prøv likevel å få de tankene vekk. Gi deg selv en sjanse. Når jeg leser det du skriver så leser jeg om et snilt og varmt menneske med stor omsorgsevne. Bruk litt mer av det på deg selv.

Takk Maire for ordene dine. Det varmer å bli omtalt på en slik måte. Tusen takk. Jeg har en alvorlig jobb å gjøre når det gjelder grensesetting. Det er så lett å skape forventinger og vaner. Man vil jo helst være på tilbudssiden. Jeg tenker ofte på at det hadde vært godt om jeg hadde hatt en kjæreste å bruke omsorgen på. Hatt et fokus i et gjensidig forhold til et annet menneske. Det er min største drøm å få til det. Snart skal jeg begynne i gruppeterapi. Håper dette gir noen gode erfaringer. Klare å være nær på en trygg måte. Min deltagelser her inne på forumet har vært et lite pilotprosjekt. Da jeg bestemte meg for å prøve gruppeterapi, tenkte jeg det ville være lurt å prøve å kommunisere litt med andre slik vi gjør her på forumet. Når jeg møter slik varme som i innlegget ditt, blir jeg litt tryggere på at det kan være greit å møte andre også ansikt til ansikt. Takk skal du ha.

[Dory]

Kjære splitting.

Dette var leit å lese... Jeg blir såå oppgitt over at du må ha hatt det slik.

Og som du skriver, hvorfor lot folk rundt dere dette surre og gå?

Jeg blir så sint...!

Jeg er helt enig i det Maire skriver, at du virker som en omsorgsfull person, og bruk det mere på deg selv.

Du vister ja stor omsorgs emne. Tenker da også på alt du har hjulpet meg med her, ved å svare på spørsmål fra meg!

Jeg leste ikke alle inleggene her, men går du nå til behandling?

Jeg vil anbefale deg psykoterapi...

Og det kan høres ut som din mor er bipolar. Da er man høyt oppe, langt nede.

Lykke til splitting.

Stå på!!

[maire]

Takk Maire, for dine synspunkter! Mange ting å tenke over!

Det kan som du utrykker vært svært belastene for barn å bli sammenlignet med andre, særlig hvis disse er syke eller har usympatiske trekk. Ens egen identitet er skjøre greier, og som barn kan man lett miste seg selv når de voksne pådytter tung arv. Hvordan har du tenkt for å frigjøre deg?

Jeg strever fortsatt jeg..Hver gang jeg blir sint, opprørt eller føler behov for å sette grenser for hva andre får gjøre mot meg, blir jeg redd. Redd for at jeg er akkurat som "psykopaten" pappa. Men, jeg forsøker å stoppe tankene om at jeg er slem, ansvarsløs eller manipulerende når de slår inn. For jeg kan kanskje være både slem, ansvarsløs og manipulerende til tider, men ikke generelt, og i hvert fall ikke når jeg tar vare på meg selv. Dette er noe jeg jobber med stadig vekk. Tror ikke jeg noen gang helt kan bli kvitt de vonde tankene som slår inn, men jeg gjør alt det jeg kan for at de ikke skal slå rot. I perioder klarer jeg det. I andre perioder sliter jeg veldig.