Har ikke tillit til folk

[Gjest sosial angst?]

Sliter med dette. Stoler liksom ikke på folk og trenger lang tid før jeg tør å la folk slippe innpå meg. Dette ødelegger muligheter for vennskap og kjærlighet. Hva feiler det meg? Er dette sosial angst eller paranoia?

[bugge -jenta]

Hei!

Jeg kjenner deg ikke , så det er ikke så lett å gi et godt svar. Du får ta det for det det er.Det høres ikke ut som det jeg forbinder med hverken sosial angst eller paranoia. Jeg har det også slik at jeg sliter med nærhet, vennskap, selv om jeg har venner og et nettverk. Det kan være så mange årsaker til at folk har det slik. Ofte tror jeg mye av svaret ligger i barndommen vår, som igjen har vært medvirkende(utenom gener og slikt da) til å danne personligheten vår. Kanskje har du blitt skuffet for mange ganger, kanskje ble du ikke sett og bekreftet nok av foreldre og familie. Kanskje har du rett og slett så liten selvfølelse at du ikke kan tenke deg til hvorfor folk skulle ønske ditt selskap. Kanskje tenker du som meg; De liker meg en stund, men så går de lei av meg. Bedre å trekke seg unna med en gang. Jeg vet ikke, men det er ikke godt å ha det slik.Hvis dette får stor innvirkning på det sosiale livet ditt, ville jeg oppsøkt hjelp. Dette har så mye å si for livskvaliteten, og tilhørighet er så grunnleggende.

Vennlig hilsen bugge.

[Gjest sosial angst?]

Hei!

Jeg kjenner deg ikke , så det er ikke så lett å gi et godt svar. Du får ta det for det det er.Det høres ikke ut som det jeg forbinder med hverken sosial angst eller paranoia. Jeg har det også slik at jeg sliter med nærhet, vennskap, selv om jeg har venner og et nettverk. Det kan være så mange årsaker til at folk har det slik. Ofte tror jeg mye av svaret ligger i barndommen vår, som igjen har vært medvirkende(utenom gener og slikt da) til å danne personligheten vår. Kanskje har du blitt skuffet for mange ganger, kanskje ble du ikke sett og bekreftet nok av foreldre og familie. Kanskje har du rett og slett så liten selvfølelse at du ikke kan tenke deg til hvorfor folk skulle ønske ditt selskap. Kanskje tenker du som meg; De liker meg en stund, men så går de lei av meg. Bedre å trekke seg unna med en gang. Jeg vet ikke, men det er ikke godt å ha det slik.Hvis dette får stor innvirkning på det sosiale livet ditt, ville jeg oppsøkt hjelp. Dette har så mye å si for livskvaliteten, og tilhørighet er så grunnleggende.

Vennlig hilsen bugge.

Hei og takk for svar! Jeg får hjelp, men jeg synes at jeg har gått for lenge i terapi i forhold til forbedring sosialt. Føler meg ikke attraktiv for folk fordi jeg sliter med psykiske problemer og da kan jeg tenke at det ikke er noe vits i å prøve å bli kjent med folk eller få kjæreste. Men jeg skal ikke gi opp, men vil ikke møte unødvendig motgang. Har møtt nok motgang som det er.

[bugge -jenta]

Hei og takk for svar! Jeg får hjelp, men jeg synes at jeg har gått for lenge i terapi i forhold til forbedring sosialt. Føler meg ikke attraktiv for folk fordi jeg sliter med psykiske problemer og da kan jeg tenke at det ikke er noe vits i å prøve å bli kjent med folk eller få kjæreste. Men jeg skal ikke gi opp, men vil ikke møte unødvendig motgang. Har møtt nok motgang som det er.

Hei!

Det er godt du får hjelp, men jeg skjønner du synes det går litt for treigt. Selv har jeg gått i flere år, og innsett at det vi sliter med som er veldig grunnleggende kan ta lang tid å forandre. Men vi gir oss ikke. Forandringen kommer til slutt så gradvis at du plutselig en dag innser at noe er forandret.

Jeg tror at mange med angst, depresjoner og psykiske lidelser er redd for at de ikke skal være så lette å elske, eller å leve med. Men min erfaring fra eget liv og alle de vennene mine som sliter med litt ymse, enten det er fysisk eller psykisk eller sosialt, forteller meg at bildet er mer nyansert.Mannen min som jeg har vært gift med i snart 14 år, sier at det er et"par ting" han kunne tenkt å forandret på. Mine angst og depresjonsproblemer kommer visstnok et stykke ned på lista. Når jeg er inne på dette forumet i perioder er det fordi jeg treffer på så mange interessante mennesker som jeg ikke finner ellers. Mennesker som har opplevd ting.

Prøv å ikke tenke at mennesker skal like deg eller elske deg tiltross for de psykiske plagene dine.Hvem du er og hvordan du har det er ikke en statisk størrelse, men ha tro på at hele deg med alt du rommer er mer enn bra nok. Jeg delte ut kveldens ord til et menneske, her på forumet. Litt originalt kanskje. Men du skal få det for hele uka. Jeg mener det virkelig. Trenger ikke å kjenne deg for å si det.

Si det høyt morgen og kveld.

HELE MEG ER ELSKVERDIG.

Vennlig hilsen bugge.((Jeg skal virkelig prøve å si det til meg selv også.)