Driver mannen min til vanvidd.

[Gjest bør jeg gå]

I kveld gikk min vanligvis rolige mann av hengslene. Foran et av barna brølte han og slo knyttneven i veggen flere ganger fordi han var sint på meg. Han virket svært truende. Ikke første gang det skjer. Blir hyppigere og verre ser det ut til.

Da vi møttes for mange år siden virket han nesten umulig å provosere. (Ikke at jeg gikk inn for det.)

Konflikten mellom oss var reell og berettiget nok, og har flere sider. Hvem av oss som måtte ha rett eller ta feil er ikke kjernen i problemet.

Min posttraumatiske lidelse har påført ham mye ekstra ansvar og frustrasjoner over år. Begynner han å gå helt tom? Er jeg en for stor belastning for ham? Vil jeg være destruktiv for ham?

Han vil vel av prinsipp ikke gå fra meg. Men jeg blir veldig i tvil om vi egentlig kan fortsette sammen.

Sykdommen min har satt oss i en økonomisk situasjon og en avhengighet til et mareritt av et trygdekontor som gir meg små håp om å komme meg til hektene. For tiden går det bare nedover.

Et brudd er ikke enkelt, særlig ikke for barna. Men kan jeg forsvare å bli værende om jeg driver mannen min til vanvidd, selv om han vil benekte det?

Takknemlig for tanker og innspill.

[thinkerbell]

hei du.. jeg håper du legger dette innlegget på "forum for samliv" også. Jeg håper du får mange gode og nyttige innspill. (du kan og betale 100,- for svar av samlivsterapeut)

[frosken]

Du driver neppe mannen din "til vanvidd" alene - dere er to om relasjonen mellom dere og dere er også to om å ta ansvar for det som skjer.

Han må ta ansvar for sitt voksende temperament og må selv si i fra til deg dersom du virker destruktivt på ham-

Av og til er det ikke partneren selv som påfører den andre smerte - men derimot kan konsekvensene av sykdom være vanskelig å håndtere for både den som er syk og de nærmeste pårørende. Jeg synes det kan være nyttig å betrakte "sykdommen" (og dens konsekvenser) som en tredje part i tilværelsen og ikke som noe som eies av den ene parten av alene.

[Gjest bør jeg gå]

Du driver neppe mannen din "til vanvidd" alene - dere er to om relasjonen mellom dere og dere er også to om å ta ansvar for det som skjer.

Han må ta ansvar for sitt voksende temperament og må selv si i fra til deg dersom du virker destruktivt på ham-

Av og til er det ikke partneren selv som påfører den andre smerte - men derimot kan konsekvensene av sykdom være vanskelig å håndtere for både den som er syk og de nærmeste pårørende. Jeg synes det kan være nyttig å betrakte "sykdommen" (og dens konsekvenser) som en tredje part i tilværelsen og ikke som noe som eies av den ene parten av alene.

en tredje part...

Skal tygge litt på den. Takk.

Ingen av oss valgte eller var skyld i det som skjedde som snudde opp ned på mitt og dermed familiens liv. Det var det andre som påførte oss utenfra, mot vår vilje...

Likevel. Jeg er så lei av å være den som brakte kaos inn i tilværelsen at jeg ofte bare har lyst til å finne meg et behaglig hjørne og dø. Vet ikke alltid hva som er verst. De problemer jeg har, eller å se dem jeg er mest glad i bli dratt inn i dem. Alt ville vært bedre uten meg?

Skulle ønske jeg kunne sette inn en vikar i 5-10 år.