Barn og psykiske problemer

[Gjest qz]

Er det noen av dere som sliter i hverdagen som også har barn? Hvordan synes dere i så fall det fungerer? Takknemlig for svar.

[avidi]

Jeg har en lettere depresjon og går på AD. Har også veldig mye fysiske smerter. Har to barn 6 og 14 år, det fungerer ganske greit i hverdagen. Jeg har hatt mine perioder da jeg har vært livredd for å miste ungene og trodde at de kom til å forsvinne for meg.

Ved hjelp av samtaleterapi har jeg nå lagt av meg mye av den redselen, men er fortsatt overengstlig dersom de blir syke.

Bortsett fra dette går det ganske greit selv om jeg ikke kan følge med på de mest fysiske aktivitetene til ungene.

[maire]

Sliter du litt med psyken og er redd for hvordan det kan påvirke barna dine?

[Gjest 27_Maijka]

Jeg har skikkelig vondt av barn med psykisk ustabile foreldre! Håper ingen har hatt det så inderlig forb... jævlig som meg! Jeg liker ikke foreldra mine per dags dato, jeg er rett og slett metta !

[Gjest qz]

Jeg har skikkelig vondt av barn med psykisk ustabile foreldre! Håper ingen har hatt det så inderlig forb... jævlig som meg! Jeg liker ikke foreldra mine per dags dato, jeg er rett og slett metta !

Uff, høres stress ut. Hva var det foreldrene dine slet med, da?

[Gjest qz]

Jeg har skikkelig vondt av barn med psykisk ustabile foreldre! Håper ingen har hatt det så inderlig forb... jævlig som meg! Jeg liker ikke foreldra mine per dags dato, jeg er rett og slett metta !

Uff, høres stress ut. Hva var det foreldrene dine slet med, da?

[Gjest qz]

Sliter du litt med psyken og er redd for hvordan det kan påvirke barna dine?

Ja, jeg tenker en del på det. Har dager hver uke der jeg er deprimert. Greier å ta meg sammen når jeg er med barna, men lurer på om det påvirker dem allikevel. Er redd for å skade dem.

[Gjest 27_Maijka]

Uff, høres stress ut. Hva var det foreldrene dine slet med, da?

Hva foreldrene mine slet med? Tja, for å ramse opp noe i full fart : depresjoner, psykoser, angst, psykopati, alkohol og pillemissbruke, manipulering og maktmissbruk.

Drittfolk rett og slett!!

[maire]

Ja, jeg tenker en del på det. Har dager hver uke der jeg er deprimert. Greier å ta meg sammen når jeg er med barna, men lurer på om det påvirker dem allikevel. Er redd for å skade dem.

Har barna noen andre trygge og stabile voksenpersoner rundt seg som de selv er glad i og som kan stille opp for deg og barna når du har det dårlig? Jeg tror nemlig det viktigste for barn er at de har en form for stabilitet, ikke at det nødvendigvis trenger å være mor, men at de har noen voksne, stabile rundt seg?

Jeg har dessverre erfart at depresjoner kan føre til at man ikke er egnet som forelder. Da de eldste barna mine var små, sa jeg fra meg omsorgen for dem fordi jeg ikke klarte å ta vare på dem. Det var pappaen deres som tok over omsorgen. Vi har hele tiden samarbeidet bra, og barna er nå sunne, friske og harmoniske ungdommer. Jeg hadde noen gode år og etablerte meg på nytt. Fikk to barn til, og er på nytt deprimert. Denne gangen klarer jeg ved hjelp av barnehage for de minste på dagtid, samboer og hjelp fra de eldste søsknene, å ha omsorgen for de små. Men, det krever mye. Jeg tar i mot all den hjelpen vi kan få. De minste er sprudlende og glade småbarn, så det virker ikke som de lider noen nød selv om jeg sliter i perioder. Håper du og barna dine også har tilgang på andre trygge og stabile voksenpersoner når du har det tyngst.

Vet ikke om det er noen trøst, men jeg slet både lenge og mye før jeg gav fra meg omsorgen for de store barna mine, og de fikk se og oppleve ting barn helst skal slippe og forholde seg til. Likevel har de blitt flotte ungdommer. Vi har mye åpenhet og humor rundt det jeg sliter med. Det er ikke noe hysj-hysj her i gården. Samtidig forsøker vi voksne å la barna være barn. Det er viktig. Det er mamma som har et problem, det skal ikke bli barna sitt. Lettere sagt enn gjort, men som sagt, ved hjelp av andre solide voksne, så går det. Ta i mot all den hjelpen du kan få. Svelg stoltheten for barnas skyld. Og har du ikke noen voksne i nettverket ditt som kan hjelpe deg, så ta kontakt med barnevernet. Det er en myte at de tar fra foreldrene barna uten videre. Barnevernet hjelper foreldrene til å best mulig ta vare på barna, og som oftest er det at barna fortsatt er sammen med foreldrene, men foreldre og barn får noe hjelp i tillegg. Jeg ønsker deg og barna dine lykke til. At du er så bevisst din egen situasjon og barnas behov, tyder på at det vil gå bra!

[Gjest qz]

Har barna noen andre trygge og stabile voksenpersoner rundt seg som de selv er glad i og som kan stille opp for deg og barna når du har det dårlig? Jeg tror nemlig det viktigste for barn er at de har en form for stabilitet, ikke at det nødvendigvis trenger å være mor, men at de har noen voksne, stabile rundt seg?

Jeg har dessverre erfart at depresjoner kan føre til at man ikke er egnet som forelder. Da de eldste barna mine var små, sa jeg fra meg omsorgen for dem fordi jeg ikke klarte å ta vare på dem. Det var pappaen deres som tok over omsorgen. Vi har hele tiden samarbeidet bra, og barna er nå sunne, friske og harmoniske ungdommer. Jeg hadde noen gode år og etablerte meg på nytt. Fikk to barn til, og er på nytt deprimert. Denne gangen klarer jeg ved hjelp av barnehage for de minste på dagtid, samboer og hjelp fra de eldste søsknene, å ha omsorgen for de små. Men, det krever mye. Jeg tar i mot all den hjelpen vi kan få. De minste er sprudlende og glade småbarn, så det virker ikke som de lider noen nød selv om jeg sliter i perioder. Håper du og barna dine også har tilgang på andre trygge og stabile voksenpersoner når du har det tyngst.

Vet ikke om det er noen trøst, men jeg slet både lenge og mye før jeg gav fra meg omsorgen for de store barna mine, og de fikk se og oppleve ting barn helst skal slippe og forholde seg til. Likevel har de blitt flotte ungdommer. Vi har mye åpenhet og humor rundt det jeg sliter med. Det er ikke noe hysj-hysj her i gården. Samtidig forsøker vi voksne å la barna være barn. Det er viktig. Det er mamma som har et problem, det skal ikke bli barna sitt. Lettere sagt enn gjort, men som sagt, ved hjelp av andre solide voksne, så går det. Ta i mot all den hjelpen du kan få. Svelg stoltheten for barnas skyld. Og har du ikke noen voksne i nettverket ditt som kan hjelpe deg, så ta kontakt med barnevernet. Det er en myte at de tar fra foreldrene barna uten videre. Barnevernet hjelper foreldrene til å best mulig ta vare på barna, og som oftest er det at barna fortsatt er sammen med foreldrene, men foreldre og barn får noe hjelp i tillegg. Jeg ønsker deg og barna dine lykke til. At du er så bevisst din egen situasjon og barnas behov, tyder på at det vil gå bra!

Takk for det! Ja, vi har en stor familie rundt oss, som stiller opp når det skal være. Var du alene med omsorgen da du sa den fra deg, eller? Det var en tøff og modig avgjørelse å ta, men det høres jo ut som du har gjort det riktige. Tror det er mange som ikke er så reflekterte rundt dette som du.

Tror det, som du skriver, er veldig viktig med åpenhet, i tillegg til å skjerme barna så mye som mulig.

Du må selvfølgelig ikke svare på mine spørsmål, men hvordan artet din depresjon seg? Var den tung og langvarig, eller?

[maire]

Takk for det! Ja, vi har en stor familie rundt oss, som stiller opp når det skal være. Var du alene med omsorgen da du sa den fra deg, eller? Det var en tøff og modig avgjørelse å ta, men det høres jo ut som du har gjort det riktige. Tror det er mange som ikke er så reflekterte rundt dette som du.

Tror det, som du skriver, er veldig viktig med åpenhet, i tillegg til å skjerme barna så mye som mulig.

Du må selvfølgelig ikke svare på mine spørsmål, men hvordan artet din depresjon seg? Var den tung og langvarig, eller?

Hei igjen, selvfølgelig vil jeg forsøke å svare deg. Vet ikke hva jeg skal kalle depresjonen jeg hadde, men jeg tenkte mye på å få dø, at det ville være en befrielse for meg og for de rundt meg også om jeg ikke var mer, og det tyder vel kanskje på at det var en rimelig tung depresjon den gangen. Jeg er ikke så langt nede nå, og takk og pris for det.

Jeg var i utgangspunktet alene om omsorgen for barna da jeg ble dårlig. Depresjonen artet seg slik at jeg ikke sov om natta, var apatisk om dagen, gråt eller var irritabel. Jeg var hjemmeværende den gangen. Dette gikk selvfølgelig utover barna. Gradvis ble jeg mindre og mindre i stand til å ta vare på ungene. Jeg orket ikke husarbeid, og av bråk, lek og "mas", ble jeg veldig urolig og uforutsigbar. Barna var ca 2 og 4 år gamle da jeg ble dårlig, så du kan jo tenke deg...Det var ikke like ille hele tiden, av og til klarte jeg å ta meg sammen nok til at fasaden ble opprettholdt. Men, det er klart at barn på 2 og 4 år som mer eller mindre blir overlatt alene til en mor som enten gråter, eller er sint for alt og ingenting, eller som ikke får respons fra mor uansett hva de gjør, blir utrygge. Uff..jeg husker 4-åringen hentet kjøkkenhåndklær og tørket meg på kinnet da jeg gråt som verst.

Da jeg til slutt var så dårlig at jeg ikke tok telefoner, tvingte venner seg inn i leiligheten min og ble sjokkert over tilstanden. De fikk ristet nok liv i meg til at jeg skjønte jeg måtte gjøre noe, men jeg visste bare ikke hva. Løsningen ble at jeg flyttet sammen med barnefaren for en periode. Barna fikk det godt, men jeg var fortsatt i bratt utforbakke. Jeg valgte derfor å flytte for meg selv igjen (det var jeg som hadde tatt ut separasjon i utgangspunktet), men denne gangen uten barna. Visste jeg ikke kunne ta vare på dem. Jeg trøstet meg med at barna hadde det bra, og at det ville bli enklere for meg å dø dersom jeg fikk avstand til barna først. Men, jeg lever jo enda, så jeg kom meg opp av bølgedalen.

Fra jeg ble deprimert forrige gang, til jeg fikk det bra igjen gikk det ca 3 år, så hadde jeg vel 3 gode år før det bar utforbakke igjen. Denne gangen har jeg en større forståelse av hva det dreier seg om, at jeg er deprimert, jeg tar medisinene mine og går til terapi, og ikke minst har vi et bedre nettverk for barna, så jeg gjør ikke det samme igjen. Men, jeg angerer heller ikke på de valgene jeg har tatt tidligere. De var nødvendige der og da.

Vet ikke om du får noe utav dette lange, og sikkert litt rotete svaret mitt. Det er vondt, men samtidig litt godt å fortelle om. Tror ikke jeg hadde turt å være så ærlig om det ikke var for at det går så bra med de største barna mine nå. De klarer seg utmerket, og sier til og med ofte til meg at jeg er verdens beste mamma

[maire]

Hei igjen, selvfølgelig vil jeg forsøke å svare deg. Vet ikke hva jeg skal kalle depresjonen jeg hadde, men jeg tenkte mye på å få dø, at det ville være en befrielse for meg og for de rundt meg også om jeg ikke var mer, og det tyder vel kanskje på at det var en rimelig tung depresjon den gangen. Jeg er ikke så langt nede nå, og takk og pris for det.

Jeg var i utgangspunktet alene om omsorgen for barna da jeg ble dårlig. Depresjonen artet seg slik at jeg ikke sov om natta, var apatisk om dagen, gråt eller var irritabel. Jeg var hjemmeværende den gangen. Dette gikk selvfølgelig utover barna. Gradvis ble jeg mindre og mindre i stand til å ta vare på ungene. Jeg orket ikke husarbeid, og av bråk, lek og "mas", ble jeg veldig urolig og uforutsigbar. Barna var ca 2 og 4 år gamle da jeg ble dårlig, så du kan jo tenke deg...Det var ikke like ille hele tiden, av og til klarte jeg å ta meg sammen nok til at fasaden ble opprettholdt. Men, det er klart at barn på 2 og 4 år som mer eller mindre blir overlatt alene til en mor som enten gråter, eller er sint for alt og ingenting, eller som ikke får respons fra mor uansett hva de gjør, blir utrygge. Uff..jeg husker 4-åringen hentet kjøkkenhåndklær og tørket meg på kinnet da jeg gråt som verst.

Da jeg til slutt var så dårlig at jeg ikke tok telefoner, tvingte venner seg inn i leiligheten min og ble sjokkert over tilstanden. De fikk ristet nok liv i meg til at jeg skjønte jeg måtte gjøre noe, men jeg visste bare ikke hva. Løsningen ble at jeg flyttet sammen med barnefaren for en periode. Barna fikk det godt, men jeg var fortsatt i bratt utforbakke. Jeg valgte derfor å flytte for meg selv igjen (det var jeg som hadde tatt ut separasjon i utgangspunktet), men denne gangen uten barna. Visste jeg ikke kunne ta vare på dem. Jeg trøstet meg med at barna hadde det bra, og at det ville bli enklere for meg å dø dersom jeg fikk avstand til barna først. Men, jeg lever jo enda, så jeg kom meg opp av bølgedalen.

Fra jeg ble deprimert forrige gang, til jeg fikk det bra igjen gikk det ca 3 år, så hadde jeg vel 3 gode år før det bar utforbakke igjen. Denne gangen har jeg en større forståelse av hva det dreier seg om, at jeg er deprimert, jeg tar medisinene mine og går til terapi, og ikke minst har vi et bedre nettverk for barna, så jeg gjør ikke det samme igjen. Men, jeg angerer heller ikke på de valgene jeg har tatt tidligere. De var nødvendige der og da.

Vet ikke om du får noe utav dette lange, og sikkert litt rotete svaret mitt. Det er vondt, men samtidig litt godt å fortelle om. Tror ikke jeg hadde turt å være så ærlig om det ikke var for at det går så bra med de største barna mine nå. De klarer seg utmerket, og sier til og med ofte til meg at jeg er verdens beste mamma

Ser jeg har skrevet feil. Jeg hadde flere gode år enn tre før det bar utfor igjen. Tror det var nærmere 6 år jeg var frisk før det gradvis gikk utforbakke igjen!

[Gjest qz]

Hei igjen, selvfølgelig vil jeg forsøke å svare deg. Vet ikke hva jeg skal kalle depresjonen jeg hadde, men jeg tenkte mye på å få dø, at det ville være en befrielse for meg og for de rundt meg også om jeg ikke var mer, og det tyder vel kanskje på at det var en rimelig tung depresjon den gangen. Jeg er ikke så langt nede nå, og takk og pris for det.

Jeg var i utgangspunktet alene om omsorgen for barna da jeg ble dårlig. Depresjonen artet seg slik at jeg ikke sov om natta, var apatisk om dagen, gråt eller var irritabel. Jeg var hjemmeværende den gangen. Dette gikk selvfølgelig utover barna. Gradvis ble jeg mindre og mindre i stand til å ta vare på ungene. Jeg orket ikke husarbeid, og av bråk, lek og "mas", ble jeg veldig urolig og uforutsigbar. Barna var ca 2 og 4 år gamle da jeg ble dårlig, så du kan jo tenke deg...Det var ikke like ille hele tiden, av og til klarte jeg å ta meg sammen nok til at fasaden ble opprettholdt. Men, det er klart at barn på 2 og 4 år som mer eller mindre blir overlatt alene til en mor som enten gråter, eller er sint for alt og ingenting, eller som ikke får respons fra mor uansett hva de gjør, blir utrygge. Uff..jeg husker 4-åringen hentet kjøkkenhåndklær og tørket meg på kinnet da jeg gråt som verst.

Da jeg til slutt var så dårlig at jeg ikke tok telefoner, tvingte venner seg inn i leiligheten min og ble sjokkert over tilstanden. De fikk ristet nok liv i meg til at jeg skjønte jeg måtte gjøre noe, men jeg visste bare ikke hva. Løsningen ble at jeg flyttet sammen med barnefaren for en periode. Barna fikk det godt, men jeg var fortsatt i bratt utforbakke. Jeg valgte derfor å flytte for meg selv igjen (det var jeg som hadde tatt ut separasjon i utgangspunktet), men denne gangen uten barna. Visste jeg ikke kunne ta vare på dem. Jeg trøstet meg med at barna hadde det bra, og at det ville bli enklere for meg å dø dersom jeg fikk avstand til barna først. Men, jeg lever jo enda, så jeg kom meg opp av bølgedalen.

Fra jeg ble deprimert forrige gang, til jeg fikk det bra igjen gikk det ca 3 år, så hadde jeg vel 3 gode år før det bar utforbakke igjen. Denne gangen har jeg en større forståelse av hva det dreier seg om, at jeg er deprimert, jeg tar medisinene mine og går til terapi, og ikke minst har vi et bedre nettverk for barna, så jeg gjør ikke det samme igjen. Men, jeg angerer heller ikke på de valgene jeg har tatt tidligere. De var nødvendige der og da.

Vet ikke om du får noe utav dette lange, og sikkert litt rotete svaret mitt. Det er vondt, men samtidig litt godt å fortelle om. Tror ikke jeg hadde turt å være så ærlig om det ikke var for at det går så bra med de største barna mine nå. De klarer seg utmerket, og sier til og med ofte til meg at jeg er verdens beste mamma

Så flott å høre at barna dine sier det til deg. Var ikke et rotete svar i det hele tatt, var veldig nyttig. Lykke til!