Tenker mye på døden, er jeg (på vei ti å bli)suicidal?

[Gjest koma]

I går tok jeg toget. Mens jeg kjørte gjennom de øde snølandskapende fikk jeg en tanke i hodet; at jeg bare kunne gå av på neste stasjon, vandre et stykke innover til et bortgjemt sted, ta av meg ytterklærne, og bare legge meg ned og sove...

Jeg hadde så lyst!Det virket så deilig.Men jeg gjorde det ikke, for jeg tenker for mye på familien min.

Er det andre som får sånne tanker/innfall? Er jeg suicidal når jeg tenker sånn?Eller holder jeg på å bli det?Hva er egentlig suicidalitet, er det når du har prøvd å ta selvmord?

Jeg har i lengre tid tenkt og drømt mye om døden. F.eks. når jeg går langs en vei tenker jeg på at jeg kan bli overkjørt(og at det hadde vært bra), jeg ser på togskinne og tenker på om noen har lagt seg der noengang, når jeg sitter på fly tenker jeg at det gjerne kan styrte osv. Men jeg gjør ikke noe aktivt for å dø. Bare tenker at det kunne vært ok, liksom.Men så har jeg jo dager der jeg absolutt er glad for å leve også da.Så dette er kanskje bare sånn som alle har det? Helt normalt?Eller..

[Gjest bare en]

Har man en gang vært suicidal kommer slike tanker som du beskriver her veldig lett tilbake.

Selv synes jeg suicidal og suicid er noen idiotiske ord. Bedre å bruke ordene selvmordstanker og selvmord.

[Gjest koma]

Har man en gang vært suicidal kommer slike tanker som du beskriver her veldig lett tilbake.

Selv synes jeg suicidal og suicid er noen idiotiske ord. Bedre å bruke ordene selvmordstanker og selvmord.

Men jeg har aldri hatt selvmordstanker eller prøvd å ta selvmord.

Er det selvmordstanker jeg har nå da? Vet du det?

Jeg utfører eller prøver jo ikke å utføre det jeg tenker på.Bare tenker på at det hadde vært godt å bli borte. og helst vil jeg ikke gjøre noe aktivt, men bli overkjørt eller falle ned i fly...

[Gjest bare en]

Men jeg har aldri hatt selvmordstanker eller prøvd å ta selvmord.

Er det selvmordstanker jeg har nå da? Vet du det?

Jeg utfører eller prøver jo ikke å utføre det jeg tenker på.Bare tenker på at det hadde vært godt å bli borte. og helst vil jeg ikke gjøre noe aktivt, men bli overkjørt eller falle ned i fly...

Høres ut som selvmordstanker ja. Men så lenge du ikke har planer om å gjøre tankene om til handling er det ingen fare og du er ikke i selvmordsfare.

[Gjest koma]

Høres ut som selvmordstanker ja. Men så lenge du ikke har planer om å gjøre tankene om til handling er det ingen fare og du er ikke i selvmordsfare.

Tusen takk for svar.

Tror ikke jeg er modig nok heller egentlig, til å virkelig gjøre alvor av det altså. Så da får vel bare tankene være der:-6

[bugge -jenta]

Tusen takk for svar.

Tror ikke jeg er modig nok heller egentlig, til å virkelig gjøre alvor av det altså. Så da får vel bare tankene være der:-6

Av og til er det slik at vi ikke har så lyst til å leve, mer enn at vi egentlig ønsker å dø.

Det er på en måte to forskjellige ting. En vil egentlig ikke dø, men det er vondt å leve. Sånn har jeg hatt det mange ganger. Da har jeg tenkt på å komme meg bort fra det smertefulle livet, uten at jeg mener dette har vært/kan kalles selvmordstanker fra min

side. For fokuset og fabuleringen lå på å slippe unna lidelsen i livet, mer enn at jeg ønsket å nærme meg døden når alt kom til alt. Særlig for noen år tilbake hadde jeg det slik. Kanskje er det litt sånn du har det? Men heldigvis kan livet få overraske oss positivt innimellom, hvis vi tillater det å eksistere.

Ps! I går var jeg i studio og laget en demo på en av sangene mine:)

Ikke si det til noen. Det er hemmelig.

Vennlig hilsen bugge.

(Kjekt å se nicket ditt igjen. Ta kontakt med lege hvis du faller lengre ned, eller kom inn her, så kan vi være sammen.)

[Gjest koma]

Av og til er det slik at vi ikke har så lyst til å leve, mer enn at vi egentlig ønsker å dø.

Det er på en måte to forskjellige ting. En vil egentlig ikke dø, men det er vondt å leve. Sånn har jeg hatt det mange ganger. Da har jeg tenkt på å komme meg bort fra det smertefulle livet, uten at jeg mener dette har vært/kan kalles selvmordstanker fra min

side. For fokuset og fabuleringen lå på å slippe unna lidelsen i livet, mer enn at jeg ønsket å nærme meg døden når alt kom til alt. Særlig for noen år tilbake hadde jeg det slik. Kanskje er det litt sånn du har det? Men heldigvis kan livet få overraske oss positivt innimellom, hvis vi tillater det å eksistere.

Ps! I går var jeg i studio og laget en demo på en av sangene mine:)

Ikke si det til noen. Det er hemmelig.

Vennlig hilsen bugge.

(Kjekt å se nicket ditt igjen. Ta kontakt med lege hvis du faller lengre ned, eller kom inn her, så kan vi være sammen.)

Ja! Nettopp!!Akkurat sånn er det. Du sier just det jeg tenker, du bugge:) Jammen godt å ha deg her, når en ikke får ordene fram selv.Så du har hatt det på samme måten?Så godt når noen virkelig forstår!

Skulle gjerne hørt sangene dine, altså, du som er sånn en ordkunstner her inne på dol.Også demo, da du!! Spennende!!! Du må holde oss oppdatert:o)

Beste lykkeønskninger,

[Gjest tøffetoget]

Men jeg har aldri hatt selvmordstanker eller prøvd å ta selvmord.

Er det selvmordstanker jeg har nå da? Vet du det?

Jeg utfører eller prøver jo ikke å utføre det jeg tenker på.Bare tenker på at det hadde vært godt å bli borte. og helst vil jeg ikke gjøre noe aktivt, men bli overkjørt eller falle ned i fly...

Kanskje flyktige sådanne. Men gå du til lege dersom du begynner å tenke alvorlig på hvordan du kan ta ditt eget liv, Det finnes hjelp for slikt nemlig

[maire]

Jeg får også sånne tanker av og til, uten at jeg føler meg særlig trist. De dukker for det meste opp når jeg sliter med å finne noen mening med å fortsette. Forsøker å dytte bort tankene så de ikke skal bli for sterke. Syns de er nesten som røyksug. Hvis jeg bare kan holde de ut en liten stund, glir det over. Hvis jeg derimot begynner å lage noen settinger rundt dem, som f.eks se for meg at jeg går ut i skogen og hiver innpå det jeg har av piller, da er tankene sterkere til stede mye lenger.

Er veldig enig med bugge i at det egentlig ikke er ønske om å dø som er sterkest, men at det av og til kjennes ut som om det er for vanskelig å leve.

[inkink]

Hei, skjønner at du har det vondt, men for all del ikke gjør noe slikt.

Når man er lengst nede, er det bare en vei... nemlig oppover er et gammelt visdomsord.

Jeg mistet selv min bror på denne måten. En kombinasjon av alkohol og kjærlighetssorg.

Du aner ikke hvor vi har slitt og hvor vondt dette har vært.

Alle tankene mine foreldere hadde, på hva de kunne ha gjort annerledes etc etc. Massevis av vonde selvbebreidende tanker, kommer i slike forhold i tillegg til sorgen over å ha mistet det kjæreste du har her i verden.

Så vær så snill, søk profesjonell hjelp. Og for all del ikke gi opp, det ordner seg for de aller fleste.

Med vennlig hilsen