Tiden og sorgen - og en takk til DOL

[Gjest Liza i London]

I disse dager er det tre aar siden mannen jeg elsket falt dod om mens vi gikk haand i haand....

Ingen skal noengang snakke (generellt) negativt om "vennskap paa nettet" til meg.

Tiden som gikk...ukene etter...jeg husker den knapt. Jeg gjorde visstnok det jeg maatte,nyfodt prematur baby,tre andre barn...svigerforeldre som hadde mistet en elsket sonn...

men det jeg husker er netter paa DOL...fortvilte skriv fra meg. Og svarene som strommet inn fra ansiktsloese mennesker.

I RL var jeg heldig,all den praktiske og emosjonelle stoette jeg kunne oenske.

Men det ble for naert.

Sorgen var for vill og hudloes til aa vises til dem som sto oss begge naer.

det ga DOL meg...en mulighet til aa vaere bare meg...ikke ung enke,ikke mamma...bare den ukjente Liza som desperat trengte lindring for et saa som bloedde og bloedde.

De fleste som stoette og "bar" meg er borte fra DOL naa.

Men kanskje de leser.

Og noen,som drittungen min, Soer, frosken...og andre...TAKK for alt dere var og ga meg. For mail og telefoner, musikk...for vaakenetter

Sorgen er ikke borte...den er bare endret

Livet er godt. Gleden over ham,over livet vi hadde sammen...det overskygger sorgen.

Vi,ungene og familien ellers,har dyrket de gode minnene.

Etter lang tid i iskald dvale,lever jeg igjen. jeg danser og ler, Jobber og floerter (stort sett ikke samtidig!)...forelsker meg...ogtakker hamm fordi han laerte meg hva en ekte mann er.

jeg haaper at andre ogsaa bruker DOL naar det blaaser for sterkt....

Og, til dere som husker...treet vokser...og krokusen blomster rundt det.

[Gjest svaksterk]

Nydelig innlegg:-)

Rørende lesing og samtidig lovende lesing, det kan ordne seg, det kan bli bra.

Vel... flott innlegg var det jeg ville si.

[frosken]

Kjære Liza

Jeg opplevde det som om det var du som ga oss andre noe verdifullt gjennom din åpenhet om følelsene og det som skjedde den gangen. Du skrev å nakent om dine følelser - og jeg skjønner godt at nettet kanskje var det beste stedet for å dele følelsene så direkte.

Jeg husker hvordan jeg følte med deg og var opptatt av dine barn - særlig i perioden rundt begravelsen. Jeg så barna for meg og ønsket å sende noen "beskyttende vinger" (hva nå det er) for å gjøre det lettere for dem.

Håper du kommer innom en gang i blandt (og så likte jeg selvfølgelig å lese kommentarene din for noen dager siden om hvordan du jobber i dag og ditt syn på mennesker!)

Take care:-)

[lilleva]

Kjære deg.

Jeg har bare nylig tittet innom her på DOL, og var ikk her da du måtte gå gjennim dette forferdelige.

Men du skal vite at jeg gråt da jeg leste innlegget ditt, både av fortvilelese over hva du har vært gjennom, men også glede over at du nå har det såpass bra.

Samtidig ble jeg overmannet av en klam redsel for at dette skal kunne skje med min elskede, han som betyr alt for meg i livet. Jeg har vært igjennom nok med folk jeg er glad i til å vite at slikt kan skje så fort, helt uten forvarsel.

Men heldigvis kjenner vi ikke fremtiden, og heldigvis finnes det også håp og lyspunkt når vonde ting skjer. Det er du et levende bevis på, og jeg takker deg for at du viser oss andre det.

Jeg kom forøvrig på to flotte motto som min mor- som har været gjennom både hjerneblødning, hjerteinfarkt og har måttet ta seg av en mann med brukket rygg- støtter seg til:

"Som dine dager er, så skal din styrke være."

"Bakom skyene finnes alltid en strime av lys."

Klemmer til deg

[Cilien]

Nydelig innlegg:-)

Rørende lesing og samtidig lovende lesing, det kan ordne seg, det kan bli bra.

Vel... flott innlegg var det jeg ville si.

Dette var et av de fineste - og sterkeste - innleggene jeg har lest her inne. Takk for at du orket og orker.

[Gjest calestia]

Husker du meg?

Husker da du fortalte om det som hadde skjedd.

Så bra du har kommet deg fremover.

Var kjempekoselig å høre fra deg.

klem

[thinkerbell]

Nå er det ikke du som skal takke oss men vi som skal takke deg, fordi vi fikk lov til å følge deg i denne tiden.

Når sorgen rammer noen som står deg nær blir man hjelpeløs. Man blir redd for å si ord som sårer, redd for å rispe borti din hudløshet og redd for være til bry.

Jeg husker de sene nattetimene.. Jeg husker dine fortvilede innleggog mine forvirrede og klossete svar. Og jeg husker hvor redd jeg var for deg.

Jeg husker latterbrølene og fniseanfallene, sårhet og tårer, hånd i hånd.

Du har reist gjennom sorglandskapet, og nå er du klar for å møte livet igjen.

Jeg tror sorgen forandrer oss mer enn hva gleden gjør. Sorgen skaper rom i vårt indre som ikke ellers ville vært der. Rom for en større livskraft.

Følelsene blir sterkere, synet klarere.

Nå er det på tide at du tar for deg og nyter livets mangfoldige lukter, smaker. ..og farger.. den ildrøde ..eller den flommende solgule fargen, ...krokus-kraften.

[Gjest rota]

Hei Liza.

Jeg har vært her lenge og har nok sett de fleste av dine innlegg, Husker ikke om jeg svarte deg den gangen, men jeg tenkte veldig på deg, og har savnet deg. For nå har du vært borte en lang periode, har du ikke? Eller er det jeg som har oversett?

Jeg synes du har et så fantastisk perspektiv på ting. Skulle jeg trenge en behandler noen gang, ville jeg hatt en som deg. Dine innlegg før dette i det siste bare bekrefter det. Det innlegget med linken f.eks.

Er glad du har klart deg og er ovenpå igjen, til tross for alt du har vært gjennom og fortsatt vil ha som en vond erfaring i livet. Men du er et funn, så synd du er i London, Norge trenger slike som deg.

Hilsen en gammel traver her på DOL