Fryktelig vanskelig familiesituasjon

[Gjest jaja_da_så]

Nå er jeg bare så utrolig fortvilet at jeg vet ikke hvor jeg skal henvende meg eller hvor jeg skal begynne.

Jeg er gift og har et funksjonshemmet barn på tre år.Funksjonshemmingen er ikke så veldig alvorlig, men det merkes jo i hverdagen. Men det er ikke der problemene ligger overhodet.....

Mannen min er fullstendig nedkjørt. Han har tatt en seksårig og en treårig høyere utdanning, som han ikke orker tanken på å jobbe innen. Han er deprimert(min vurdering), og fullstendig tiltaksløs. Han er ganske hissig, men har kun to ganger løftet hånden mot meg....men ikke slått.... Eller den ene gangen klapset han meg, men det er nesten tre år siden.

Han føler seg nok helt kjørt til veggs, og det kan jeg forstå, men det er så utrolig vanskelig når jeg står på sidelinjen og føler meg totalt hjelpeløs.

Han er arbeidsledig nå, men har ikke tjent nok til at han får dagpenger pga at han har vært student. Han har nå vært arbeidsledig i nesten fem måneder, og på den tiden har han søkt tre jobber.

Han er utrolig selektiv, nekter å snakke med vikarbyråer, nekter å gå rundt på bedrifter osv. han skumleser avisen og skriver til nøds en søknad hvis det er noe som han selv sier han kunne tenke seg å jobbe med - og da er det som regel en 40-50% stilling på et kontor eller noe sånt (men som regel har jeg mast på ham at han må søke på noe, og vi har hatt voldsomme diskusjoner i forkant - og så søker han nærmest på trass.

Jeg blir så sliten av at han virker så deprimert og ikke vil noen ting. Han er glad inni mellom, men tiltakslysten hans er lik null. Spør jeg om noe, hvordan han har det eller noe, så får jeg som regel 'ingen kommentar' til svar.

Det er så utrolig slitsomt å aldri vite hvor jeg har ham. I tillegg til dette så begynner jeg jo å bekymre meg for fremtiden og økonomien. Jeg føler han overhodet ikke tar noe ansvar for familien sin. Han vil helst bare sitte i en stol og lese - hele dagen og hele kvelden. Å prate med meg er på en måte bortkastet tid, og noe han overhodet ikke syns er nødvendig.

Han er ganske sosialt isolert. Han vil aldri være med på kino eller noe sånt. Han kan til nøds være med å ta en matbit i byen. Men da presiserer han det veldig at det er for min skyld - og ikke fordi han har lyst. Jeg har venner fra studier og går i kirken om søndagene osv. men han vil ikke være med på noe av det. Har ingen interesse av å bli kjent med noen av mennene til mine venninner.

Jeg prøver av og til å legge til rette for at vi kan prate litt, for jeg har behov for at han kan forstå hvorfor jeg syns dette er vanskelig. Men da ender vi som regel opp i en kjempekrangel igjen og han sier at terskelen for at han skal ta selvmord er nådd for lenge siden, men han sier etterpå at han ikke skal gjøre det for min skyld. Men i samme setning så er det stort sett jeg som er syndebukken når det gjelder å gjøre livet hans surt - fordi jeg 'maser' og 'spør' om hva han tenker og hva han har planer om. Videre sier han at han ser egentlig ikke noe annen utvei enn at vi må skille oss.

Av og til så begynner jeg å lure på om det er det han egentlig vil, og at han bare skal gjøre det så surt som mulig slik at jeg blir den som ikke orker mer, og til slutt setter foten ned.

Men det å skille seg er ikke noe alternativ for meg. Jeg har lovet å elske og ære ham i gode og onde dager....dette er vel de onde....? Men jeg vet bare ikke hvordan jeg skal takle det!

Han sier selv at han er deprimert, men han kommer ikke til å sette sine bein hos en lege eller behandler av noe slag. Han har sagt at eneste muligheten for at han oppsøker hjelp er at noen dreper ham og sleper ham med seg....

Det at jeg jobber innen helse og sosial, ser han nesten på som en trussel - og han beskylder meg til stadighet for å overanalysere og diagnostisere ham. Men hva skal en kone gjøre da? Når jeg ser at han lider. Min støtte vil han ikke vite av! Følelsesmessig kunne han like gjerne ha sparket og spyttet på meg! Jeg forsøker å råde ham til å ta kontakt med et hjelpeapparat dersom han syns han er så dårlig at han ikke kan jobbe osv.- for på den måten å kanskje komme inn i et opplegg med aetat/rehabilitering etc. Slik at han kan få litt ro rundt seg mens han finner ut av tingene han sliter med. Men da fnyser han bare av meg og sier at han ikke har behov for noe sosialrådgivning!

Uff....vet ikke helt hva jeg vile oppnå med å skrive dette, men om noen har noen tanker eller råd så tar jeg gjerne imot! Er bare så fryktelig fortvilet for tiden.

Hilsen fortvilet hustru

[Gjest Shira12]

Hei.

På meg hørtes det som han lider av depresjon. Han har mange tegn på det. Du nevner mange ting som tyder på det.

Men problemet ligger jo i at han ikke vil ha hjelp.

Kanskje du må sette hardt mot hardt? At du ikke kan leve med han når tingene er slik de er?

Jeg går ut ifra at han elsker deg og barnet, kanskje det kan gi han en tankevekker?

Går jo også ut over barnet når situasjonen er slik.

Ellers har jeg ikke noe gode råd, men vil gi deg en liten klem!

Håper ting ordner seg.

Klem fra

[Gjest feminatur]

Høres ut som om han er "mer enn deprimert". På meg kan det se ut som om han ansvarsfraskriver seg sitt eget liv. Frykter det som krever noe: arbeid, tiltak osv. Dette kan jo være en konsekvens av depresjon, men ut fra utdanningsbildet hans tenker jeg at ansvarsfraskrivelsen ligger i bunn.

Hvordan var han før han startet på utdannelse?

[meira]

Hei.

På meg hørtes det som han lider av depresjon. Han har mange tegn på det. Du nevner mange ting som tyder på det.

Men problemet ligger jo i at han ikke vil ha hjelp.

Kanskje du må sette hardt mot hardt? At du ikke kan leve med han når tingene er slik de er?

Jeg går ut ifra at han elsker deg og barnet, kanskje det kan gi han en tankevekker?

Går jo også ut over barnet når situasjonen er slik.

Ellers har jeg ikke noe gode råd, men vil gi deg en liten klem!

Håper ting ordner seg.

Klem fra

Hm.. tror du rett og slett må ansvarligjøre han. dvs. sett krav. si at du ikke klarer og leve slik, og at han må begynne og tjene penger,få seg noe meningsfullt og gjøre, eller søke hjelp. hans valg, han må gjøre noe med situasjonen sin, slike forhold klarer du ikke og leve under.Hvis han allikevel ikke vil gjøre noe med situasjonen sin, så gå fra han.Han må fårstå alvoret.Hvis han oppfører seg, ved og ikke se deg i det hele tatt, og like gjerne kunne ha spyttet på deg, viser det total mangel respekt på dine behov.Reis deg opp jente, og tenk over hva du kan leve med, og si ifra til han hva du kan akseptere og ikke. hvis ikke får du det bedre alene.Det handler om og anvarligjøre oppførselen hans, og sette foten krafig ned.Du skal ikke ha dårlig samvittighet for og sette krav om ting du ikke klarer og leve med. Du har også et liv.

[Gjest Shira12]

Hm.. tror du rett og slett må ansvarligjøre han. dvs. sett krav. si at du ikke klarer og leve slik, og at han må begynne og tjene penger,få seg noe meningsfullt og gjøre, eller søke hjelp. hans valg, han må gjøre noe med situasjonen sin, slike forhold klarer du ikke og leve under.Hvis han allikevel ikke vil gjøre noe med situasjonen sin, så gå fra han.Han må fårstå alvoret.Hvis han oppfører seg, ved og ikke se deg i det hele tatt, og like gjerne kunne ha spyttet på deg, viser det total mangel respekt på dine behov.Reis deg opp jente, og tenk over hva du kan leve med, og si ifra til han hva du kan akseptere og ikke. hvis ikke får du det bedre alene.Det handler om og anvarligjøre oppførselen hans, og sette foten krafig ned.Du skal ikke ha dårlig samvittighet for og sette krav om ting du ikke klarer og leve med. Du har også et liv.

Denne kom til meg og ikke jaja_da_så.

(Sånn i tilfelle hun bare leser "svar til meg")

:-)

[Gjest Skjønner deg godt]

Du nevnte ikke noe om at dere hadde pratet om barnet deres! Har du prøvd å vri din bekymring over til at du gjerne vil at barnet skal ha en trygg framtid, istedenfor at det er deg han skal stille opp for?

Klarta du er bekymret over å ha en mann som ikke tar tak, når dere har en funksjonshemmet treåring sammen!

Det er lov for deg å oppsøke familieterapeut på egen hånd. Kan komme mye ut av samtaler der selv om ikke den andre parten er med. Kanskje godtar han å være med når du har gått der en stund.

Faktisk tror jeg den eneste måten du kan takle mannen din på, er å bruke samme taktikk som han. Du må true. Si hva du ikke finner deg i. Men vikgti; du må stå for det. Han ligner litt på min egen mann. Det som gjorde susen for meg, var at det etter år med frustasjoner bare var nok. Det sa jeg, og var villig til å skilles. Når han skjønte det ble det andre boller. Siden den gang er han som en ny person. Det går imidlertid ikke an å prate fornuft med slike personer, en må behandle dem som barn. Så hver gang det er noe som er uholdbart for meg, må jeg si at hvis vi skal ha det slik, så velger jeg å leve alene. Trist, men sant. Det er det eneste min mann skjønner iallefall. Men det blir sjeldnere og sjeldnere heldigvis. Og stort sett blir jeg nå behandlet som ei prinsesse.

Jeg finner meg ikke i ting slik jeg gjorde som yngre. Når jeg ser tilbake, vet jeg ikke om det var riktig av meg å bruke så mye energi på åoppdra min mann. DET må du tenke over. Vil du bruke de beste år av ditt liv på et slikt stabeis?