Angst og selvtillit

[maire]

Jeg har nesten alltid vært åpen om angstproblemene mine. Jeg kan lage vitser om dem, og forsøker å ufarliggjøre dem overfor meg selv og andre. Har fått mye ros for dette opp igjennom åra.

Men, på grunn av dårlig selvtillit spør jeg meg stadig: Tar de rundt meg litt ekstra hensyn, forventer de ikke like mye av meg fordi de vet jeg har så angst? Disse tankene ødelegger for meg. De tar fra meg noe av gleden ved å nå et mål, fordi det liksom ikke var noe jeg klarte selv.

På den annen side har åpenheten om angsten gjort at jeg har fått lagt opp andre løp for å nå fram til målene mine, altså kortere etapper av gangen, men strekningen er like lang til sist. Og det har gjort noen underverker for selvtilliten her og der.

Dere andre som har angst, hvordan utfordrer og takler dere den? Hva gjør dere for å bygge opp selvtilliten?

[travis1365380598]

Jeg har slitt en del med angst, men det er ikke noe stort problem lenger. Greia er vel å utfordre den så mye man kan - selvfølgelig innenfor visse grenser. I teorien er det jo å gjøre det en er redd for, eksponering, som er mest effektivt. Men det er ikke alltid like lett. Folk opplever jo også angst så forskjellig, for noen er den helt lammende. Kanskje hjalp det meg da jeg innså at angsten ikke var noe farlig, at jeg kunne leve fint med den. Synes du er litt vel selvklandrende ift at andre muligens tar hensyn. Hva så hvis de gjør det? Det gjør jo ikke det noe mindre imponerende det du greier.

[studmuffin]

Jeg har slitt en del med angst, men det er ikke noe stort problem lenger. Greia er vel å utfordre den så mye man kan - selvfølgelig innenfor visse grenser. I teorien er det jo å gjøre det en er redd for, eksponering, som er mest effektivt. Men det er ikke alltid like lett. Folk opplever jo også angst så forskjellig, for noen er den helt lammende. Kanskje hjalp det meg da jeg innså at angsten ikke var noe farlig, at jeg kunne leve fint med den. Synes du er litt vel selvklandrende ift at andre muligens tar hensyn. Hva så hvis de gjør det? Det gjør jo ikke det noe mindre imponerende det du greier.

Heisann!

Min angst er at jeg er livredd for hva folk synes om meg. Dette er veldig vanskelig å gjøre noe med, kan liksom ikke gjøre det jeg er redd for fordi tingen jeg er redd for kan ikke "gjøres". Jeg analyserer hele tiden samtaler jeg har hatt med folk, og hvordan personer er overfor meg. Så det som gir meg lyspunkt er de gangene jeg føler at folk ser positivt på meg. De gangene jeg tror at folk har noe imot meg, går jeg bare å tenker på det hele tiden, og det er egentlig fint lite jeg kan gjøre. Har aldri fortalt om angsten min til noen.

[maire]

Jeg har slitt en del med angst, men det er ikke noe stort problem lenger. Greia er vel å utfordre den så mye man kan - selvfølgelig innenfor visse grenser. I teorien er det jo å gjøre det en er redd for, eksponering, som er mest effektivt. Men det er ikke alltid like lett. Folk opplever jo også angst så forskjellig, for noen er den helt lammende. Kanskje hjalp det meg da jeg innså at angsten ikke var noe farlig, at jeg kunne leve fint med den. Synes du er litt vel selvklandrende ift at andre muligens tar hensyn. Hva så hvis de gjør det? Det gjør jo ikke det noe mindre imponerende det du greier.

Jeg får forsøke å legge meg på minnet at "hva så" om andre tar hensyn. Har jo sett at andre liker å være omtenksomme og hensynsfulle, at det ikke er for å gjøre meg liten, men tvert om. Det dumme er at selv om jeg _vet_ det, så føler jeg meg liten og har vanskelig for å ta i mot hjelp likevel. Har nok lang vei å gå jeg.

Jeg konfronteres med angsten min hver dag. Er redd bare jeg forlater rommet mitt, men det MÅ jeg, for jeg har familie. Har barn i barnehage 1 mil unna, så jeg MÅ kjøre bil, men er full av angst for å møte f.eks en hindring som gjør at jeg må kjøre en annen vei enn den jeg kan. Jeg brukte for øvrig over 4 år og jeg-vet-ikke-hvor mange timer på å få tatt lappen, men jeg klarte det jo, om enn med nesten like sterk angst hver eneste time. Hver dag håper jeg det skal bli bedre, og jeg er jo trygg så lenge jeg kjører ruta jeg kjenner og ikke møter hindringer, så det er vel et bevis på at det fungerer og at jeg bare må bite tenna sammen og fortsette? Jeg håper det. Men, fytterakker'n hvor slitsomt det er å ha det sånn. Ikke det at jeg har løpt maraton noen gang, men jeg tror jeg vet hvordan det må kjennes

[maire]

Heisann!

Min angst er at jeg er livredd for hva folk synes om meg. Dette er veldig vanskelig å gjøre noe med, kan liksom ikke gjøre det jeg er redd for fordi tingen jeg er redd for kan ikke "gjøres". Jeg analyserer hele tiden samtaler jeg har hatt med folk, og hvordan personer er overfor meg. Så det som gir meg lyspunkt er de gangene jeg føler at folk ser positivt på meg. De gangene jeg tror at folk har noe imot meg, går jeg bare å tenker på det hele tiden, og det er egentlig fint lite jeg kan gjøre. Har aldri fortalt om angsten min til noen.

Kjenner meg godt igjen i dette her, men jeg tror du tar feil, eller skal jeg heller si: Jeg håper inderlig du tar feil i at det ikke er noe du kan gjøre med det. Du kan ikke endre hva andre måtte tenke og mene, men det går visst an å forandre hvordan man tenker selv, og det kan igjen lette angsten. Jeg har lang vei å gå, noen dager klarer jeg ikke å være optimistisk og pågangsmotet svikter. Men, jeg VIL ha det bedre. Derfor har jeg gått i terapi en stund, og selv om jeg fortsatt er full av angst, så SKAL jeg gjøre som psykologen sier og forhåpentligvis med tid og stunder få det bedre. Det er ikke gjort på en dag og endre måten man tenker. Det er en tålmodighetsprøve tror jeg.

Hvis du aldri har fortalt noen om angsten din, hvordan syns du hverdagen din fungerer? Klarer du å gjøre det du vil, selv om det kanskje tar litt lenger tid og det er ubehagelig? Eller "brenner du inne" med mye av det du kunne tenke deg å ha gjort fordi angsten hindrer deg?

[travis1365380598]

Jeg får forsøke å legge meg på minnet at "hva så" om andre tar hensyn. Har jo sett at andre liker å være omtenksomme og hensynsfulle, at det ikke er for å gjøre meg liten, men tvert om. Det dumme er at selv om jeg _vet_ det, så føler jeg meg liten og har vanskelig for å ta i mot hjelp likevel. Har nok lang vei å gå jeg.

Jeg konfronteres med angsten min hver dag. Er redd bare jeg forlater rommet mitt, men det MÅ jeg, for jeg har familie. Har barn i barnehage 1 mil unna, så jeg MÅ kjøre bil, men er full av angst for å møte f.eks en hindring som gjør at jeg må kjøre en annen vei enn den jeg kan. Jeg brukte for øvrig over 4 år og jeg-vet-ikke-hvor mange timer på å få tatt lappen, men jeg klarte det jo, om enn med nesten like sterk angst hver eneste time. Hver dag håper jeg det skal bli bedre, og jeg er jo trygg så lenge jeg kjører ruta jeg kjenner og ikke møter hindringer, så det er vel et bevis på at det fungerer og at jeg bare må bite tenna sammen og fortsette? Jeg håper det. Men, fytterakker'n hvor slitsomt det er å ha det sånn. Ikke det at jeg har løpt maraton noen gang, men jeg tror jeg vet hvordan det må kjennes

Når jeg leser det du skriver, så tenker jeg jo at du har greid og greier utrolig mye.Virkelig. Du burde si til deg selv at du er dritflink!!! Det kan jo bli for mye kjemping også da. Det føler jeg i hvertfall på. Av og til må man bare la seg ikke være så flink hele tiden.

[maire]

Når jeg leser det du skriver, så tenker jeg jo at du har greid og greier utrolig mye.Virkelig. Du burde si til deg selv at du er dritflink!!! Det kan jo bli for mye kjemping også da. Det føler jeg i hvertfall på. Av og til må man bare la seg ikke være så flink hele tiden.

ja, travis, jeg skulle egentlig ha sagt til meg selv at jeg er flink, men jeg gir ikke meg selv lov. Hver gang tanken streifer meg om at "jeg har vært flink, egentlig", så kommer skammen over at jeg tenker store tanker om meg selv. Mistenker at det er derfor jeg stadig blir deprimert.

Jeg er så utålmodig. Det går så sakte framover. Takk for oppmuntrende ord!