En ny start?

[maire]

Håper noen kan dele sine erfaringer med meg om hvordan det er å ta en utdannelse når man samtidig sliter veldig med angst?

Etter å ha vært sykemeldt i litt over 3 mndr fra jobben min, har jeg kommet til at jeg ikke vil tilbake igjen. Hadde det ikke vært for den forbaskede angsten hadde jeg antakeligvis funnet meg noe helt annet å gjøre for lengst.

Utdannelsen jeg har lyst til å ta er, i første omgang, en 3 årig sykepleierutdannelse. En fremtidig jobb som sykepleier krever jo at jeg må kunne omgås andre mennesker, at jeg må kunne forholde meg rolig og tilstedeværende. Det kan jeg når angsten ikke er dominerende, men det er jo det den dessverre alt for ofte er :-/

Jeg har så lyst til å høre fra andre som har turt å kaste seg ut i lignende prosjekter om hvordan de syns det har gått/gikk. Blir kjempeglad for tilbakemeldinger

[ftmffm]

Jeg prøvde meg på ergoterapi studiet som i likhet med sykepleien er basert på gruppearbeid igjennom hele studietiden. Det ble for tøft. Jeg måtte slutte etter å ha forsøk 6 mnd på skolen.

pga angst klarte jeg ikke å si i fra til medstudenter hvordan jeg måtte ha det i min studiehverdag og dermed ble det bare tull.

Nå har jeg gått sykemeldt en stund og skal snart over i et nytt opplegg. Denne gangen skal jeg begynne med noe hvor jeg slipper å forholde meg til andre slik at jeg kan være 100% herre over min egen tid og arbeidskapasitet.

[travis1365380598]

Nå kan man vel ikke si at jeg slet veldig med angst, men jeg slet nå med det i hvertfall. Særlig i forbindelse med eksamener ol. For meg gikk det kjempebra - greide å fullføre. Var verst i begynnelsen, men etterhvert som jeg så at jeg mestret og greide ting fint, ble det mye lettere. Det hjalp meg også veldig å ha struktur og rutine på dagene. Lykke til!

[Gjest NyttLiv]

Det kommer vel an på angsten? Men sykepleiet er vel kjent for å ha veldig mye PBL (Problembasert læring) med grupper og fremføringer og alt slikt. Dessuten er det jo også veldig mye praksis og mye vurdering slik.

Jeg skal ikke råde noen til noe, for alle er forskjellige, men jeg ville vært ganske' frisk' og i 'eksponeringshumør' før jeg hadde startet. Jeg hadde så mye angst en periode at jeg måtte kutte studier og alt. Et halvt år gjorde jeg ingenting (for hva kunne man gjøre det halve året) og _det_ tror jeg ikke er spesielt lurt, men året etter konsentrere jeg meg om å bli bra. Og da ikke sånn dallete som mange mener om at man bare skal være opphengt i sykdommen og slikt, for det skal man jo ikke, men man skal kunne leve samtidig. For meg ble løsningen et år på skole som ikke var studering men mer som folkehøgskole (bortsett fra at det ikke var det, for jeg ville jo ikke gå med masse 16-17-18-19- åringer) Det var en fin liten skole med et godt miljø hvor 'alle' ble kjent og jeg turte å trene på alt jeg skulle mellom timene i terapien og fikk god oppbacking. Jeg vet ikke om noe slikt er mulig for deg, eller hva din alder er, men for meg var det veldig bra.

Hva med å gjøre noe du tror er gøy, men som ikke er så _viktig_? Noe som dete egentlig ikke gjør noe om går i dass? Hvis du har virkelig lyst til å bli sykepleier er det kanskje dumt å begynne for tidlig? Men for all del, det kan godt hende du er klar nå.

For å gå tilbake til meg, så begynte jeg etter det året, når jeg hadde fått mot til å kjempe og ikke lenger hadde _så_ angst på et studium med mye praksis og ferdighetstrening og slikt ala sykepleien. Så jeg sier slett ikke det er dumt, man må bare starte på rett tidspunkt.

Du ble sikkert ikke noe klokere av dette, men uansett: Lykke til

[marlenexxx27]

Jeg er nettopp ferdig med en 6-årig universitetsutdannelse. Jeg opplever at når jeg gjør noe jeg liker og synes er interessant og meningsfullt, så har jeg mye større motivasjon til å holde ut angsten. Det blir jo mye "eksponeringsterapi",men jeg holder det ut fordi jeg liker det jeg gjør.

Du bør vel stille deg selv en del spørsmål før du bestemmer deg for hva som er best for deg å gjøre. Hvor intens er angsten din? Den er nok fæl for deg, men er den så sterk at folk rundt deg merker at du er utafor? Får du utført arbeidsoppgaver på en forsvarlig måte? Hva er det som utløser angst hos deg? Hva er dine intersser? Er det bare sykepleierutdanning du kunne tenke deg å ta, eller er det andre ting? Hva vet du om andre utdanningsmuligheter?

Jeg ønsker deg uansett lykke til!

[maire]

Det kommer vel an på angsten? Men sykepleiet er vel kjent for å ha veldig mye PBL (Problembasert læring) med grupper og fremføringer og alt slikt. Dessuten er det jo også veldig mye praksis og mye vurdering slik.

Jeg skal ikke råde noen til noe, for alle er forskjellige, men jeg ville vært ganske' frisk' og i 'eksponeringshumør' før jeg hadde startet. Jeg hadde så mye angst en periode at jeg måtte kutte studier og alt. Et halvt år gjorde jeg ingenting (for hva kunne man gjøre det halve året) og _det_ tror jeg ikke er spesielt lurt, men året etter konsentrere jeg meg om å bli bra. Og da ikke sånn dallete som mange mener om at man bare skal være opphengt i sykdommen og slikt, for det skal man jo ikke, men man skal kunne leve samtidig. For meg ble løsningen et år på skole som ikke var studering men mer som folkehøgskole (bortsett fra at det ikke var det, for jeg ville jo ikke gå med masse 16-17-18-19- åringer) Det var en fin liten skole med et godt miljø hvor 'alle' ble kjent og jeg turte å trene på alt jeg skulle mellom timene i terapien og fikk god oppbacking. Jeg vet ikke om noe slikt er mulig for deg, eller hva din alder er, men for meg var det veldig bra.

Hva med å gjøre noe du tror er gøy, men som ikke er så _viktig_? Noe som dete egentlig ikke gjør noe om går i dass? Hvis du har virkelig lyst til å bli sykepleier er det kanskje dumt å begynne for tidlig? Men for all del, det kan godt hende du er klar nå.

For å gå tilbake til meg, så begynte jeg etter det året, når jeg hadde fått mot til å kjempe og ikke lenger hadde _så_ angst på et studium med mye praksis og ferdighetstrening og slikt ala sykepleien. Så jeg sier slett ikke det er dumt, man må bare starte på rett tidspunkt.

Du ble sikkert ikke noe klokere av dette, men uansett: Lykke til

Jo, jeg ble klokere :-) Fikk mye å tenke på, og ser poenget i det med å bli ganske frisk før man utsetter seg for en slik utdannelse. Men, vil jeg vite når jeg er frisk nok?

Jeg tok videregående som voksen. Da var jeg ganske sikker på at jeg var klar (er forresten 37 år gammel nå, og litt utålmodig..hehe).

Første skoledag på voksengym fikk jeg et panikkanfall og måtte forlate klasserommet. (For et nederlag, og gjett om det ble lagt merke til.) Men, jeg snakket med læreren og fikk laget en avtale. Kjente jeg angsten ble for sterk i klasserommet, fikk jeg gå uten noen spørsmål, og komme inn igjen når jeg hadde roet meg. (det ble veldig mange turer ut og inn av klasserommet. Skulle vært svingdør der

Karakterene mine ble flotte, men angsten var like sterk som før. Kanskje må jeg tvinge meg igjen? Kanskje kan jeg aldri regne med at jeg vil bli bedre enn det jeg var det året på voksenopplæringa?

Egentlig har vi ikke råd til at jeg går på skole i det hele tatt nå. Sykepleien ser jeg på som en kombinasjon av praktisk og forhåpentligvis også artig. Det er jo ganske mange videreutdannelsesmuligheter med det faget, og jobbmuligheter nesten uansett hvor man bor.

Når jeg blir stor, en gang i framtiden når jeg kanskje har blitt ordentlig voksen, da skal jeg gjøre det som virkelig er viktig for meg, og realisere en drøm jeg har hatt lenge. Men innen den tid skal jeg i alle fall ha nervene mer under kontroll!

Hmm..Jeg slenger inn en søknad også får jeg tenke mer mens jeg venter. Kjenner en veldig virketrang igjen nå som depresjonen er borte, men det er vel fornuftig å "ta det litt piano".

[maire]

Jeg er nettopp ferdig med en 6-årig universitetsutdannelse. Jeg opplever at når jeg gjør noe jeg liker og synes er interessant og meningsfullt, så har jeg mye større motivasjon til å holde ut angsten. Det blir jo mye "eksponeringsterapi",men jeg holder det ut fordi jeg liker det jeg gjør.

Du bør vel stille deg selv en del spørsmål før du bestemmer deg for hva som er best for deg å gjøre. Hvor intens er angsten din? Den er nok fæl for deg, men er den så sterk at folk rundt deg merker at du er utafor? Får du utført arbeidsoppgaver på en forsvarlig måte? Hva er det som utløser angst hos deg? Hva er dine intersser? Er det bare sykepleierutdanning du kunne tenke deg å ta, eller er det andre ting? Hva vet du om andre utdanningsmuligheter?

Jeg ønsker deg uansett lykke til!

Av og til tror jeg at jeg kan få til alt, og blir altfor impulsiv og korttenkt. Jeg har bare tenkt på hva jeg ville ha likt, og hva som kan være praktisk mht jobbmuligheter og bosted. Jeg burde ha tenkt hakket lenger og sett for meg hvordan det er å være ferdig utdannet og i jobb som sykepleier også.

Jeg bør nok heller velge meg et yrke som ikke kan påføre andre mennesker skade. Fatter ikke at jeg kan være så korttenkt. Gremmes ved tanken. Hehe..jeg rødmer litt og er glad jeg sitter ved en pc og dere ikke kan se meg nå

Burde kanskje få tilbake virkelighetssansen før jeg gir meg i kast med noen som helst utdannelse. Har en lang merittliste bak meg med store og små prosjekter og hobbier som jeg har gått igang med dødsforakt på og som altfor ofte strander som en hval på land, enten fordi jeg blir deppa eller fordi angsten setter en effektiv stopper for dem. Så det mangler ikke interesser, men gjennomføringsevne.

Jaja..Jeg slenger inn en søknad likevel, men søker litt andre ting i samme slengen. Kan jo bare takke nei til plass om jeg får en tildelt.

[Gjest NyttLiv]

Jo, jeg ble klokere :-) Fikk mye å tenke på, og ser poenget i det med å bli ganske frisk før man utsetter seg for en slik utdannelse. Men, vil jeg vite når jeg er frisk nok?

Jeg tok videregående som voksen. Da var jeg ganske sikker på at jeg var klar (er forresten 37 år gammel nå, og litt utålmodig..hehe).

Første skoledag på voksengym fikk jeg et panikkanfall og måtte forlate klasserommet. (For et nederlag, og gjett om det ble lagt merke til.) Men, jeg snakket med læreren og fikk laget en avtale. Kjente jeg angsten ble for sterk i klasserommet, fikk jeg gå uten noen spørsmål, og komme inn igjen når jeg hadde roet meg. (det ble veldig mange turer ut og inn av klasserommet. Skulle vært svingdør der

Karakterene mine ble flotte, men angsten var like sterk som før. Kanskje må jeg tvinge meg igjen? Kanskje kan jeg aldri regne med at jeg vil bli bedre enn det jeg var det året på voksenopplæringa?

Egentlig har vi ikke råd til at jeg går på skole i det hele tatt nå. Sykepleien ser jeg på som en kombinasjon av praktisk og forhåpentligvis også artig. Det er jo ganske mange videreutdannelsesmuligheter med det faget, og jobbmuligheter nesten uansett hvor man bor.

Når jeg blir stor, en gang i framtiden når jeg kanskje har blitt ordentlig voksen, da skal jeg gjøre det som virkelig er viktig for meg, og realisere en drøm jeg har hatt lenge. Men innen den tid skal jeg i alle fall ha nervene mer under kontroll!

Hmm..Jeg slenger inn en søknad også får jeg tenke mer mens jeg venter. Kjenner en veldig virketrang igjen nå som depresjonen er borte, men det er vel fornuftig å "ta det litt piano".

Det er viktig å gjøre _noe_, og en søknad skader jo _aldri_, så jeg støtter deg fullt og helt i det.

Du vet at du er klar når du vet at det er det du vil og er villig til å kjempe for det Det kan godt høres ut som om du er klar... (Jeg vet jo ikke heller hvordan angsten din helt er og hva det er som gir deg anfall)

Jeg har bare en bitteliten kommentar til slutt. Man kan ofte tenke seg at lærere/forelesere/ansatte på en slik utdanning som sykepleieutdanningen kan ha forståelse for angst og psykiske lidelser og at de kan vite at man godt kan fungere likevel. Min erfaring er dessverre det motsatte. Du skal ikke se bort ifra at en del kan komme til å ha den oppfatning at du aldri skulle blitt sykepleier grunnet angsten. Bare som en bitteliten 'advarsel' eller noe. Slik at du kan bli klar over noe som egentlig er ganske rart og teit.

[maire]

Det er viktig å gjøre _noe_, og en søknad skader jo _aldri_, så jeg støtter deg fullt og helt i det.

Du vet at du er klar når du vet at det er det du vil og er villig til å kjempe for det Det kan godt høres ut som om du er klar... (Jeg vet jo ikke heller hvordan angsten din helt er og hva det er som gir deg anfall)

Jeg har bare en bitteliten kommentar til slutt. Man kan ofte tenke seg at lærere/forelesere/ansatte på en slik utdanning som sykepleieutdanningen kan ha forståelse for angst og psykiske lidelser og at de kan vite at man godt kan fungere likevel. Min erfaring er dessverre det motsatte. Du skal ikke se bort ifra at en del kan komme til å ha den oppfatning at du aldri skulle blitt sykepleier grunnet angsten. Bare som en bitteliten 'advarsel' eller noe. Slik at du kan bli klar over noe som egentlig er ganske rart og teit.

Tror jeg må revurdere sykepleien, for jeg får av og til panikkanfall, og da stopper jeg helt opp og er ute av stand til å gjøre noe som helst. Som oftest tenker jeg klart, men kroppen lystrer ikke, hjertet hamrer avgårde, jeg skjelver ukontrollert og har vanskelig med å puste. Nå hadde jeg ikke ambisjoner om å bli intensivsykepleier, men pasienter trenger jo uansett folk rundt seg som er trygge og stødige, og det er det ikke garantert at jeg vil være i alle situasjoner. Jeg får finne meg noe å gjøre som ikke gambler med andres liv og helse. Men, hadde jeg bare hatt den vanlige angsten er den kun merkbar for meg selv, og da tror jeg at jeg kunne blitt en god sykepleier

[maire]

Nå kan man vel ikke si at jeg slet veldig med angst, men jeg slet nå med det i hvertfall. Særlig i forbindelse med eksamener ol. For meg gikk det kjempebra - greide å fullføre. Var verst i begynnelsen, men etterhvert som jeg så at jeg mestret og greide ting fint, ble det mye lettere. Det hjalp meg også veldig å ha struktur og rutine på dagene. Lykke til!

Så flott at du klarte å gjennomføre, travis! Gikk du i noen form for behandling samtidig, eller fikk du noe medisin som kunne dempe angsten da den var som verst?

[maire]

Jeg prøvde meg på ergoterapi studiet som i likhet med sykepleien er basert på gruppearbeid igjennom hele studietiden. Det ble for tøft. Jeg måtte slutte etter å ha forsøk 6 mnd på skolen.

pga angst klarte jeg ikke å si i fra til medstudenter hvordan jeg måtte ha det i min studiehverdag og dermed ble det bare tull.

Nå har jeg gått sykemeldt en stund og skal snart over i et nytt opplegg. Denne gangen skal jeg begynne med noe hvor jeg slipper å forholde meg til andre slik at jeg kan være 100% herre over min egen tid og arbeidskapasitet.

Det gjelder å ikke gi opp. Men, når man har det som verst, så krever det nesten mer enn man kan forestille seg å fortsette eller prøve på nytt. Det står respekt av at du ikke gir opp, men forsøker noe annet når ergoterapistudiet med sin form ble for vanskelig. Krysser fingrene for at du kommer deg fint igjennom det du skal igang med nå!

[travis1365380598]

Så flott at du klarte å gjennomføre, travis! Gikk du i noen form for behandling samtidig, eller fikk du noe medisin som kunne dempe angsten da den var som verst?

Ja, gikk i terapi og tok medisiner i tillegg, så jeg hadde jo god støtte. Det går ikke an å ta sykepleierstudier over litt lenger tid, da?

[maire]

Ja, gikk i terapi og tok medisiner i tillegg, så jeg hadde jo god støtte. Det går ikke an å ta sykepleierstudier over litt lenger tid, da?

jo, jeg tror det går an å ta studiene over lenger tid. Prøver å finne utav litt forskjellig nå, både mht type studier og litt annet. Er veldig usikker på om det er smart av meg å eventuelt gå igang med studier dette året. Kanskje jeg må ta det litt rolig. Se hvordan jeg klarer meg framover, og høre hva psykologen mener om saken også. Jeg er litt ustabil om dagen. Uff..når jeg først får noe for meg, så skal det helst skje med én gang. Det er ikke alltid så smart.

[marlenexxx27]

Kanskje du bør satse på en jobb/utdanning der det er greit at du av og til får panikk? Der det ikke handler om liv og død? En jobb der det går greit at du av og til får akutt behov for å ta en pause? Kanskje hvis det var noe som ikke var direkte relatert til mennesker som er avhengige av at du gjør akkurat det du skal akkurat når du skal?

[maire]

Kanskje du bør satse på en jobb/utdanning der det er greit at du av og til får panikk? Der det ikke handler om liv og død? En jobb der det går greit at du av og til får akutt behov for å ta en pause? Kanskje hvis det var noe som ikke var direkte relatert til mennesker som er avhengige av at du gjør akkurat det du skal akkurat når du skal?

Tror det vil være smart ja, at jeg kanskje finner meg noe annet å gjøre. I tankene ser jeg meg for meg som frisk og lager meg tanker om fremtiden deretter, men jeg må vel innse jeg vil komme til å slite med noen av problemene jeg har i dag, også i fremtiden. Ser igjennom noen sider på nettet med utdanning. Prøver å finne noe som jeg tror vil fenge interessen min så sterkt at jeg kanskje kan klare å trosse angsten og holde motivasjonen oppe igjennom et helt studie, og som samtidig tar hensyn til de punktene du nevner. For det er nok lurt.