Selvskading

[sikksakk]

Hei.

Dette er første gang jeg er innom denne siden. Har nylig oppdaget at min eldste datter på snart 16 år skader seg selv. Dette har hun gjort ved å rispe seg opp på armer og ben. Hun gikk selv til helsesøster og lærer på ungd.skolen og fortalte dette, etter at de oppdaget at hun oftere virket deprimert. Dette er noe vi også har lagt merke til her hjemme. Vi har flere ganger prøvd å få henne til å fortelle hva som plager henne, uten at vi har lyktes med å få henne til å åpne seg for oss. Datteren min har en annen far som hun stort sett bare har kontakt med pr. telefon. Hun har ikke villet reise til ham siden hun var rundt 7 år. Faren hennes har ikke hatt stor forståelse for dette, og har mast mye på henne om dette tidligere. Mindre nå det siste halvåret. Dette har gitt henne mye dårlig samvittighet. Faren studerer sykologi og har hatt en tendens til å analysere henne for å finne årsaken til at hun ikke vil reise til ham. Datteren min har alltid vært en person som har vært veldig redd for å såre andre mennesker, og har derfor vært litt vage i sine meninger og beslutninger, også ovenfor faren. Jeg som mor er nå veldig bekymret over min datter, selv om hun har lovet å aldri skade seg selv igjen. Hun har gjort dette regelmessig i ca 2 mnd. Vi har ikke kontaktet lege, da hun nærmest ble hysterisk da dette ble nevnt. Hva skal vi gjøre? Er redd for at det en dag skal gå riktig ille. Hvordan skal hun mestre problemene i livet senere når hun driver med selvskading når hun er ung?

[eruwen]

hei:)

er selv ei jente på snart 19år som har skadet meg selv siden jeg var 13. har vært innlagt på psykiatrisk på grunn av dette. kutter ganske dypt enda. kutter meg bare på underarmen.

kutter ho dypt? jeg fortalte aldri mamman min om følelsene mine fordi det er vanskelig.lettere å snakke med noen andre.kjæresten min f.eks...

kanskje du kan spørre om ho vil gå til en psykolog å snakke?

[Bitis Gabonica]

hei:)

er selv ei jente på snart 19år som har skadet meg selv siden jeg var 13. har vært innlagt på psykiatrisk på grunn av dette. kutter ganske dypt enda. kutter meg bare på underarmen.

kutter ho dypt? jeg fortalte aldri mamman min om følelsene mine fordi det er vanskelig.lettere å snakke med noen andre.kjæresten min f.eks...

kanskje du kan spørre om ho vil gå til en psykolog å snakke?

Jeg har også vært selvskader siden tidlig i tenårene. Er nå 24.

Grunnen til at mange tyr til selvskading er at det kan fungere som en slags mestringsstrategi. Når psykiske smerter blir mer overveldende enn man kan takle og forstå seg på, blir det lettere å forholde seg til fysisk smerte. Det gjør vondt når man risper/kutter, og man skjønner hvorfor. Smertene på sjelen blir lett for diffuse og vanskelige å begripe.

Dessverre er selvskading en vanlig ting å slite med, og det er fullt forståelig at det kan virke veldig skremmende og opprivende på de som er vitner til det.

Men for at datteren din skal få hjelp, trenger hun en stabil person å snakke med. For eksempel kan det være helsesøster, eller en psykolog. Å snakke med mora si er ikke alltid like lett i den alderen. Det kan være lettere å åpne seg for en mer nøytral, utenforstående person.

Mvh

[Gjest Rebus uten fasit]

Hei.

Jeg er en jente på 20 år og jeg sluttet å kutte meg for et år siden. Da hadde jeg holdt på med dette siden jeg var 15.

Jeg mener ikke å skremme deg, men jeg tror sjansene er store for at datteren din også sliter med andre ting, ikke bare selvskading.

Jeg tror det beste du kan gjøre er å få henne til å snakke med en psykolog. Jeg skulle ihvertfall ønske at jeg hadde fått snakke med noen da jeg holdt på med dette.

Jeg forsto, og forstår fremdeles ikke hvorfor jeg gjorde dette, så det er det ikke sikkert hun gjør heller.

Håper du finner hjelp til datteren din. Her er en link du kan gå inn på: http://www.thefarm.nu/61.htm

[Mistrale]

Det viktigeste jeg tror du kan gjøre for datteren din er å vise og fortelle henne at du er der, at du bryr deg om henne uansett hva hun gjør. Blir du sint når du oppdager at hun har skadet seg selv kan det føre til at hun evt. skjuler det bedre neste gang, og ikke gir verden beskjed om at hun har det vondt. Jeg begynte selv å skade meg da jeg var femten, og med en far som først ble veldig sinna, og som deretter "overså" det, dvs. lot som om problemene ikke eksisterte, skjulte jeg det bare bedre og bedre, og han vet fremdeles ikke at jeg, i en alder av 21 år, fortsatt driver på til tider. Hvordan ble datteren din møtt av helsesøster og lærer? om hun absolutt ikke vil gå til psykolog, kan hun få hjelp fra skolen. Kan hende det holder. Siden hun tydeligvis har tillit til disse personene vil jeg tro at det er veien å gå i starten. Så kan kanskje disse personene få henne videre i systemet hvis de mener at det er behov for det.

Håper du fikk noe ut av dette innlegget, vet ikke helt hvor fornuftig det ble, men... Hvis du lurer på noe annet kan du bare spørre meg...

Varme tanker fra