Langvarige selvmordsplaner

[gutt019]

Har slitt hele oppveksten min med skole, mobbing fra medelever som deretter har godt ut over mine prestasjoner på skolen, og så ført til mobbing også fra lærere. Det startet rundt 9-10 års aldern med selvmordstanker, psykologer var inne i bildet, og jeg var blant annet på noe opplegg med psykologer osv. i oslo 1 mnd når jeg var 11år. Det var da det gikk fra selvmordstrussler til selvmordstanker.

Problemene gikk sin gang, foreldrene mine trodde det hele hadde roet seg, men i stedet ble det bare verre og verre for hver dag som gikk. Til slutt endte det med at jeg sluttet i midten av nest siste år på ungdomskolen, og måtte ut i arbeid arangert av skolen, dette hjalp da, men endte med at jeg mistet all kontakt med tidligere venner, og mye trussler fra skolen om fengselstraff på faren min siden jeg ikke var på skolen og det var tvunget 10 år skole. Dette førte til mye opp og nedturer, og i og med at jeg stod helt alene, uten noen venner så ble dette ganske tungt for meg å takle. Det endte med at utenom arbeidstiden (8-14) så levde jeg et liv på nettet. Nettvenner og hobbyer innen data ble det fritiden bestod av, og etter at jeg var ferdig å jobbe der grunnskole perioden, og dem ikke kunne tilby meg noe mer arbeid, så ble det bare nettlivet som jeg hadde, og det levde jeg 10-02 sov 8 timer og på'n igjen.

Etter noen år med dette, begynte jeg på sertifikatet og kjøpte meg bil, noe som bydde på økonomiske problemer, jeg fikk meg fast jobb på samme plass som jeg jobbet i skoletiden i mai i fjor, og høsten 2003 kom jeg også i kontakt med noen gamle venner og nettlivet roet seg. Det hele gikk ganske fint den sommeren, egen bil, mye farting rundt om med den, og kontakt med mye gamle klassekamerater. Men så når skole året begynte igjen i fjor, flyttet alle vekk, mye overtid gjorde meg sliten og jeg ble bare mer og mer usosial, selvmordstankene begynte å komme kraftigere og kraftigere tilbake, i og med at jeg hadde hatt flere selvmordsforsøk som ble avsluttet i det jeg var i ferd med å trekke av avtrekkeren på hagla. Så derfor var ikke veien til det forsøket særlig langt unna. Eneste jeg gikk og tenkte på var hvordan jeg kunne ta livet mitt uten å såre foreldrene mine, og slik er det enda, det er det eneste som hindrer meg i å ende mitt patetiske liv. Men som tiden gikk, ble det bare verre og verre. Tankene gjorde at jeg ikke fikk sove, trøtt og sliten kom jeg på jobb, for hver uke ble det bare verre og verre, hodepine, svimmel og utslitt. Og det var også 6 dagers arbeidsuke den tiden. og til slutt klarte jeg ikke mer, det ble rett og slett for mye.

Jeg leverte egenmelding, og en nabo som er leder der jeg jobber overvåket meg nermest konstant dem to dagene egenmeldingen ble brukt. Hun satt uten noe lys i stuen og fulgte med på når jeg var ute og når jeg kom igjen. Når beskyldningen kom når jeg var tilbake på jobb, om at jeg hadde missbrukt egenmelding, så rant det over, kraftig og. At jeg ikke drepte sjefen min der og da er bare flaks for hannes del. Da begynte også tankene om å ta hevn på dem som har gjort livet mitt surt å dukke opp. Nøye detaljert og hvordan avskjedsbrevet til foreldrene mine skulle vere, hvordan hver enkelt skulle drepes og for å så til slutt ta mitt eget liv var planlagt, det manglet bare at jeg startet planen. Heldigvis klarte fastlegen min å ordne en time til meg ganske fort, og jeg kom til psykolog to dager etterpå det igjen. Men dette fungerte ikke. For meg er det rett og slett ingen måte at jeg kan få et normalt liv, jeg har ingen utdanning, ingen gode referanser og bare tanken av å gå inn på en skole igjen gjør meg dårlig. Men å gå til psykolog hjalp på ingen måte, bare gav meg falske forhåpninger, jeg ser alltid etter ting som jeg tror vil gjøre livet mitt bedre, men hver gang så blir det en fiasko. Alt i fra å flytte for meg selv, bilstereo, hjemmekino, få meg kjæreste... Ingen ting vil hjelpe, det ender bare med at jeg bruker store summer og sitter igjen ulykkelig. Jeg har nå gått sykemeldt siden november 2004, 50% fra november til midten av februar, da ble den redusert til 40%, 50% fungerte egentlig veldig greit, men dem andre ansatte krever nermest at jeg kommer tilbake, 40% som jeg nå går, fungerer ekstremt dårlig, klarer ikke lenger å komme meg på jobb i tide, trøtt og utslitt og tankene har kommet tilbake for fult. Og nå sier alle "du kan jo ikke gå sykemeldt for alltid" "Du blir vell ikke mere sykemeldt nå, du er jo frisk" "du klarer fint full dag, bare du som er lat"osv osv. Jeg har ikke sagt til noen på jobb om problemene mine, på en så liten plass som jeg bor, er det noe av det siste som bør komme ut. Faktisk ingen andre enn min beste venn og min søster vet om hvorfor jeg er sykemeldt.

Så nå er det liksom gjort, mere sykemelding går ikke, da blir det bare et helvette. Full dag går heller ikke, og å si opp lar seg heller ikke gjøre i og med at jeg har lån og store økonomiske problemer ellers og. Noe ferie er heller ikke mulig å se frem til pga. min økonomi. I den senere tid har jeg letet etter grupper som arangerer selvmord, så jeg har noen å dele det med og lettere kan få det overstått, men jeg har ikke lykkes i å finne noen. noen mulighet her i livet har jeg aldri fått, og vil aldri få det heller. Alt er bare rot i hverdagen min, en av mine beste venner prøvde for en uke siden å ta sitt eget liv med 20 paralgin forte og 2.2 i promille, men når han skulle ta farvell, ringte den personen til ambulanse, og han overlevde såvidt. Og når jeg besøkte han på sykehuset, så følte jeg ingen ting, alle andre var lagt nedfor og syntes det var trist, det eneste jeg tenkte der og da, var om jeg skulle finne noe og drepe han med. Og jada, en av mine to beste venner, og slik tenkte jeg. Jeg ville hjelpe han i å dø siden han overlevde, for å la han slippe det helvette som har møtt han av rykter og komentarer.

Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, etter påske er sykemeldingen over, jeg skal prate med fastlegen min på torsdag, men det finnes ingen mulige løsninger. Eneste jeg bryr meg om nå, er hvordan jeg skal få det overstått, skyte meg selv vil med stor fare ødelegge foreldrene mine for alltid, henging det samme. Overdose av et slag, vil skape panikk i det dem finner meg og prøver å vekke meg, noe som igjen er negativt, eneste og beste alternativet jeg har, må nesten vere å kutte over hovedpulsåren. Synes bare at det er så forbanna irreterende at det er slik det må ende, om en knapp måned blir jeg 19, og det er jo ingen høy alder. Om jeg blir så gammel er jo da det store spørsmålet.

[marlenexxx27]

Du sier at det eneste du bryr deg om nå er hvordan du skal få det overstått.

Vel, du tar deg bryet med å skrive din historie her, og du skal til fastlegen i morra. Det høres ut som at det er en del av deg som IKKE vil dø. Hvis du er OVERBEVIST om at ikke kan holde ut livet til det tar slutt av seg selv, at du MÅ dø NÅ, så får du vel bare ta livet av deg da.

Men det høres ut som at du ikke er så overbevist om at det er den beste løsningen. Det høres ut som at du har et slags håp om en bedre fremtid. Jeg synes ikke du skal ta livet av deg før du er 100% sikker på at det er den aller beste løsningen. Du skal dø til slutt uansett, det skal vi alle, hvorfor ikke bare vente og se hvordan dette livet ditt blir? Hvorfor sånn hastverk? Du er bare 18 år, du er jo ikke ordentlig voksen engang...

Du bør forresten ikke gi opp psykologen før du har gitt det litt tid. Jeg tror man må gå minst 10 ganger til psykologen før man kan si om det gir en noe. Når du har hatt det så vanskelig i så mange år, kan du ikke vente at ting blir bra med en gang.