Hva er grunnen til at noen foreldre ikke elsker barnet sitt?

[Gjest fengselsfuglen]

en person kan være den perfekte datter/sønn men likevel ikke elsket

[Gjest Timari]

man er rett og slett ikke på bølgelengde? Det er det argumentet jeg har hørt. Man kan ha helt andre drømmer, ambisjoner og interesser en det foreldrene har. Det kan være nok til avstanden blir stor

[Gjest imse]

Jeg tror at noen ALDRI burde fått barn, de egner seg ikke til å være foreldre.De har mer enn nok med å ta vare på seg selv.Du er likevel heldig, du har et liv.ta vare på det.Faren din bærer et stort tap ved å ikke få ha et nært forhold til deg.Kontakten mellom dere er det ikke bare du som skal pleie.Det er en sorg å miste noen på denne måten.Håper du kan få snakket med noen.Legen din ?Venner ?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Noen har en personlighetsstruktur som gjør at en ikke kan elske noen (utenom seg selv). Dette er personer med psykopati og psykopati-lignende personligheter.

Ut fra et innlegg litt lenger ned, vurderer jeg at det er dette som er samnnsynlig her. En stor del av de som er fengslet med lange straffer har slik personlighet.

Det viktige for barna er å ta vare på seg selv og søke fellesskap andre steder/med friske.

[Gjest fengselfuglen]

Noen har en personlighetsstruktur som gjør at en ikke kan elske noen (utenom seg selv). Dette er personer med psykopati og psykopati-lignende personligheter.

Ut fra et innlegg litt lenger ned, vurderer jeg at det er dette som er samnnsynlig her. En stor del av de som er fengslet med lange straffer har slik personlighet.

Det viktige for barna er å ta vare på seg selv og søke fellesskap andre steder/med friske.

noe av greie er at hver gang etter jeg har pratet med han ender det opp med at jeg synes synd på han

og at det er jeg som trøster og ber om unnskyldning for at jeg ikke forstår.

[Gjest fengselsfuglen]

Noen har en personlighetsstruktur som gjør at en ikke kan elske noen (utenom seg selv). Dette er personer med psykopati og psykopati-lignende personligheter.

Ut fra et innlegg litt lenger ned, vurderer jeg at det er dette som er samnnsynlig her. En stor del av de som er fengslet med lange straffer har slik personlighet.

Det viktige for barna er å ta vare på seg selv og søke fellesskap andre steder/med friske.

han er faren min..

hvordan kan jeg vende han ryggem?

[Gjest copper]

noe av greie er at hver gang etter jeg har pratet med han ender det opp med at jeg synes synd på han

og at det er jeg som trøster og ber om unnskyldning for at jeg ikke forstår.

Mulig han manipulerer deg, enten bevisst eller ubevisst. Tror i allefall han har fått med seg at det lønner seg for ham å appelere til samvittigheten din. For den har du utviklet mer enn hva som er sunt.

[PieLill]

Faren din skulle elsket deg. Det var han som skulle vært der for deg uansett. Ikke omvendt.

Din kjærlighet til og omsorg for han skulle bunne i et gjensvar på den han hadde vært for og mot deg. Den skulle ikke ha sitt utgangspunkt i en desperat lengsel etter at han skulle begynne å bry seg.

Ut fra det du skriver er det vanskelig å si noe annet enn at faren din har sviktet grovt. Uansett årsak, han har sviktet deg. Han har ikke gitt deg det du trenger.

Jeg får en følelse av at din nærmest grenseløse lojalitet til ham, kan ha å gjøre med at du kjemper desperat for å vinne hans kjærlighet. At du tror eller håper at om du bare gir nok og er bra nok, vil du en gang få han glad nok i deg. Kan det være noe i det? I så fall er det ikke merkelig.

Men det er likevel verden snudd på hodet. Det er foreldre som skal vinne sine barns kjærlighet ved å elske dem. Ikke omvendt. Barn skal ikke behøve å kjempe for sine foreldres kjærlighet. Må de likevel gjøre det, har de lidd stor urett og et stort tap. Et tap barna er uforskyldte i.

Du trenger ikke hate faren din.

Men du trenger kanskje å skaffe deg nok distanse til at du kan bruke kreftene dine på relasjoner som gir noe tilbake i stedet for å tappe deg slik han gjør. Og du trenger kanskje å gi opp forsøkene på å få han til å elske deg, hvor vondt det enn gjør.

Sats heller på de som elsker deg uten at du må streve vettet av deg for det.

Du er elsk_v_e_r_d_i_g. Samme hvor lite faren din har visst å vedrsette deg. Prøv å bruke din tid, dine krefter, din lojalitet og kjærlighet på de som forstår å verdsette deg.

En far bør elske sin datter. Men om han ikke gjør det, må datteren ta konsekvensene av dette å skaffe seg et liv helt uavhengig av faren. En datter kan heller ikke holde på å bære en far som har sviktet.

Ønsker deg mange gode dager.

[Gjest tøffe tider]

han er faren min..

hvordan kan jeg vende han ryggem?

Det er sånn i livet at av og til må vi ta vanskelige valg som på sikt skal gjøre det bedre for oss.

Du har valget om å bryte kontakten med din far og da etterhvert få han på avstand slik at ting gjør mindre vondt. Eller du kan velge å beholde kontakten og leve med det samme vonde mønsteret der han svikter deg gang på gang.

For han kommer ikke til å forandre seg.

[dog1365380703]

Hei

Var din far slik FØR han gikk i fengsel også?

Hvis ikke er det nok sikkert slik at er man i fengsel så må man bli sterk og kanskje virke dermed kald for å overleve...

Jeg kan forstå deg at du er fortvilet men du vet ikke hva han føler dypt inne i seg.

Det kan nok også være som psykriateren her sier selv om jeg er litt uenig om at "barnet må lære å ta vare på seg selv". Vel...det er i å for seg riktig, men det er tross alt foreldrenes ansvar og LÆRE barnet å ta vare på seg selv men når de ikke stiller opp er det ikke lett å få en god start i livet.

Jeg så for ikke så lenge siden en dokumentar der de intervjuet en massemorder i USA. Når alt kom til alt så viste det seg at foreldrene "begge" hadde slått ham stort sett hele oppveksten. Dette var ingen unskyldning til å bli en psykopat. Men "problemet" var at denne personen manglet det man må ha for å vise avsky og redsel. (noe som var medfødt)

Ifølge psykriateren som intervjuet ham ble mange slike som ham testpiloter...fjelklatrere...rallykjørere og andre litt farlige yrker som krever masse mot og lite redsel. Denne mannen "trengte" ikke bli psykopat men foreldrene lærte ham BARE hva vold er. Jeg klarte ikke hate denne mannen for hva han hadde gjort, men jeg hatet foreldrene hans intens for hvordan de hadde "formet" ham.

Jeg følte ikke noe spesielt da min far døde...han gav meg ingen spesiell grunn til å føle noe for ham.

Hvis du føler noe for din far, så hold fast ved det...det er en god egenskap.

Jeg syntes ikke det er riktig å legge ansvaret hele tiden i barns valg. Barn har ofte ingen rett til å velge. For hvis de gjør det kan de risikere å bli slått helseløs av foreksempel "far".

Desverre blir noen redd for altid til å handle av redsel for å bli straffet...Jeg "valgte" ikke å ikke føle noe da han døde...det valgte han selv da han levde.

Min mor er som en fremmed med en egoisme man skal lete lenge etter.

Lev for deg selv og for de som bryr seg min venn...Som jeg lever for meg selv min datter, min kone og HENNES familie. De er mennesker...

Det er det som betyr noe.

God påske

[Gjest 25årig jente]

noe av greie er at hver gang etter jeg har pratet med han ender det opp med at jeg synes synd på han

og at det er jeg som trøster og ber om unnskyldning for at jeg ikke forstår.

Jeg vet. Jeg har akkurat likt mønster med min far. Jeg prøver og forstå og har dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å forstå ham.

Gang på gang blir jeg skuffet over hans utilnærmelige adferd og får klumpen i halsen og tårene i øynene.

Men nå skal jeg få faglig hjelp, lære å akseptere den pappaen jeg har, og legge ned forventningene til ham.

Jeg kom fram til at han vil aldri forandre seg, og nå er det på tide at jeg kommer meg videre med livet mitt. La barndommens sorger og dagens forventninger bli til minner, og ikke destruktive føleser i dag.

Jeg trenger bare litt proffesjonell hjelp til å strukturere tankene mine.

Kanksje du kunne trenge det samme?