Sove i egen seng?

[Gjest avvenning eller ei]

Det har etterhvert blitt slik at barnet mitt (2) ligger i min seng om natten. H*n sover roligere da (småvåkner ikke med mareritt) og jeg tenker at h*n trenger antakelig den tryggheten og nærheten. Før (i egen seng) ble det mye småvåkning/gråt, noe som også gikk utover min nattesøvn.

Problemet er når jeg av og til er syk. Da "hæler" jeg rett og slett ikke å ha noen liggende i samme seng som meg. Men barnet forstår selvsagt ikke forskjellen, og det blir gråt og uro. Hvis jeg prøver å legge meg i annen seng etter barnet har sovnet, våkner h*n og kommer etter (dermed får jeg i tillegg avbrutt søvn).

Derfor har jeg lurt på om jeg rett og slett bør avvenne barnet med å sove i min seng. Så h*n slipper at det varierer enkelte ganger, det kan kanskje være forvirrende.

Føler meg usikker på hva som er lurt/best. Er det noen som har tanker/råd?

Er "enestående" (alene) adoptivmor hvis noen lurer.

[Gjest avvenning eller ei]

Jeg glemte å skrive et tilleggs-dilemma:

Slik det nå er, legger jeg alltid barnet i egen seng ved sengetid. H*n sovner der, men kan småvåkne flere ganger inntil jeg legger meg. (det samme skjer hvis h*n legges i min seng alene).

Først når jeg legger meg, legger jeg barnet i min seng. Jeg tror det har blitt slik fordi jeg prøver å "venne" h*n til å sove endel i sin egen seng.

Men jeg har lurt på om dette er å være ikke konsekvent, og at barnet bør ligge enten bare i egen seng eller bare i min seng.

[ahg]

Helt enig i at det sikkert blir forvirrende for barnet ditt om h*n noen ganger får sove i din seng, og andre ganger ikke. Det beste er nok en trygg og forutsigbar ordning.

Det er ikke godt å si om barnet ditt er klar for egen seng. Det må vel bare prøves ut, og du får lytte til din egen magefølelse. Hvis barnet ikke er rede, er det et alternativ at du kjøper en større seng? Eller at barnet har en madrass på gulvet tett inntil din seng? (I så fall bør h*n bruke den konsekvent.)

Her er litt om våre erfaringer:

Vår eldste datter (Kina) var veldig urolig om natten det første året. Vi startet med å ha henne på eget rom, men flyttet ganske raskt senga hennes inn på vårt rom. Det hjalp litt. I ettertid angrer vi på at hun ikke fikk ligge i vår seng. Hun hadde trengt det. (Får helt vondt innvendig bare av å tenke på det. Vi holdt prinsippfast på at ektesenga var forbeholdt oss. Ikke lurt.) Da vi omsider innså hva som ville være best for henne, fikk hun ta igjen «det forsømte» og sov i vår seng fra hun var 3 til hun var 4,5 år. (Hun la seg til å sove i egen seng, men våknet alltid og kom inn i vår seng når vi la oss.) Da hun var 4,5 år orket ikke jeg mer - fikk ikke sove. Løsningen ble at hun fikk sin egen madrass på gulvet inntil vår seng. Hun nølte med det samme, men godtok det raskt da hun fikk prøvd det ut. Det fungerte veldig bra. Etter en periode med denne ordningen var hun klar for å sove på eget rom uten problemer.

Vår yngste datter har aldri hatt behov for å ligge i vår seng, men blir veldig lei seg hvis ikke hun også får ligge inne hos oss når storesøster gjør det (naturlig nok). Derfor har hun også sin egen madrass. Jentene ligger på disse madrassene inne hos oss rett som det er fremdeles (de er nå 8 og 5 år), men nå er det mest for kosens skyld.

Håper du finner en god løsning for dere to!

[Blåmor]

Hva med å flytte sengen hans inn på ditt soverom?

Da vil han føle at han er nær deg, uten at nattesøvnen din blir dårligere?

Hvis han er utrygg og redd, ville jeg ikke tvunget han tilbake til rommet sitt, men prøvd å finne en annen løsning dere begge kan leve med.

[carla1365380461]

Du fikk et fint svar av ahg, så her har du bare noen akkompagnerende tanker en søndagskveld.

Jeg tror også det viktigste er tryggheten som barna trenger - og så får alle "det burde egentlig" kommer senere. Jeg kan imidlertid GODT forstå at det ikke alltid passer og at det også kan gå på søvnen løs, så jeg tror også jeg hadde laga meg til en løsning med madrass på golvet (men den hadde mine unger ramla av, så da hadde jeg i hvertfall ikke fått sove ;-), eller kanskje heller flyttet barnets seng inntil min.

Våre unger har også hatt perioder hvor de har sovet i vår seng. Jeg liker best å ha senga for oss selv, men vi har så å si fast dobbelsengen stående "klint" inntil veggen slik at ungene kan ligge innerst, uten å ramle på gulver og med EGEN DYNE (og ikke dra av min...). (Da blir de heller ikke så varme at de ligger som åler i sengen.) Eldtemann hadde lange perioder hvor han alltid ville oppi til oss - og perioder hvor det holdt å få sovne i vår seng for så å bli båret inn i egen. Minsten (som er adoptert) har like siden hun kom for 1.5 år siden alltid sovnet i vår seng, og så bærer vi henne inn i egen etterpå. Fellesnevneren er vel at foreldresengen er trygg, så jeg lar de nå "holde på", jeg, og regner med at det tar slutt en dag. Vi ler godt av og til om kveldene, for der er alltid minst en unge som ligger i feil seng.

(Må bare fortelle at vi nå i forbindelse med barn nummer 3 har hatt hjemmebesøket utført av det franske barnevernet. Her nede er "bedreviterne" MEGET opptatt av at barn MÅ ha egen seng - helt fra starten av. Vi fortalte selvsagt at barna sovnet i vår seng [voktet oss vel for å si at de sov], og resultatet ble en lang muntlig utredning om viktigheten av egen seng, pluss en rapport som bruker 1/4 av plassen på å forklare at nå sover barnet i egen seng. hi, hi.)

Lykke til - håper det ordner seg!

[Gjest lykke til]

Vi har både egenfødte og adoptert barn og felles for våre barn er at de alltid har hatt småbarnstiden inne på vårt foreldresoverom. Barneseng har stått ved siden av sengen vår og jeg har bare strekt ut en hand om natten for å berolige ved gråting.

Barna har blitt trygge og senere flyttet inn på eget rom etter tur avhengig av deres personlighet.

F.eks vår egenfødte var blitt fire år før hun ville sove på sitt eget rom.

Adoptivbarnet trengte bare et år på det samme.

Men nå er barnerommene våre rett ved siden av hverandre så barna kan nesten høre den andre sover/snorker. Hos oss er alltid alle dører åpne gjennom hele natten.

Slik har vi hatt det og håper at du finner en løsning som passer for dere begge.

[thuva1365380402]

Har egentlig ikke så veldig mange råd å komme med til deg.

For vår del, har vår sønn aldri forbundet vår seng med å sove i for han. Da vi kom hjem med han var han 3,5 mnd gammel (fra Korea), og vi la han i egen seng på sitt eget rom fra dag 1. Dette har aldri vært noe problem for oss. Han er veldig flink til å legge seg fremdeles, og nå er han 2 år. I begynnelsen fikk han lov til å komme inn i vår seng på morgenen for litt kosing. Men jeg har vært veldig bestemt på at han ikke skal sove i vår seng.

Det eneste jeg tror er at hvis barna er veldig utrygge, bør de nok ligge på samme rom som foreldrene en stund.

Vi har faktisk prøvd å ha han på samme rom som oss når vi har sovet borte, men dette fungerer ikke i det hele tatt. Hver gang vi snudde oss i senga, så var han lys våken og reiste seg opp i senga og hylskrek.

[Gjest avvenning eller ei]

Hva med å flytte sengen hans inn på ditt soverom?

Da vil han føle at han er nær deg, uten at nattesøvnen din blir dårligere?

Hvis han er utrygg og redd, ville jeg ikke tvunget han tilbake til rommet sitt, men prøvd å finne en annen løsning dere begge kan leve med.

Sengen h*ns har alltid stått på mitt soverom. Men h*n ønsker altså å ligge i min seng. Det var en lang periode jeg var bestemt på at h*n skulle sove i egen seng, men da pleide h*n å våkne flere ganger om natten og smågråte, og dermed holdt meg våken også.

H*n sov mye roligere etter å ha begynt å sove i min seng. Derfor sover jeg også roligere da - men unntakene er altså når jeg iblant er syk (eller kjempesliten) og ønsker sengen for meg selv.

Uff nei det er ikke alltid så lett disse avgjørelsene!

[ahg]

Sengen h*ns har alltid stått på mitt soverom. Men h*n ønsker altså å ligge i min seng. Det var en lang periode jeg var bestemt på at h*n skulle sove i egen seng, men da pleide h*n å våkne flere ganger om natten og smågråte, og dermed holdt meg våken også.

H*n sov mye roligere etter å ha begynt å sove i min seng. Derfor sover jeg også roligere da - men unntakene er altså når jeg iblant er syk (eller kjempesliten) og ønsker sengen for meg selv.

Uff nei det er ikke alltid så lett disse avgjørelsene!

Jeg føler med deg. Slike avgjørelser er ikke lette!

Det springende punktet må vel være om barnet trenger å ligge i din seng for å føle seg trygg, eller om barnet bare foretrekker det fordi det er ekstra koselig.

Hvis det siste er tilfellet, vil jeg tro at barnet vil slå seg til ro med å ligge i egen seng dersom du er konsekvent over noen dager (mange erfarer at det gjerne tar 3 dager å få endringer på plass). Men da må du være bestemt og rolig og ikke vise usikkerhet eller dårlig samvittighet! Min erfaring er at unger er eksperter på å spille på de mulighetene de aner en åpning for. Vet de at de kan sutre eller skrike seg til fordeler, så gjør de det. Hvis ungene mine merker den minste usikkerhet hos meg, holder de på. Men er jeg helt bestemt og rolig, gir de seg fort dersom saken ikke er veldig viktig for dem.

I tillegg er det viktig med faste, gode kveldsritualer som roer barnet ned og gjør det klar for å sove (blant annet ikke innta mat eller drikke som kjører blodsukkeret i været). Men det virker ikke som det er det som er problemet for dere.

Håper du og lillegullet snart får sove godt begge to hver natt!

[Gjest Vinnevie]

Jeg føler med deg. Slike avgjørelser er ikke lette!

Det springende punktet må vel være om barnet trenger å ligge i din seng for å føle seg trygg, eller om barnet bare foretrekker det fordi det er ekstra koselig.

Hvis det siste er tilfellet, vil jeg tro at barnet vil slå seg til ro med å ligge i egen seng dersom du er konsekvent over noen dager (mange erfarer at det gjerne tar 3 dager å få endringer på plass). Men da må du være bestemt og rolig og ikke vise usikkerhet eller dårlig samvittighet! Min erfaring er at unger er eksperter på å spille på de mulighetene de aner en åpning for. Vet de at de kan sutre eller skrike seg til fordeler, så gjør de det. Hvis ungene mine merker den minste usikkerhet hos meg, holder de på. Men er jeg helt bestemt og rolig, gir de seg fort dersom saken ikke er veldig viktig for dem.

I tillegg er det viktig med faste, gode kveldsritualer som roer barnet ned og gjør det klar for å sove (blant annet ikke innta mat eller drikke som kjører blodsukkeret i været). Men det virker ikke som det er det som er problemet for dere.

Håper du og lillegullet snart får sove godt begge to hver natt!

Dette er slitsomt. Kanskje du bare kan kjøpe deg ei skikkelig stor, god seng slik at det i alle fall er mer plass.

Ellers pleier det å hjelpe når barn får søsken, og kan dele rom med noen. Noen unger liker bare ikke å sove alene på et rom, men når søster eller bror sover i sin egen seng er det det greit.

Det virker som om disse årene med "kosesjuke" nattbarn aldri skal gå over, men de går fortere enn du tror. Snart sover du alene om natten igjen skal du se.

Du må ikke bli skuffet dersom tilvenningen til å sove på eget rom ikke går spesielt bra. Forsøk å tåle litt gråting en ukes tid, slik de andre foreslår. Men ikke bli alt for fortvilet om du ikke får det til.

Send bort gullklumpen til besteforeldre/venner neste gang du blir syk med god samvittighet. Du trenger ikke takle alt alene alltid, vet du.

[Gjest Vinnevie]

Jeg glemte å skrive et tilleggs-dilemma:

Slik det nå er, legger jeg alltid barnet i egen seng ved sengetid. H*n sovner der, men kan småvåkne flere ganger inntil jeg legger meg. (det samme skjer hvis h*n legges i min seng alene).

Først når jeg legger meg, legger jeg barnet i min seng. Jeg tror det har blitt slik fordi jeg prøver å "venne" h*n til å sove endel i sin egen seng.

Men jeg har lurt på om dette er å være ikke konsekvent, og at barnet bør ligge enten bare i egen seng eller bare i min seng.

Tror ikke konsekvens er problemet ditt her.

Min egen datter var akkurat slik du beskriver, hun sov bare ikke godt alene.

Du gjør ikke noe feil som mor, barnet ditt er bare slik det er.

[Lanka]

Huff, dette er ikke enkelt!

Skatten vår var fem mnd. da vi kom hjem med henne, og hun har ligget i egen seng på eget rom helt fra begynnelsen. Vi måtte ofte inn til henne en gang om natten, men bare for å finne smokken el.l.

Så kom en periode der vi måtte sitte en liten stund ved senga hennes for å få henne til å sovne igjen. Vi gjorde alt for at hun ikke skulle venne seg til å ligge i vår seng.

Men - så kom gjennombruddet da hun kommer seg ut av sprinkelsengen av seg selv (vi har ene siden nede hele tiden slik at hun ikke skal klatre og skade seg - nytt rom med ny seng er i anmarsj ).

Etter at hun står opp selv i stedet for å rope på oss om natten har det vært klin umulig å få henne til å sove i egen seng uten å bruke resten av natta. Hun er nå tre år, og kommer inn til oss hver natt ca. i fire-femtiden. Det høres ut som om vi har innbrudd i huset hver gang, for faren har lært henne at hun skal bumpe med rompa på døra til den går opp (treig furudør)

Vi har bare måttet resignere, for vi trenger de få timene søvn hver natt. Og så er det jo deilig å få to små armer rundt halsen og høre: "Mamma, du er min aller beste venn" før hun sovner i armkroken min!!

Det var vel ikke til noen hjelp, men du ser at flere har problemer med det samme!

Ha en god påske!

Mvh