Syk? Sosial? Og alene?

[splitting]

Midt i en sosial, hektisk hverdag stopper alt opp. En psykisk smerte velter innover meg. Jeg klarer ikke å se klart, klarer ikke å se de lange linjene, de store perspektivene. Føler meg veldig, veldig alene. Jeg savner en å dele hverdagene med. Jeg savner tilhørighet og rammer. Savner en familie. Det er ferie. Naboene pakker bilen. I butikken har folk vognene fulle av innkjøp. Jeg skyver på tankene som presser på. Destruktive tanker. Paradokset er plagsomt. Jeg har mange venner og bekjente, men ingen som jeg føler jeg kan presetere denne indre smerten for. Midt i mange muligheter for sosial kontakt sitter jeg å føler meg begrenset. Jeg skammer meg over min ensomhet. Jeg skammer meg over sorgen over å være alene. Jeg er redd for de destruktive kreftene som kommer opp ved slike høytider som en påske er. Tankene omkring tilhørighet blir så sterke. Det gjør vondt. Jeg prøver å døyve det værste med litt ekstra kjemi. På sett og vis er det patetisk og ynkelig. Jeg føler en stor avstand til omgivelsene. Den blir bare større. De tror jeg er en sosial "mester", en veltilpasset person som sklir igjennom tilværelsen med et smil om munnen. Sannheten er at jeg gråter inni meg. Avstanden til andre blir større og større. Jeg har ikke krefter til å fortsette dette spillet.

[thinkerbell]

På sett og vis er det positivt at du ikke makter å holde oppe denne plettfrie fasaden lenger. Jeg tror at du trenger å slippe ned guarden og få lov til å være akkurat så vettskremt og liten som du føler deg, -og at noen tar i mot deg.

Men hvem skal være der for deg dersom du ikke viser sårheten til noen?

Jo mer du kjemper med å oppreholde et sterkt ytre, jo mer vokser smerten. Jo mer trekker du deg bort og gjør skillet mellom deg selv og omverdenen større.

Høytider kan for mange være et rent helvete. Jeg håper virkelig at du ikke gir opp.

gode tanker til deg

[Gjest det finnes håp..]

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver - det er så vondt... Men det finnes håp, men det er en lang og tung vei å gå...

Jeg er også den alle trodde var super-sosial. full av selvtillit, glad, positiv osv. Til mer jeg "klinte" på meg maska, til mer ensom ble jeg. Jeg var dønn ensom sammen med venner, spesielt etter at de var gått, når jeg satt alene igjen. Jeg delte aldri mine innerste tnaker og følelser med dem, men de trodde det. Jeg virker så åpen på alle, men jeg delte aldri noe av betydning. Jeg trakk meg bort fra venner, tok ikke telefonen, ville bare være alene.

Men jeg fikk hjelp og det hjalp! :-) Jeg har sakte men sikkert begynt å fortelle omgivelsene mine hvem jeg er..... Noen tror det vel ikke enda, at _jeg_ kan føle det som jeg gjør. Du er jo så flink, pen, har god jobb. mange "venner" - vellykket!!! Men sånn er ikke virkeligheten.

Til og med mannen min kjente ikke hele innsiden min. Han kjente egentlig ikke meg, og jeg ble dobbelt ensom. Jeg ble ensom sammen med han. Men jeg har også åpnet meg for han etter mange år og vi har fått et nytt forhold.

Jeg skjønner at du har det vanskelig. Men det finnes håp! :-)