Noen som kjenner seg igjen?

[kakkerlakken]

Jeg sliter så utrolig. Akkurat nå har jeg mest lyst til å gjøre ett eller annet for å få en fysisk skade slik at jeg er "legalt" syk.

Humøret mitt svinger som en jo-jo. Jeg klarer ikke å være bundet av noen faste avtaler, det stresser meg voldsomt. Selv arbeid er for mye. Nå arbeider jeg 40% (er sykemldt) og det er nok!

Jeg er nok deprimert i en eller annen form, men har innimellom veldig gode dager, eller timer. Egentlig føles det ofte mest som om jeg kjeder meg?? Samtidig er jeg redd for å gjøre nye ting.

Det er vanskelig å beskrive hvordan jeg har det, men det føles ikke bra. Har slitt i 7 år, og værst har de 4 siste årene etter at jeg ble skilt og traff en ny mann vært. Også han sliter - noe jeg overhodet ikke hadde anelse om da vi traff hverandre.

Vet ikke hva jeg skal skrive egentlig, eller hvorfor jeg skriver. Føler vel igrunnen bare at det begynner å nærme seg nok. Er så sliten. Hadde jeg ikke hatt barn hadde valget vært lett.

[firebird1365380441]

Manisk depressiv eller emosjonelt ustabil, kanskje?

Kan godt kjenne meg igjen i det du skriver.Jeg har emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.Er også opp og ned som en jojo.Kanskje du kan ta en prat med faslegen din?Om du vil vite hva som eventuelt feiler deg, kan han henvise deg til psykiater el psykolog som kan finne mer ut hva som er i veien med deg.På den adre siden er det mange som går opp og ned i følelser og hunør uten at det er noe galt med dem.

Men siden du selv er bekymret kan du jo for din egen skyld snakke med en lege om det....

Good Luck!

Mvh

[kakkerlakken]

Manisk depressiv eller emosjonelt ustabil, kanskje?

Kan godt kjenne meg igjen i det du skriver.Jeg har emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.Er også opp og ned som en jojo.Kanskje du kan ta en prat med faslegen din?Om du vil vite hva som eventuelt feiler deg, kan han henvise deg til psykiater el psykolog som kan finne mer ut hva som er i veien med deg.På den adre siden er det mange som går opp og ned i følelser og hunør uten at det er noe galt med dem.

Men siden du selv er bekymret kan du jo for din egen skyld snakke med en lege om det....

Good Luck!

Mvh

Tusen takk for svar. Har gått hos psykolog i et og et halvt år. Hadde stort utbytte av det og vil si jeg skjønner og forstår meg selv mye bedre nå. Tar også stemningsstabiliserende medisin samt anti-dep. Mulig det er bedre, hvem vet. Tungt er det uansett og jeg blir så frustrert over å ikke takle livet mitt.

Hva gjør dere andre som har det slik som meg? Hvordan fungerer dere i hverdagen og i arbeidslivet? Jeg ser snart for meg uføre. Er blitt veldig usosial de siste årene også.. Alt dette gjør ikke akkurat at selvfølelsen er på topp (

[mariex]

Hei!

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver.Jeg har fått diagnosen bipolar II,og i mitt tilfelle er det sånn at jeg er kjempe-ustabil i humøret.Jeg har mest depresjoner(som er et helvete), men innimellom har jeg gode dager.Dette fører til at jeg ikke våger å ha avtaler frem i tid, for jeg vet ikke om jeg klarer å gjennomføre dem.

Er også ekstremt dårlig på stress.Blir fysisk syk av det.

Syns også det er vanskelig å forklare til andre hvordan jeg har det,for det syns jo ikke utenpå hvordan man føler seg.

For tiden prøver jeg å ta en dag av gangen,og å snu de negative tankene til positive.Desverre er det ikke lett,men regner med at det kan bli lettere etterhvert.

Håper du får det bedre snart.

Klem

mvh

[kakkerlakken]

Hei!

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver.Jeg har fått diagnosen bipolar II,og i mitt tilfelle er det sånn at jeg er kjempe-ustabil i humøret.Jeg har mest depresjoner(som er et helvete), men innimellom har jeg gode dager.Dette fører til at jeg ikke våger å ha avtaler frem i tid, for jeg vet ikke om jeg klarer å gjennomføre dem.

Er også ekstremt dårlig på stress.Blir fysisk syk av det.

Syns også det er vanskelig å forklare til andre hvordan jeg har det,for det syns jo ikke utenpå hvordan man føler seg.

For tiden prøver jeg å ta en dag av gangen,og å snu de negative tankene til positive.Desverre er det ikke lett,men regner med at det kan bli lettere etterhvert.

Håper du får det bedre snart.

Klem

mvh

Jo det høres ganske så likt ut. Har vært snakk om det ho meg også, men har ikke fått noen diagnose. Måtte slutte hos psykologen fordi han skulle skifte jobb og har ikke hatt noe tilbud det siste året, kun medisiner.

Dersom det er noe du kunne tenke deg å fortelle om så hadde det vært fint å høre hvordan du handterer sykdommen ang. jobb, medisin, annen beh?

[mariex]

Jo det høres ganske så likt ut. Har vært snakk om det ho meg også, men har ikke fått noen diagnose. Måtte slutte hos psykologen fordi han skulle skifte jobb og har ikke hatt noe tilbud det siste året, kun medisiner.

Dersom det er noe du kunne tenke deg å fortelle om så hadde det vært fint å høre hvordan du handterer sykdommen ang. jobb, medisin, annen beh?

Det jeg kan si er at jeg måtte slutte og jobbe,for jeg klarte det bare ikke lenger.Går nå på uføretrygd.Det var ikke noe greit, men jeg fikk det jo roligere inni meg.Har alltid vært redd for å ikke gjøre ting godt nok, så det ble mye stress på grunn av det,selv om jeg aldri fikk noen negative tilbakemeldinger.

Når det gjelder medisiner, så går jeg på ganske høy dose av Efexor,tar også Lamictal.

Gikk en stund på en lav dose Remeron, men den sluttet jeg med for jeg syns jeg ble helt "rar" av den.

Går til Psykiater.Ikke for å snakke, men for å finne ut hva som er rett medisin til meg.Jeg har hatt massevis av psykoterapi før, så det syns h*n var unødvendig.

mvh

[kakkerlakken]

Det jeg kan si er at jeg måtte slutte og jobbe,for jeg klarte det bare ikke lenger.Går nå på uføretrygd.Det var ikke noe greit, men jeg fikk det jo roligere inni meg.Har alltid vært redd for å ikke gjøre ting godt nok, så det ble mye stress på grunn av det,selv om jeg aldri fikk noen negative tilbakemeldinger.

Når det gjelder medisiner, så går jeg på ganske høy dose av Efexor,tar også Lamictal.

Gikk en stund på en lav dose Remeron, men den sluttet jeg med for jeg syns jeg ble helt "rar" av den.

Går til Psykiater.Ikke for å snakke, men for å finne ut hva som er rett medisin til meg.Jeg har hatt massevis av psykoterapi før, så det syns h*n var unødvendig.

mvh

Tusen takk for svar. Er redd jeg også ender opp på uføretrygd. DET er en enorm sak å bearbeide... Ja, men det vet nok du.

Ønsker deg alt det beste.

Klem

[firebird1365380441]

Tusen takk for svar. Har gått hos psykolog i et og et halvt år. Hadde stort utbytte av det og vil si jeg skjønner og forstår meg selv mye bedre nå. Tar også stemningsstabiliserende medisin samt anti-dep. Mulig det er bedre, hvem vet. Tungt er det uansett og jeg blir så frustrert over å ikke takle livet mitt.

Hva gjør dere andre som har det slik som meg? Hvordan fungerer dere i hverdagen og i arbeidslivet? Jeg ser snart for meg uføre. Er blitt veldig usosial de siste årene også.. Alt dette gjør ikke akkurat at selvfølelsen er på topp (

Jeg kan ikke jobbe - ennå.Er ung ufør, dvs uføretrygdet.Men skulle gjerne ha tatt en utdannelse eller jobbet hvis jeg hadde klart å være stabil lenge nok.

Fra januar til andre uka av febraur var jeg stabil som en stein i 5 uker.Men plutselig møtte jeg veggen med et brak, noe som nesten tok livet av meg.Da begynte jeg seriøst å overveie om jeg skulle orke mer.

Men nå går det oppover igjen, selv om noen dager er for jævlige.Da griner jeg, blir forbanna, er slapp og sløv,vil bare ligge i senga og gjemme meg bort så ingen skal se hvor dum og slem og stygg jeg er...hvor lite jeg kan,vet,orker,gidder osv

Får ofte en helt grusom tomhetsfølelse inni meg.Andre ganger et slags trykk, eller en gnagende følelse av skyld og dårlig samvittighet fordi jeg er som jeg er.

Før, og noen ganger nå også, skadet/skader jeg meg selv.

Men de siste månedene har jeg så smått begynt å klare å finne andre utveier enn det - setter på fin musikk, ser en film, leser, spiller spill på pc'en, ringer noen jeg vet jeg kan snakke med når jeg sliter, tar katta mi opp på fanget og og borrer ansiktet ned i pelsen hennes.Hvis det ikke virker tar jeg 25 mg nozinan og legger meg!

Har vanskeligheter med å holde avtaler.Særlig med venner og familie.Med behandlingsapparatet er det enklere.De blr ikke skuffa eller sinna om jeg ikke fikser å dukke opp til avtalt tid.Det gjør vel for så vidt ikke familien min heller, men jeg får dårlig samvittighet likevel.Venner er det vanskeligste.Ikke alle makter å FOSTÅ, selv om jeg forklarer og forklarer.Noen har trukket seg helt unna.Det var vondt, men jeg kan egentlig forstå dem.De har jo ikke forutsettning for å sette seg inn i hvordan jeg har det.

Så - jeg jobber mye med meg selv, på tross av at det er slitsomt.Selv om noen dager er grønnjævlige, ser jeg at jeg likevel kommer sakte, men sikkert framover.Har begynt å være med å undervise legestudenter om psykdommen mn, og det føles som en seier.Jeg kan lære andre noe!Sånn sett vender jeg negative ting til noe positivt, og ikke omvendt, slik jeg gjorde før.Da ble positive tanker og opplevelser ofte negative, uten at jeg helt skjønte hvorfor.

Men, som sagt, jeg er på vei framover og oppover.Jeg håper virkelig det går den veien for deg også, selv om det skal både "blood, sweat and tears " til for å komme dit.Men du MÅ IKKE gi opp.Uansett hvor jævlig det blir.Håper du kommer deg ut i "lyset" igjen.Ikke la de mørke, svarte og negative tankene få sluke deg.Det er ikke lett, men som psykologen min sier:"De som kun har danset seg gjennom livet har få krefter til å virkelig slåss".

Jeg ønsker deg virkelig lykke til videre.Ikke gi deg, selv om det virker som det enkleste.Overlevelsesinnstinktet er faktisk relativt sterkt hos oss alle.Snakk med de rundt deg.Bruk de hjelperne som finnes til å komme deg videre.Gråt om du føler for det, det er helt ok.

Gudene skal vite at jeg har grått, hylt, banna og brølt så mange ganger.

Lykke til!