Kan du fortelle...

[colobris]

... om da dere fikk DEN STORE TELEFONEN?

Litt sånn "hvor-var-du- når-Brå-brakk-staven"-stil?

Hadde vært så kjekt å starta uka med noen koselige historier!

Og det er så artig å høre dere fortelle - dere som har vært igjennom løypa en gang eller to tidligere...!

Ha en fantastisk uke alle sammen,

mvh,

[Korea-Fan]

Nå vet jeg ikke om du mener tildeling eller reisebeskjed.

Angående tildeling hadde vi fått forespeilet at det ville skje på nyåret oi år, men 19 november, like etter halv tolv, så jeg tilfeldigvis på den lydløse telefonen i det jeg skulle gå til time (er lærer) Jeg så at noen ringte og tok den. Heldigvis var det en annen snill kollega som tok timen for meg!!!

Vi ventet i 5 tøffe mnd på reisebeskjed, så det var ikek så overraskende da den kom. Den var hardt etterlengtet, og det skjedde på jobb i lunsjpause, for alle kollegaenes spente blikk, da jeg tok telefonen. Nok en gang måtte en snill kollega trå til med neste time for meg

[flosshatt]

Jeg var midt i et gruppearbeid da telefonen ringte. Jeg spratt ut, fant en ledig forelesningssal og fikk tildelingen av verdens fineste stjernegutt der. jeg følte meg helt teit, for vanlig-snakksalige-meg sa bare ja, ja, ja:)

[Gjest glemte helt å kle på meg]

Jeg gikk rundt hjemme på formiddagen i bare morgenkåpe og slappet av og ryddet litt da telefonen kom.

Da ettermiddagen kom gikk jeg fortsatt rundt i morgenkåpen!! I mellomtiden hadde jeg hatt besøk av spente besteforeldre...

[snø]

Det var i de tider vi bare hadde en mobiltelefon i familien, og jeg hadde æren av å ha den, siden jeg skulle få lov til å være den som fikk Telefonen. Vi hadde fått beskjed fra AF om at vi ville få tildeling i løpet av en uke.

Så jeg hadde telefonen med meg overalt, bortsett fra på do. Vel tilbake fra do (dagen etter at vi hadde fått vite at det skulle skje innen en uke) ringte kontortelefonen min. Jeg tok den, og det var min kjære som sa "javel, mamma!".... Vi hadde fått en datter!!!!

Kikket på mobilen, som lå på pulten, og der var det ubesvart anrop fra AF.... De hadde SELVFØLGELIG ringt mens jeg var på do...

Nå venter vi på distrikt, og jeg har gitt beskjed til AF om at denne gangen er det min mobil som skal ringes (vi har nå to ;o) ).

Og jeg kommer til å ha den med meg over alt. Inkludert på do, hihihi...

Beste hilsen fra

[ahg]

Ved vår første tildeling var vi flere måneder på "overtid" i forhold til hva vi var blitt forespeilet opprinnelig. Det hadde gått 10,5 mndr siden papirene våre ble sendt til Kina, og vi hadde fått brev om at tildelingstiden var steget til minst 12 mndr (omlegginger i CCAA).

En formiddag på kontoret fikk jeg en innskytelse om å ringe VB for å høre om vi hadde rykket fram i køen (ikke noe DOL-info på den tiden!). Jeg regnet med at vi hadde 1-2 måneder igjen å vente, men var så fryktelig utålmodig.

Til min overraskelse sa saksbehandleren:"Vent litt, nå har jeg akkurat fått inn en bunke papirere her." Jeg hørte henne bla i papirer. Tankene raste gjennom hodet mitt mens jeg holdt pusten. Det kunne umulig være vår tur ennå, vi hadde jo ikke ventet mer enn 10,5 mndr. Likevel holdt jeg hardt, hardt i røret.

Etter en ventepause der sekunder føltes som timer, sa saksbehandleren blidt: "Skal vi se, Xxx og Yyy, er ikke det dere da? Joda, dere har fått ei fin lita jente. Riktig søt er hun!"

Hjertet mitt stanset nesten. Svetten rant fra hånden som holdt telefonrøret. Jeg trodde jeg skulle besvime. Stotrende spurte jeg hvor gammel hun var og fikk fødselsdatoen i retur. Klarte ikke å regne i hodet, og kom fram til at barnet var bare noen få måneder gammelt. Glemte å plusse på 1 år. Det ble straks oppklart. "Oj, så gammel ja," tenkte jeg da.

Saksbehandleren sa vi kunne hente papirene på VBs kontor om vi ville. Her hastet det! Jeg kastet meg på telefonen til min kjære og nærmest ropte: "Vi har fått barn!!!" Min kjære hev seg i bilen og hentet papirene, og kom til mitt kontor. Så åpnet vi den store hvite konvolutten med bankende hjerter, og der tittet et lite passfoto fram med bildet av vår datter. Utrolig rart. "Så tjukk hun ser ut," var min første tanke. (Trodde bildet var ferskt, men det var 1 år gammelt. En 4 mndr baby har jo gjerne bollekinn.) Jeg stirret nesten hull i bildet, og det tok ikke mange timene før hun var det vakreste jeg noensinne hadde sett :-)

Jeg var ikke brukendes til mer den dagen. Bare svimet rundt og lo og gråt. Kunne ikke fatte at jeg endelig var blitt mamma - etter 13 år! Gud bedre, det var nesten for fantastisk til å være sant. Måtte bare dra hjem fra jobb. Det tok flere dager før jeg landet.

Herlig å tenke tilbake på. Gled dere, dere som har dette i vente ennå!

[fei1365380229]

Vi ventet tildeling og AF hadde fått sine Kina tildelinger dagen før. Jeg var på jobben (lærer) og fikk ikke gjort noe, det var vel tirsdag tror jeg. Fikk presset mannen min til å ringe til VB for å spørre om de trodde vi kunne rekke å få tildeling før helgen.

5 minutter senere tikket det inn en melding på sms; "vi har fått en pike, født........" ) Jeg hadde time akkurat da, men fant fort fram videoen (til elevene) og ringte mannen min.

[skorpionfisken]

Jeg var på jobb og satt da i kontorlandskap. Jeg ville ta telefonsamtalen litt for meg selv, så jeg satte den inn til sjefen min og toga inn der og jagde ham ut av kontoret sitt, han visste at jeg venta telefon og tok kontorokkupasjonen aldeles pent.

Jeg husker hvert ord av samtalen selv om det nå er 7,5 år siden.

Resten av arbeidsdagen husker jeg imidlertid ikke noe av.

Da vi fikk reisebeskjed var jeg hjemme. Det var på kort varsel, så jeg hadde meg en ringerunde for å finne en sjef som var hjemme, så jeg fikk gitt beskjed om at nå tar jeg akutt permisjon. Det ble også tatt aldeles pent.

[Krykkjemo]

I morra er det 1 uke siden vi fikk tildeling :-)

Vi hadde begge fri den tirsdagen så vi skulle sove lenge var planen.

Men klokka 9.00 ringte telefonen, og da mannen min såg nummeret sa han: "DET ER DEM, så svar du". Har aldri våkna så fort før....så der satt vi i senga og holdt rundt hverandre og var blitt foreldre til en liten Colombiagutt på 3 mnd :-)

Resten av dagen gikk med til å studere bildet av han som kom på mail, så var det å lese gjennom papirene som kom på fax, og siden alt såg bra ut starta vi ringerunden :-)

For ei herlig uke det har vært, vi reiser i løpet av mai :-)))

[colobris]

og tårer i øya og alt og det!

Tusen, tusen takk for at dere ville fortelle! Nå ble en regntung og kjedelig dag plutselig varm og glad og god!

Kanskje noen flere vil dele historien sin også?

Må nesten hilse spesielt til deg, da Krykkjemo som fikk telefon for ei uke sida! Ønsker dere bare verdens beste tur og ... og... og...!

[Chance1365380587]

Dette ble en veldig spesiell historie for oss. Jeg var nemlig i Spania på seminar! Hadde fulgt med på dol, og regnet med å få en telefon snart. Men overraskelsen var ikke mindre når jeg satt til lunsj med mine høyeste franske sjefer. Mobilen ringte, og jeg røsket den opp av veska, der sto det "Adopsjonsforum"!! I det jeg reiste meg opp veltet jeg både stolen min, og vinglasset til den ene franskmannen. Jeg tenkte bare på en ting, å komme meg litt unna, så jeg kunne snakke. Jeg løp oppover en trapp når jeg tok telefonen, der Lan sa at det var henne. Jeg ba henne vente et øyeblikk og forklarte hvor jeg var. "Vi har en liten jente til dere", sa hun! Først klarte jeg ikke å si noenting, og tårene rant. Jeg fikk all mulig info, og rablet ned noe. Når hun stavet navnet, skrev jeg alt feil. Jeg løp opp på hotellrommet og fikk ringt til min mann. Ga han beskjed om å pakke sammen på jobben, og komme seg ned til AF fort som f. Det var bare 30 min til de stengte kontoret. Han rakk det og dro hjem i hui og hast, scannet bildene, og sendte de på mail til meg. Jeg satt og drakk champagne med sjefen min når han ringte og sa de var sendt. Sjefen min ble meg med opp og vi fikk tilgang til en pc, og fant frem bildene. Gurimalla, for en føelse! Selv om jeg skulle ønske jeg var hjemme da, så gikk det veldig fint. Jeg feiret med gode kolleger, og mannen min feiret med datteren på 15 og nybakte besteforeldre.En utrolig dag!

Klem

[Thaimamma]

Vi hadde hatt papirene i Thailand i 4 mnd, og ettersom vi ble forespeilet en ventetid på 7-9 mnd før tildeling, så jeg det ikke nødvendig å ha mobilen påslått på jobb. Denne dagen sluttet jeg halv fem, og da jeg slo på mobilen, så jeg at det var to ubesvarte anrop fra VB, pluss en melding der det sto: "ring meg på dette nummer.." Med skrekkblandet fryd ringte jeg nummeret, bare for å få beskjed om ar de var stengt for dagen..! Jeg ringte mannen min og spurte om han hadde hørt noe, men han hadde selvfølgelig reist fra telefonen sin akkurat idag. Hjertet banket rekordfort, mens hodet mitt var et stort rot, som sa:" det er selvfølgelig ikke tildeling. Alt for tidlig for det" og i neste øyeblikk:"de har aldri ringt oss før. Har det vært en beskjed, har de sendt brev. Kan det være..?" Resten av ettermiddagen prøvde vi febrilsk å få tak i saksbehandleren vår, men uten resultat. Etter en stund tok vi for oss listen over navn på alle VB`s ansatte. Til slutt var det en som tok telefonen. Vi forklarte problemstillingen, og hun sa at "joo, syns å huske at det var noen Thailand-tildelinger idag. Jeg skal prøve å spore opp saksbehandleren, og be henne ringe dere." De neste timene var vi som i et vakum. Prøvde å si til oss selv at det sikkert bare gjaldt et dokument som manglet eller noe sånt. Begge skvatt når telefonen ringte fra et 22-nummer (vi bor i Bergen). Mannen min rakk den først, og det neste som skjer er at han roper:"Åå, er det sant? En liten gutt?" Etter at han var ferdig (eller ikke) dro jeg telefonen ut av hendene på ham, og fikk alle detaljene en gang til. Han var bare 5 mnd, den yngste de noen gang hadde fått fra Thailand. Og han var en ordentlig skjønning, kunne hun fortelle. Så var det bare å vente på bildene, som ankom to dager senere. Og selvfølgelig var han verdens skjønneste lille prins!

[Gjest ChiengMai]

Ved første adopsjon hadde vi fått godkjenning fra SUAK for få dager siden og holdt på å samle inn papirene som skulle til Thailand da telefonen kom helt uventet flere måneder før vi hadde drømt om noe som helst. Ble helt himmelfallen og satte meg ned for å storgråte.

Andre gang visste vi at telefonen kom siden BUFA hadde en lynrask godkjenningsprosess på oss en og en halv måned etter at papirene var sendt dit. Det hadde nemlig dukket opp en liten Lillebror som så absolutt skulle til oss.

:-)