Å leve med andres problemer eller ikke

[Britt]

Hei!

Kjenner at jeg sitter i et kjempe dilemma. Draes mellom fornuft og følelser hele tiden. Og følelsene svaier mellom gode og dårlige...

Er samboer med en mann som jeg har kjent i ett år. Vi har bodd sammen i 4 mnd nå, men har hatt et lite opphold på ett par uker midt i denne perioden. Han "truer" stadig med at han skal flytte. Så ikke så veldig stabilt med andre ord.

I normale tilfeller hadde man nok ikke tenkt så mye - bare kastet mannen på dør. Men dette er langt fra normalt. Det er en person med alt for masse tanker i hodet sitt, alt for mange vonde, bittre og triste tanker. Han har, det jeg vil kalle, store problemer psykisk. Han er enig i det, men ønsker ikke hjelp. Iallfal ikke enda. Alt må være stabilt og trygt rundt han før han kan ta i mot hjelp mener han.

Men jeg er redd han aldri vil få det stabilt og trygt rundt seg sånn som han holder på: Han har ett enormt sinne og noen ganger tenker jeg at det bare er hakket før han ikke kan kontrollere det mer, han er i konflikt med de fleste, har ett enormt behov for å ha kontroll (både over personer og ting), har depressive perioder som avløses av maniske.

Jeg elsker virkelig denne mannen. Det er noe langt der inne som jeg virkelig har tro på. Men jeg føler at jeg ikke kan stole på han - at jeg aldri helt vet hvor jeg har han. Dette sliter veldig på meg. Så mye at jeg kanskje en dag er nødt til bare å overse alt av følelser og avslutte forholde. Men jeg håper jeg kan finne en måte å håndtere situasjonen på som gjør at det ikke er nødvendig.

Er det andre her som har erfaringer å dele. Enten om det å leve med en slik person - eller det å være denne personen?

Jeg blir gal av å tenke...

For å gjøre det hele enda mer tankefult kan jeg jo nevne at vi har vært vårt barn som også befinner seg midt opp all denne dritten....

[Gjest Timari]

Du sier at du elsker han. Er det nok for å holde ut et slikt forhold. Slik du har beskrevet det, så er dette forholdet skadelig både for deg og for barnet på sikt. Jeg ville latt hensynet til barnet gå først. Ville du tatt sjansen på at barnet ditt fikk store psykiske problemer pga din mann/samboers atferd?

[frosken]

Dersom du oppfatter ham som behandlingstrengende, så hadde jeg muligens sagt at han måtte sørge for å få hjelp dersom dere skal fortsette samboerskapet. Et minimum må på en måte være at man er opptatt av hvordan ens vansker påvirker de nærmeste, - hvis han ikke vil forsøke å få til endring av hensyn til dere alle tror jeg kanskje ikke potensialet for et godt samliv er så stort.

Men du bør neppe vektlegge vår "synsing" her på nettet altfor mye. Håper du har noen i RL som du også kan drøfte situasjonen med da man har et bedre utgangspunkt for å mene noe dersom man kjenner personene det gjelder.

[tsofia]

Ja jeg har hatt et sånt forhold. Jeg elsket henne over alt på denne jord. Jeg såg hun hadde det vanskelig men til min store overraskelse og fustrasjon hjalp ingenting jeg gjorde. Med åra ble alt verre og verre. Hun ble mer og mer bitter og ga faen i seg selv og de som var glad i henne. For å ha et bra liv måtte jeg bare stikke av til slutt. Ellers hadde jeg og mine nermeste gått til grunne. (økonomisk) Hun hadde mellom anna spillegalskap + masse annet. Dette er jævligt vond for jeg kommer til å være glad i henne forever men kunne ikke leve sammen med henne mer. Nå er jeg i et stabilt og fint forhold og har det mye bedre. Jeg var ikke den rette til å hjelpe x'en min. Hun trenger profesjonell hjelp og ikke meg som sovepute. Dette burde kanskje du oxo tenke på for det er grenser for hva en skal tåle fra andre selv om det er aldri så synd på dem.

[skorpionfisken]

Det siste avsnittet ditt burde gi deg svar nok. Du kan velge om du vil være i forholdet. Men når du ordlegger deg sånn som i siste avsnittet, hvor du sier du har et barn som opplever denne dritten, da gir vel svaret seg selv.

Barnet kan ikke velge å være til stede i livet hans, det må fordi du vil.

Kanskje barnet ditt har en far som lever stabilt og som du kan overlate omsorgen til mens du konsentrer deg om han du elsker?

[Britt]

Det siste avsnittet ditt burde gi deg svar nok. Du kan velge om du vil være i forholdet. Men når du ordlegger deg sånn som i siste avsnittet, hvor du sier du har et barn som opplever denne dritten, da gir vel svaret seg selv.

Barnet kan ikke velge å være til stede i livet hans, det må fordi du vil.

Kanskje barnet ditt har en far som lever stabilt og som du kan overlate omsorgen til mens du konsentrer deg om han du elsker?

Hei!

Det var vel egentlig en slik som deg jeg ikke helt trengt svar fra. "Overlate barnet til en far som lever et mer stabilt liv mens jeg konsentrer meg om mannen jeg elsker..." Akkurat som om jeg ikke elsker barnet mitt høyest av alt - mye mer enn mannen jeg elsker...

Jeg tror kanskje at jeg føler det som mer dritt enn hva barna gjør. Fordi de skånes fra veldig mye. Men jeg tenker veldig mye på at det kan ha innvirknig på dem ja. Spes mitt barn som er her hele tiden. Mest merker han nok på mine humørsvigninger. Han opplever sjelden samboens oppførsel slik som meg.

Men jeg tenker som sagt mye. Det kverner i hodet. Og hadde det ikke vært barn inne i bildet hadde jeg nok ikke tenkt så mye på det.

[Britt]

Ja jeg har hatt et sånt forhold. Jeg elsket henne over alt på denne jord. Jeg såg hun hadde det vanskelig men til min store overraskelse og fustrasjon hjalp ingenting jeg gjorde. Med åra ble alt verre og verre. Hun ble mer og mer bitter og ga faen i seg selv og de som var glad i henne. For å ha et bra liv måtte jeg bare stikke av til slutt. Ellers hadde jeg og mine nermeste gått til grunne. (økonomisk) Hun hadde mellom anna spillegalskap + masse annet. Dette er jævligt vond for jeg kommer til å være glad i henne forever men kunne ikke leve sammen med henne mer. Nå er jeg i et stabilt og fint forhold og har det mye bedre. Jeg var ikke den rette til å hjelpe x'en min. Hun trenger profesjonell hjelp og ikke meg som sovepute. Dette burde kanskje du oxo tenke på for det er grenser for hva en skal tåle fra andre selv om det er aldri så synd på dem.

Heisann!

Takk for svaret ditt. Fint å høre fra noen som har vært i samme situasjon.

Vet du hvordan det gikk med henne i ettertid. Om hun oppsøkte hjelp til slutt?

Oppfatter vel litt som at du hadde samme tanken som meg - at du skulle klare å hjelpe. Det er den tanken som får meg til å holde ut - at jeg kanskje klarer å hjelpe. Eller iallfall hjelpe han til å få hjelp. Og at premien da er så høy. For da kommer alt det gode fram...

Men kanskje bare nyttesløst å tenke sånn...

[Gjest tjohooo]

Vil du bli fratatt barnet ditt, så for all del: fortsett å skulle redde denne mannen som du elsker over alt (over barnet ditt også, tydeligvis). Forhåpentligvis har barnet ditt en far som tar affære etter hvert.

Voksne mennesker må værsågod bare flytte sammen med noen de har kjent i noen måneder og sløse bort livet sitt ved å skulle starte dødsdømte prosjekter med å redde og hjelpe menn som ikke vil hjelpe seg selv fordi de ikke har nok selvrespekt, men at noen lar uskyldige barn bli utsatt for dette gjør meg sint!

Skjønt, jeg tipper det hjelper fint lite at jeg påpeker dette. Vil du ende opp med barn som ikke har det bra med seg selv fordi DU var for egoistisk til å skjerme dem fra et slikt liv, så værsågod. Håper i det minste de klarer seg.

[Britt]

Dersom du oppfatter ham som behandlingstrengende, så hadde jeg muligens sagt at han måtte sørge for å få hjelp dersom dere skal fortsette samboerskapet. Et minimum må på en måte være at man er opptatt av hvordan ens vansker påvirker de nærmeste, - hvis han ikke vil forsøke å få til endring av hensyn til dere alle tror jeg kanskje ikke potensialet for et godt samliv er så stort.

Men du bør neppe vektlegge vår "synsing" her på nettet altfor mye. Håper du har noen i RL som du også kan drøfte situasjonen med da man har et bedre utgangspunkt for å mene noe dersom man kjenner personene det gjelder.

Problemet ligger vel litt i at han innser sine problemer, men ikke hvordan de påvirker menneskene rundt seg.

Desverre har jeg få som jeg føler jeg kan snakke med dette om irl. Min familie bor langt unna og kjenner han derfor svært lite. Snakker litt med lillesøs, men hun kjenner han jo ikke. De vennene jeg har her vi bor kjenner han heller ikke så veldig og de av hans venner som jeg kjenner føler jeg ikke at jeg kan bruke til å lufte mitt hjerte. Blir liksom å gå bak ryggen på han.

Kommer nok ikke til å la dolerenes meninger og synsing bli avgjørende, men likevel godt å "snakke" med noen om det.

[Gjest tjohooo]

Hei!

Det var vel egentlig en slik som deg jeg ikke helt trengt svar fra. "Overlate barnet til en far som lever et mer stabilt liv mens jeg konsentrer meg om mannen jeg elsker..." Akkurat som om jeg ikke elsker barnet mitt høyest av alt - mye mer enn mannen jeg elsker...

Jeg tror kanskje at jeg føler det som mer dritt enn hva barna gjør. Fordi de skånes fra veldig mye. Men jeg tenker veldig mye på at det kan ha innvirknig på dem ja. Spes mitt barn som er her hele tiden. Mest merker han nok på mine humørsvigninger. Han opplever sjelden samboens oppførsel slik som meg.

Men jeg tenker som sagt mye. Det kverner i hodet. Og hadde det ikke vært barn inne i bildet hadde jeg nok ikke tenkt så mye på det.

Bullshit!

I handling elsker du mannen høyere enn både deg selv og barna dine.

Og barn merker slike ting!

Jeg tror du er den samme som skrev inn her for noen måneder siden og fikk lignende svar som nå, og at du enda ikke har kommet deg ut av denne situasjonen. Du VIL ikke høre sannheten, greit. Hva vil du høre da? Oppskriften på hvordan du kan forandre han, så han kan bli snill og så du er trygg og har det bra? Hva hvis vi sier at det ikke går, skal du fortsette å prøve da, i likhet med mange før deg?

Du er voksen og kan elske deg selv så mye eller lite du bare vil (Det er for meg tydelig at du ikke elsker deg selv særlig høyt når du velger å leve i en slik situasjon), men du bør ihvertfall elske barna dine. Og å elske er mer enn bare følelser.

[Britt]

Du sier at du elsker han. Er det nok for å holde ut et slikt forhold. Slik du har beskrevet det, så er dette forholdet skadelig både for deg og for barnet på sikt. Jeg ville latt hensynet til barnet gå først. Ville du tatt sjansen på at barnet ditt fikk store psykiske problemer pga din mann/samboers atferd?

Hei!

Er jo slik jeg tenker. Men på samme tid er jeg i tvil om hvor skadelig det er. Barnet mitt har vel en bedre relasjon til han enn hva jeg har fortalt om her. Så det å bryte blir også å fjerne en av barnets få viktige voksne (har lite familie i nærheten).

[Britt]

Vil du bli fratatt barnet ditt, så for all del: fortsett å skulle redde denne mannen som du elsker over alt (over barnet ditt også, tydeligvis). Forhåpentligvis har barnet ditt en far som tar affære etter hvert.

Voksne mennesker må værsågod bare flytte sammen med noen de har kjent i noen måneder og sløse bort livet sitt ved å skulle starte dødsdømte prosjekter med å redde og hjelpe menn som ikke vil hjelpe seg selv fordi de ikke har nok selvrespekt, men at noen lar uskyldige barn bli utsatt for dette gjør meg sint!

Skjønt, jeg tipper det hjelper fint lite at jeg påpeker dette. Vil du ende opp med barn som ikke har det bra med seg selv fordi DU var for egoistisk til å skjerme dem fra et slikt liv, så værsågod. Håper i det minste de klarer seg.

Du lever nok opp til navnet ditt ja... Hæla i taket!

Her er faktisk ingen grunn til at noen som helst skulle frata meg omsorgen for barnet mitt. Og jeg er slett ikke sikker på at barnet lider så mye som du liksom skal ha det til. De fleste diskusjoner blir tatt når det ikke er barn tilstede. Jeg er ikke helt på bærtur skjønner du!

[Gjest tjohooo]

Du lever nok opp til navnet ditt ja... Hæla i taket!

Her er faktisk ingen grunn til at noen som helst skulle frata meg omsorgen for barnet mitt. Og jeg er slett ikke sikker på at barnet lider så mye som du liksom skal ha det til. De fleste diskusjoner blir tatt når det ikke er barn tilstede. Jeg er ikke helt på bærtur skjønner du!

Du synes det ja.

Se for deg at du har en mor som klamrer seg til en mann som oppfører seg dårlig, og som ikke har respekt nok for seg selv til å hive han ut. Hva lærer du av det? Tror du du føler deg trygg og elsket med en slik mor og en slik stefar, innerst inne?

En mor skal liksom være en rollemodell, og sørge for at barna har en god og trygg oppvekst.

At du forsøker å bagatellisere innvirkningen dette har på barna dine står godt i stil med at du er redd for å ta tak i denne situasjonen og stå på egne ben UTEN den mannen, det står godt i stil med at du ikke vil høre fra oss som ikke er enige med deg også.

Er ditt ønske kun å forandre denne mannen istedet for å forandre deg selv til å bli selvstendig, sterkere, mer bevisst på hvilket liv du skal skape for deg og barna dine og hva du skal finne deg i og ikke, skjønner jeg godt at du blir irritert når du ikke får svar som går i den retningen. Men problemet ditt kommer til å vedvare så lenge du ikke skjønner dette.

[frosken]

Problemet ligger vel litt i at han innser sine problemer, men ikke hvordan de påvirker menneskene rundt seg.

Desverre har jeg få som jeg føler jeg kan snakke med dette om irl. Min familie bor langt unna og kjenner han derfor svært lite. Snakker litt med lillesøs, men hun kjenner han jo ikke. De vennene jeg har her vi bor kjenner han heller ikke så veldig og de av hans venner som jeg kjenner føler jeg ikke at jeg kan bruke til å lufte mitt hjerte. Blir liksom å gå bak ryggen på han.

Kommer nok ikke til å la dolerenes meninger og synsing bli avgjørende, men likevel godt å "snakke" med noen om det.

Skjønner godt at du ikke vil snakke med hans venner om det, jeg ville nok også opplevd det som illojalt. Fordelene med nettet er jo at man ikke skader noen ved å diskutere en konkret situasjon her:-)

Du beskriver en vond situasjon, og det mest nærliggende er vel å tenke at dette ikke kommer til å fungere godt for dere alle på sikt. Men så er det dette med unntakene da; at situasjoner som ser håpløse ut plutselig løser seg...

Uansett så hadde jeg konfrontert ham med hvordan hans vanskeligheter påvirker dere andre, og at han av hensyn til dere alle bør være villig til å prøve behandling.

[Gjest rota]

Hvor gammel er denne mannen? Vet du noe om hans liv før du traff ham? Har han vært likedan siden du traff ham, eller forandret seg?

Har han et godt forhold til sin familie, eks osv?

Jobber han?

[MsSophie]

"Han har, det jeg vil kalle, store problemer psykisk. Han er enig i det, men ønsker ikke hjelp. Iallfal ikke enda. Alt må være stabilt og trygt rundt han før han kan ta i mot hjelp mener han."

Det kommer nok dessverre ikke til å bli stabilt og trygt rundt han før han mottar hjelp. Så første skritt på vei er å få han til å innse at han trenger hjelp - NÅ!

Jeg tviler ikke på at du elsker barnet ditt, men uansett så må du skjønne at andre stiller spørsmålstegn når du helt frivillig tillater at h*n vokser opp i dritten (dine ord)!

[skorpionfisken]

Hei!

Det var vel egentlig en slik som deg jeg ikke helt trengt svar fra. "Overlate barnet til en far som lever et mer stabilt liv mens jeg konsentrer meg om mannen jeg elsker..." Akkurat som om jeg ikke elsker barnet mitt høyest av alt - mye mer enn mannen jeg elsker...

Jeg tror kanskje at jeg føler det som mer dritt enn hva barna gjør. Fordi de skånes fra veldig mye. Men jeg tenker veldig mye på at det kan ha innvirknig på dem ja. Spes mitt barn som er her hele tiden. Mest merker han nok på mine humørsvigninger. Han opplever sjelden samboens oppførsel slik som meg.

Men jeg tenker som sagt mye. Det kverner i hodet. Og hadde det ikke vært barn inne i bildet hadde jeg nok ikke tenkt så mye på det.

Du må gjerne mene at du ikke trenger svar fra meg fordi jeg tillater meg å kritisere at du drar et uskyldig barn inn i et forhold der det er psykiske problemer, og som du selv karakteriserer som "denne dritten".

Barn er utrolig sensitive for følelser og stemninger. Mors følelser, uansett hvor mye hun prøver å skjule dem vet barn alt om. De tar på seg skylda for foreldrenes problemer og tar det inn over seg.

De er også hensynsfulle nok til å ikke belaste mamma med sine tanker, for de vil ikke såre mamma.

Jeg mener det jeg sier, jeg håper barnets far er oppegående, ser hva som skjer og sørger for å gi barnet den tryggheten det ikke kan få i et hjem hvor en av de voksne sliter med psykiske problemer.

[Mrs. Wallace]

Hei!

Det var vel egentlig en slik som deg jeg ikke helt trengt svar fra. "Overlate barnet til en far som lever et mer stabilt liv mens jeg konsentrer meg om mannen jeg elsker..." Akkurat som om jeg ikke elsker barnet mitt høyest av alt - mye mer enn mannen jeg elsker...

Jeg tror kanskje at jeg føler det som mer dritt enn hva barna gjør. Fordi de skånes fra veldig mye. Men jeg tenker veldig mye på at det kan ha innvirknig på dem ja. Spes mitt barn som er her hele tiden. Mest merker han nok på mine humørsvigninger. Han opplever sjelden samboens oppførsel slik som meg.

Men jeg tenker som sagt mye. Det kverner i hodet. Og hadde det ikke vært barn inne i bildet hadde jeg nok ikke tenkt så mye på det.

Skorpionfisken har helt rett.

Du kan velge om du vil leve med en mann som er kontrollerende, aggresiv, oppfarende og ustabil. Det kan ikke et vergeløst barn. Da bør du være voksen nok til å beskytte barnet ditt mot dette mennesket.

[Gjest rosa73]

Har vært i tilsvarende situasjon (heldigvis ikke barn inne i bildet).

Følte også at jeg elsket kjæresten min og ville liksom ikke gi opp kampen for å få ham ut av problemene. Ville jo så gjerne at han skulle få det bedre med seg selv og jeg trodde at jeg kunne klare å styre han i rett retning. Fikk ham blant annet til å oppsøke psykolog.

Etter en tid mistet han kontrollen og holdt på å ta livet av meg en dag. Jeg skjønte at jeg ikke hadde noe valg og rømte fra ham. Det var en tøff tid, men jeg er uendelig glad for at det endte slik. Et liv med en så syk person hadde vært forferdelig.

Du må ikke falle i den fellen at du tror du kan fjerne problemene hans. Mennesker som er så syke trenger profesjonell hjelp. Ofte vil det være lettere for dem å ta imot behandling når de ikke har andre mennesker å forholde seg til tror jeg.

[mil1365380270]

Sett som krav at han søker hjelp NÅ! Ikke neste uke, ikke flere utsettelser, ingen unnskyldninger om at det er vanskelig å få hjelp, han orker ikke ringe, er ikke klar o.s.v.

Hvis han ikke gjør som du sier med en gang, vet du at dette forholdet ikke har en sjanse i havet, og du må handle deretter.