Å leve med andres problemer eller ikke

[cathlin]

Nå har du jo fått mange svar. Jeg har ingen råd annet en at jeg bare ville formidle at jeg føler et visst trykk når jeg leser om situasjonen din. Dette høres veldig slitsom ut. Kanskje du skulle ha noen å snakke med om dette utenom, om så din lege? det kunne kanskje være en måte å se på ting og lette litt på tankene, jeg tenker på deg.

[PieLill]

Hvis han ikke er villig til å ta imot hjelp ganske kvikt, tror jeg ikke dette er liv laga. Å ha problemer er en ting. Å la være å gjøre noe med problemer som går ut over omgivelsene noen annet.

Kanskje på tide med et ultimatum som du kan stå ved.

mvh

[Gjest copper]

Hei.

Ser at innlegget ditt er noen dager gammelt, men velger å skrive noen ord likevel.

JEG er denne personen ( i en mildere grad! ) som du beskriver typen din som. JEG vet at jeg virkelig gjør mitt beste, at jeg har mange dårlige sider, men at jeg prøver å ta kontroll på disse. JEG vet at jeg er heldig som har en slik fantastisk partner, og jeg priser meg lykkelig over at vedkommende bruker tid på en, i mine øyne, dritt som meg.

Likevel, du MÅ forlange av typen din at han jobber med seg selv, ellers er det slutt! DU må ikke bli dradd med ned i dragsuget. Dessuten kunne jeg aldri tenkt meg å levd i forhold med en psykisk syk person, det må jeg bare ærlig innrømme..

Lykke til uansett hvilke valg du tar!

[cecce]

Hei!

Kjenner meg mye igjen i det du skriver,har en x-mann som sliter veldig psykisk,og i tillegg er rusmisbruker.Psyken blir ikke akkuret bedre av det,heller...

Jeg måtte ta et valg,og det var tøft.Vi har 2 små barn,og jeg valgte å gå,fant ut at den eneste som kan hjelpe han er han selv.

Prøvde mye,men for barnas skyld,måtte jeg ta det valget...

Nå tar vi vare på de gode dagene,barna får tilbringe tid med han da,så får han "være ifred" på de ikke fullt så gode dagene,og prøve så godt han kan å "komme seg på føttene" igjen.

Han vet at jeg er her,støtter han i det han prøver,men å leve midt oppi det,gikk bare ikke.

Og en ting jeg har lært i de 2 åra dettte har pågått,er å ikke undervurdere barn selv om de er små;det er utrolig hva de oppfatter av situasjoner(min eldste er bare snart 4 år)

Huff.dette ble laaangt,ble bare så engasjert av det du skrev,og de svar du fikk.

Vet at det ikke er enkelt,jeg sliter med valget mitt hver dag,elsker han jo enno...

Men dessverre,jeg kan ikke hjelpe han,bare være der,og opprettholde kontakt mellom han og barna.

Ønsker deg all mulig lykke til!!