Jeg er sint! ...Men hva hjelper det..

[maire]

Jeg føler meg kjørt opp i et hjørne. Trygdekontoret henger på arbeidsgiveren min og vil ha dem til å sette himmel og jord i bevegelse for å få meg tilbake til jobb. Jobben på sin side lover meg gull og grønne skoger om jeg bare kommer tilbake, mens sjefen min ringer meg privat og sier jeg ikke må tro på et eneste ord. Angsten eter meg opp. Jeg har mest lyst til å si opp jobben, men konsekvensene blir for store. Samboeren min mener jeg må fortsatt være sykemeldt, ta i mot behandlingen jeg får og bli friskere før jeg foretar viktige valg. Han er selvfølgelig også redd for at vi mister hus og hjem ellers, og vi bor i en selveid rønne, billigere enn om vi var på leiemarkedet, så jeg skjønner jo jeg ikke bare kan si opp.

Trygdekontoret tyner både arbeidsgiveren min og meg på om det er forhold på jobben som hindrer meg i å returnere til arbeid. Ja, det er kanskje det, men jeg makter ikke å ta den kampen. Man skal være jævlig frisk og uten snev av angst og fobier for å stå i mot og forsøke å gjøre noe med en hel organisasjons(u)kultur. Hvorfor skal jeg måtte ta den kampen som kanskje er den som har minst ressurser til det nå? Hvorfor kan ikke dette trygdevesenet la meg få den tiden jeg trenger til å bygge MEG opp igjen sånn at jeg kanskje kan bli sterk nok til å komme meg ut i jobb igjen i det hele tatt?

Men, nå vil ikke trygdekontoret godkjenne sykemeldingen min uten mer utfyllende rapport fra behandlende lege/psykolog og arbeidsgiver. Jeg har akkurat begynt hos ny behandler og denne vil selvfølgelig ikke kunne gi en mer utfyllende rapport før hun har satt seg inn i min situasjon. Den forrige behandleren har levert det han mener er gode nok rapporter.

Og arbeidsgiveren min vil gjerne vite hvorfor jeg er sykemeldt, hvilken diagnose jeg har, under påskudd av at de trenger å vite det for å kunne tilrettelegge arbeid for meg. Det er det siste i verden jeg ønsker de skal blande seg bort i, og som helt sikkert vil gjøre det enda mer vanskelig for meg å vende tilbake til samme arbeidssted. Men arbeidsgiveren min bruker trygdekontorets "mas" på seg som alibi for å mase på meg igjen.

Jeg er en prikk i det store systemet. Ikke hjelper det å gjemme seg under dyna, ingenting blir bedre av å drikke seg full, spise og spy, isolere meg, sitte paralysert og stirre i veggen, hate trygdekontoret og arbeidsgiveren, eller bruke penger jeg ikke har. Likevel gjør jeg alt dette. Også forakter jeg meg selv tusenvis av ganger sterkere og sterkere og sterkere, fordi jeg ikke finner bedre måter å løse ting på. Men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

"alle" rundt meg trekker og drar i forskjellige retninger, og samtlige sier det er til mitt beste. Når og hvordan får man fred og ro, og ikke minst mobilisert styrke, til å bli frisk selv?

[cathlin]

Kanskje du kan fortelle det akkurat som det er til den nye behandleren din? eller blir det vanskelig?

[Gjest snakk med legen]

Dette må jo utgjøre en stor del av din helsetilstand for tiden, og jeg ville snakket med behandlende lege om dette. Fortell alt, så får hun et godt grunnlag for hva hun skal anbefale.

den informasjonen arbeisdgiver trenger for å kunne tilrettelegge arbeidet, kan du be om at de får fra din behandlende lege.

[mil1365380270]

Du må ta kontakt med behandleren din igjen, sånn at h*n kan ordne dokumentasjonen du trenger. Fastlegen din, hvis du ikke får svar fort.

Systemet er sånn at du skal kunne jobbe så mye som mulig, det skal ikke være noen hindringer for deg på arbeidsplassen. Derfor dette maset. Og det fungerer bra det, så lenge man takler avtaler og plikter.

Synes også du skal ta kontakt med saksbehandleren din på trygdekontoret og forklare situasjonen. Gjerne en gang til, hvis du allerede har gjort det. Skader ikke.

Skjønte ikke helt hva sjefen driver med? Sier at du ikke er velkommen tilbake, eller hva?

De lurer vel på ca. hvor lang tid det kan ta før de kan forvente at du kommer tilbake. Om det tar to mnd, ett år, eller hva.

Mas om hjelp, du må vise at du mener det.

[dog1365380703]

Kjenner meg igjen i ditt tilfelle

Skulle folk kunne få opp øynene og se at vi går mot et diktatur her i landet.

Politikerene skal bestemme hva vi skal spise og drikke og ikke minst at man ikke har lov å være ufør.

Billig arbeidskraft er hva de er ute etter. For når man er på attføring, gjelder plutselig ikke lik lønn for likt arbeid lengre.

Klager man får man bedsjed om at "alt blir bedre når man kommer seg tilbake i jobb"

Det er like mye en trussel som en "oppvekker"

Hvorfor kan de ikke likegodt innrømme det å si:

"Uten jobb går det tilhelvete med deg for bare de rike kan ta seg råd å være syk i Norge"

Vi må tilbake til annen verdenskrig for å finne idealisme som at alle SKAL arbeide.

Vel vi er hvis fattig...men det vigtigste er at kongen får ny vei til ex antall milioner.

Har bare ut denne måneden å leve for jeg har ikke råd til mat eller sted å bo neste fordi jeg er så f***nnet uforskammet å være syk.

HURRA for norge!!!

[maire]

Kanskje du kan fortelle det akkurat som det er til den nye behandleren din? eller blir det vanskelig?

Jeg har fortalt noe av det til den nye psykologen, men har bare vært til henne et par ganger foreløbig, så jeg har ikke rukket så langt ennå.

Nei, jeg syns ikke det er lett. For det første skammer jeg meg over å ha så mange primitive måter å takle problemer på, for det andre så vet jeg ikke om problemene f.eks på jobb er reelle, eller om det bare er i mitt hode alt blir så vanskelig. Kanskje innbiller jeg meg ting. Det er vondt å gå rundt og tvile på sin egen virkelighetsoppfattelse.

[maire]

Dette må jo utgjøre en stor del av din helsetilstand for tiden, og jeg ville snakket med behandlende lege om dette. Fortell alt, så får hun et godt grunnlag for hva hun skal anbefale.

den informasjonen arbeisdgiver trenger for å kunne tilrettelegge arbeidet, kan du be om at de får fra din behandlende lege.

Ja, det er påvirker absolutt helsetilstanden min. Opprinnelig ble jeg sykemeldt for depresjon, men ved hjelp av medisiner har jeg fått det betraktelig bedre.

Likevel tror jeg noe av depresjonen holdes ved like ved at jeg ikke takler alt styret med jobb, trygdekontor og forpliktelser for familien.

Legen min er fullt informert, men sparker ballen over til psykologen når det gjelder dokumentasjon på at jeg er i behandlingsopplegg og ikke er arbeidsfør ennå.

Og da er jeg jo tilbake til at den nye psykologen ikke kan uttale seg ennå og den forrige mener han har gjort sitt. Så det skal ikke være lett...

[Orio]

Har ikke så mye å tilføye, vil bare si at jeg forstår godt at du er sint.

Systemet er ikke lagt opp til at du skal få tid og ro til å bli frisk. Du skal raskt tilbake til arbeid. Det er det eneste som teller. Om du kutter pulsårene når du kommer hjem er ikke så nøye.

Krysser fingrene og håper det ordner seg.

[maire]

Du må ta kontakt med behandleren din igjen, sånn at h*n kan ordne dokumentasjonen du trenger. Fastlegen din, hvis du ikke får svar fort.

Systemet er sånn at du skal kunne jobbe så mye som mulig, det skal ikke være noen hindringer for deg på arbeidsplassen. Derfor dette maset. Og det fungerer bra det, så lenge man takler avtaler og plikter.

Synes også du skal ta kontakt med saksbehandleren din på trygdekontoret og forklare situasjonen. Gjerne en gang til, hvis du allerede har gjort det. Skader ikke.

Skjønte ikke helt hva sjefen driver med? Sier at du ikke er velkommen tilbake, eller hva?

De lurer vel på ca. hvor lang tid det kan ta før de kan forvente at du kommer tilbake. Om det tar to mnd, ett år, eller hva.

Mas om hjelp, du må vise at du mener det.

okei, jeg skjønner hvorfor "maset" kan ha en funksjon, at trygdekontoret har som oppgave å påse at arbeidsdyktige mennesker kommer seg tilbake til jobb så fort som mulig.

Og jeg ønsker virkelig å jobbe, men er så plaget av angst pluss, pluss, at jeg trenger en skikkelig opprydding med meg selv før jeg kommer meg i arbeid igjen.

Det sjefen min sier er at jeg ikke skal tro på lovnadene om "tilrettelegging".

Det har ikke vært satt inn vikar i mitt sted, så jeg kan forvente alt det jeg ble sykemeldt fra + det som har kommet til i mellomtiden + det som ramler inn av forefallende.

Jeg har vært i kontakt med min saksbehandler på trygdekontoret flere ganger, men hun bryr seg ikke med hva jeg sier. Alt hun er opptatt av er hva arbeidsgiveren min lover, eller hva legen og psykologen rapporterer.

[maire]

Har ikke så mye å tilføye, vil bare si at jeg forstår godt at du er sint.

Systemet er ikke lagt opp til at du skal få tid og ro til å bli frisk. Du skal raskt tilbake til arbeid. Det er det eneste som teller. Om du kutter pulsårene når du kommer hjem er ikke så nøye.

Krysser fingrene og håper det ordner seg.

Takk orio :-)

Jeg kommer nok ikke til å kappe noen pulsårer. Tanken streifer meg stadig vekk, men..Jeg er både for nysgjerrig og i bunn og grunn for glad i livet til å gjøre det.

Men det er skremmende hvor liten tid det skal til før man gjør noe forferdelig overilt! Jeg har hatt noen dager innimellom som har vært helt forferdelige, der jeg har tenkt at jeg ikke makter mer. Hadde jeg hatt nok tabletter ville jeg ikke vært i live i dag.

Jeg er glad jeg klarer å motstå akkurat de impulsene, men lurer på om det er vanlig å ha det slik, eller om det er meg det er noe forferdelig galt med?

Jeg svinger fra bunnløs fortvilelse til "alt går" på en ukes tid. Det er slitsomt, og gjør meg enda mer usikker på hva som er "meg" og hva som er utenforliggende problemer.

[maire]

Kjenner meg igjen i ditt tilfelle

Skulle folk kunne få opp øynene og se at vi går mot et diktatur her i landet.

Politikerene skal bestemme hva vi skal spise og drikke og ikke minst at man ikke har lov å være ufør.

Billig arbeidskraft er hva de er ute etter. For når man er på attføring, gjelder plutselig ikke lik lønn for likt arbeid lengre.

Klager man får man bedsjed om at "alt blir bedre når man kommer seg tilbake i jobb"

Det er like mye en trussel som en "oppvekker"

Hvorfor kan de ikke likegodt innrømme det å si:

"Uten jobb går det tilhelvete med deg for bare de rike kan ta seg råd å være syk i Norge"

Vi må tilbake til annen verdenskrig for å finne idealisme som at alle SKAL arbeide.

Vel vi er hvis fattig...men det vigtigste er at kongen får ny vei til ex antall milioner.

Har bare ut denne måneden å leve for jeg har ikke råd til mat eller sted å bo neste fordi jeg er så f***nnet uforskammet å være syk.

HURRA for norge!!!

Hei dog,

jeg er ikke enig med deg i at vi er på vei til diktatur, og jeg mener at arbeidsføre mennesker skal jobbe.

Jeg syns også det er fint dersom arbeidsplasser og trygdekontor sammen kan finne løsninger som eventuelt fører til at folk kommer seg i jobb igjen.

Kanskje er jeg naiv, men jeg velger å tro jeg (og kanskje du) er blant dem som faller mellom to stoler. De vil du alltid finne, uansett hvor gode "systemer" man har.

Jeg krysser fingrene for at både du og jeg kan få, og tørre å ta i mot, hjelp til at vi kan føle oss som en nyttig del av samfunnet igjen.

[cathlin]

Jeg har fortalt noe av det til den nye psykologen, men har bare vært til henne et par ganger foreløbig, så jeg har ikke rukket så langt ennå.

Nei, jeg syns ikke det er lett. For det første skammer jeg meg over å ha så mange primitive måter å takle problemer på, for det andre så vet jeg ikke om problemene f.eks på jobb er reelle, eller om det bare er i mitt hode alt blir så vanskelig. Kanskje innbiller jeg meg ting. Det er vondt å gå rundt og tvile på sin egen virkelighetsoppfattelse.

Det er kanskje din virkelighetsoppfatning som er viktigst for deg. Om du kaller det for primitive strategier eller noe annet, så er de dine, det er slik du reagere nå, og du har sikkert gode grunner for det. Om ting blir vanskelig i ditt hodet, så er det vanskelig for deg, og det syns jeg fortjener å bli tatt på alvor. Skjønner det er problemfylt for deg for tiden, håper det løser seg etter hvert.

[dog1365380703]

Hei dog,

jeg er ikke enig med deg i at vi er på vei til diktatur, og jeg mener at arbeidsføre mennesker skal jobbe.

Jeg syns også det er fint dersom arbeidsplasser og trygdekontor sammen kan finne løsninger som eventuelt fører til at folk kommer seg i jobb igjen.

Kanskje er jeg naiv, men jeg velger å tro jeg (og kanskje du) er blant dem som faller mellom to stoler. De vil du alltid finne, uansett hvor gode "systemer" man har.

Jeg krysser fingrene for at både du og jeg kan få, og tørre å ta i mot, hjelp til at vi kan føle oss som en nyttig del av samfunnet igjen.

Jeg snakker ikke om arbeidsføre men om uføre som skal "testes ut" hva de kan.

Hvid de først skal jobbe enten det er tiltak eller hva det nå måtte være så BURDE det være LIK LØNN for LIKT arbeid.

Og ikke noen usle dagpenger.

Skal liksom komme seg opp og samtidig bli presset ned igjen av å måtte dokumentere for hvær eneste øre hos sosialkontoret.

Skal ikke ha EN ekstra krone til overs.

Jeg vet om mange som ALDRI burde ha blitt sendt i arbeidspraksis p.g.a. sykdom. Hva i all verden har halvt uføre 60 åringer på Aetat å gjøre???

Kan de ikke få fred hvis de vil de årene de har igjen?

Eller folk som har fått ødelagt og spolert halve livet sitt uforskylt...burde de ikke få såpass "oppreisning" for et tapt liv at de kan få lov og være ufør hvis de føler seg sliten nok som det er?

[maire]

Det er kanskje din virkelighetsoppfatning som er viktigst for deg. Om du kaller det for primitive strategier eller noe annet, så er de dine, det er slik du reagere nå, og du har sikkert gode grunner for det. Om ting blir vanskelig i ditt hodet, så er det vanskelig for deg, og det syns jeg fortjener å bli tatt på alvor. Skjønner det er problemfylt for deg for tiden, håper det løser seg etter hvert.

Takk cathlin, tusen takk for ordene dine. De trøster meg oppi all "elendigheten".

Du har vel rett i det, at uansett om min virkelighet er faktisk eller ikke, så er den virkelig og reell for meg. Vil så gjerne finne en fasit som gjør at jeg kan fungere blant andre igjen, men jeg tror jeg trenger mer tid.

Uansett, det er godt å få litt forståelse for at det kjennes tungt slik det er nå.

[maire]

Jeg snakker ikke om arbeidsføre men om uføre som skal "testes ut" hva de kan.

Hvid de først skal jobbe enten det er tiltak eller hva det nå måtte være så BURDE det være LIK LØNN for LIKT arbeid.

Og ikke noen usle dagpenger.

Skal liksom komme seg opp og samtidig bli presset ned igjen av å måtte dokumentere for hvær eneste øre hos sosialkontoret.

Skal ikke ha EN ekstra krone til overs.

Jeg vet om mange som ALDRI burde ha blitt sendt i arbeidspraksis p.g.a. sykdom. Hva i all verden har halvt uføre 60 åringer på Aetat å gjøre???

Kan de ikke få fred hvis de vil de årene de har igjen?

Eller folk som har fått ødelagt og spolert halve livet sitt uforskylt...burde de ikke få såpass "oppreisning" for et tapt liv at de kan få lov og være ufør hvis de føler seg sliten nok som det er?

uff..du skriver om ting jeg ikke har peiling på. Jeg kan si meg enig i din harme utfra slik du beskriver at det er, men jeg har ikke selv gjort meg de samme erfaringene (ennå).

Ser at dette er noe som virkelig opprører deg, og det skjønner jeg utfra det du skriver. Vi får håpe at et feilbarilig system alltid vil være mottakelig for forbedringer, eller hva? Og at det alltid vil finnes noen blant oss som orker å ta opp kampen mot eventuelt urettferdigheter.

Jeg tror ikke jeg makter. Men ære være de som har krefter til det..

[dog1365380703]

uff..du skriver om ting jeg ikke har peiling på. Jeg kan si meg enig i din harme utfra slik du beskriver at det er, men jeg har ikke selv gjort meg de samme erfaringene (ennå).

Ser at dette er noe som virkelig opprører deg, og det skjønner jeg utfra det du skriver. Vi får håpe at et feilbarilig system alltid vil være mottakelig for forbedringer, eller hva? Og at det alltid vil finnes noen blant oss som orker å ta opp kampen mot eventuelt urettferdigheter.

Jeg tror ikke jeg makter. Men ære være de som har krefter til det..

Håper du finner krefter til å klare deg.

Jeg har ikke mye krefter til overs jeg heller men jeg klarer bare ikke finne meg i at de bruker økonomi som unskylning OG som våpen for å presse folk tilbake i arbeid før de syke selv føler seg klar til det.

Det å bli kastet fra den ene instansen til den andre kan knekke selv FRISKE folk.

Venter selv på svar fra trygdekontor om jeg i det heletatt får penger og eventuelt hvor mye.

Det er et helvete å fremdeles gå i uvisshet når jeg har bare ut denne måneden før jeg må finne annen bolig. Uten penger.

Da hjelper det meg lite når eneste hjelpen som er å få fra det offentlige er ordene "alt vil jo bli bedre når du kommer tilbake i jobb"

Hva jeg gjør i mellomtiden driter de oppi så jeg får vel "bli frisk imorgen" og skulle det gå gale får jeg heller dra noen med meg i fallet...kanskje det blir gjort noe da...

Snakk om terapi...

[PieLill]

Hei dog,

jeg er ikke enig med deg i at vi er på vei til diktatur, og jeg mener at arbeidsføre mennesker skal jobbe.

Jeg syns også det er fint dersom arbeidsplasser og trygdekontor sammen kan finne løsninger som eventuelt fører til at folk kommer seg i jobb igjen.

Kanskje er jeg naiv, men jeg velger å tro jeg (og kanskje du) er blant dem som faller mellom to stoler. De vil du alltid finne, uansett hvor gode "systemer" man har.

Jeg krysser fingrene for at både du og jeg kan få, og tørre å ta i mot, hjelp til at vi kan føle oss som en nyttig del av samfunnet igjen.

Jeg tror ordningen med alt det fantastiske påtvungede samarbeidet mellom arbeidsgiver og alskens behandlere og offentlige etater er naiv.

Jeg ser gang på gang at det knekker folk i stedet for å få dem tilbake i arbeid. Den sykemeldte kommer i en kryssild mellom lojalitet til en ilsken arbeidsgiver de avhengig av og skylappbefengte bedrevitende trygdefunksjonærer.

Umyndiggjøringen er katastrofal. Skuespill og fiksfakserimomentet enormt. Arbeidsgiveren sier til trygdekontoret det trygdekontoret vil høre. De sier gjerne det de mener i ukamuflerte trusler til den som er syk. Behandlerne river seg i hodet og føler seg vingeklippet.

Systemet forutsetter at alle arbeidsplasser er fantastisk og at arbeidsgiverne jubler over utgiftene og uforutsigbarheten tilretteleggingen medfører.

Et eller annet sted midt oppe i dette finner du et lite menneske som er fratatt enhver innflytelse og styring over sin egen hverdag og økonomi. Som må gå tilbake til en arbeidsgiver som kanskje ikke en gang vil ha dem. Som må holde tett om arbeidsgivers sanne ansikt, overfor både trygdekontor og kanskje også behandlerne. Ellers kan de falle enda mer i unåde enn de allerde har.

Du gjør ikke folk friske ved å fra umyndiggjøre dem og detaljstyre dem. Folk blir friske av ro og reell mulighet til å ta tak i sin egen situasjon og selv ta tilbake kontroll over livet sitt.

mvh

[PieLill]

Arbeidsgiver trenger ikke diagnose for å kunne tilrettelegge for deg. Kun opplysninger om hva som må til for at du skal kunne fungere.

mvh

[dog1365380703]

Jeg tror ordningen med alt det fantastiske påtvungede samarbeidet mellom arbeidsgiver og alskens behandlere og offentlige etater er naiv.

Jeg ser gang på gang at det knekker folk i stedet for å få dem tilbake i arbeid. Den sykemeldte kommer i en kryssild mellom lojalitet til en ilsken arbeidsgiver de avhengig av og skylappbefengte bedrevitende trygdefunksjonærer.

Umyndiggjøringen er katastrofal. Skuespill og fiksfakserimomentet enormt. Arbeidsgiveren sier til trygdekontoret det trygdekontoret vil høre. De sier gjerne det de mener i ukamuflerte trusler til den som er syk. Behandlerne river seg i hodet og føler seg vingeklippet.

Systemet forutsetter at alle arbeidsplasser er fantastisk og at arbeidsgiverne jubler over utgiftene og uforutsigbarheten tilretteleggingen medfører.

Et eller annet sted midt oppe i dette finner du et lite menneske som er fratatt enhver innflytelse og styring over sin egen hverdag og økonomi. Som må gå tilbake til en arbeidsgiver som kanskje ikke en gang vil ha dem. Som må holde tett om arbeidsgivers sanne ansikt, overfor både trygdekontor og kanskje også behandlerne. Ellers kan de falle enda mer i unåde enn de allerde har.

Du gjør ikke folk friske ved å fra umyndiggjøre dem og detaljstyre dem. Folk blir friske av ro og reell mulighet til å ta tak i sin egen situasjon og selv ta tilbake kontroll over livet sitt.

mvh

Fulstendig enig med deg PieLill

Du vet å sette ord på tingene...jeg derimot er for sint ;-)

[PieLill]

Fulstendig enig med deg PieLill

Du vet å sette ord på tingene...jeg derimot er for sint ;-)

Tror mange er sinte av tilsvarende grunn som deg. Dessverre.

Hvor er Aftenposetn, VG og TV når man trenger de?

mvh