NHD - ensomhet og affekt

[Gjest Snoopy83]

Hvorfor gjør det så vondt å være ensom? Om jeg er alene en hel dag, kanskje uten å høre lyden av andre mennesker, får jeg svært lite hyggelige smerter i kroppen.

Hvorfor er det slik? Når jeg visselig velger ensomheten selv?

Jeg planlegger en lengre tur på fjellet, og vet det kommer til å svi, i alle fall på kveldene.

Men hvorfor velger jeg ikke istedet å gå ut der det er andre folk å treffe, ta meg sammen og innlede konversasjoner med de?

Det ville jo garantert gjort meg mye mer lykkelig.

Det var altså to spørsmål her: a) hvordan følelsen av ensomhet en affekt, og hvorfor velger jeg ikke det fornuften tilsier er mest behagelig for meg.

[Gjest Sinai]

Har du dårlig selvtillit kan det vel være at du syntes andre bør slippe å ha kontakt med deg, eller at du straffer deg selv for at du synes du ikke mestrer forhold til andre mennesker. føler du deg enda mer alene sammen med folk, enn du gjør når du er alene? Da er det liksom pest eller kolera?

[Gjest Snoopy83]

Har du dårlig selvtillit kan det vel være at du syntes andre bør slippe å ha kontakt med deg, eller at du straffer deg selv for at du synes du ikke mestrer forhold til andre mennesker. føler du deg enda mer alene sammen med folk, enn du gjør når du er alene? Da er det liksom pest eller kolera?

Nei, jeg tror heller jeg bare sier til meg selv: "du blir sikkert bare sittende alene likevel", "du får nok ikke noe ut av det", "de kommer sikkert bare til å sitte å kommentere deg og le av deg likevel" og "de vil ikke ha meg der. de misliker meg og syns jeg forpester miljøet".

Og det er jo temmelig sannferdig tenkning det da! For det er jo sånn det blir.

Ordet "selvtillit" har jeg forøvrig et veldig anstrengt forhold til, du! "tillit til seg selv" - hva legger man i det da? Er det ikke bedre å si at man "er redd for kritikk", "ikke føler seg akseptert", "tror at alle syns en er stygg", "føler at andre hater en", usw... ?

Ingen av mine behandlere har brukt ord som "selvtillit" og "selvfølelse".

Men du har vel rett, det er det at jeg ikke føler meg velkommen som hemmer meg i sosiale sammenhenger.

[dog1365380703]

Har du noen interesser eller hobbier? Finnes egentlig 1000 ting og sist men ikke minst som du gjerne kan dele med andre...eller?

[Gjest Snoopy83]

Har du noen interesser eller hobbier? Finnes egentlig 1000 ting og sist men ikke minst som du gjerne kan dele med andre...eller?

Jeg skrev jo som skrevet at jeg planla en lengre tur på fjellet. Dette må vel regnes som en hobby?

Men jeg har ingen som kan bli med meg.

[Gjest FrøkenFisk]

Jeg skrev jo som skrevet at jeg planla en lengre tur på fjellet. Dette må vel regnes som en hobby?

Men jeg har ingen som kan bli med meg.

Jeg kan bli med deg Kunne tenkt meg en tur bort en stund

[Gjest Snoopy83]

Jeg kan bli med deg Kunne tenkt meg en tur bort en stund

Hehe... hyggelig at noen vil være med meg

Men det tør jeg ikke

[bugge -jenta]

Hei!

Jeg har ikke lest de andre innleggene til opplysning.

Jeg gjør ofte det samme som deg. Velger ensomheten fordi jeg ikke av en eller annen grunn orker å velge felleskapet. Grunnene til det sistnevnte kan være så mange.

Jeg kan likevel føle meg kjempeensom alene, men det er det beste i enkelte alternativer likevel.

Jeg har en lidelse som heter hyperakusis, og det gjør meg i perioder overømfindtlig til de grader for lyder, og deretter farger, lys, bevegelse. Dette gjør at jeg av og til må velge ensomheten. Av og tul koster det oss for mye å velge mennesker, og da må en velge ensomheten.

Jeg prøver å lære meg å like ensomheten også, men nå er jeg i den heldige situasjon at jeg har mann og barn, selv om de ofte velger fellesskapet, mens jeg må velge å bli igjen. Er man nesten alltid ensom blir det noe annet. Problemet er vel at man ikke nødvendigvis føler seg ikkeensom selv om en søker felleskapet, og ingen ensomhet er mer slitsom enn den. Den ensomheten er kanskje fiende nummer en til å vegre seg for å prøve igjen.

Jeg tror små sammenkomster er en god plass å begynne for mange. Et kurs, en slags aktivitet. Da har man alltid en legitim grunn til å være der. Og det i seg selv gir trygghet de dagene en bare vil holde seg for seg selv.

[Gjest FrøkenFisk]

Hehe... hyggelig at noen vil være med meg

Men det tør jeg ikke

Jeg er veldig snill og grei altså Og veldig glad i å være ute i skog og mark. Telt og kano er stas. og om 83 er fødselsåret ditt, så er vi like gamle også. Hurra

[Gjest vioola]

Nei, jeg tror heller jeg bare sier til meg selv: "du blir sikkert bare sittende alene likevel", "du får nok ikke noe ut av det", "de kommer sikkert bare til å sitte å kommentere deg og le av deg likevel" og "de vil ikke ha meg der. de misliker meg og syns jeg forpester miljøet".

Og det er jo temmelig sannferdig tenkning det da! For det er jo sånn det blir.

Ordet "selvtillit" har jeg forøvrig et veldig anstrengt forhold til, du! "tillit til seg selv" - hva legger man i det da? Er det ikke bedre å si at man "er redd for kritikk", "ikke føler seg akseptert", "tror at alle syns en er stygg", "føler at andre hater en", usw... ?

Ingen av mine behandlere har brukt ord som "selvtillit" og "selvfølelse".

Men du har vel rett, det er det at jeg ikke føler meg velkommen som hemmer meg i sosiale sammenhenger.

du tenker for mye. og tar deg selv for høytidlig.

Bare innse det.. noen misliker deg sterkt. andre liker deg godt . mens de fleste er likegyldig til deg.

I forhold til det å velge å være alene er det fordi du forbinder kanskje mer smerte /ubehag med å faktisk begi seg ut i den store verden enn det å være alene.

Så du vurderer altså at det er sikkrere/lettere/tryggere å velge å være alene.

[Gjest Snoopy83]

Jeg er veldig snill og grei altså Og veldig glad i å være ute i skog og mark. Telt og kano er stas. og om 83 er fødselsåret ditt, så er vi like gamle også. Hurra

Jeg vil veldig gjerne jeg altså... er så ensom...

Men er redd du vil bli skuffet over mine indre og ytre "kvaliteter"...

Men hvis det er stor takhøyde hos deg så bare si ifra