ensom og trist

[Gjest a81]

Hei! Egentlig burde jeg jo være glad - det er jo 17.mai i morgen, men jeg er ensom og trist. Er ikke selvmedlidende, men jeg er sliten av å klare å leve noenlunde normalt. Hittil i livet, så lenge jeg kan huske har jeg lagt meg selv i lenker for å være minst mulig synlig.. Jeg har vært så redd for at andre skulle bli lei meg. Litt bedre nå, men fortsatt føler jeg meg som et b-menneske som er i veien.. Det er skikkelig vondt.

Jeg vet at det er andre mennesker som har opplevd verre ting enn jeg (er et incest-offer), men smerten er jo min likevel.Nei, jeg vet ikke hva jeg kan si. Ha en fin 17. mai alle sammen!

[dog1365380703]

"De" kunne trykke oss ned...Kue oss ned i driten...Missbruke oss...fysisk...psykisk og sexuelt.

Men hele tiden er det oss det er noe i veien med...det er vi som må sitte igjen med den ene diagnosen etter den andre. Bare fordi vi fikk en reaksjon på helvete de påførte oss.

Hva forventes det? At vi skal ta alt med et smil?

At vi skal gå ut å feire 17mai og smile pent til kongen som gir seg katten i hva som skjer bak fortrukkede gardiner?

Nei...jeg har aldri likt denne dagen noe serlig...blir bare MER ensom.

Jeg har skrevet her i håp om at noen kan forstå folk som du og jeg men det er alltid noen her (som legene) som tenker KUN å få folk ut i arbeid.

Hvordan vet de hvordan vi EGENTLIG har det? Hvordan kan de vite hvor mye krefter vi har etter et liv etter en trauma som vi må holde sjult fordi det er umulig å vise det fysisk.

JEG vet hvordan du har det og jeg vil være din usynlige venn i morgen...For usynlige er hva vi er...

Ta deg en tur i naturen hvis det er vær til det i morgen. Det finnes mye mer fint der enn i noe menneske.

Lykke til :-)

[Gjest Maar]

"De" kunne trykke oss ned...Kue oss ned i driten...Missbruke oss...fysisk...psykisk og sexuelt.

Men hele tiden er det oss det er noe i veien med...det er vi som må sitte igjen med den ene diagnosen etter den andre. Bare fordi vi fikk en reaksjon på helvete de påførte oss.

Hva forventes det? At vi skal ta alt med et smil?

At vi skal gå ut å feire 17mai og smile pent til kongen som gir seg katten i hva som skjer bak fortrukkede gardiner?

Nei...jeg har aldri likt denne dagen noe serlig...blir bare MER ensom.

Jeg har skrevet her i håp om at noen kan forstå folk som du og jeg men det er alltid noen her (som legene) som tenker KUN å få folk ut i arbeid.

Hvordan vet de hvordan vi EGENTLIG har det? Hvordan kan de vite hvor mye krefter vi har etter et liv etter en trauma som vi må holde sjult fordi det er umulig å vise det fysisk.

JEG vet hvordan du har det og jeg vil være din usynlige venn i morgen...For usynlige er hva vi er...

Ta deg en tur i naturen hvis det er vær til det i morgen. Det finnes mye mer fint der enn i noe menneske.

Lykke til :-)

Tull ! Vi er ikke usynlige.Inni oss føler vi oss det, men vi må lære oss å ta plass.Det er det bare VI som kan gjøre noe med.Ingen leger eller andre kan det.

Jeg jobber med det hver dag selv, det er beintøft.Akkurat nå er jeg ikke så flink til å fortelle om mine behov, men det kan ikke andre belastes for.Bare JEG kan få meg synlig.........

[Gjest a81]

Tull ! Vi er ikke usynlige.Inni oss føler vi oss det, men vi må lære oss å ta plass.Det er det bare VI som kan gjøre noe med.Ingen leger eller andre kan det.

Jeg jobber med det hver dag selv, det er beintøft.Akkurat nå er jeg ikke så flink til å fortelle om mine behov, men det kan ikke andre belastes for.Bare JEG kan få meg synlig.........

Takk for svar begge to! Nei, vi er ikke usynlige og må lære oss å ta plass. Det var spsielt godt å lese det du skrev, dog.

Vi skal nok få det bedre en dag, vi som sliter også.

[dog1365380703]

Tull ! Vi er ikke usynlige.Inni oss føler vi oss det, men vi må lære oss å ta plass.Det er det bare VI som kan gjøre noe med.Ingen leger eller andre kan det.

Jeg jobber med det hver dag selv, det er beintøft.Akkurat nå er jeg ikke så flink til å fortelle om mine behov, men det kan ikke andre belastes for.Bare JEG kan få meg synlig.........

Med "usynlig" mener jeg at vi kan ikke vise til en avkappet fot eller arm eller noe og så ferdig med den saken.

Dette er et problem som sitter invendig og for å leve i 2005 syntes jeg ikke det finnes så alt for mye hjelp.

Får hele tiden høre om liten kapasitet her og der.

Hvor mange år har ikke politikerene sagt de må gjøre mer for psykriatrien?

Helt siden den gangen alle måtte ha medlidenhet og forståelse for Bondeviken da HAN fikk en knekk.

Eneste forandringen som har skjedd er at det skal være vanskeligere å være syk nå.

[Gjest tjohooo]

Med "usynlig" mener jeg at vi kan ikke vise til en avkappet fot eller arm eller noe og så ferdig med den saken.

Dette er et problem som sitter invendig og for å leve i 2005 syntes jeg ikke det finnes så alt for mye hjelp.

Får hele tiden høre om liten kapasitet her og der.

Hvor mange år har ikke politikerene sagt de må gjøre mer for psykriatrien?

Helt siden den gangen alle måtte ha medlidenhet og forståelse for Bondeviken da HAN fikk en knekk.

Eneste forandringen som har skjedd er at det skal være vanskeligere å være syk nå.

Det er da ikke noe bedre i naturen enn i menneskene. Menneskene er en del av naturen på lik linje med andre. Og i likhet med absolutt alt, har ting med lyse sider også mørkere sider.

Når det ser ut som om ingen andre bryr seg, trenger det ikke være sånn. Det er bare at andre bare kan bry seg til en viss grad, nettopp der skillet går mellom to som personer. Men de som trenger MER fordi de har så jævlig vondt, føler de ikke får nok trøst og innlevelse fra andre og at ingen bryr seg eller forstår, fordi denne grensen ikke kan overskrides av noe levende vesen. Dermed ser man svart på legene, menneskeheten, osv, og alt, særlig vonde erfaringer, generaliseres til å gjelde ALLE leger og ALLE mennesker. Alt føles nytteløst. Noen konkluderer med at de er bedre enn alle andre mennesker, noen med at de ikke er verdt noe, og noen med begge deler om enannen. Og heldigvis er det noen som greier å satse det lille, men store, de føler de har, legge alt i hendene på psykolog og andre støttespillere, til de kan bygges opp med et realistisk - men likevel positivt - syn på menneskeheten. Det blir kanskje ikke mindre vondt, men etter hvert så finner man ihvertfall ut at man ikke er alene, og man lærer seg å leve med det.

[Gjest tjohooo]

"De" kunne trykke oss ned...Kue oss ned i driten...Missbruke oss...fysisk...psykisk og sexuelt.

Men hele tiden er det oss det er noe i veien med...det er vi som må sitte igjen med den ene diagnosen etter den andre. Bare fordi vi fikk en reaksjon på helvete de påførte oss.

Hva forventes det? At vi skal ta alt med et smil?

At vi skal gå ut å feire 17mai og smile pent til kongen som gir seg katten i hva som skjer bak fortrukkede gardiner?

Nei...jeg har aldri likt denne dagen noe serlig...blir bare MER ensom.

Jeg har skrevet her i håp om at noen kan forstå folk som du og jeg men det er alltid noen her (som legene) som tenker KUN å få folk ut i arbeid.

Hvordan vet de hvordan vi EGENTLIG har det? Hvordan kan de vite hvor mye krefter vi har etter et liv etter en trauma som vi må holde sjult fordi det er umulig å vise det fysisk.

JEG vet hvordan du har det og jeg vil være din usynlige venn i morgen...For usynlige er hva vi er...

Ta deg en tur i naturen hvis det er vær til det i morgen. Det finnes mye mer fint der enn i noe menneske.

Lykke til :-)

Jeg må smette inn litt igjen Angående dette med arbeid...

På den ene siden er det nok litt sånn at en del leger er vant til å presse seg selv (det er jo ofte en så stor del av det de er og av det de har blitt, nettopp mennesker med ganske høy og krevende utdannelse), at noen av dem sikkert ganske automatisk tenker at dette er veien å gå; arbeid, studier, press frem, fortsett.

På en annen side er det ofte det som ER veien å gå ; ihvertfall et steg på veien for mange, nettopp det å komme ut i arbeid, prøve å få et liv, sosial omgang, noe å bruke dagene på. Det kan hjelpe for mange, selv om det føles uutholdelig der og da, og til og med verre enn å kunne bruke dagene på å sitte hjemme og ha vondt, så er det et steg på veien. Det er jo fremdeles delte meninger og uklare forskningsresultater rundt hva som faktisk hjelper på de forskjellige lidelsene. Og det erj o heller ikke slik at man alltid vet selv hva som er best for en selv.

Vanskelig for legene er det jo også: Hvem bør få hvile, og hvem bør presses litt uten at de vet selv at det er til det beste for dem?

[Gjest Sqib]

Dager da alle skal være kollektivt glade, blir ofte ille når det bare er på utsiden at en er som alle andre. Mens en inni seg føler seg helt oppskjært.

Er heldigvis forbi de årene nå, men en dag i året er fortsatt, og fast, helt jævlig - og det er nyttårsaften. Da går jeg ned for telling..

Kjenner til hvordan det er..

[dog1365380703]

Det er da ikke noe bedre i naturen enn i menneskene. Menneskene er en del av naturen på lik linje med andre. Og i likhet med absolutt alt, har ting med lyse sider også mørkere sider.

Når det ser ut som om ingen andre bryr seg, trenger det ikke være sånn. Det er bare at andre bare kan bry seg til en viss grad, nettopp der skillet går mellom to som personer. Men de som trenger MER fordi de har så jævlig vondt, føler de ikke får nok trøst og innlevelse fra andre og at ingen bryr seg eller forstår, fordi denne grensen ikke kan overskrides av noe levende vesen. Dermed ser man svart på legene, menneskeheten, osv, og alt, særlig vonde erfaringer, generaliseres til å gjelde ALLE leger og ALLE mennesker. Alt føles nytteløst. Noen konkluderer med at de er bedre enn alle andre mennesker, noen med at de ikke er verdt noe, og noen med begge deler om enannen. Og heldigvis er det noen som greier å satse det lille, men store, de føler de har, legge alt i hendene på psykolog og andre støttespillere, til de kan bygges opp med et realistisk - men likevel positivt - syn på menneskeheten. Det blir kanskje ikke mindre vondt, men etter hvert så finner man ihvertfall ut at man ikke er alene, og man lærer seg å leve med det.

Beklager at jeg er negativ.

Kanskje det er for at når trygdekontoret endelig har fått fingen ut ar ræven, så vil det være for sent for meg.

Kanskje det er for at eneste erfaring med at folk bryr seg er at min egen mor hadde gladelig solgt meg til djevelen.

Kanskje det er fordi jeg hater meg selv for å komme tilbake til norge fordi jeg må se min kone i smerte hvor i hennes land hadde gjort noe for henne.

(så spør henne hvis det er så umulig å tro meg)

Hvis vi bare hadde råd til å reise tilbake før det er for sent...

Hvorfor må det være slik at man må rømme landet for å få profesjonell hjelp?

Hun er nemlig ikke vant til at de bare sier "det er ingenting" uten at de virkelig undersøker 100%

Det er mildt sagt FLAUT når familien hennes spør hvorfor de ikke gjør noe her.

Til opplysning:

Jeg var med henne til lege i hennes land, og du verden for en forskjell.

Tro meg...vær så snill. Jeg er ikke forbannet uten grunn. Vi har prøvd alt. Men det får være grenser hvor idiotisk man skal bli behandlet.

Jeg er en rolig og tålmodig person av natur, men nå er desverre grensen nådd for meg.

Desverre kan jeg av plassmangel ikke gå i detaljer her om hvilke syke opplevelser jeg har hatt med hjelpeapperatet men det verste er at hele tiden her blir sagt at det er mitt ansvar.

Er det mitt ansvar å få pengene jeg har krav på tidsnok? Skal jeg måtte slå dem til å gi meg det jeg har krav på som norsk statsborger?

Jeg kan bare gjøre mitt (som jeg også gjør) men jeg FORVENTER som skattebetaler at det offentlige gjør sitt. Med "sitt" mener jeg det de er PLIKTIG til å gjøre (jobben deres)...Eller kanskje jeg er den eneste som er avhengig av trygdeutbetaling? Virker jo nesten slik her.

Hvis de er så underbemannet i det offentlige som de sier det er, så er det vel ikke MITT ansvar å gjøre noe med det, er det?

Da må de jo klage OPPOVER i systemet og ikke forvente at de som er avhengig av hjelp skal ta dette ansvaret også.

La meg spørre en ting. Hva gjør dere. Jobber dere? Får dere økonomisk støtte? Uansett...Betyr det ikke noe at dere får betalt husleie og andre nødvendige ting når dere skal?

Nå slipper dere snart se mine teite innslag for neste måned bor jeg på gaten takket være sommel fra trygdekontoret.

Sorry...men føler ikke for å gå ut å vinke til viktige folk som får millioner av å klippe over en snor i ny og ne.

BYE

[Gjest ikke akkurat nå]

Beklager at jeg er negativ.

Kanskje det er for at når trygdekontoret endelig har fått fingen ut ar ræven, så vil det være for sent for meg.

Kanskje det er for at eneste erfaring med at folk bryr seg er at min egen mor hadde gladelig solgt meg til djevelen.

Kanskje det er fordi jeg hater meg selv for å komme tilbake til norge fordi jeg må se min kone i smerte hvor i hennes land hadde gjort noe for henne.

(så spør henne hvis det er så umulig å tro meg)

Hvis vi bare hadde råd til å reise tilbake før det er for sent...

Hvorfor må det være slik at man må rømme landet for å få profesjonell hjelp?

Hun er nemlig ikke vant til at de bare sier "det er ingenting" uten at de virkelig undersøker 100%

Det er mildt sagt FLAUT når familien hennes spør hvorfor de ikke gjør noe her.

Til opplysning:

Jeg var med henne til lege i hennes land, og du verden for en forskjell.

Tro meg...vær så snill. Jeg er ikke forbannet uten grunn. Vi har prøvd alt. Men det får være grenser hvor idiotisk man skal bli behandlet.

Jeg er en rolig og tålmodig person av natur, men nå er desverre grensen nådd for meg.

Desverre kan jeg av plassmangel ikke gå i detaljer her om hvilke syke opplevelser jeg har hatt med hjelpeapperatet men det verste er at hele tiden her blir sagt at det er mitt ansvar.

Er det mitt ansvar å få pengene jeg har krav på tidsnok? Skal jeg måtte slå dem til å gi meg det jeg har krav på som norsk statsborger?

Jeg kan bare gjøre mitt (som jeg også gjør) men jeg FORVENTER som skattebetaler at det offentlige gjør sitt. Med "sitt" mener jeg det de er PLIKTIG til å gjøre (jobben deres)...Eller kanskje jeg er den eneste som er avhengig av trygdeutbetaling? Virker jo nesten slik her.

Hvis de er så underbemannet i det offentlige som de sier det er, så er det vel ikke MITT ansvar å gjøre noe med det, er det?

Da må de jo klage OPPOVER i systemet og ikke forvente at de som er avhengig av hjelp skal ta dette ansvaret også.

La meg spørre en ting. Hva gjør dere. Jobber dere? Får dere økonomisk støtte? Uansett...Betyr det ikke noe at dere får betalt husleie og andre nødvendige ting når dere skal?

Nå slipper dere snart se mine teite innslag for neste måned bor jeg på gaten takket være sommel fra trygdekontoret.

Sorry...men føler ikke for å gå ut å vinke til viktige folk som får millioner av å klippe over en snor i ny og ne.

BYE

Du har sikkert opplevd mye som er kritikkverdig. Dessverre fremstår du som relativt patetisk i din måte å skrive om dette på. Kanskje du er nødt til å se på din egen atferd for at noe skal endres?

[dog1365380703]

Du har sikkert opplevd mye som er kritikkverdig. Dessverre fremstår du som relativt patetisk i din måte å skrive om dette på. Kanskje du er nødt til å se på din egen atferd for at noe skal endres?

Hva vet du om min attferd da???

Alt det jeg har skrevet her er bare slik situasjonen er. Tåler du ikke høre sannheten da?

Du er sikkert så perfekt at du ville tatt det med et smil hvis du ender opp på gaten takket være sommel i systemet?

Det er så lett å si hva andre bør gjøre når man ikke er midt oppe i det selv hm?

[Gjest plassmangel?]

Beklager at jeg er negativ.

Kanskje det er for at når trygdekontoret endelig har fått fingen ut ar ræven, så vil det være for sent for meg.

Kanskje det er for at eneste erfaring med at folk bryr seg er at min egen mor hadde gladelig solgt meg til djevelen.

Kanskje det er fordi jeg hater meg selv for å komme tilbake til norge fordi jeg må se min kone i smerte hvor i hennes land hadde gjort noe for henne.

(så spør henne hvis det er så umulig å tro meg)

Hvis vi bare hadde råd til å reise tilbake før det er for sent...

Hvorfor må det være slik at man må rømme landet for å få profesjonell hjelp?

Hun er nemlig ikke vant til at de bare sier "det er ingenting" uten at de virkelig undersøker 100%

Det er mildt sagt FLAUT når familien hennes spør hvorfor de ikke gjør noe her.

Til opplysning:

Jeg var med henne til lege i hennes land, og du verden for en forskjell.

Tro meg...vær så snill. Jeg er ikke forbannet uten grunn. Vi har prøvd alt. Men det får være grenser hvor idiotisk man skal bli behandlet.

Jeg er en rolig og tålmodig person av natur, men nå er desverre grensen nådd for meg.

Desverre kan jeg av plassmangel ikke gå i detaljer her om hvilke syke opplevelser jeg har hatt med hjelpeapperatet men det verste er at hele tiden her blir sagt at det er mitt ansvar.

Er det mitt ansvar å få pengene jeg har krav på tidsnok? Skal jeg måtte slå dem til å gi meg det jeg har krav på som norsk statsborger?

Jeg kan bare gjøre mitt (som jeg også gjør) men jeg FORVENTER som skattebetaler at det offentlige gjør sitt. Med "sitt" mener jeg det de er PLIKTIG til å gjøre (jobben deres)...Eller kanskje jeg er den eneste som er avhengig av trygdeutbetaling? Virker jo nesten slik her.

Hvis de er så underbemannet i det offentlige som de sier det er, så er det vel ikke MITT ansvar å gjøre noe med det, er det?

Da må de jo klage OPPOVER i systemet og ikke forvente at de som er avhengig av hjelp skal ta dette ansvaret også.

La meg spørre en ting. Hva gjør dere. Jobber dere? Får dere økonomisk støtte? Uansett...Betyr det ikke noe at dere får betalt husleie og andre nødvendige ting når dere skal?

Nå slipper dere snart se mine teite innslag for neste måned bor jeg på gaten takket være sommel fra trygdekontoret.

Sorry...men føler ikke for å gå ut å vinke til viktige folk som får millioner av å klippe over en snor i ny og ne.

BYE

"Desverre kan jeg av plassmangel ikke gå i detaljer her om hvilke syke opplevelser jeg har hatt med hjelpeapperatet men det verste er at hele tiden her blir sagt at det er mitt ansvar.

"

Hvorfor i alle dager kan du ikke det? Med litt mindre generell syting og litt mer konkrete opplysninger ville vi kanskje forstått mer

[Gjest plassmangel?]

Beklager at jeg er negativ.

Kanskje det er for at når trygdekontoret endelig har fått fingen ut ar ræven, så vil det være for sent for meg.

Kanskje det er for at eneste erfaring med at folk bryr seg er at min egen mor hadde gladelig solgt meg til djevelen.

Kanskje det er fordi jeg hater meg selv for å komme tilbake til norge fordi jeg må se min kone i smerte hvor i hennes land hadde gjort noe for henne.

(så spør henne hvis det er så umulig å tro meg)

Hvis vi bare hadde råd til å reise tilbake før det er for sent...

Hvorfor må det være slik at man må rømme landet for å få profesjonell hjelp?

Hun er nemlig ikke vant til at de bare sier "det er ingenting" uten at de virkelig undersøker 100%

Det er mildt sagt FLAUT når familien hennes spør hvorfor de ikke gjør noe her.

Til opplysning:

Jeg var med henne til lege i hennes land, og du verden for en forskjell.

Tro meg...vær så snill. Jeg er ikke forbannet uten grunn. Vi har prøvd alt. Men det får være grenser hvor idiotisk man skal bli behandlet.

Jeg er en rolig og tålmodig person av natur, men nå er desverre grensen nådd for meg.

Desverre kan jeg av plassmangel ikke gå i detaljer her om hvilke syke opplevelser jeg har hatt med hjelpeapperatet men det verste er at hele tiden her blir sagt at det er mitt ansvar.

Er det mitt ansvar å få pengene jeg har krav på tidsnok? Skal jeg måtte slå dem til å gi meg det jeg har krav på som norsk statsborger?

Jeg kan bare gjøre mitt (som jeg også gjør) men jeg FORVENTER som skattebetaler at det offentlige gjør sitt. Med "sitt" mener jeg det de er PLIKTIG til å gjøre (jobben deres)...Eller kanskje jeg er den eneste som er avhengig av trygdeutbetaling? Virker jo nesten slik her.

Hvis de er så underbemannet i det offentlige som de sier det er, så er det vel ikke MITT ansvar å gjøre noe med det, er det?

Da må de jo klage OPPOVER i systemet og ikke forvente at de som er avhengig av hjelp skal ta dette ansvaret også.

La meg spørre en ting. Hva gjør dere. Jobber dere? Får dere økonomisk støtte? Uansett...Betyr det ikke noe at dere får betalt husleie og andre nødvendige ting når dere skal?

Nå slipper dere snart se mine teite innslag for neste måned bor jeg på gaten takket være sommel fra trygdekontoret.

Sorry...men føler ikke for å gå ut å vinke til viktige folk som får millioner av å klippe over en snor i ny og ne.

BYE

Og forøvrig: Hvilket land er dette "hennes land"

[dog1365380703]

"Desverre kan jeg av plassmangel ikke gå i detaljer her om hvilke syke opplevelser jeg har hatt med hjelpeapperatet men det verste er at hele tiden her blir sagt at det er mitt ansvar.

"

Hvorfor i alle dager kan du ikke det? Med litt mindre generell syting og litt mer konkrete opplysninger ville vi kanskje forstått mer

Jeg kan ikke begynne forfra igjen hver gang det kommer en ny leser. Les heller de andre innleggene mine før du dømmer meg.

"Syting"??

Hadde jeg hatt en grunn til å holde kjeft så hadde jeg jo ikke vært så idiotisk og skrevet noe her. Aller minst brukt tiden min her.

Tenkte jeg kanskje traff noen her i samme situasjon. Det siste jeg trenger er spydigheter fra hvem-du-nå-er som bruker noe som jeg skrev som ditt nick navn.

[Gjest plassmangel?]

Jeg kan ikke begynne forfra igjen hver gang det kommer en ny leser. Les heller de andre innleggene mine før du dømmer meg.

"Syting"??

Hadde jeg hatt en grunn til å holde kjeft så hadde jeg jo ikke vært så idiotisk og skrevet noe her. Aller minst brukt tiden min her.

Tenkte jeg kanskje traff noen her i samme situasjon. Det siste jeg trenger er spydigheter fra hvem-du-nå-er som bruker noe som jeg skrev som ditt nick navn.

Du trenger slett ikke begynne om igjen, for jeg har faktisk lest alle dine innlegg. Og du har aldri skrevet noe konkret som får meg til å forstå.

Men det er jo mulig jeg er dum, da

[dog1365380703]

Du trenger slett ikke begynne om igjen, for jeg har faktisk lest alle dine innlegg. Og du har aldri skrevet noe konkret som får meg til å forstå.

Men det er jo mulig jeg er dum, da

Kanskje det er bedre at du spør meg om det du ikke forstår da...?

Men håper du forstår at det er vanskelig å formulere seg helt perfekt med hensyn til beskyttelse av identitet.

Jeg mener, det kan ikke gies FOR detaljerte opplysninger. Håper du forstår det...