Ute og kjøre..

[kakkerlakken]

Nå føler jeg at det begynner å gå skrekkelig galt.. Har i flere år slitt med depresjoner. Har nettopp fått en foreløpig diagnose personlighetsforstyrrelseJeg venter på å få komme i terapi. Har tidligere gått i ett år med god hjelp, føler at jeg forstår meg selv bedre - men det hindrer meg likevel ikke i å bli deprimert og fortvilet.

Klarer bare jobbe i perioder på 4-5 mnd i slengen før jeg blir sykemeldt igjen. Våren ser ut til å være verst.

Nå har min 14 år gamle jente også fått problemer. Det er først og fremst angst. Hun får hjelp. Jeg er skilt, med ny samboer. Har delt omsorg.

Har vært sykemeldt 3 mnd nå. Føler at dagene har lite innhold og ingen mening. Blir sittende og gruble. Ønsker virkelig å få gjort noe fornuftig, men jeg vet liksom ikke hva. Ikke tror jeg at jeg hadde klart å utføre så mye heller. Ønsker å begynne å trene - men klarer ikke. Det er ikke bare å ta seg sammen..

Føler meg totalt uten verdi. Livet mitt er så misslykket som det går ann å bli. Trekker meg mer og mer unna folk. Jeg har jo likevell ikke noe å gi.

Jeg lurer ofte på å overlate den fulle omsorgen av barna til far. Har fått høre fra farens side at det ikke er bra for barna å være hos meg.Har luftet det litt for 10-åringen, men han ønsker å være en uke hos hver. Jeg lurer på om det kan være samvittigheten hans som gjør det. Hvordan skal jeg handtere det?? Føler selv at jeg oftest er en god mor. Barna er det viktigste for meg og jeg stiller 90% opp. De resterende 10% ligger jeg til sengs..

Dagene mine nå går stort sett ut på ingenting! Blir bare mer og mer deprimert av det. Trøstespiser og vekta går opp. Er foreløpig ikke feit, men blir det nok snart. Om kveldene drikker jeg endel vin. Det gjør godt og jeg blir i bedre humør. Ofte går jeg hele dagen å gleder meg til vin om kvelden. Jeg drikker ikke før barna er i seng - og jeg blir aldri liggende om morgenen pga alkoholen kvelden før.Tror ikke de merker noe til det.Når jeg ikke har alkohol har det i det siste hendt stadig oftere at jeg tar Sobril for å slappe av og sove om kvelden. Det hender også på dagen dersom barna ikke er her og jeg har en dårlig dag.

Alt dette har utviklet seg sterkt den siste måneden. Jeg tenker stadig på selvmord, men tanken på hva det vil gjøre med barna mine holder meg foreløpig fra det.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få ett bedre liv. En ting er sikkert og det er at nå går det hurtig nedover...

Er det noen som er der jeg er? Har vært der? Jeg vil så gjerne bli bra men har ingen overskudd til å ta tak i det. Jeg vet jeg handterer livet feil, men er kommet dit at jeg ikke klarer å gjøre noe med det. Vil egentlig at noen skal ta tak i det for meg, men det skjer jo ikke...

[Gjest stjerner i natten]

Jeg måtte bare svare på innlegget ditt, selv om jeg ikke har noen ide om hva du kan gjøre.

Men jeg klarte ikke ble forbi din bønn når jeg iallefall kan dele min historie med deg.

Jeg forkorter den, og prøver å unnlate en del forde jeg nå ikke opererer under riktig nick, vil ikke at folk skal kjenne meg igjen, ha forståelse for det.

Dette blir et langt svar, håper det kan gi deg tro og håp.

Forhistorie : overgrep som liten, to menn med noe mellomrom. Ene ble oppdaget men mor gjorde ikke noe, har fortsatt kontakt med denne i dag.

Mor krever alt av meg, nesten ingen ting av de andre barna, alt av økonomi og ellers må jeg ordne opp i.

Siden jeg var opplært til ikke å kunne si nei, samt med historien om overgrep gjorde sitt til at jeg var borti flere uheldige forhold.

Bla. en som utførte hard sex på meg som føltes som overgrep selv om jeg ikke sa nei.

En psykopat som herset med meg og lagde livet mitt til helvete.

Flere som brukte seg av den snille og gode jenta.

----------

Jeg var sterkt, fryktelig sterkt og det gjorde sitt til at jeg ikke fikk noen smell før mange år etterpå.

Det begynte med at jeg fikk flashbakcs når min forlovede den gang tok på meg, og det etter at vi hadde vært sammen en del år.

Vi fikk flere barn sammen, men det skar seg pga hans interesse for ei annen og jeg ble alene med barn helt ned i 3 mnd i alder.

Var alene og hjemme med dem i tre år, knyttet ikke mange venner men var vanlig sosial der det trengtes.

Dette første året alene var et rent helvete. Ikke en kveld fikk jeg sove tidlig, lå langt utover natten, hver natt og når jeg sovnet hadde jeg urolige drømmer. Alltid urolige drømmer, hver eneste natt i over et år.

Vekta raste ned til 49 kg, jeg var syltynn.

Så jeg skjønte at jeg hadde problemer og måtte søke hjelp, det virket som om alt elende fra livet tidligere kom rasende ned i hode på meg.

Jeg klarte å ta hånd om ungene lik som du, elsket dem høyere enn noe annet. Og jeg kan si i dag at hadde det ikke vært for barna mine så hadde jeg ikke levd i dag.

Jeg var dypt deprimert, fikk store uventede angstanfall, sov omtrent ikke, jeg trodde jeg skulle klikke helt og lurte faktisk på hvordan det ville bli å ligge apatisk på psykriatrisk avdeling.

Ungene holdt meg oppe, gjorde så jeg kjempet videre, ikke kan jeg skjønne at man kan ha det så ille og alikavel være en så god mor, for det var jeg.

Var hos legen, fikk antideprissiva.

Han sendte meg til psykolog.

Hadde mye motgang med trygdekontoret, måtte pga dem finne privat psykolog. Dette kostet meg 11-12 000 på det året jeg gikk der.

Etter hvert sendte de meg til utredning hos annen psykolog. Skremmende papirer, nedsatt innlæringsevne, nedsatt konsentrasjon, problemer med å knytte seg til mennesker, deprissiv, selvmordfare, det var ingen ende på elendigheten.

De fant iallefall ut at jeg hadde så problemer med å knytte meg til folk at å gå til samtaler hos psykolog var ikke det rette for meg.

Jeg ble sendt til annen behandling. Tror det het noe sånt som psykoterapsutisk fysioterapi eller noe sånt.

En stor mann, diger, det var vanskelig.

Han gjorde så mye rart, jeg skulle stå i et hjørne av rommet og så kom han mot meg. Han tråkket rett på meg uten at jeg sa noe. Ingen grenser for inntregning på mitt terretorie fikk jeg beskjed om.

Han kløp meg i leggen, hardere og hardere, og jeg sa ikke et pip.

Han kom til at jeg var "det perfekte overgrepsoffer" uten grenser slik at folk kunne tråkke på meg, bruke meg, såre meg, være stygge mot meg.

Men enn hvor rart det høres så var det en fin behandlign. Det var mye logikk i det han fortalte og viste meg, jeg skjønte hvordan jeg hadde det, hva som feilte meg.

Jeg hadde blant annet store angstanfall i bilen. Hadde det for meg at rundt den svingen sto det en bil så jeg kom til å krasje og dø.

Hjertet var i halsen på meg hele tiden mens jeg kjørte. Jeg tittet alltid på bilene som kom mot meg også. Så hvor lett det var og hvor lite som skulle til for å frontkolidere med dem.

Desverre så begynte trygdekontoret å forlange forbedring etter bare noen å behandlinger. Behandleren kunne ikke skrive annet enn at "hun er mottagelig og jeg føler vi går fremover, men ennå er det for tidlig å se store resultater, antar behandlignen må foregå over lang tid, kanskje år."

Etter hver behandling hos han var jeg utkjørt og stupte i seng og lå der til jeg måtte hente ungene.

Så var ikke trygdekontoret fornøyde med deg og begynte å kutte inntekta mi.

Jeg skrev brever, maste og ba og sa at jeg endelig hadde funnet en bahandling jeg trodde var god for meg, men det hjalp ikke.

Snakket litt om skolegang med behandleren min. Jeg hadde jo ikke tro på at jeg kunne gjennomføre noe slikt, jeg hadde jo papirer på at jeg hadde svak allmenkunnskap, ingen innlæringsevne, så godt som inge hukommelse osv.

Men han mente det var tatt feil før, og at jeg burde tenke på å ta en utdanning til en jobb som kunne være givende for meg.

Når trygdekontoret så kappet inntekta mi måtte jeg slutte hos han, jeg var bitter og tenkte at det var urettferdig at jeg ikke fikk tatt hull på denne byllen en gang for alle.

Jeg ble sint, såret, lei meg.

Søkte på inntak på voksen utdanning, på et yrke som jeg hadde hatt lyst på i mange år.

Begynte og fikk studielån, da spyttet heldigvis trygdekontoret inn litt penger månedlig igjen.

Gjennomførte dette året og gikk ut med en 5 i karakter.

Det var deilig å studere, masse skravling med koslige jenter, og masse å henge tankene i .

Etter halvgått løp sluttet jeg med antideprissiva. Begynte med at jeg i stresset glemte dem nå og da og til slutt lot jeg dem bare være.

Den siste tiden på skolen møtte jeg min nåværende forlovede. En snill, god, hærlig mann, med alle de sider en bare kan drømme om.

Og jeg med all den dårlige sex, problemene med kroppen min, kunne endelig få sex med glede, kroppen gir seg helt henn, jeg nyter som aldri før.

--------------------

Jeg har fremdeles ikke lyst på nære venner, har kun en god venninde og ei litt under Har mange bekjente og mange som er glade i meg, men liker ikke å knytte meg for mye til folk.

Mannen min er fremdeles mitt store solskinn halvannet år etter at jeg traff ham.

Om mine barn er flotte unger som ikke har noen problemr i dagliglivet, på skole, blandt venner, hjemme.

Jeg blir lei meg også i dag, men det er ikke depresjoner som før, og jeg har på en måte lært meg å leve med livet mitt, forstått at det ikke er til å rippe opp i.

Familiemedlemmer som har hatt uheldig virkning på livet mitt har jeg kuttet ut, helt og totalt.

Jeg akter å leve, å kose meg, å føle glede i livet og jeg er kjapp med å kutte ut alt som stjerler min energi på en negativ måte.

I dag lever jeg et normalt liv, og jeg er en normal mor, kjæreste og venn.(jeg har vært "frisk" i et par år nå)

Jeg har kortet ned historien min, og kanskje har den ikke særlig mye til felles med historien din.

Men det jeg vil at du skal se her er at selv om alt ser helt håpløst ut så er det mulig å komme seg opp igjen, å få leve normalt og kjenne glede og kjærlighet.

Det er denne historien en godt bevis på.

Selv om jeg ikke har noen råd til deg så håper jeg min historie kan hjelpe deg på en eller annen måte. Du er den første som har fått min historie fortalt så detaljert, håper du kan bruke den til å få livet ditt tilbake.

Lykke til.