mariamor Skrevet 14. februar 2001 Del Skrevet 14. februar 2001 Der røk mine fremtidsplaner... Hvordan i all verden skal jeg kunne motivere meg for å ta den utdanningen jeg har lyst på, når jeg vet at jeg vil bruke laaaaaaaaang tid på i det hele tatt å kunne fungere normalt? ta opp masse studielån til ingen nytte, kaste bort mange timer på ingenting.. samtidig er det utrolig viktig for meg å "bruke" meg selv på en fornuftig måte, få bruk for det som utrolig nok ligger mellom ørene mine, men hvor er mine grenser? scoret nær 90% på WISE, har greie resultater fra skolen, får til det meste i gode perioder, men trenger mye støtte og at noen har troen på meg... Føler at jeg nå har fått enda tyngre lodd på skulderne, hvordan skal jeg forholde meg til denne diagnosen? skal jeg forsøke å ta hensyn, begrense meg når ideene kommer? vet som regel ikke om det er "oppriktige meg" om "jeg" finnes, eller en eller annen tilstand som gjør meg til "superwoman" som plutselig har hodet fullt av gode ideer og som virkelig gjør ting bra... dette var absolutt det siste jeg trengte å få nå.. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest (Anonymous) Skrevet 14. februar 2001 Del Skrevet 14. februar 2001 Hva i alle dager er 60.31? 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
andungen Skrevet 14. februar 2001 Del Skrevet 14. februar 2001 Hva i alle dager er 60.31? Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse - Borderline-type 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Nils Håvard Dahl, psykiater Skrevet 14. februar 2001 Del Skrevet 14. februar 2001 Det at du har fått diagnosen burde ikke gjøre deg verken verre eller bedre. Har du prestert bra til nå, er det ingen grunn til at du ikke skulle gjøre det i fremtiden heller. Diagnosen gir deg imidlertid muligheten til et mer målrettet arbeid med deg selv, fortrinnsvis sammen med en behandler. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest fnugg Skrevet 15. februar 2001 Del Skrevet 15. februar 2001 Hei mariamor! Har du viljestyrke, så kan du greie å ta høyere utdannelse selv om du har denne diagnosen. Men om du bruker lenger tid på utdannelsen og dermed bruker mer studielån er jo noe annet. For det er jo tøft å være "borderliner" da. Men, du virker jo både intelligent og ressurssterk. Jeg synes ikke du skal kaste bort fremtiden din pga en diagnose. Jeg har selv denne diagnosen, men har studert fem år på høyskole..men gode resultater..selv om jeg har hatt litt utsettelse da.. Så jeg tror det er godt mulig å greie det. Og så spørs det om det ikke er like tøft å leve med hva du kunne gjøre, men aldri gjorde, hvis du skjønnner.. lykke til ! klem fra 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
mariamor Skrevet 15. februar 2001 Forfatter Del Skrevet 15. februar 2001 Hei mariamor! Har du viljestyrke, så kan du greie å ta høyere utdannelse selv om du har denne diagnosen. Men om du bruker lenger tid på utdannelsen og dermed bruker mer studielån er jo noe annet. For det er jo tøft å være "borderliner" da. Men, du virker jo både intelligent og ressurssterk. Jeg synes ikke du skal kaste bort fremtiden din pga en diagnose. Jeg har selv denne diagnosen, men har studert fem år på høyskole..men gode resultater..selv om jeg har hatt litt utsettelse da.. Så jeg tror det er godt mulig å greie det. Og så spørs det om det ikke er like tøft å leve med hva du kunne gjøre, men aldri gjorde, hvis du skjønnner.. lykke til ! klem fra TAKK! Saken er den at jeg er ufattelig perfeksjonist midt oppi alt, og det å ikke fullføre/måtte utsette, som jeg har blitt innmari god til, skaper minst like store vansker for meg som å ikke studere tror jeg... Har et vamvittig høyt aktivitetsnivå, løper fra meg selv, og ramler ned igjen... blir nødt til å finne ut hva jeg skal gjøre i allefall det neste året ganske snart, og når jeg ikke klarer å jobbe fulltid, ikke klarer å kombinere studier og jobb, hvordan skal jeg da klare meg? har liksom ikke lyst til å gi opp enda, selv om det er fristende, men ser at jeg er avhengig av mye støtte og tillit fra folk rundt meg for å kunne fungere, og da blir jeg svært slitsom... hater dette! takk til alle som bryr seg!!! 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
frosken Skrevet 15. februar 2001 Del Skrevet 15. februar 2001 TAKK! Saken er den at jeg er ufattelig perfeksjonist midt oppi alt, og det å ikke fullføre/måtte utsette, som jeg har blitt innmari god til, skaper minst like store vansker for meg som å ikke studere tror jeg... Har et vamvittig høyt aktivitetsnivå, løper fra meg selv, og ramler ned igjen... blir nødt til å finne ut hva jeg skal gjøre i allefall det neste året ganske snart, og når jeg ikke klarer å jobbe fulltid, ikke klarer å kombinere studier og jobb, hvordan skal jeg da klare meg? har liksom ikke lyst til å gi opp enda, selv om det er fristende, men ser at jeg er avhengig av mye støtte og tillit fra folk rundt meg for å kunne fungere, og da blir jeg svært slitsom... hater dette! takk til alle som bryr seg!!! Jeg tror dessverre at den bitre sannhet er at hvis en ikke gir opp noe av perfeksjonismen, så blir det svært lite resultater i det lange løp... Det blir gjerne slik at en tar noen eksamner med suverene karakterer - men vel så ofte utsettes eksamen - og studieprogresjonen blir ofte elendig. Jeg tror også at perfeksjonismen på en måte har å gjøre med en form for "storhetsforestillinger" som en trenger for å slippe å føle seg hjelpeløs/avmektig... Lykke til med videre studier - med gode - men ikke supre resultater:-) 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest fnugg Skrevet 15. februar 2001 Del Skrevet 15. februar 2001 TAKK! Saken er den at jeg er ufattelig perfeksjonist midt oppi alt, og det å ikke fullføre/måtte utsette, som jeg har blitt innmari god til, skaper minst like store vansker for meg som å ikke studere tror jeg... Har et vamvittig høyt aktivitetsnivå, løper fra meg selv, og ramler ned igjen... blir nødt til å finne ut hva jeg skal gjøre i allefall det neste året ganske snart, og når jeg ikke klarer å jobbe fulltid, ikke klarer å kombinere studier og jobb, hvordan skal jeg da klare meg? har liksom ikke lyst til å gi opp enda, selv om det er fristende, men ser at jeg er avhengig av mye støtte og tillit fra folk rundt meg for å kunne fungere, og da blir jeg svært slitsom... hater dette! takk til alle som bryr seg!!! Du bør kanskje kjenne på magefølelsen..hva vil du nå og hva vil du gjøre i fremtiden? Kanskje du kan gi deg selv et år, gå i terapi, jobbe, ha som mål at du skal bli sterk nok til å studere, hvis det er studere du vil? Eller prøve ut ulike jobber for å finne ut hva du vil bli? Det er så mange muligheter.. Vil bare si at jeg tror det er farlig å ikke gjøre på noe heller. Selv hvor tøft det er, tror jeg man i lengden har vunnet mye hvis man tvinger seg selv til å komme seg ut i samfunnet, jobbe, studere eller noe. Med tida vil du nok bli bedre.. og da har du kanskje enda større forutsetninger for å vite hva du vil Det viktigste er vel at man har det bra med seg selv:) 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest fnugg Skrevet 15. februar 2001 Del Skrevet 15. februar 2001 Jeg tror dessverre at den bitre sannhet er at hvis en ikke gir opp noe av perfeksjonismen, så blir det svært lite resultater i det lange løp... Det blir gjerne slik at en tar noen eksamner med suverene karakterer - men vel så ofte utsettes eksamen - og studieprogresjonen blir ofte elendig. Jeg tror også at perfeksjonismen på en måte har å gjøre med en form for "storhetsforestillinger" som en trenger for å slippe å føle seg hjelpeløs/avmektig... Lykke til med videre studier - med gode - men ikke supre resultater:-) Enig med deg frosken.. storhetsfølelsen varer ikke lenge, og får en til å føle seg enda mindre i neste omgang. Midt i mellom er et godt sted å være, men ikke alltid like lett å akseptere.. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.