Jeg er gal

[Gjest Sugar & Spice]

(Beklager rotete innlegg)

Noen ganger tenker jeg...

- at jeg fremprovoserer konflikter m kjæresten, at jeg er en konflikt-junkie, til tross for det enorme ubehaget psykisk (verden blir plutselig et helvete, og livet meningsløst, ønsker å forsvinn/dø) såvel som fysisk (skjelver, fryser, vondt i magen)

- overanalyserer det som blir sagt og gjort, alt fra et blikk, tonefall eller valg av ord - og reagerer på en paranoid måte

- at jeg ikke forstår hvorfor forholdet til f.eks. kjæresten min er så annerledes den ene dagen fra den andre dagen, og hvorfor jeg ikke har samme personlighet den dagen (tåler ikke spøken, er irritabel der jeg i går ville oversett, er grav alvorlig der jeg i går var leken og sjarmerende)

- jeg føler meg konstant mindreverdig i forhold til alle andre mennesker - enda jeg vet det er tull, og jeg prøver å la være

Jeg har et eksplosivt sinne - kort lunte - blir frustrert når jeg ikke kan kontrollere en situasjon eller en person - særlig mht datteren min, som ikke reagerer/handler fort nok fofr meg, ikke adlyder eller gjør opprør - har slått henne i sinne, og hater meg selv for det.

Mesteparten av tiden føles alt meningsløst - selv om jeg smiler og oppfører meg "normalt". Er ofte trist og ulykkelig - og så kan et godt måltid med levende lys gjøre livet ok igjen..!

Ofte føler jeg meg nummen, redd for at jeg ikke egentlig har empati eller sympati - at jeg egentlig ikke elsker noen (men vet jo at jeg gjør det!)

Samtidig blir jeg rasende når jeg leser om eller ser et innslag om mishandling av dyr eller barn - så jeg føler jo i tonnevis!

Jeg har så lenge jeg kan huske følt at jeg er annerledes - feilvare. Har også i perioder lurt på om "alle" vet at jeg er "rar", men at de høflig behandler meg som en "normal" person - vet at dette er teit..

Føler at jeg tilpasser meg det mennesket jeg forholder meg til der og da, i den grad at jeg selv reagerer på det etterpå - synes jeg var teit, kjente meg ikke igjen i det jeg sa og måten jeg sa det på. Følte meg som en kamelon, som "lånte" personligheten til samtalepartneren. Blir kvalm av meg selv.

Kan også falle helt ut i samtale med noen, henge meg oppi å tenke på helt upassende ting om meg selv eller personen jeg snakker med.

Jeg liker meg selv bedre sammen med kjæresten min, er da selvsikker, morsom og sjarmerende - på egen hånd kan jeg sikkert virke mer innesluttet, rar - dog av og til normal!

Føler at han utfyller meg, at han er ryggraden min eller noe.

Når jeg blir frustrert og får anfall av raseri eller sier ting som "jeg skal gå og henge meg, jeg er bare til bryderi likevel", føler meg motbydelig, vet jeg oppfører meg helt irrasjonelt, lider når jeg tenker på at datteren min må oppleve dette, blir helt fra meg når hun tar omsorgsrollen overfor meg, deilige snille ungen min! Har alltid vært så opptatt av at hun skal være selvsikker og føle seg elsket - og det gikk veldig greit de årene jeg var alene med henne. De siste tre årene har jeg vært samboer, og det ustabile forholdet har nok også preget ungen min.

Har så lenge jeg kan huske prøvd å finne en merkelapp til meg selv - føler meg som en hypokonder - vært under utredning for narkolepsi, lurt på om jeg har adhd eller er bipolar, blitt behandlet for depresjoner etc. Men aldri vært innlagt (fikk tilbud om det da jeg var 15-16 men takket nei)

"Vet" jeg er gal, men vet ikke hva som feiler meg. har også vært med i et forskningsprosjekt for RBD - recurrent brief deprssion - aner ikke hva resultatet ble - får ikke ordentlig svar derfra. Han som ledet prosjektet sa at den ene testen sa at jeg hadde unnvikende personligehtstrekk. Fikk ingen klare svar eller tilbud eller råd om behandling.

Tror folk flest egentlig oppfatter meg som normal, bare de nærmeste har sett mine syke sider.

Føler meg i det store og hele som en liten unge. Fikser ingenting, klarer ikke å ta vare på meg selv. Klarer aldri å gjennomføre. Kan ha perioder der det nesten ser ut som om jeg er blitt voksen - men så faller alt sammen igjen.

Har gjort ting som har vært helt ville, særlig i fylla (et under at jeg enda lever)

klarer ikke å styre meg når jeg drikker - drikker til det er tomt og vel så det.

Har overspist i perioder, trøstet meg med mat og lagt på meg veldig mye - har også hatt perioder har sultet meg og gått veldig ned i vekt.

Må rådføre meg med venninner for å vite hva jeg skal føle el hvordan reagere ifht til hendelser.

Må ha masse bekreftelser (særlig fra partner) - kommer helt i ubalanse hvis det går for lang tid mellom bekreftelsene.

Oppfatter ham som kald og utilnærmelig av og til, (uten at jeg kan sette fingeren på hvorfor) og blir "syk" av det.

Har hatt en del korte, intense forhold.

Giftet meg med en kriminell mann etter å ha kjent ham i fire uker, og ble gravid samtidig. Naturligvis gikk det til h..

I tenårene pleide jeg å låse døren min om natten og var livredd for at faren min skulle komme om natten - dog aldri har han gjort noe for at jeg skulle trenge å engste meg for det.

Pappa var mye "borte" i barndommen min, veldig utilgjengelig. Det eneste jeg husker av ham fra barndommen, var når han var sint. Ble redd ham da, selv om jeg bare kan huske å ha fått ris av ham en gang. Mamma (som døde i fjor, og sorgen kommer jeg aldri over) var snill og god, men det er også av henne jeg har lært å rive datteren min i håret...

Jeg har alltid vært mammadalt - og når jeg er på det tristeste, lengter jeg etter å treffe henne på "den andre siden."

I dag har jeg et ok forhold til faren min, men ikke et datter-far forhold - et overflatisk forhold, høflig og vennskapelig.

Har mye skydfølelse overfor ham og alle andre jeg er glad i - fordi jeg har såret dem så mange ganger.

Ikke levd opp til forventningene.

Har i perioder trukket meg veldig tilbake og unngått sosialt samvær - foretrukket å ære alene - avslappende å slippe å engste seg for hva folk forventer av deg, tenke på hvordan jeg ser ut, om jeg sier noe dumt.

Dagdrømmer mye mer tilfredsstillende enn virkeligheten.

Har hatt en del episoder med selvskading i form at jeg har slått meg selv, revet meg selv i håret i sinne, stått med kniv i hånden og skulle skjære i meg selv (hatet puppene mine), truet med selvmord, knust et speil fordi jeg så meg selv i det, kastet ting veggimellom, overspist og kastet opp, misbrukt alkohol og en periode narkotika, kjørt i fylla, kjørt aggressivt i sinne - m barn i bilen, hatt sex med folk bare for å være slem med meg selv.

Disse følelsene definerer meg:

skyldfølelse, sinne, bitterhet, lengsel, tomhet, tristhet, alt er meningsløst. Samtidig er jeg kjent for å være en positiv, sympatisk person med mange fine evner og talenter. (!)

Kjemperedd for at jeg kan ha ødelagt datteren min, - ser meg selv i henne mht sinne og selvhat

- hun er bare seks og et halvt!

Hun har allerede flere ganger sagt ting som "jeg er ikke snill" og "jeg vil bare dø!"

Har aldri hatt et så langt forhold som dette (3 år) - og vi har overlevd takket være terapi

men sliter fremdeles med ustabile følelser for ham - i det ene øyeblikket hater jeg ham, og i det andre øyeblikket er alt fint.

Har ikke klart å fullføre videregående, til tross for flere forsøk - begynner med knallgode karakterer - og så orker jeg ikke å møte - sovner i timene etc

Har aldri beholdt en jobb lenger enn et år (gikk sykemeldt i lang tid i løpet av det året)

sist sluttet jeg pga at jeg ikke orket å jobbe for sjefen min lenger, pga uryddige forhold - og nå hater jeg ham også.

Ønsker så sårt å være en snill og sympatisk person - noe jeg forsåvidt er - men så er jeg også ond (sinne og aggresjon, sjalusi og manipulerende, kontorllerende). Jeg kan vise negative følelser i de mest upassende sammenhenger. Ble såret og sjalu da samboeren min ga eks og mor til sine barn en klem i forbindelse med dødsfall av en som stod dem nær.

Selvtilliten er for det meste så lav at jeg ikke har tro på meg selv. Føler at jeg ikke får brukt mine ressurser, være den personen jeg egentlig er. Skulle ønske jeg kunne starte på nytt. Føler at livet mitt har vært bortkastet, selv om jeg ofte sier noe annet.. Det er ingen som vet om alle de forferdelige tankene jeg går rundt med.

Jeg har såret alle jeg er glad i - og hater meg selv for det.

Det bor en "normal" og kjempefin person inni meg som bare venter på å slippe ut - det er jeg sikker på.

Men hva feiler meg?

[maire]

Jeg kjenner igjen veldig mye her, og jeg har diagnosen "emosjonelt ustabil". Har du blitt utredet for dette? Det er en personlighetsforstyrrelse som man ved hjelp av terapi/gruppeterapi (jeg har også hjelp av medisiner) kan bli ganske frisk av. Men det krever j**** mye egeninnsats.

[Gjest Sugar & Spice]

Jeg kjenner igjen veldig mye her, og jeg har diagnosen "emosjonelt ustabil". Har du blitt utredet for dette? Det er en personlighetsforstyrrelse som man ved hjelp av terapi/gruppeterapi (jeg har også hjelp av medisiner) kan bli ganske frisk av. Men det krever j**** mye egeninnsats.

Nei, jeg har ikke blitt utredet for personlighetsforstyrrelser. Kan jeg spør deg hva det er du kjenner igjen?

Hvor lenge har du hatt pf, og når og hvordan fikk du diagnosen?

Hvordan foregår gruppeterapien/beh og hvilke medisiner brukes til å beh.?

Tusen takk for at du svarte forresten

[steinbukk124]

Jeg ble nesten skremt da jeg leste dette, for jeg kjente meg igjen i nesten alle følelsene dine. Har nok ikke tydd til alle de fysiske reaksjonene dine, men det du tenker og føler er omtrent identisk med meg! Jeg kom meg (etter mye om og men) til slutt til psykolog, men følte jeg var i veien, og at det var folk der ute som trengte han mer enn meg. Greide ikke å virkelig gi uttrykk for hvordan jeg virkelig har det, og han avsluttet samtalene (med mitt samtykke) før jeg hadde fått noe hjelp. For meg var det ( unnskyld) godt å høre at jeg ikke er alene om å føle på denne måten. Kanskje jeg virkelig har et seriøst problem,og ikke bare er ustabil, alene og et patetisk menneske? slik det føles. Ønsker deg virkelig lykke til, og håper du kommer deg ut av dette.Vet at det er utrolig slitsomt å ha det på denne måten! Man føler seg liksom aldri tilfreds eller verdt noe! Mindreverdighet, dårlig selvtillit, kort lunte, tristhet, ensomhetsfølelse,dårlig samvittighet, frustrasjon,evig tolkning av de man er glad i for å se etter missnøye med meg, evig tolkning av meg selv, oppmerksomhetssyk,må ha ofte bekreftelse av at folk bryr seg for i det hele tatt tro at de gjør det, osv. er følelser som preger min hverdag. Måtte bere si deg at du ialle fall ikke er alene med følelsene dine. Håper du kommer deg ut av det!

[maire]

Nei, jeg har ikke blitt utredet for personlighetsforstyrrelser. Kan jeg spør deg hva det er du kjenner igjen?

Hvor lenge har du hatt pf, og når og hvordan fikk du diagnosen?

Hvordan foregår gruppeterapien/beh og hvilke medisiner brukes til å beh.?

Tusen takk for at du svarte forresten

"Kan jeg spør deg hva det er du kjenner igjen? Hvor lenge har du hatt pf, og når og hvordan fikk du diagnosen?"

Jeg kjenner igjen mye. Både det med lav frustrasjonsterskel, kort lunte, overanalysering av blikk og ting som blir sagt, ustabiliteten i forhold til egen identitet (jfr kamelonen), tendensen til å se ting enten i sort eller i hvitt (elsker kjæresten den ene dagen - hater ham den neste).

Som deg er jeg også selvdestruktiv. Det har artet seg på mange ulike måter: Selvskading, alkoholmisbruk, sløsing med penger og sex med folk bare for å være slem med meg selv. Jeg har en spiseforstyrrelse som er ganske lik din. Enten spiser og spyr jeg, jeg sulter meg, eller jeg overspiser. Jeg har absolutt ikke et normalt forhold til mat.

"Hvordan foregår gruppeterapien/beh og hvilke medisiner brukes til å beh.?"

Jeg går til noe som heter "kognitiv behandling" hos en psykolog. I utgangspunktet fikk jeg diagnosen "unnvikende pf" fordi jeg i løpet av årene med vanskelig oppførsel ble så skremt av meg selv og mine egne reaksjoner at jeg isolerte meg. Jeg har også unngått nye situasjoner så langt det har vært mulig og blitt et innstengt, usikkert og ulykkelig menneske. Jeg har vært så redd for å være til skade for andre at jeg heller har stengt meg inne i en krok.

Men etterhvert som psykologen gravde litt fant vi ut at det nok er den "emosjonelt ustabile pf'n" som er hovedproblemet.

Først fikk jeg behandling mot depresjonen jeg hadde sunket ned i. Samtaleterapi og medisiner (antidepressiva - Cipralex og Tolvon).

Nå som jeg ikke er deprimert lenger, har vi gått løs på angsten med medisiner (cipralex) og sunn fornuft. Dvs. at jeg lærer meg til å fange opp signaler og stille meg selv spørsmål om de første tankene som dumper ned i hodet på meg er korrekte, og om det kan tenkes det finnes andre og mer rimelige forklaringer/løsninger på ting enn de jeg umiddelbart ser for meg. (Jeg har fått mange aha-opplevelser).

Inntil videre går jeg bare til individuell terapi, men det er søkt om plass for meg i en gruppe sammen med andre som har de samme problemene som jeg. Psykologen min forteller at både gruppa og behandlingsformen viser gode resultater, så jeg ser fram til å få delta der.

Til slutt så må jeg si jeg føler med deg. Det er så vondt å føle seg annerledes og "rar" og gjerne ville gjøre noe med det, men ikke føle at man klarer det eller strekker til.

Hold fast på tanken om at det bor en veldig "OK deg" inni deg, og at målet ditt er å få denne siden av deg fram i lyset. De andre og negative sidene vil vel alltid være der, men de skal ikke få spille hovedroller!

[Gjest Sugar & Spice]

Jeg ble nesten skremt da jeg leste dette, for jeg kjente meg igjen i nesten alle følelsene dine. Har nok ikke tydd til alle de fysiske reaksjonene dine, men det du tenker og føler er omtrent identisk med meg! Jeg kom meg (etter mye om og men) til slutt til psykolog, men følte jeg var i veien, og at det var folk der ute som trengte han mer enn meg. Greide ikke å virkelig gi uttrykk for hvordan jeg virkelig har det, og han avsluttet samtalene (med mitt samtykke) før jeg hadde fått noe hjelp. For meg var det ( unnskyld) godt å høre at jeg ikke er alene om å føle på denne måten. Kanskje jeg virkelig har et seriøst problem,og ikke bare er ustabil, alene og et patetisk menneske? slik det føles. Ønsker deg virkelig lykke til, og håper du kommer deg ut av dette.Vet at det er utrolig slitsomt å ha det på denne måten! Man føler seg liksom aldri tilfreds eller verdt noe! Mindreverdighet, dårlig selvtillit, kort lunte, tristhet, ensomhetsfølelse,dårlig samvittighet, frustrasjon,evig tolkning av de man er glad i for å se etter missnøye med meg, evig tolkning av meg selv, oppmerksomhetssyk,må ha ofte bekreftelse av at folk bryr seg for i det hele tatt tro at de gjør det, osv. er følelser som preger min hverdag. Måtte bere si deg at du ialle fall ikke er alene med følelsene dine. Håper du kommer deg ut av det!

Takk for svar. Det var trist å høre at du ikke fikk noen hjelp (skjønner hva du mener med å føle seg i veien - har vel med mindreverdighetskomplekset å gjøre).

Kan du ikke prøve igjen? Med en annen psykolog eller behandler?

Så lover jeg å gjøre det samme

[Gjest Sugar & Spice]

"Kan jeg spør deg hva det er du kjenner igjen? Hvor lenge har du hatt pf, og når og hvordan fikk du diagnosen?"

Jeg kjenner igjen mye. Både det med lav frustrasjonsterskel, kort lunte, overanalysering av blikk og ting som blir sagt, ustabiliteten i forhold til egen identitet (jfr kamelonen), tendensen til å se ting enten i sort eller i hvitt (elsker kjæresten den ene dagen - hater ham den neste).

Som deg er jeg også selvdestruktiv. Det har artet seg på mange ulike måter: Selvskading, alkoholmisbruk, sløsing med penger og sex med folk bare for å være slem med meg selv. Jeg har en spiseforstyrrelse som er ganske lik din. Enten spiser og spyr jeg, jeg sulter meg, eller jeg overspiser. Jeg har absolutt ikke et normalt forhold til mat.

"Hvordan foregår gruppeterapien/beh og hvilke medisiner brukes til å beh.?"

Jeg går til noe som heter "kognitiv behandling" hos en psykolog. I utgangspunktet fikk jeg diagnosen "unnvikende pf" fordi jeg i løpet av årene med vanskelig oppførsel ble så skremt av meg selv og mine egne reaksjoner at jeg isolerte meg. Jeg har også unngått nye situasjoner så langt det har vært mulig og blitt et innstengt, usikkert og ulykkelig menneske. Jeg har vært så redd for å være til skade for andre at jeg heller har stengt meg inne i en krok.

Men etterhvert som psykologen gravde litt fant vi ut at det nok er den "emosjonelt ustabile pf'n" som er hovedproblemet.

Først fikk jeg behandling mot depresjonen jeg hadde sunket ned i. Samtaleterapi og medisiner (antidepressiva - Cipralex og Tolvon).

Nå som jeg ikke er deprimert lenger, har vi gått løs på angsten med medisiner (cipralex) og sunn fornuft. Dvs. at jeg lærer meg til å fange opp signaler og stille meg selv spørsmål om de første tankene som dumper ned i hodet på meg er korrekte, og om det kan tenkes det finnes andre og mer rimelige forklaringer/løsninger på ting enn de jeg umiddelbart ser for meg. (Jeg har fått mange aha-opplevelser).

Inntil videre går jeg bare til individuell terapi, men det er søkt om plass for meg i en gruppe sammen med andre som har de samme problemene som jeg. Psykologen min forteller at både gruppa og behandlingsformen viser gode resultater, så jeg ser fram til å få delta der.

Til slutt så må jeg si jeg føler med deg. Det er så vondt å føle seg annerledes og "rar" og gjerne ville gjøre noe med det, men ikke føle at man klarer det eller strekker til.

Hold fast på tanken om at det bor en veldig "OK deg" inni deg, og at målet ditt er å få denne siden av deg fram i lyset. De andre og negative sidene vil vel alltid være der, men de skal ikke få spille hovedroller!

Takk skal du ha. Jeg gruer meg litt til å ta det opp med legen - for det må jeg vel? For å få henvisning til behandling?

Er redd jeg ikke skal klare å slippe beistet ut av skapet hos psykolog - har spilt for galleriet før...

Takk i alle fall for svar - det satte jeg veldig pris på.

[steinbukk124]

Takk for svar. Det var trist å høre at du ikke fikk noen hjelp (skjønner hva du mener med å føle seg i veien - har vel med mindreverdighetskomplekset å gjøre).

Kan du ikke prøve igjen? Med en annen psykolog eller behandler?

Så lover jeg å gjøre det samme

Skulle ønske jeg klarte det, men følte rett og slett at mitt problem bare var uinterresant på en måte, orker ikke å gå igjennom det ennå... men dersom jeg kommer inn i en virkelig ille periode, er jeg nødt! er i en litt greiere periode nå, så jeg ser det an litt. Men det kommer nok tilbake om ikke så lenge, pleier det... det går litt opp og ned. Men helt seriøst så håper jeg du går for å få hjelp, og virkelig ikke gir opp. Jeg skulle ønske jeg klarte å vise litt mer av meg selv og ikke spilt et skuespill. Vi er jo alle verdt å få hjelp når vi har det vondt. Vet jo det, det er bare så vanskelig å føle det, hvis du skjønner. Man skal liksom late som alt er bra hele tiden, sant? ønsker deg i alle fall lykke til, og håper du får det bedre.

[maire]

Takk skal du ha. Jeg gruer meg litt til å ta det opp med legen - for det må jeg vel? For å få henvisning til behandling?

Er redd jeg ikke skal klare å slippe beistet ut av skapet hos psykolog - har spilt for galleriet før...

Takk i alle fall for svar - det satte jeg veldig pris på.

Tenk på at psykologen er der for å hjelpe deg med å mestre dette "beistet". Jo ærligere du tør være, dess bedre grunnlag får dere for å jobbe med ting.

Du trenger ikke legge ut i det vide og det brede til legen din. Du kan f.eks si at du sliter på så mange områder at du gjerne skulle blitt utredet og fått hjelp av en psykolog.

Om legen ber deg utdype, så kan du vel nevne noen av de punktene du har skrevet ned i det opprinnelige innlegget ditt her, eller skrive det ut og vise det til legen din? Det kan være enklere enn å snakke om det.

Krysser fingrene for deg.

[steinbukk124]

Takk skal du ha. Jeg gruer meg litt til å ta det opp med legen - for det må jeg vel? For å få henvisning til behandling?

Er redd jeg ikke skal klare å slippe beistet ut av skapet hos psykolog - har spilt for galleriet før...

Takk i alle fall for svar - det satte jeg veldig pris på.

Du må få en henvisning av lege, men dersom du ikke har lyst til å snakke med fastlegen din om dette, finnes det jo legesentre rundt om med andre som kan hjelpe deg. Jeg gikk til legesenteret på oslo city, og snakket med en psykiater som kunne skrive en søknad til behandling for meg. Synes det var bedre, for jeg hadde følelsen av at hun forstod litt og at det ble en seriøs søknad.Vet ikke med deg, men jeg syntes det var greit å gå til en som ikke hadde noe mulighet til å se meg igjen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ikke vanskelig å stille diagnosen her.

Du beskriver et klassisk tilfelle av emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Noen steder benevnes det også borderline personlighetsforstyrrelse.

[Gjest vioola]

Ikke vanskelig å stille diagnosen her.

Du beskriver et klassisk tilfelle av emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Noen steder benevnes det også borderline personlighetsforstyrrelse.

finnes det egentlig noen behandling for den sykdommen eller er det noe man må leve med å slite ut seg selv og omgivelsene

[Gjest emosjonell]

Eg fekk diagnosa emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (om den var rett veit eg ikkje) for seks år sidan. I dag har eg jobba meg ut av det, og er sterkare og meir stabil enn dei fleste.

Det har vore grusomt hardt arbeid, og utan min dyktige, erfarne psykiater, hadde eg ikkje greidd det.

Vil berre sei at det er håp.

[Gjest Sugar & Spice]

Ikke vanskelig å stille diagnosen her.

Du beskriver et klassisk tilfelle av emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Noen steder benevnes det også borderline personlighetsforstyrrelse.

Takk for svar.

Hva ligger bak personlighetsforstyrrelser? Er det genetisk? Jeg mener bestemt jeg har vært "sånn" hele livet - og synes jeg kjenner igjen noe av det i min seks år gamle datter...?

(Eller er hun bare "miljøskadd" - lært av mor?)

Jeg orker ikke tanken på at hun skal leve mitt liv i reprise

[Gjest Sugar & Spice]

Eg fekk diagnosa emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (om den var rett veit eg ikkje) for seks år sidan. I dag har eg jobba meg ut av det, og er sterkare og meir stabil enn dei fleste.

Det har vore grusomt hardt arbeid, og utan min dyktige, erfarne psykiater, hadde eg ikkje greidd det.

Vil berre sei at det er håp.

Så bra! Det gleder meg å høre