Sliten

[Hønemoren]

Dere som sliter med angst!

Føler dere dere ofte veldig slitne?, at angsten tar så mange krefter fra dere?

Blir så sliten av å være sammen med folk og jeg, flere rundt meg på en gang. F.eks. bursdager, homeparty e.lign.

Det å ha avtaler flere dager etter hverandre orker jeg ikke lengre. Altfor slitsomt.

Forresten...vanskelig å avtale når man aldri vet hvordan dagsformen er, hverken når det gjelder angsten eller muskelsmerter.

Noen som kjenner seg igjen?

[mamma til ni]

Eg blei veldig sliten av å ha angst, og eg fekk angst av å vere sliten. Med jamne mellomrom sov eg i eitt døgn.

Eit par gongar i året måtte eg inn på psykiatrisk, for å kvile. Uten angst har eg masse overskudd.

Husker eg blei sliten av å vere ilag med folk. Slitsomt å vere sosial og føle seg elendig på innsida. Slitsom å aldri kunne slappe av pga. den indre uroa og angsten for det "farlege". Følte at om eg "slapp taket" så ville eg falle ned i avgrunnen.

[sheba]

Eg blei veldig sliten av å ha angst, og eg fekk angst av å vere sliten. Med jamne mellomrom sov eg i eitt døgn.

Eit par gongar i året måtte eg inn på psykiatrisk, for å kvile. Uten angst har eg masse overskudd.

Husker eg blei sliten av å vere ilag med folk. Slitsomt å vere sosial og føle seg elendig på innsida. Slitsom å aldri kunne slappe av pga. den indre uroa og angsten for det "farlege". Følte at om eg "slapp taket" så ville eg falle ned i avgrunnen.

En av de beste beskrivelser jeg har hørt:-)

Vil liksom bare ha fred og ro "pakkes inn i bomull", når det stormer som verst.

Men jeg sverger til fysisk aktivitet når det kommer til å kjempe, det fikk meg ut av det verste:-)

Til slutt kan ingen andre enn meg selv gjøre noe, fordi problemet ligger i tanker og våre egne reaksjoner..

[Hønemoren]

Eg blei veldig sliten av å ha angst, og eg fekk angst av å vere sliten. Med jamne mellomrom sov eg i eitt døgn.

Eit par gongar i året måtte eg inn på psykiatrisk, for å kvile. Uten angst har eg masse overskudd.

Husker eg blei sliten av å vere ilag med folk. Slitsomt å vere sosial og føle seg elendig på innsida. Slitsom å aldri kunne slappe av pga. den indre uroa og angsten for det "farlege". Følte at om eg "slapp taket" så ville eg falle ned i avgrunnen.

Godt å høre, ikke for din skyld da for unner jo ingen å ha det slik, men at vi er flere. Det er alltid greit og trøstende og utveksle erfaringer synes jeg.

Forresten, mamma til ni skriver du, jammen ikke rart at du er sliten. Jeg bør jo ha gode dager her jeg går helt for meg selv hele dagen. Har kun et hjemmeboende barn nå som har begynt på videregående skole og er borte fra kl.7 til kl. 16.30-17 hver dag, mannnen fra 9-tiden til utpå kvelden hver dag. Jeg MÅ nok ta meg sammen å finne noe å fordrive dagen med. Flink i perioder, men i dårlige perioder får jeg liksom ikke gjort noe, har ikke tiltak til noe om du skjønner.

Prøver å få min daglige treningsdose, men vært slapp der også de siste to ukene og det ligner ikke meg. Håper det retter seg snart. Trenger nok et puff i baken.

Tenker så på at et strikketøy kanskje ville gi meg litt glede nå, skal jo bli mormor i januar, første barnebarnet. Så er det det at det er kjempelangt til en garnbutikk og i dårlige perioder som nå er ikke butikker det jeg liker best heller. Derfor blir jeg stort sett her i "mitt lille rede" (er 100 kvm. da :-) ) og ikke har det noe godt med meg selv.

Fin dag ønsker jeg deg og dine.

Klem

[Hønemoren]

En av de beste beskrivelser jeg har hørt:-)

Vil liksom bare ha fred og ro "pakkes inn i bomull", når det stormer som verst.

Men jeg sverger til fysisk aktivitet når det kommer til å kjempe, det fikk meg ut av det verste:-)

Til slutt kan ingen andre enn meg selv gjøre noe, fordi problemet ligger i tanker og våre egne reaksjoner..

Fin beksrivelse og jeg er helt enig i det med fysisk aktivitet.

Jeg er til vanlig veldig flink med fysisk aktivitet og har stor tro på at det hjelper. Etter mitt angstanfall (tror det var det da) for snart to uker siden er det bare sånn at jeg har blitt helt satt ut. Tør liksom ikke gjøre noe som helst nesten, redd for at et nytt kommer og tenk om jeg da er ute i skogen og jogger...alene. Tok meg sammen nå imorges og sykla 20 min. på trimsykkelen, jeg bare MÅ komme igang igjen.

[Hønemoren]

Kom på enda mere:

Lysømfintelighet og liker ikke høye lyder. Vannkrana på full styrke f.eks. Vet ikke om dette kjennetegner angsten eller hører med til fibromyalgien.

[mamma til ni]

Godt å høre, ikke for din skyld da for unner jo ingen å ha det slik, men at vi er flere. Det er alltid greit og trøstende og utveksle erfaringer synes jeg.

Forresten, mamma til ni skriver du, jammen ikke rart at du er sliten. Jeg bør jo ha gode dager her jeg går helt for meg selv hele dagen. Har kun et hjemmeboende barn nå som har begynt på videregående skole og er borte fra kl.7 til kl. 16.30-17 hver dag, mannnen fra 9-tiden til utpå kvelden hver dag. Jeg MÅ nok ta meg sammen å finne noe å fordrive dagen med. Flink i perioder, men i dårlige perioder får jeg liksom ikke gjort noe, har ikke tiltak til noe om du skjønner.

Prøver å få min daglige treningsdose, men vært slapp der også de siste to ukene og det ligner ikke meg. Håper det retter seg snart. Trenger nok et puff i baken.

Tenker så på at et strikketøy kanskje ville gi meg litt glede nå, skal jo bli mormor i januar, første barnebarnet. Så er det det at det er kjempelangt til en garnbutikk og i dårlige perioder som nå er ikke butikker det jeg liker best heller. Derfor blir jeg stort sett her i "mitt lille rede" (er 100 kvm. da :-) ) og ikke har det noe godt med meg selv.

Fin dag ønsker jeg deg og dine.

Klem

Det er så koseleg å bli bestemor Mitt første barnebarn er 1 år - ei jente. Kjekt å strikke og hekle babykle.

Eg har fire barn som bor heime no. Det har stort sett gått bra med barna. Eg har på forunderleg vis greitt å ta vare på dei. Det har sikker litt å sei at eg aldri har oppfatta dei som "problemet".

Eg trur eg drog nytte av den erfaringa eg hadde frå før eg blei sjuk. Eg har vore opptatt av deira liv og opplevelser, og "hengt" meg på det.

Eg hadde nok sikkert ikkje valgt å få så mange barn om eg var frisk (det vart liksom det som var kjekt eg kunne få til). Men i dag angrer eg ikkje på at eg har dei.

Forunderlege greier dette med angst - at ein slik følelse skal ha så stor makt over oss at vi blir heilt utslått. Men den er nå reell også, for det opplevest nå som der er noko som er "sterkare" enn oss. Eg måtte bygge opp min indre styrke, og rette sinne og "forandring" mot den ytre "fare".

[Hønemoren]

Det er så koseleg å bli bestemor Mitt første barnebarn er 1 år - ei jente. Kjekt å strikke og hekle babykle.

Eg har fire barn som bor heime no. Det har stort sett gått bra med barna. Eg har på forunderleg vis greitt å ta vare på dei. Det har sikker litt å sei at eg aldri har oppfatta dei som "problemet".

Eg trur eg drog nytte av den erfaringa eg hadde frå før eg blei sjuk. Eg har vore opptatt av deira liv og opplevelser, og "hengt" meg på det.

Eg hadde nok sikkert ikkje valgt å få så mange barn om eg var frisk (det vart liksom det som var kjekt eg kunne få til). Men i dag angrer eg ikkje på at eg har dei.

Forunderlege greier dette med angst - at ein slik følelse skal ha så stor makt over oss at vi blir heilt utslått. Men den er nå reell også, for det opplevest nå som der er noko som er "sterkare" enn oss. Eg måtte bygge opp min indre styrke, og rette sinne og "forandring" mot den ytre "fare".

Du skriver så inderlig godt.

Virker som om du på en måte er venner med angsten din, prøver ihvertfall, stemmer det?

Det er skikkelig vemmelig å føle å ikke være herre over egen kropp, ja. For er jo slik det føles. Har liksom ikke styringa. Lurer på hvorfor det blir sånn jeg. Føler også at det bare blir verre og verre med årene.

Jeg har også alltid gledet meg over barna mine. De er nå 16, 27 og 28. Har alltid fulgt dem opp, stilt opp på aktiviteter etc. i det hele tatt engasjert meg og tatt del i det de har drevet med og virker som om dem setter stor pris på det. Er jo alltid de samme foreldrene som stiller opp når det er noe. Minnes så mange koselige timer på fotball- og ishockeybaner, fine idrettsturer og en flott foreldregjeng som fast var med. Skulle gjerne hatt disse årene om igjen jeg.

Nå er det bare attpåklatten igjen hjemme og hun er så ivrig med skolearbeid at får ikke tid til stort annet. Hennes hovedinteresser er forøvrig å lese og skrive, er med i en skriveforening og målet er å blir journalist, kanskje forfatter....:-) Ja, ja, greit med planer. Hun er så blid, positiv og hjemmekjær så jeg har så mye glede av henne. Uvant nå når videregående skole har begynt og hun er borte så mange timer om dagen. Nesten dobbelt så lenge som skoleårene tidligere. Dermed merker jeg jo at min dag blir mye lengre nå.

Mitt motto er at jeg må nyte gode perioder og gjøre det beste ut av de dårlige. Får vel prøve å klare det nå i denne nedturstiden jeg er inne i.

Ønsker deg fortsatt en fin dag.

[Hønemoren]

Det er så koseleg å bli bestemor Mitt første barnebarn er 1 år - ei jente. Kjekt å strikke og hekle babykle.

Eg har fire barn som bor heime no. Det har stort sett gått bra med barna. Eg har på forunderleg vis greitt å ta vare på dei. Det har sikker litt å sei at eg aldri har oppfatta dei som "problemet".

Eg trur eg drog nytte av den erfaringa eg hadde frå før eg blei sjuk. Eg har vore opptatt av deira liv og opplevelser, og "hengt" meg på det.

Eg hadde nok sikkert ikkje valgt å få så mange barn om eg var frisk (det vart liksom det som var kjekt eg kunne få til). Men i dag angrer eg ikkje på at eg har dei.

Forunderlege greier dette med angst - at ein slik følelse skal ha så stor makt over oss at vi blir heilt utslått. Men den er nå reell også, for det opplevest nå som der er noko som er "sterkare" enn oss. Eg måtte bygge opp min indre styrke, og rette sinne og "forandring" mot den ytre "fare".

Du skriver så inderlig godt.

Virker som om du på en måte er venner med angsten din, prøver ihvertfall, stemmer det?

Det er skikkelig vemmelig å føle å ikke være herre over egen kropp, ja. For er jo slik det føles. Har liksom ikke styringa. Lurer på hvorfor det blir sånn jeg. Føler også at det bare blir verre og verre med årene.

Jeg har også alltid gledet meg over barna mine. De er nå 16, 27 og 28. Har alltid fulgt dem opp, stilt opp på aktiviteter etc. i det hele tatt engasjert meg og tatt del i det de har drevet med og virker som om dem setter stor pris på det. Er jo alltid de samme foreldrene som stiller opp når det er noe. Minnes så mange koselige timer på fotball- og ishockeybaner, fine idrettsturer og en flott foreldregjeng som fast var med. Skulle gjerne hatt disse årene om igjen jeg.

Nå er det bare attpåklatten igjen hjemme og hun er så ivrig med skolearbeid at får ikke tid til stort annet. Hennes hovedinteresser er forøvrig å lese og skrive, er med i en skriveforening og målet er å blir journalist, kanskje forfatter....:-) Ja, ja, greit med planer. Hun er så blid, positiv og hjemmekjær så jeg har så mye glede av henne. Uvant nå når videregående skole har begynt og hun er borte så mange timer om dagen. Nesten dobbelt så lenge som skoleårene tidligere. Dermed merker jeg jo at min dag blir mye lengre nå.

Mitt motto er at jeg må nyte gode perioder og gjøre det beste ut av de dårlige. Får vel prøve å klare det nå i denne nedturstiden jeg er inne i.

Ønsker deg fortsatt en fin dag.