Gå omveier eller si direkte i fra?

[Gjest skolebarn for første gang]

I gå snakket jeg med en del andre foreldre på skolen hvor sønnen min går. Noen av de hadde opplevd at barna deres hadde blitt slått og plaget på skolen. Det samtilige av desse foreldrene sa var at det ikke hjalp noe som helst å si i fra til lærerne om probleme. Tvert om så ble det netsen bare verre av det. En mor fortalte at hun hadde reist rett hjem og snakket med foreldrene og han som mobbet om problemet. Etter dette møtet var det helt slutt på mobbinga.

Hvordan er andres erfaringer med å si fra til barnehage/skole? Blir det bedre eller verre av det? Hadde du satt pris på om noen foreldre kom og sa i fra til deg direkte at ditt barnet plaget et annens barn?

[Klara Q]

"Hadde du satt pris på om noen foreldre kom og sa i fra til deg direkte at ditt barnet plaget et annens barn?"

Jeg håper at det aldri vil bli nødvendig *bank i bordet*

men, ja, jeg ville gjerne visst det så fort som mulig! Og jeg hadde satt pris på at foreldrene til den som ble plaget kom direkte til meg, og sa i fra på en ok måte.

[tula]

Selv er jeg ikke så veldig tøff, så jeg tør ikke påstå at jeg umiddelbart hadde gått direkte til foreldrene.

Men om vi snur på det, hadde jeg satt veldig stor pris på at foreldrene hadde kommet til meg dersom noen av barna mine hadde mobbet eller på annen måte hadde vært stygg mot et annet barn.

[Gjest abrahamsen]

JA; jeg ville satt stor pris på om foreldre kom direkte til oss dersom mine barn mobbet.

[Lillemus]

Jeg ville selvfølgelig hatt beskjed så snart som mulig om mine unger hadde vært med på å plage andre!!!

Jeg skal heller ikke si at jeg hadde vært tøff nok til å gjøre det selv, men hadde satt stor pris på at andre foreldre hadde fortalt meg det om det gjalt mine unger.

[isbe]

Jeg har vært i nesten tilsvarende situasjon. Da hadde jeg observert at barnet gjorde noe forferdelig galt (stjeling i butikk), og lokket andre barn med seg på dette. Jeg lurte og lurte, og valgte å tenke slik at dersom det var MITT barn ville jeg ha satt veldig, veldig pris på om noen ringte - så jeg gjorde det. Det var HELT forferdelig. Jeg startet med å si hva det gjaldt og så si at jeg ringte fordi jeg tenkte at dersom det var mitt barn ville jeg likt å vite det. Samtidig sa jeg at jeg syntes det var vanskelig å ringe. Pappaen til ungen sa at det bra at jeg ringte og sånt, men jeg følte at det var noe han sa, men ikke mente. Vet ikke om jeg gjør det samme igjen...

[Mrs. Wallace]

Jeg hadde definitivt satt pris på å få direkte beskjed dersom barnet mitt plaget andre barn.