Gå til innhold

Dere som er syke-/hjelpepleier. (Seriøst!!)


Røyskatt72

Anbefalte innlegg

Hei,Sykepleier/Hjelpepleier!

Håper dere kan svare på noen spørsmål om sykehus-opphold.

Jeg sliter med hastverks-lekkasje, eller uttissing som jeg kaller det :op .

Det jeg lurer på er følgende:

"Må" personen (les:jeg )fortelle dette på sykehuset? Kanskje dere allerede vet det? Og hvis dere vet det iflg. journal, sier dere det til pasienten eller lar dere denne fortelle det hvis h*n vil?

Jeg tok av bleien, og gikk på do ofte, helt til jeg ble operert. Da jeg våknet til hadde jeg litt problem med å få til å tisse på flaske. Og om natten "lurte jeg på meg"bleie. Våknet på natta og tok av den meget våte bleien, som jeg la i bagen min.Lå så våken resten av natta, for hurtig kunne nå på do.(Siden jeg ikke "fikk til", drakk jeg en del utover kvelden, for å få systemet til å virke.)

Senere er jeg blitt fortalt at narkosen "stopper" opp det der nede!??

Det jeg lurer på er da om h*n ikke klarer å "lure" dere, får man lov å klare seg selv, DISKRET!??

ELLER må man som pasient, i ørska godta at det kommer en pleier og gjør dette? Hjælp, så flaut!!

Får man bruke sine egne bleier?

JEG må bruke med tape, fordi jeg vanligvis ligger så urolig.

Dette er noe man prøver å holde skjult, og helst ikke forteller.Selv ikke til en pleier. :o(

Så jeg håper at jeg klarte å "lure" meg unna at noen fikk vite. Jeg sov jo litt så...?

Men om jeg ikke skulle greie å pakke med meg slanger osv. inn på do, så...vel da tisser jeg på meg.

Og fellesrom er jo "døden!", alle får vite.

Jeg greier å komme meg på do,men jeg skal IKKE tisse hver time, eller deromkring. Og det virker over natt å tisse veldig lite, men jeg MÅ på do med en gang jeg våkner!

Virker ikke alltid, det der men..

Håper på svar på sykehus-biten.

På forhånd takk!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest jobber i helsen

Jeg synes du skal fortelle om problemet ditt, og jeg antar at du vil bli møtt med forståelse. Det vil også være en lettelse for deg selv! Jeg kan forstå at det er flaut å nevne det, men helsepersonell er vant til å møte pasienter med ulike behov. Lykke til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes du skal fortelle om problemet ditt, og jeg antar at du vil bli møtt med forståelse. Det vil også være en lettelse for deg selv! Jeg kan forstå at det er flaut å nevne det, men helsepersonell er vant til å møte pasienter med ulike behov. Lykke til.

Takk! Joda man bør fortelle, men det jeg frykter mest er å ikke få lov selv da..å ta vare på seg.Selv kan jeg holde det det skjult for andre pasienter.

Vet at det kanskje ikke går å skjule det en evt. neste gang...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På sykehus (og særlig på kirurgiske avdelinger) er det stappfullt av folk med kateter, urinposer, uridomer, bleier, urinflasker osv. osv. Ingen vil være spesielt opptatt av dine eventuelle problemer i så måte. Dersom du ønsker og klarer å stelle deg selv, så kommer du ikke til å bli overfalt av ivrige sykepleiere som ønsker å hjelpe deg.

Jeg er usikker på om jeg skal ta innlegget ditt helt seriøst eller ikke. Dersom det er seriøst, så er det på tide at du får hjelp til å få et mer avslappet forhold til ditt inkontinens problem. Flere sykehus har uroterapeuter som kan alt om disse problemstillingene, og som kan være en god samtalepartner. Flere av firmaene som leverer inkontinensutstyr tilbyr også veiledning og hjelp, enten pr telefon eller ved hjembesøk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå må du huske at inkontinens aldeles ikke er noe unaturlig som sjelden forekommer! Det er mye mer vanlig enn folk flest tror.

Jeg skjønner godt at du kan synes det er flaut fordi det er noe som angår deg selv, men jeg kan GARANTERE at helsepersonellet ikke en gang tenker over at du har det problemet. Det er noe som vi ser hver eneste dag, hos godt over halvparten av brukerne vi har, og de fleste trenger hjelp til bytte av bleie i løpet av natta også.

Nå har ikke jeg jobbet på sykehus, heller ikke med så veldig unge folk, men dersom du har et kjent inkontinensproblem som er registrert i journalen din, burde det være tilstrekkelig for helsepersonellet å lese dette.

Jeg ville nok likevel fortalt den du får til kontaktsykepleier om problemet, så møter du større forståelse for akkurat ditt problem. Fortell også at du synes det er ekkelt, og vil at de skal være så diskret som mulig. De har taushetsplikt ved sykehuset, så det du forteller går ikke videre til utenforstående.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På sykehus (og særlig på kirurgiske avdelinger) er det stappfullt av folk med kateter, urinposer, uridomer, bleier, urinflasker osv. osv. Ingen vil være spesielt opptatt av dine eventuelle problemer i så måte. Dersom du ønsker og klarer å stelle deg selv, så kommer du ikke til å bli overfalt av ivrige sykepleiere som ønsker å hjelpe deg.

Jeg er usikker på om jeg skal ta innlegget ditt helt seriøst eller ikke. Dersom det er seriøst, så er det på tide at du får hjelp til å få et mer avslappet forhold til ditt inkontinens problem. Flere sykehus har uroterapeuter som kan alt om disse problemstillingene, og som kan være en god samtalepartner. Flere av firmaene som leverer inkontinensutstyr tilbyr også veiledning og hjelp, enten pr telefon eller ved hjembesøk.

Selvfølgelig, mener jeg det seriøst!! :o)

Bra at du sier man ikke blir overfalt. Men som sagt så er dette SÅ vanlig for dere,at det kanskje fort blir glemt at dette er litt flaut. ;o)

Vel da jeg var på sykehus sist slepte jeg med meg drypp-slangen på do. Det løsnet noe veldig ut over natta. Men jeg likte ikke det fellesrom-opplegget. JEG fikk rede på mye jeg ikke ville vite. Og jeg har ikke taushetsplikt, skjønner?? :o)

Og har dere der travelt, er det kanskje ikke tid for pasienten til selvhjelp.

Unnskyld, at jeg ser spøkelser på høylys dag.

Vet at dere er greie mennesker!!

Og jeg "har" en meget flink og grei Uroterapeut.

Greide jeg å lure noen? Vet ikke om dette med inko. var nevnt i henv. Jeg sa ikke noe!(FEIG??)

Vet bare om det blir en neste gang er det kanskje ikke like enkelt.

Tusen takk for svaret ditt!! Det var veldig fint gjort av deg!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest jobber i helsen

Takk! Joda man bør fortelle, men det jeg frykter mest er å ikke få lov selv da..å ta vare på seg.Selv kan jeg holde det det skjult for andre pasienter.

Vet at det kanskje ikke går å skjule det en evt. neste gang...

Jeg tror nok du får gjøre som du vil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Shira12

Hei.

Jeg jobber ikke i helsevesenet, men har en del erfaring med sykehus, så jeg vil gjerne svare deg allikevel.

Bare ett lite tips: Når du har samtale med en sykepleier ved innleggelse, kan du ikke si at du trenger toalettet ofte (trenger ikke begrunne nøyaktig hvorfor), og om det hadde vært mulig og få den sengen som er nærmest badet?

Så slipper du iallefall og måtte gå forbi de andre sengene.

Og så kan du ha for forhenget, så ser jo ikke de innerste sengene i rommer hva du driver med.

Bare en tanke altså, for og gjøre det beste ut av situasjonen.

Lykke til med sykehusopphold og operasjon :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anet1365380694

På sykehus (og særlig på kirurgiske avdelinger) er det stappfullt av folk med kateter, urinposer, uridomer, bleier, urinflasker osv. osv. Ingen vil være spesielt opptatt av dine eventuelle problemer i så måte. Dersom du ønsker og klarer å stelle deg selv, så kommer du ikke til å bli overfalt av ivrige sykepleiere som ønsker å hjelpe deg.

Jeg er usikker på om jeg skal ta innlegget ditt helt seriøst eller ikke. Dersom det er seriøst, så er det på tide at du får hjelp til å få et mer avslappet forhold til ditt inkontinens problem. Flere sykehus har uroterapeuter som kan alt om disse problemstillingene, og som kan være en god samtalepartner. Flere av firmaene som leverer inkontinensutstyr tilbyr også veiledning og hjelp, enten pr telefon eller ved hjembesøk.

Jeg har nå lest alle innleggene hittil i denne tråden, og jeg må bare si at jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det som trådstarter beskriver. Jeg har vært innlagt to ganger selv i forbindelse med operative inngrep. Mitt store problem er at når jeg får sterke smertestillende (som man ofte får når men er nyoperert), blir jeg ikke bare smertefri, men liksom litt nummen i hele kroppen, og i denne tilstanden tisser jeg på meg i søvne, og kun da. Første gangen jeg ble operert var det såvidt jeg våget å si fra til en pleier, men jeg måtte... Jeg skjønte jo at det ville være mer flaut om jeg ikke sa fra, for urinen ville jo komme uansett. Vel, da jeg våknet etter operasjonen lå jeg på et rom med fire eller fem senger, alle pasientene var nyopererte, og det var skillevegg mellom sengene. Jeg husker av en eller annen grunn best, at jeg var så vanvittig tørst. Etter en liten stund kom en pleier bort, og hun spurte hvordan det stod til osv. Jeg fikk fukte munnen litt, og så sa hun: "Vi får sjekke her litt", og løftet av dynen. Der konstaterte hun at jeg måtte ha tørr bleie, hun tok med den våte og kastet den utenfor mitt synsfelt, men så kom hun tilbake, gikk bort til et skap som er synlig for alle på rommet, og hentet ny bleie til meg. Ved sengen spurte hun om jeg kunne løfte meg litt, slik at hun lettere kunne plassere bleien. Da merket jeg at sengen hadde et plastunderlag, og det raslet noe helt forferdelig når jeg beveget meg. Alle kunne høre dette. Pleieren snakket også med vanlig stemme, så alle som ville kunne lytte til samtalen vår. Dette var mildt sagt flaut. Jeg bare priset meg lykkelig for at ingen av pasientene kunne se ansiktet mitt..! Jeg ble etterhvert flyttet til et annet rom, også her var det ca fem senger. Her var det pasienter som var oppe og gikk, og en pasient var faktisk klar for helgepermisjon. Vel, jeg ble plassert her inne, og fikk spørsmål om jeg ville ha en skillevegg. (Husk at all samtale går i vanlig stemmeleie). Selvsagt ville jeg det. Denne ble så satt opp. Den nye pleieren spurte om jeg ville ordne meg selv, eller om hun skulle gjøre det. Jeg ble litt perpleks over at hun spurte på denne måten, men innså at de øvrige pasientene nok ikke skjønte hva hun snakket om, men likevel... Jeg sa at jeg nok kunne klare det selv, for jeg så for meg det som skjedde på oppvåkningen, nemlig at pleieren bretter ut bleien mens hun går over gulvet, i alles påsyn. "OK", sier hun da, "straks tilbake". Da hun kom tilbake hadde hun med seg en liten bunke bleier, og et par truser. "Jeg bare legger dem her", sier hun, og legger bleiene i hyllen på nattbordet mitt. Jeg ristet bare forferdet på hodet, og pekte på skapet. Hun gav meg bare et litt oppgitt blikk (følte jeg), men la så utstyret ute av synet for de som måtte passere. De fleste hadde nok likevel sett hva hun hadde i hendene da hun kom inn. Sengen min var plassert innerst, slik at færrest mulig skulle gå forbi meg, og det var fint, sånn sett. Men da jeg våknet med våt bleie, og vått laken, da var det ikke så kjekt. Jeg dro på meg den utdelte nattskjorten/kjolen, og lirket meg ut av sengen så stille jeg klarte (plastunderlag). Jeg gikk så på toalettet og tok av den våte bleien (jeg følte at den raslet slik at hele sykehuset ville våkne, men det var nok sikkert bare angst :o) ), for det var på toalettet søppelbøtta for brukte bleier var plassert, og annen mulighet er det vel innlysende nok ikke. Da jeg var ferdig sto jeg der, med våt seng og naken under kjolen. Jeg ringte på en pleier, og hun skjønte straks problemet. Hun hentet nye laken til sengen, og skiftet på den i en fei. Dette var fint, men de andre pasientene måtte være både døve, blinde og i tillegg ganske dumme, for å ikke skjønne hva som foregikk. Når hun var ferdig, kunne jeg smyge meg til køys, med ny bleie på, men med en ganske flau smak i munnen.

Den andre gangen måtte jeg også fortelle om min tilstand. Det var ikke registrert i noen journal på sykehuset, i alle fall visst ingen på avdelingen om problemet mitt. Opplevelsen denne gangen var ganske lik, men plastuderlaget var nå erstattet av en type vanntett trekk som IKKE rasler. Positivt! På oppvåkningen ble jeg også undersøkt med ultralyd for å sjekke blæretilstanden min. "Selv om du har våt bleie, må vi se at blæren ikke er overfylt". Greit det selvsagt, men hvorfor må pleierne si dette så høyt? Diskresjon..! Jeg fikk ny bleie på samme måte som sist, kun skilleveggen hindret de øvrige innlagte fra å identifisere meg. Denne gangen fikk jeg bo på tomannsrom etterpå, og det var bedre enn et rom med fem - seks senger. Enerom ville vært perfekt, men det går vel ikke? Jeg lå i sengen, og den andre pasienten lå i sin. Leselampen hennes var akkurat slukket, så jeg tror hun kanskje ville hvile litt. Akkurat da går døren opp, og en ny pleier (nattevakten) kommer inn med utsyr til meg. "Her er bleier og truser til deg. Hvor vil du ha det?" Jeg blir helt forferdet, og setter fingeren foran munnen, for å hysje henne, skjønner? Hvorpå hun sier: "Å, sover hun?" Jeg bare nikker, hva annet kunne jeg gjøre..? Jeg fikk ved en annen anledning forklart hva jeg mente, at jeg ikke ville at romvenninnen min skulle vite om min tilstand, men hun sa jeg bare kunne slappe av, for dette var så vanlig at ingen brydde seg. Hva med meg, tenkte jeg. JEG bryr meg jo for svingende! Pleieren sa ingenting direkte, men hintet om at jeg kanskje ikke var den eneste på rommet som brukte bleie. Dette ville jeg ikke vite, jeg ville heller ikke at andre skulle vite om min tilstand. Det er her problemet ligger føler jeg. Mange på sykehusene i dag er FOR vante med pasienter som har dette problemet, og glemmer derfor den enkeltes behov for diskresjon. Mitt råd er at du er tøffere enn meg. Snakk med noen på avdelingen du skal på, si at du forlanger full diskresjon, si at du ikke vil at noen andre skal vite om ditt problem, så er jeg sikker på at de skjønner hva du mener. Jeg burde gjort dette selv, men var nok for feig. Ideelt sett burde det være unødvendig og forklare dette for helsepersonell, men jeg tror dessverre at vi må det.

En ting til: Bleien kan ikke ses, og ikke høres, det sjekket jeg på romvenninnen min sist. Hun gikk til og fra toalettet, til og fra vinduet og ut og inn av rommet, hele tiden med bleie, men jeg kunne adri se eller høre det. Kanskje såvidt et par ganger, men da visste jeg jo om det på forhånd. Betryggende, synes jeg. ;o)

Sykehusbleiene: Hvorfor har ikke sykehusene bleier med tape? Hver natt ble lakenet vått, og annet kunne man ikke vente når man kun får utdelt TENA Comfort, eller hva de heter. Jeg ligger ofte på magen eller på siden, og da fanger disse bindene opp svært lite. Det må da vel være regningssvarende med sikre bleier? I alle fall er det bedre for pasienten om man slipper å få nytt laken hver morgen, i alles påsyn.

Det ble langt dette, men jeg håper det kan være til nytte for såvel pasient som pleier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nå lest alle innleggene hittil i denne tråden, og jeg må bare si at jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det som trådstarter beskriver. Jeg har vært innlagt to ganger selv i forbindelse med operative inngrep. Mitt store problem er at når jeg får sterke smertestillende (som man ofte får når men er nyoperert), blir jeg ikke bare smertefri, men liksom litt nummen i hele kroppen, og i denne tilstanden tisser jeg på meg i søvne, og kun da. Første gangen jeg ble operert var det såvidt jeg våget å si fra til en pleier, men jeg måtte... Jeg skjønte jo at det ville være mer flaut om jeg ikke sa fra, for urinen ville jo komme uansett. Vel, da jeg våknet etter operasjonen lå jeg på et rom med fire eller fem senger, alle pasientene var nyopererte, og det var skillevegg mellom sengene. Jeg husker av en eller annen grunn best, at jeg var så vanvittig tørst. Etter en liten stund kom en pleier bort, og hun spurte hvordan det stod til osv. Jeg fikk fukte munnen litt, og så sa hun: "Vi får sjekke her litt", og løftet av dynen. Der konstaterte hun at jeg måtte ha tørr bleie, hun tok med den våte og kastet den utenfor mitt synsfelt, men så kom hun tilbake, gikk bort til et skap som er synlig for alle på rommet, og hentet ny bleie til meg. Ved sengen spurte hun om jeg kunne løfte meg litt, slik at hun lettere kunne plassere bleien. Da merket jeg at sengen hadde et plastunderlag, og det raslet noe helt forferdelig når jeg beveget meg. Alle kunne høre dette. Pleieren snakket også med vanlig stemme, så alle som ville kunne lytte til samtalen vår. Dette var mildt sagt flaut. Jeg bare priset meg lykkelig for at ingen av pasientene kunne se ansiktet mitt..! Jeg ble etterhvert flyttet til et annet rom, også her var det ca fem senger. Her var det pasienter som var oppe og gikk, og en pasient var faktisk klar for helgepermisjon. Vel, jeg ble plassert her inne, og fikk spørsmål om jeg ville ha en skillevegg. (Husk at all samtale går i vanlig stemmeleie). Selvsagt ville jeg det. Denne ble så satt opp. Den nye pleieren spurte om jeg ville ordne meg selv, eller om hun skulle gjøre det. Jeg ble litt perpleks over at hun spurte på denne måten, men innså at de øvrige pasientene nok ikke skjønte hva hun snakket om, men likevel... Jeg sa at jeg nok kunne klare det selv, for jeg så for meg det som skjedde på oppvåkningen, nemlig at pleieren bretter ut bleien mens hun går over gulvet, i alles påsyn. "OK", sier hun da, "straks tilbake". Da hun kom tilbake hadde hun med seg en liten bunke bleier, og et par truser. "Jeg bare legger dem her", sier hun, og legger bleiene i hyllen på nattbordet mitt. Jeg ristet bare forferdet på hodet, og pekte på skapet. Hun gav meg bare et litt oppgitt blikk (følte jeg), men la så utstyret ute av synet for de som måtte passere. De fleste hadde nok likevel sett hva hun hadde i hendene da hun kom inn. Sengen min var plassert innerst, slik at færrest mulig skulle gå forbi meg, og det var fint, sånn sett. Men da jeg våknet med våt bleie, og vått laken, da var det ikke så kjekt. Jeg dro på meg den utdelte nattskjorten/kjolen, og lirket meg ut av sengen så stille jeg klarte (plastunderlag). Jeg gikk så på toalettet og tok av den våte bleien (jeg følte at den raslet slik at hele sykehuset ville våkne, men det var nok sikkert bare angst :o) ), for det var på toalettet søppelbøtta for brukte bleier var plassert, og annen mulighet er det vel innlysende nok ikke. Da jeg var ferdig sto jeg der, med våt seng og naken under kjolen. Jeg ringte på en pleier, og hun skjønte straks problemet. Hun hentet nye laken til sengen, og skiftet på den i en fei. Dette var fint, men de andre pasientene måtte være både døve, blinde og i tillegg ganske dumme, for å ikke skjønne hva som foregikk. Når hun var ferdig, kunne jeg smyge meg til køys, med ny bleie på, men med en ganske flau smak i munnen.

Den andre gangen måtte jeg også fortelle om min tilstand. Det var ikke registrert i noen journal på sykehuset, i alle fall visst ingen på avdelingen om problemet mitt. Opplevelsen denne gangen var ganske lik, men plastuderlaget var nå erstattet av en type vanntett trekk som IKKE rasler. Positivt! På oppvåkningen ble jeg også undersøkt med ultralyd for å sjekke blæretilstanden min. "Selv om du har våt bleie, må vi se at blæren ikke er overfylt". Greit det selvsagt, men hvorfor må pleierne si dette så høyt? Diskresjon..! Jeg fikk ny bleie på samme måte som sist, kun skilleveggen hindret de øvrige innlagte fra å identifisere meg. Denne gangen fikk jeg bo på tomannsrom etterpå, og det var bedre enn et rom med fem - seks senger. Enerom ville vært perfekt, men det går vel ikke? Jeg lå i sengen, og den andre pasienten lå i sin. Leselampen hennes var akkurat slukket, så jeg tror hun kanskje ville hvile litt. Akkurat da går døren opp, og en ny pleier (nattevakten) kommer inn med utsyr til meg. "Her er bleier og truser til deg. Hvor vil du ha det?" Jeg blir helt forferdet, og setter fingeren foran munnen, for å hysje henne, skjønner? Hvorpå hun sier: "Å, sover hun?" Jeg bare nikker, hva annet kunne jeg gjøre..? Jeg fikk ved en annen anledning forklart hva jeg mente, at jeg ikke ville at romvenninnen min skulle vite om min tilstand, men hun sa jeg bare kunne slappe av, for dette var så vanlig at ingen brydde seg. Hva med meg, tenkte jeg. JEG bryr meg jo for svingende! Pleieren sa ingenting direkte, men hintet om at jeg kanskje ikke var den eneste på rommet som brukte bleie. Dette ville jeg ikke vite, jeg ville heller ikke at andre skulle vite om min tilstand. Det er her problemet ligger føler jeg. Mange på sykehusene i dag er FOR vante med pasienter som har dette problemet, og glemmer derfor den enkeltes behov for diskresjon. Mitt råd er at du er tøffere enn meg. Snakk med noen på avdelingen du skal på, si at du forlanger full diskresjon, si at du ikke vil at noen andre skal vite om ditt problem, så er jeg sikker på at de skjønner hva du mener. Jeg burde gjort dette selv, men var nok for feig. Ideelt sett burde det være unødvendig og forklare dette for helsepersonell, men jeg tror dessverre at vi må det.

En ting til: Bleien kan ikke ses, og ikke høres, det sjekket jeg på romvenninnen min sist. Hun gikk til og fra toalettet, til og fra vinduet og ut og inn av rommet, hele tiden med bleie, men jeg kunne adri se eller høre det. Kanskje såvidt et par ganger, men da visste jeg jo om det på forhånd. Betryggende, synes jeg. ;o)

Sykehusbleiene: Hvorfor har ikke sykehusene bleier med tape? Hver natt ble lakenet vått, og annet kunne man ikke vente når man kun får utdelt TENA Comfort, eller hva de heter. Jeg ligger ofte på magen eller på siden, og da fanger disse bindene opp svært lite. Det må da vel være regningssvarende med sikre bleier? I alle fall er det bedre for pasienten om man slipper å få nytt laken hver morgen, i alles påsyn.

Det ble langt dette, men jeg håper det kan være til nytte for såvel pasient som pleier.

Jeg mener ikke å være ufølsom, men tenker at hovedproblemet her er et altfor stort fokus på noe som faktisk er et svært vanlig problem for mennesker som ligger på sykehus. Det kan selvfølgelig være pinlig dersom man selv er svært flau i situasjonen, men det er andre forhold i helsevesenet som opprører meg i mye større grad enn dette .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anet1365380694

Jeg mener ikke å være ufølsom, men tenker at hovedproblemet her er et altfor stort fokus på noe som faktisk er et svært vanlig problem for mennesker som ligger på sykehus. Det kan selvfølgelig være pinlig dersom man selv er svært flau i situasjonen, men det er andre forhold i helsevesenet som opprører meg i mye større grad enn dette .

Hei "frosken"!

Jeg mente ikke å antyde at du var ufølsom. Jeg ville bare belyse problet maksimalt. Jeg ser at du på ny bagatelliserer dette problemet, men nettopp dette er hva vi opplever på sykehusene, at vårt problem bagatelliseres. Det er det ingen som har rett til! Så lenge det er krig i verden, vil det alltid finnes noe som er verre enn det vi snakker om her, men det er for såvidt ikke relevant. Man kan ikke "hoppe over" et problem, bare fordi det finnes noen saker som er større.

Dette siste utsagnet ditt er med på å bekrefte min følelse fra sykehuset, nemlig at mange pleiere overhodet ikke forstår viktigheten av dette med diskresjon. Taushetsplikt, det forstår alle. Hva om en pasient forteller at hun er inkontinent, har du som pleier da rett til å la denne fortrolige informasjonen slippe ut? Tviler på det... Derfor må denne pasienten hjelpes på alle vis, slik at ikke hennes medpasienter finner ut av hennes intime problem. For det er nettop det det er, intimt. Det å være inkontinent er noe helt annet enn å ha brukket en fot.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei "frosken"!

Jeg mente ikke å antyde at du var ufølsom. Jeg ville bare belyse problet maksimalt. Jeg ser at du på ny bagatelliserer dette problemet, men nettopp dette er hva vi opplever på sykehusene, at vårt problem bagatelliseres. Det er det ingen som har rett til! Så lenge det er krig i verden, vil det alltid finnes noe som er verre enn det vi snakker om her, men det er for såvidt ikke relevant. Man kan ikke "hoppe over" et problem, bare fordi det finnes noen saker som er større.

Dette siste utsagnet ditt er med på å bekrefte min følelse fra sykehuset, nemlig at mange pleiere overhodet ikke forstår viktigheten av dette med diskresjon. Taushetsplikt, det forstår alle. Hva om en pasient forteller at hun er inkontinent, har du som pleier da rett til å la denne fortrolige informasjonen slippe ut? Tviler på det... Derfor må denne pasienten hjelpes på alle vis, slik at ikke hennes medpasienter finner ut av hennes intime problem. For det er nettop det det er, intimt. Det å være inkontinent er noe helt annet enn å ha brukket en fot.

Hei :-)

Mine erfaringer på dette området er ikke yrkesmessige, men som pårørende gjennom flere år til en alvorlig syk ektefelle. Og gjennom dette har jeg også nært kjennskap til alle de vanskelige følelser inkontinens medfører - men mener allikevel at ulike problemer må settes litt i perspektiv.

I den ideelle verden ville enhver pasient ha enerom med eget bad, tilstrekkelig personell ville alltid være på vakt etc. etc. Siden dette er fjernt fra virkeligheten ved de fleste norske sykehus, må man fokusere på det som er viktigst.Dette betyr ikke at jeg mener at helsepersonell ikke skal bestrebe seg på å vise diskresjon og ha innsikt i de vanskelige følelser som inkontinens medfører, kun at pasienter som sliter med disse problemene også trenger å jobbe med å "avdramatisere" problemene noe:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror nok du får gjøre som du vil.

Skjønner ikke egentlig at dette er noe problem i det hele tatt .Har hatt inkontinens i hele mitt liv ,vært på sykehus mange ganger , der er det selvfølgelig bare å si ifra at sånn er det , når du ankommer sykehuset .Å tisse seg ut er ingen sykdom , det er en tillstand som noen plages med hele livet, slik som jeg .Siste gang jeg lå på s- huset lå jeg på 4 manns rom , sykepleierne kom og spurte om jeg trengte hjelp til skifting . Til å begynne med kunne jeg ikke ut av senga så da skiftet de på meg uten at jeg tenkte på at det lå noen bak forhenget, eneste problemet er at s- husene har bare små bleier , og jeg bruker plastbukser utenpå så det har jeg med selv pluss store nattbleier og ekstra innlegg .Dette ordner seg bestandig, tror ikke det intresserer dem ved siden av deg hva du har nedi buksa ,bruker dette 24 timer i døgnet. Så opp med hodet dette er ikke noe å skamme seg over eller være nervøs for. ikke bry deg om de andre på rommet .Opp med humøret det går så bra så ...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest jobber i helsen

Skjønner ikke egentlig at dette er noe problem i det hele tatt .Har hatt inkontinens i hele mitt liv ,vært på sykehus mange ganger , der er det selvfølgelig bare å si ifra at sånn er det , når du ankommer sykehuset .Å tisse seg ut er ingen sykdom , det er en tillstand som noen plages med hele livet, slik som jeg .Siste gang jeg lå på s- huset lå jeg på 4 manns rom , sykepleierne kom og spurte om jeg trengte hjelp til skifting . Til å begynne med kunne jeg ikke ut av senga så da skiftet de på meg uten at jeg tenkte på at det lå noen bak forhenget, eneste problemet er at s- husene har bare små bleier , og jeg bruker plastbukser utenpå så det har jeg med selv pluss store nattbleier og ekstra innlegg .Dette ordner seg bestandig, tror ikke det intresserer dem ved siden av deg hva du har nedi buksa ,bruker dette 24 timer i døgnet. Så opp med hodet dette er ikke noe å skamme seg over eller være nervøs for. ikke bry deg om de andre på rommet .Opp med humøret det går så bra så ...

Svaret skulle nok ikke til meg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først og fremst så vil jeg si at jeg ikke er sykepleier. Men jeg har jobbet i helseveset som ufaglært i noen år.

jeg støtter meg bak de fleste andre her. Fortell det til kontaktsykepleier og si at du ønsker at h*n skal være diskre.

Jeg synes også du kan spørre om det er mulig å få en seng nærme toalettet. Nå er det sikkert mange pasienter som kanskje ønsker det, så det kan bli vanskelig å få oppfylt men fortell om ønskene dine, så kanskje dere kan finne en løsning som er til å leve med

Selv om inkontinens er et vanlig problem blant de som er på sykehus så er det ikke alle som føler seg like konfortabel med at alle vet det. Og det må man akseptere

Har selv vært innlagt på gastrokirurgisk sengepost en rekke ganger, og det er flere ting der som jeg ikke klarer å venne meg til, selv om det er naturlig for de som jobber der. feks har jeg møtt flere mennesker med stomi som synes det er utrolig flaut å ha det, og blir kjempeflaue bare det kommer lyder eller om de skulle få lekkasje. Selv når de er på et sykehus. andre blir også flaue når de får høye prompelyder etter operasjoner.Eller må ligge med bleier etter en opersjon.Dette må man som sykepleier akseptere (synes jeg da) selv om det er noe som virker naturlig for en selv. Det har noe med respekt for individetå gjøre at man prøver så langt det er å gi dem full diskresjon

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 måneder senere...

Jeg har nå lest alle innleggene hittil i denne tråden, og jeg må bare si at jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det som trådstarter beskriver. Jeg har vært innlagt to ganger selv i forbindelse med operative inngrep. Mitt store problem er at når jeg får sterke smertestillende (som man ofte får når men er nyoperert), blir jeg ikke bare smertefri, men liksom litt nummen i hele kroppen, og i denne tilstanden tisser jeg på meg i søvne, og kun da. Første gangen jeg ble operert var det såvidt jeg våget å si fra til en pleier, men jeg måtte... Jeg skjønte jo at det ville være mer flaut om jeg ikke sa fra, for urinen ville jo komme uansett. Vel, da jeg våknet etter operasjonen lå jeg på et rom med fire eller fem senger, alle pasientene var nyopererte, og det var skillevegg mellom sengene. Jeg husker av en eller annen grunn best, at jeg var så vanvittig tørst. Etter en liten stund kom en pleier bort, og hun spurte hvordan det stod til osv. Jeg fikk fukte munnen litt, og så sa hun: "Vi får sjekke her litt", og løftet av dynen. Der konstaterte hun at jeg måtte ha tørr bleie, hun tok med den våte og kastet den utenfor mitt synsfelt, men så kom hun tilbake, gikk bort til et skap som er synlig for alle på rommet, og hentet ny bleie til meg. Ved sengen spurte hun om jeg kunne løfte meg litt, slik at hun lettere kunne plassere bleien. Da merket jeg at sengen hadde et plastunderlag, og det raslet noe helt forferdelig når jeg beveget meg. Alle kunne høre dette. Pleieren snakket også med vanlig stemme, så alle som ville kunne lytte til samtalen vår. Dette var mildt sagt flaut. Jeg bare priset meg lykkelig for at ingen av pasientene kunne se ansiktet mitt..! Jeg ble etterhvert flyttet til et annet rom, også her var det ca fem senger. Her var det pasienter som var oppe og gikk, og en pasient var faktisk klar for helgepermisjon. Vel, jeg ble plassert her inne, og fikk spørsmål om jeg ville ha en skillevegg. (Husk at all samtale går i vanlig stemmeleie). Selvsagt ville jeg det. Denne ble så satt opp. Den nye pleieren spurte om jeg ville ordne meg selv, eller om hun skulle gjøre det. Jeg ble litt perpleks over at hun spurte på denne måten, men innså at de øvrige pasientene nok ikke skjønte hva hun snakket om, men likevel... Jeg sa at jeg nok kunne klare det selv, for jeg så for meg det som skjedde på oppvåkningen, nemlig at pleieren bretter ut bleien mens hun går over gulvet, i alles påsyn. "OK", sier hun da, "straks tilbake". Da hun kom tilbake hadde hun med seg en liten bunke bleier, og et par truser. "Jeg bare legger dem her", sier hun, og legger bleiene i hyllen på nattbordet mitt. Jeg ristet bare forferdet på hodet, og pekte på skapet. Hun gav meg bare et litt oppgitt blikk (følte jeg), men la så utstyret ute av synet for de som måtte passere. De fleste hadde nok likevel sett hva hun hadde i hendene da hun kom inn. Sengen min var plassert innerst, slik at færrest mulig skulle gå forbi meg, og det var fint, sånn sett. Men da jeg våknet med våt bleie, og vått laken, da var det ikke så kjekt. Jeg dro på meg den utdelte nattskjorten/kjolen, og lirket meg ut av sengen så stille jeg klarte (plastunderlag). Jeg gikk så på toalettet og tok av den våte bleien (jeg følte at den raslet slik at hele sykehuset ville våkne, men det var nok sikkert bare angst :o) ), for det var på toalettet søppelbøtta for brukte bleier var plassert, og annen mulighet er det vel innlysende nok ikke. Da jeg var ferdig sto jeg der, med våt seng og naken under kjolen. Jeg ringte på en pleier, og hun skjønte straks problemet. Hun hentet nye laken til sengen, og skiftet på den i en fei. Dette var fint, men de andre pasientene måtte være både døve, blinde og i tillegg ganske dumme, for å ikke skjønne hva som foregikk. Når hun var ferdig, kunne jeg smyge meg til køys, med ny bleie på, men med en ganske flau smak i munnen.

Den andre gangen måtte jeg også fortelle om min tilstand. Det var ikke registrert i noen journal på sykehuset, i alle fall visst ingen på avdelingen om problemet mitt. Opplevelsen denne gangen var ganske lik, men plastuderlaget var nå erstattet av en type vanntett trekk som IKKE rasler. Positivt! På oppvåkningen ble jeg også undersøkt med ultralyd for å sjekke blæretilstanden min. "Selv om du har våt bleie, må vi se at blæren ikke er overfylt". Greit det selvsagt, men hvorfor må pleierne si dette så høyt? Diskresjon..! Jeg fikk ny bleie på samme måte som sist, kun skilleveggen hindret de øvrige innlagte fra å identifisere meg. Denne gangen fikk jeg bo på tomannsrom etterpå, og det var bedre enn et rom med fem - seks senger. Enerom ville vært perfekt, men det går vel ikke? Jeg lå i sengen, og den andre pasienten lå i sin. Leselampen hennes var akkurat slukket, så jeg tror hun kanskje ville hvile litt. Akkurat da går døren opp, og en ny pleier (nattevakten) kommer inn med utsyr til meg. "Her er bleier og truser til deg. Hvor vil du ha det?" Jeg blir helt forferdet, og setter fingeren foran munnen, for å hysje henne, skjønner? Hvorpå hun sier: "Å, sover hun?" Jeg bare nikker, hva annet kunne jeg gjøre..? Jeg fikk ved en annen anledning forklart hva jeg mente, at jeg ikke ville at romvenninnen min skulle vite om min tilstand, men hun sa jeg bare kunne slappe av, for dette var så vanlig at ingen brydde seg. Hva med meg, tenkte jeg. JEG bryr meg jo for svingende! Pleieren sa ingenting direkte, men hintet om at jeg kanskje ikke var den eneste på rommet som brukte bleie. Dette ville jeg ikke vite, jeg ville heller ikke at andre skulle vite om min tilstand. Det er her problemet ligger føler jeg. Mange på sykehusene i dag er FOR vante med pasienter som har dette problemet, og glemmer derfor den enkeltes behov for diskresjon. Mitt råd er at du er tøffere enn meg. Snakk med noen på avdelingen du skal på, si at du forlanger full diskresjon, si at du ikke vil at noen andre skal vite om ditt problem, så er jeg sikker på at de skjønner hva du mener. Jeg burde gjort dette selv, men var nok for feig. Ideelt sett burde det være unødvendig og forklare dette for helsepersonell, men jeg tror dessverre at vi må det.

En ting til: Bleien kan ikke ses, og ikke høres, det sjekket jeg på romvenninnen min sist. Hun gikk til og fra toalettet, til og fra vinduet og ut og inn av rommet, hele tiden med bleie, men jeg kunne adri se eller høre det. Kanskje såvidt et par ganger, men da visste jeg jo om det på forhånd. Betryggende, synes jeg. ;o)

Sykehusbleiene: Hvorfor har ikke sykehusene bleier med tape? Hver natt ble lakenet vått, og annet kunne man ikke vente når man kun får utdelt TENA Comfort, eller hva de heter. Jeg ligger ofte på magen eller på siden, og da fanger disse bindene opp svært lite. Det må da vel være regningssvarende med sikre bleier? I alle fall er det bedre for pasienten om man slipper å få nytt laken hver morgen, i alles påsyn.

Det ble langt dette, men jeg håper det kan være til nytte for såvel pasient som pleier.

Hei! jeg kom tilfeldigvis inn på dette innlegget ditt nå i kveld. Har lært masse av deg! Skjønner behovet ditt for diskresjon.

Jeg hadde planlagt keisersnitt for to år siden, og har vel egnelti aldri hatt noe ubehag i forhold til unedrlivsundersøkelser eller sånne ting. MEN da jeg ble kjørt til operasjonssalen fra det venterommet, så hadde jeg bare skjorta på meg (ikke truse), og da synes jeg sykepleirne tok lite hensyn til å dekke meg til. De løftet meg over fra en seng til en annen, uten dyne, og med skjorta krøpet godt oppover mot livet... Følte meg så naken! Og da jeg skulle sette spinal, måtte jeg jo sitte foroverbøyd, med skjorta brettet godt opp på ryggen, og med bare en knapp over puppene og naken nede. Følte meg virkelig på utstilling :-(

Så det som er en hverdagslig sak for leger og sykepleiere er jo ikke det for oss pasienter som gjør dette en gang eller to i løpet av livet!

Håper du opplever bedre diskresjon hvis du skal på sykehus en annen gang!

Kom på en annen ting: Jeg har vært med på å arrangere turer med jobb der vi har hatt dobbeltrom. Det må jo være ubehagelig for folk med inkontonens! Har ikke tenkt på det før...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...