Uro

[Blenda1365380899]

Uroen er min verste fiende.

Skårderud har skrevet en hel stor tykk bok om uro. Den har jeg ikke orket å lese fordi jeg ikke orker å lese om min verste fiende.

Men hva er egetlig uro? Rent psykisk vet jeg veldig godt hvordan uroen arter seg.

Nå tar jeg den ved roten og skriver her.

Jeg er så redd for psykologen min. Ikke redd henne, men akkurat nå er jeg redd for ikke å klare meg uten henne. Hun vil at jeg skal møte verden og takle verden alene.

Jeg har vært hos henne i snart fem år. Nå har jeg ingen avtaler med henne før jeg ringer. Hun slipper meg ikke bums alene heller.

Hvis jeg ringte en av de nærmeste dagene ville hun vise at det ikke var greit. Hun vil at det skal gå mer tid imellom.

Jeg må takle uroen alene. Er ikke det skummelt i seg selv?

Angst og uro er vel noe av det samme? Eller pr. definisjon forskjellige?

[Gjest pekka]

angst er det som kommer etter redselen. angst har somregel et ubehag/smerte som blir så kraftig, og ikke til å stanse. kroppen tar over "maskineriet" Det varer fra minutter til timer.

Du klarer dette! stå på. lykke til

[thinkerbell]

For det første bør du absolutt lese boken, den er god og for deg som går igjennom akkurat dette vil du mest sannsynlig finne den svært nyttig. Du skal bekjempe denne uroen og da må du samle kunnskap om fienden din.

Punkt 2. Det er -normalt- å føle seg som en nyklekket kylling når terapien er i ferd med å avsluttes. Du kan fortsatt bruke din behandler (så gjør det!), grip tak i hverdagen og alt den har å tilby. Ta små skritt om gangen og skulle det gå fatalt tar du kontakt med din behandler igjen.

masse lykke til!

[Blenda1365380899]

angst er det som kommer etter redselen. angst har somregel et ubehag/smerte som blir så kraftig, og ikke til å stanse. kroppen tar over "maskineriet" Det varer fra minutter til timer.

Du klarer dette! stå på. lykke til

Takk for svar. Det var deilig å få oppbakking og tilbakemelding.

Det er ikke så mange som vet om det jeg sliter med. Jeg har de senere årene gått til psykologen og slitt uten å fortelle om det til mine nærmeste. Jeg har slitt for lenge, på en måte.

Nettverket kan bli slitt ut av for mye fokus på en persons psyke. Jeg regner ikke med støtte fra noen. Dette er min kamp.

Hele livet har jeg gått for å være flink, sterk og sporty. Jeg har klart det jeg vil klare.

Inntil det smalt og jeg ikke orket mer.

Denne egenskapen har jeg fortsatt. Jeg er aktiv de lux. Men jeg må kjenne på uroen innimellom. Det tror jeg også kan være sundt.

Kanskje jeg en dag leser Uro. Men jeg har ikke ro til å lese en så tykk bok egentlig. Vi får se.

Jeg tenker i hvert fall positivt. Det har jeg lært )

Ha det godt thinkerbell og pekka.