Har ingen andre å si det til, så sier det her

[Gjest jeg undertegner ikke]

Leiligheta er rotete og ekkel, og jeg klarer ikke gjøre noe med det. Jeg blir straffet av mine venner, og foreldrene mine sier bare at jeg skal ta meg sammen.

Jeg har ikke råd til mat og røyker mye, for røyken er det eneste jeg har. Jeg har aldri hatt en fast jobb. Har alltid hatt en psykisk lidelse og gikk til psykolog, men så fikk jeg et forhold til psykologen. Det endte. Jeg er langtidsledig og har sendt inn hundrevis av søknader, uten napp.

Sliter å leve på foreldrene mine og har forsøkt det meste.

Er ensom og har ikke så mange venner. Jeg har dårlig råd og kan ikke være med på aktiviteter.

Jeg tør ikke jobbe med det jeg er utdannet til fordi det er et tøft arbeide. Men jeg bør jobbe 100% for å forsvare studielånet.

En butikkjobb kan ikke forsvare noe lån. Vet ikke om jeg er frisk nok til å jobb, er redd

klarer meg ikke på trygda. Har ikke selvtillit.

Forholdet jeg hadde er en stor sorg for meg, jeg følte meg kastet ut i intet fra jeg var liten, ut tilhørlighet. jeg fant tilhørligheten med han. Så endte det etter langt om lenge. Og jeg ble kastat ut igjen, men denne gangen i sterke stormkast.

Går i terpai, men får ikke berabeidet det der. Venter på psykolog igjen, men det tar 1 år.

Jeg vil ikke innlegges, for hva er vitsen når jeg ikke kan fortelle noe der.

Jeg har ikke venner å støtte meg på, de har tatt avstand fra meg.

Dette var et syteinnlegg fra meg. Beklager for det.

Mange rare tanker nå. Jeg er så sliten. Vil så gjerne ha et arbeid. Er så trøtt og sliten etter årevis med dårlig råd og nederlag med jobbsøking. Har også opplevd mobbing på arbeidsplassen.

Jeg vil ut i arbeidslivet og skaffe meg positive erfaringer. Jeg går i arbeidspraksis i aetat nå. Men jeg klarer ikke ha dårlig råd lenger, leve på foreldrene mine, det er et mareritt.

[thinkerbell]

hvorfor føler du ikke at du kan ta dette opp i den nåværende terapien. Jeg kan forstå det dersom du bor på et relativt lite sted og det hersker en slags "ikke mobb kameraten min" mentalitet blandt stedets terapeuter, men ville det ikke da vært bedre for deg å komme deg vekk. Hva med nabobyen og en uavhengig behandler?

Du har det rimelig grusomt og for meg virker det som om du sitter mutter alene opp i alt dette. Du kan ikke gå å vente i et år for å bli tildelt en behandler, du trenger hjelp nå. At du ikke ønsker innleggelse ser jeg forsåvidt på som positivt, men hva med en langtidsavdeling. et sted hvor du sakte men sikkert kan få hjelp til å få orden på livet ditt og få god oppfølging.

Økonomi er alltid vanskelig. Hva med sosialkontoret, der kan du ,for en periode, få stønad til livsopphold.

Jeg forstår at du har det helt ufattelig grusomt. Jeg håper du på en eller annen måte kommer deg igjennom dette. Det vil sannsynligvis ta lang tid, men du må forsøke å holde ut.

...

er du den jeg tror du er.

[frosken]

hvorfor føler du ikke at du kan ta dette opp i den nåværende terapien. Jeg kan forstå det dersom du bor på et relativt lite sted og det hersker en slags "ikke mobb kameraten min" mentalitet blandt stedets terapeuter, men ville det ikke da vært bedre for deg å komme deg vekk. Hva med nabobyen og en uavhengig behandler?

Du har det rimelig grusomt og for meg virker det som om du sitter mutter alene opp i alt dette. Du kan ikke gå å vente i et år for å bli tildelt en behandler, du trenger hjelp nå. At du ikke ønsker innleggelse ser jeg forsåvidt på som positivt, men hva med en langtidsavdeling. et sted hvor du sakte men sikkert kan få hjelp til å få orden på livet ditt og få god oppfølging.

Økonomi er alltid vanskelig. Hva med sosialkontoret, der kan du ,for en periode, få stønad til livsopphold.

Jeg forstår at du har det helt ufattelig grusomt. Jeg håper du på en eller annen måte kommer deg igjennom dette. Det vil sannsynligvis ta lang tid, men du må forsøke å holde ut.

...

er du den jeg tror du er.

Enig med bellas sine synspunkter.

(Jeg lurer også på om du er den jeg tror du er, men håper uansett at du finner en vei ut av denne hengemyra.)

Prøv å ta vare på deg selv.

[frosken]

Enig med bellas sine synspunkter.

(Jeg lurer også på om du er den jeg tror du er, men håper uansett at du finner en vei ut av denne hengemyra.)

Prøv å ta vare på deg selv.

Skulle vel vært postet under hovedinnlegget.

[Gjest jeg underskriver ikke]

hvorfor føler du ikke at du kan ta dette opp i den nåværende terapien. Jeg kan forstå det dersom du bor på et relativt lite sted og det hersker en slags "ikke mobb kameraten min" mentalitet blandt stedets terapeuter, men ville det ikke da vært bedre for deg å komme deg vekk. Hva med nabobyen og en uavhengig behandler?

Du har det rimelig grusomt og for meg virker det som om du sitter mutter alene opp i alt dette. Du kan ikke gå å vente i et år for å bli tildelt en behandler, du trenger hjelp nå. At du ikke ønsker innleggelse ser jeg forsåvidt på som positivt, men hva med en langtidsavdeling. et sted hvor du sakte men sikkert kan få hjelp til å få orden på livet ditt og få god oppfølging.

Økonomi er alltid vanskelig. Hva med sosialkontoret, der kan du ,for en periode, få stønad til livsopphold.

Jeg forstår at du har det helt ufattelig grusomt. Jeg håper du på en eller annen måte kommer deg igjennom dette. Det vil sannsynligvis ta lang tid, men du må forsøke å holde ut.

...

er du den jeg tror du er.

*klemme godt*

Går til psykiatrisk sykepleier, men jeg merker på meg selv at det ikke er nok. Hun har ikke hjulpet meg videre til psykolog. Jeg har snakket om det som hendte med henne, men jeg føler meg fremdeles ødelagt innvendig, og det dukker opp hele tiden. Vi har snakket om det lenge, og kan ikke se at det går fremover/ hjelper noe særlig.

Det er NÅ jeg trenger å få bearbeidet ting før jeg blir mer ødelagt av situasjonen jeg er oppe i. Fordi jeg ikke kommer meg videre. Det holder ikke at jeg må vente 1 år for å komme til psykolog. Det er andre gangen jeg venter på psykolog. Første gange fikk jeg avslag etter å ha ventet i over 6 måneder.

Jeg er veldig sliten nå etter å først presset meg gjennom seks års utdanning for å skaffe meg selv et greit liv. For så deretter gå på langtidsarbeidsledighet, det nevnnnete, langvarige forholdet og så kurs. Jeg er så lite naiv at jeg vet at kurset ikke fører frem til noe.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne situasjonen og hvor jeg skal begynne. Det er så mange sider. Det er den tærende sorgen, det er dårlig økonomi det er å ikke ha venner og familie som er stabile og støttende, det er sviket. Det store sviket. En jeg var altfor glad i.

En altfor lang historie med forsøk og atter forsøk som ikke førte frem.

Den psykologen som jeg skal vente på i et år har lovt å ikke si dette til noen.

Jeg kan kanskje få en psykolog på polikliniken, men som vi alle vet: Det er et sjansespill å si det til noen.

[Gjest jeg underteger ikke]

Enig med bellas sine synspunkter.

(Jeg lurer også på om du er den jeg tror du er, men håper uansett at du finner en vei ut av denne hengemyra.)

Prøv å ta vare på deg selv.

takk for det. angående langtidsinnleggelse: Det er en stor belastning for mine foreldre. Min mor ble hysterisk da det ble foreslått at jeg skulle legge meg inn bare for en uke. så jeg gjorde ikke det. og hvem skal passe katten min? jeg har en vennine som passet katten min da jeg ble innlagt for to uker.

og jeg kommer til å bli sykeliggjort av de få vennene jeg har. mange av vennene mine forsvant da jeg havnet i krise, da forholdet endte og alt ble svart.

og folk kommer til å lure på hva som er galt med meg. mor sier det. for å ikke snakke om at man blir redd for å reise hjem jeg var redd bare etter to uker på akuttposten.

det er like ille å klare seg ut uansett når man kommer seg hjem. og jeg kan ikke fortelle om forholdet noen plass likevel.

skulle gjerne ha snakket med sykepleieren, men hun er ikke bra nok

[Gjest Calóni]

takk for det. angående langtidsinnleggelse: Det er en stor belastning for mine foreldre. Min mor ble hysterisk da det ble foreslått at jeg skulle legge meg inn bare for en uke. så jeg gjorde ikke det. og hvem skal passe katten min? jeg har en vennine som passet katten min da jeg ble innlagt for to uker.

og jeg kommer til å bli sykeliggjort av de få vennene jeg har. mange av vennene mine forsvant da jeg havnet i krise, da forholdet endte og alt ble svart.

og folk kommer til å lure på hva som er galt med meg. mor sier det. for å ikke snakke om at man blir redd for å reise hjem jeg var redd bare etter to uker på akuttposten.

det er like ille å klare seg ut uansett når man kommer seg hjem. og jeg kan ikke fortelle om forholdet noen plass likevel.

skulle gjerne ha snakket med sykepleieren, men hun er ikke bra nok

Jeg vet jeg ikke svarer på mye av de du skriver om nå, men jeg vil bare si en ting angående langtidsinnleggelse, som jeg tror jeg også har sagt til deg før.

Du må ikke tenke på den gangen du var akuttinnlagt over en kortere periode, og at du ikke var bra da du kom hjem igjen, at du kanskje til og med var enda mer utrygg da.

Målet med en akuttinnleggelse er å verne deg der og da. Målet med en langtidsinnleggelse er å bli i stand til å klare seg selv.

Jeg var langtidsinnlagt (nærmere 3 mnd) i fjor sommer. Underveis i oppholdet grudde jeg meg for når jeg måtte dra hjem, for nå var jeg blitt så vant til å være der. Jeg lurte på hvordan det ville være å bo for seg selv, og ha kontakt med psykolog en eller to ganger i uka, mens jeg var vant til på institusjonen at det kom folk innom rommet mitt mange ganger daglig.

Men så, merket jeg at det gikk bedre. Jeg hadde god effekt av medisinene, og jeg fikk roen på meg der jeg var. Sakte men sikkert ble alt mye bedre, og jeg kjente at nå var jeg "frisk". Jeg fikk være der et par uker etter at jeg først kjente at jeg var ordentlig frisk, og det tror jeg hjalp meg mye.

I samråd med meg ble utskrivelsesdatoen satt. I løpet av de siste to ukene kjente jeg at jeg gledet meg til å komme hjem, og til å bo for meg selv. Jeg dro til og med to dager før jeg skulle, bare fordi at jeg ikke syntes det var noe poeng i at folk passet på meg når jeg klarte meg helt fint på egenhånd!

Med andre ord, jeg var da helt klar for utskrivelse, og har ikke hatt noen tilbakefall siden da (bank i bordet!). Jeg har slitt i en god del år før det, men ikke hatt langtidsinnleggelse før, og det var tydeligvis det som skulle til for meg.

En akuttinnleggelse eller psykologtimer kan hjelpe, men er man helt på bunnen, så trenger man kanskje å komme seg helt bort fra dagliglivet, og føle at ansvaret blir tatt vekk fra dine skuldre en periode, at du bare trenger å konsentrere deg om å være deg selv, og å bli bedre.

Hvis du er den jeg regner med at du er, husk at jeg er tilgjengelig på msn

[Gjest jeg undertegner ikke]

Jeg vet jeg ikke svarer på mye av de du skriver om nå, men jeg vil bare si en ting angående langtidsinnleggelse, som jeg tror jeg også har sagt til deg før.

Du må ikke tenke på den gangen du var akuttinnlagt over en kortere periode, og at du ikke var bra da du kom hjem igjen, at du kanskje til og med var enda mer utrygg da.

Målet med en akuttinnleggelse er å verne deg der og da. Målet med en langtidsinnleggelse er å bli i stand til å klare seg selv.

Jeg var langtidsinnlagt (nærmere 3 mnd) i fjor sommer. Underveis i oppholdet grudde jeg meg for når jeg måtte dra hjem, for nå var jeg blitt så vant til å være der. Jeg lurte på hvordan det ville være å bo for seg selv, og ha kontakt med psykolog en eller to ganger i uka, mens jeg var vant til på institusjonen at det kom folk innom rommet mitt mange ganger daglig.

Men så, merket jeg at det gikk bedre. Jeg hadde god effekt av medisinene, og jeg fikk roen på meg der jeg var. Sakte men sikkert ble alt mye bedre, og jeg kjente at nå var jeg "frisk". Jeg fikk være der et par uker etter at jeg først kjente at jeg var ordentlig frisk, og det tror jeg hjalp meg mye.

I samråd med meg ble utskrivelsesdatoen satt. I løpet av de siste to ukene kjente jeg at jeg gledet meg til å komme hjem, og til å bo for meg selv. Jeg dro til og med to dager før jeg skulle, bare fordi at jeg ikke syntes det var noe poeng i at folk passet på meg når jeg klarte meg helt fint på egenhånd!

Med andre ord, jeg var da helt klar for utskrivelse, og har ikke hatt noen tilbakefall siden da (bank i bordet!). Jeg har slitt i en god del år før det, men ikke hatt langtidsinnleggelse før, og det var tydeligvis det som skulle til for meg.

En akuttinnleggelse eller psykologtimer kan hjelpe, men er man helt på bunnen, så trenger man kanskje å komme seg helt bort fra dagliglivet, og føle at ansvaret blir tatt vekk fra dine skuldre en periode, at du bare trenger å konsentrere deg om å være deg selv, og å bli bedre.

Hvis du er den jeg regner med at du er, husk at jeg er tilgjengelig på msn

Jeg kan ikke oppgi alle grunner for at jeg sliter om jeg skulle langtidsinnlegges. Hva er da vitsen med en innleggelse. Jeg føler at jeg har fagfolk rundt meg som ikke er kompetente. Verken sykepleieren eller legen kan gi meg kvalifiserte råd. De vil legge meg inn på akuttpost igjen. Jeg synes ikke det er sånn man løser et problem. Jeg har ikke tiltro til de.

Dessverre er det slik at piller ikke har god effekt på meg. Jeg tror det eneste som nytter for meg er god samtaleterapi, men som sagt så får jeg ikke det. Og må vente 1 år.

Det blir ramaskrik i familien om jeg legger meg inn, i alle fall for en langtidsinnleggelse. Jeg vil ikke omgås flere psyke folk, de fikk jeg nok av en annen viss plass. Og hva skal jeg si til venner og familie. Jeg kommer til å bli sykeliggjort.

Folk har fordommer.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å ta meg frem i systemet for å få den hjelpen jeg trenger. Sykepleieren har tydeligvis trodd at hun selv var bra nok. Legen har ikke hørt på meg de gangene jeg har sagt til han at han måtte søke meg til psykolog - han har bare påstått at sykepleieren var bra nok.

Men jeg sitter i baret. Jeg kan ikke stole på andre. Fordi en annen dust/terapeut kan komme til å sladre.

Takk for svar. Snakkes på msn.

Klem

[Gjest tenk positivt!!]

Du sier at leiligheta er rotete og ekkel, kan du be noen hjelpe deg rydde?

Røyken er det eneste du har???

Har du arbeidsledighetstrygd etc? sosialen? hvorfor leve på dine foreldre? er mye hjelp enn kan få når enn ikke har jobb. mange i samme situasjon som deg som har nok å leve for!!!.

Har du noen gang tenkt over hvorfor du ikke har mange venner?

hvor kan du evt få nye venner?

.

En butikkjobb kan ikke forsvare lånet? Men kanskje enn butikkjobb er bedre enn ingenting?.

Du vet ikke om du er frisk nok til jobbe, kanskje du må prøve for å bli sikker?

Får du bedre selvtillit ved å sitte hjemme?

jeg tenker at du bare seg alt du ikke får til og ikke kan her. Skriv ned alt du kan!!

Ta tak i livet ditt og ikke sett deg i offer rollen!!

.

.

[thinkerbell]

*klemme godt*

Går til psykiatrisk sykepleier, men jeg merker på meg selv at det ikke er nok. Hun har ikke hjulpet meg videre til psykolog. Jeg har snakket om det som hendte med henne, men jeg føler meg fremdeles ødelagt innvendig, og det dukker opp hele tiden. Vi har snakket om det lenge, og kan ikke se at det går fremover/ hjelper noe særlig.

Det er NÅ jeg trenger å få bearbeidet ting før jeg blir mer ødelagt av situasjonen jeg er oppe i. Fordi jeg ikke kommer meg videre. Det holder ikke at jeg må vente 1 år for å komme til psykolog. Det er andre gangen jeg venter på psykolog. Første gange fikk jeg avslag etter å ha ventet i over 6 måneder.

Jeg er veldig sliten nå etter å først presset meg gjennom seks års utdanning for å skaffe meg selv et greit liv. For så deretter gå på langtidsarbeidsledighet, det nevnnnete, langvarige forholdet og så kurs. Jeg er så lite naiv at jeg vet at kurset ikke fører frem til noe.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne situasjonen og hvor jeg skal begynne. Det er så mange sider. Det er den tærende sorgen, det er dårlig økonomi det er å ikke ha venner og familie som er stabile og støttende, det er sviket. Det store sviket. En jeg var altfor glad i.

En altfor lang historie med forsøk og atter forsøk som ikke førte frem.

Den psykologen som jeg skal vente på i et år har lovt å ikke si dette til noen.

Jeg kan kanskje få en psykolog på polikliniken, men som vi alle vet: Det er et sjansespill å si det til noen.

Først av alt. Du må huske at dette kan skje alle, du har ikke gjort noe galt. Det er normalt at en klient får følelser for sin behandler, det er tross alt snakk om dype betroelser og man åpner jo sitt innerste for denne personen.

Hvorfor betyr det så mye for deg hva "alle andre" mener ang innleggelser?

Skal du la dine foreldre og venner bestemme hva som er best for deg? Er det ikke bedre at du selv tar den avgjørelsen?

Og dersom du ikke opplever, på noen som helst slags måte, at du når frem til din primærlege -ja, da bytter du.

Og hvorfor i himmelens navn fikk du avslag på søknad om behandling? Var det i poliklinikken?

Noe må gjøres, du ser det ikke sant? Du kan ikke ha det slik.

[Gjest jeg undertegner ikke]

Du sier at leiligheta er rotete og ekkel, kan du be noen hjelpe deg rydde?

Røyken er det eneste du har???

Har du arbeidsledighetstrygd etc? sosialen? hvorfor leve på dine foreldre? er mye hjelp enn kan få når enn ikke har jobb. mange i samme situasjon som deg som har nok å leve for!!!.

Har du noen gang tenkt over hvorfor du ikke har mange venner?

hvor kan du evt få nye venner?

.

En butikkjobb kan ikke forsvare lånet? Men kanskje enn butikkjobb er bedre enn ingenting?.

Du vet ikke om du er frisk nok til jobbe, kanskje du må prøve for å bli sikker?

Får du bedre selvtillit ved å sitte hjemme?

jeg tenker at du bare seg alt du ikke får til og ikke kan her. Skriv ned alt du kan!!

Ta tak i livet ditt og ikke sett deg i offer rollen!!

.

.

Du har ikke rett til å være moraliserende. Kjenner til den type utsagn du kommer med.

Når jeg gir uttrykk for det jeg gjør i innlegget mit, vet jeg hva jeg snakker om. Jeg er ikke født for en time side. UC?

Kanskje du ikke vet hva det handler om. I beste fall er det ubetenksomhet. Ha en voldsom fin jul.

[Gjest jeg undertegner ikke]

Først av alt. Du må huske at dette kan skje alle, du har ikke gjort noe galt. Det er normalt at en klient får følelser for sin behandler, det er tross alt snakk om dype betroelser og man åpner jo sitt innerste for denne personen.

Hvorfor betyr det så mye for deg hva "alle andre" mener ang innleggelser?

Skal du la dine foreldre og venner bestemme hva som er best for deg? Er det ikke bedre at du selv tar den avgjørelsen?

Og dersom du ikke opplever, på noen som helst slags måte, at du når frem til din primærlege -ja, da bytter du.

Og hvorfor i himmelens navn fikk du avslag på søknad om behandling? Var det i poliklinikken?

Noe må gjøres, du ser det ikke sant? Du kan ikke ha det slik.

Ja noe burde jo gjøres. Vet bare ikke helt hva. Snakker med den sykepleieren en gang i uken. Hun synes bare synd på meg. Kan det være noe sunt da?

Jeg burde fått meg en vanlig fastlege. Går til en udugelig privat lege som koster både smør og flesk tilsammen.

Nå får jeg bare tilbud om å gå hver 14 dag med den sykepleieren mens jeg venter på psykolog. Som jeg kommer til hos om et år.

jaja ikke vet jeg.. er en hengemyr og jeg vet ikke hva som er godt eller ikke godt å gjøre. Blir det kanskje bedre av å gå ut i arbeidslivet, eller verre? Går jeg ut i arbeidslivet nå igjen - og tryner, så kan det ha virkelige drastiske konsekvenser denne gangen. Men om jeg legges inn på langtidsopphold så kanskje det også har alvorlige konsekvenser. Jeg kan bli en psyk grønnsak av det tror jeg.

Og jeg må snakke med en ordentlig psykolog snart, ikke bare en allmenlege eller en sykepleier. Det holder ikke.

[thinkerbell]

Ja noe burde jo gjøres. Vet bare ikke helt hva. Snakker med den sykepleieren en gang i uken. Hun synes bare synd på meg. Kan det være noe sunt da?

Jeg burde fått meg en vanlig fastlege. Går til en udugelig privat lege som koster både smør og flesk tilsammen.

Nå får jeg bare tilbud om å gå hver 14 dag med den sykepleieren mens jeg venter på psykolog. Som jeg kommer til hos om et år.

jaja ikke vet jeg.. er en hengemyr og jeg vet ikke hva som er godt eller ikke godt å gjøre. Blir det kanskje bedre av å gå ut i arbeidslivet, eller verre? Går jeg ut i arbeidslivet nå igjen - og tryner, så kan det ha virkelige drastiske konsekvenser denne gangen. Men om jeg legges inn på langtidsopphold så kanskje det også har alvorlige konsekvenser. Jeg kan bli en psyk grønnsak av det tror jeg.

Og jeg må snakke med en ordentlig psykolog snart, ikke bare en allmenlege eller en sykepleier. Det holder ikke.

Jeg har forsøkt å vri hodet i ulike retninger for å finne en løsning på denne floken, jeg står litt i stampe, men let`s try anyway.

Først av alt bør du nok se deg om etter en ny fastlege. Økonomisk sett har du ikke råd til å beholde den du har. Sørg for å få en hvor du etterhvert kan få frikort.

Jeg vil også råde deg til å snakke med sosialkontoret, det kan være de kan hjelpe deg til å komme over den verste bøygen.

Deretter tror jeg du blir nødt til å ta til takke med sykepleieren, inntil denne psykologen finner tid til deg. Det er vanskelig dersom det ikke finnes kjemi mellom dere , men om det finnes bare litt: -gjør det beste ut av det. Skriv ned tanker, diskuter med henne, bruk henne for alt hun er verdt.

Når det gjelder "veien videre": Akkurat nå tror jeg nok du kan ha godt av en time-out. Jeg forstår ikke hvorfor du tenker `enten det ene eller det andre`. Jeg tror at det å leve så normalt som mulig vil også hjelpe deg tilbake til et normalt liv; så hva om du etterhvert jobbet noen timer et par dager i uken, øke/redusere etter behov. Jeg vet ikke om du får noen slags form for trygd, men om du gjør det vil trygdekontoret være behjelpelige med å lage en slik arbeidsplan. Du trenger positiv in-put i alt dette triste og fæle du sitter med, du trenger å bli minnet på livet. Dessuten tror jeg hverdagslige rutiner vil trenge bort mange av de negative tankene som kverner inne i hodet ditt.

Det er ikke vanskelig å forstå at du har det grusomt. Det krever krefter og tid -for å komme tilbake på rett vei, men du vil klare det. Det er jeg sikker på.

Ha en god natt du der ute.

[thinkerbell]

hvordan går det med deg nå? Hva har skjedd siden sist? Hvordan er det med deg?

[Gjest jeg underteger ikke]

hvordan går det med deg nå? Hva har skjedd siden sist? Hvordan er det med deg?

Heia

beklager at jeg ikke orket å svare på det siste innlegget ditt, har bare vært så sliten.

fikk avslag med den psykologen. han mente jeg burde jobba meg gjennom "krisa" med sykepleieren fordi det var en del av terapien, mente han.

jaha..

kanskje han trodde jeg var en "bruk-og-kast" terapeut-person, men det er jeg ikke, til tross for at jeg har vært innom noen.

eller kanskje han ikke ville ha meg pga rusingen jeg drev med for tid tilbake.

eller kanskje pga han ikke ser potensiale i meg. ikke vet jeg.

merker at jeg begynner å bli bitter, små smått. merker det på små ting. det veller opp i meg innimellom.

de ulike vinklene med den vanskelige livsituasjonen.

men i dag var jeg i praksis og det var så godt å gi av meg selv og hjelpe andre.

jeg følte meg plutselig nesten frisk.

[thinkerbell]

Heia

beklager at jeg ikke orket å svare på det siste innlegget ditt, har bare vært så sliten.

fikk avslag med den psykologen. han mente jeg burde jobba meg gjennom "krisa" med sykepleieren fordi det var en del av terapien, mente han.

jaha..

kanskje han trodde jeg var en "bruk-og-kast" terapeut-person, men det er jeg ikke, til tross for at jeg har vært innom noen.

eller kanskje han ikke ville ha meg pga rusingen jeg drev med for tid tilbake.

eller kanskje pga han ikke ser potensiale i meg. ikke vet jeg.

merker at jeg begynner å bli bitter, små smått. merker det på små ting. det veller opp i meg innimellom.

de ulike vinklene med den vanskelige livsituasjonen.

men i dag var jeg i praksis og det var så godt å gi av meg selv og hjelpe andre.

jeg følte meg plutselig nesten frisk.

Flott at du får oppleve noen positive stunder midt oppe i all denne hengemyra.

Du har strevd lenge med disse problemene, ikke så veldig rart spør du meg; Du har jo aldri fått ordentlig hjelp og ro til å takle dem.

Jeg skulle ønske din psyk.sykepleier trådde frem som en ordentlig behandler og at du våget å stole på henne.

Jeg håper du holder ut, i slike situasjoner kan mot og håp glimre med sitt fravær.

klem