sosial angst igjen....

[Gjest Simalie]

Hei, jeg ser at dette fenomenet er diskutert i tidligere tråder men jeg vil likevel spørre om det her er noen som er blitt kvitt det, eller fått kontroll i større eller mindre grad?

Hva er den beste behandlingsmåten og hvordan fungerer den?

Jeg har det sånn at jeg ikke er glad i oppmerksomhet rundt min egen person, det å skulle holde et foredrag eller legge frem en oppgave er HELT utenkelig.

Nå går jeg bare rundt å surrer på universitetet, deltar kun på forelesninger, ikke på seminar.

Det er egentlig en høgskoleutdanning jeg har lyst til å gå, men jeg tør ikke begynne pga jeg ser for meg mere gruppearbeid med fremlegg osv. Vet noen om skolene kan tilrettelegge i noen som helst grad?

Et veldig irriterende problem for meg, føler liksom at livet mitt står på vent. Sånn til hverdags går det jo greit, men noen situasjoner unngår jeg, og andre er helt uttenkelig å delta på....

Håper på tilbakemelding, kanskje noen har "positive" erfaringer?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Den beste behandlingen er kombinasjonen av SSRI, kognitiv terapi og mye trening.

Den gang jeg drev mye med behandling av sosial angst, måtte pasientene ofte trene på å holde foredrag for meg. Etterhvert som det gikk bedre, utvidet vi tilhørerskaren slik at det ble rimelig likt med RL.

Uansett hva en skal bli god på, må en gjøre det ofte. Trening hjelper.

[ott]

Hei. Jeg er universitetsstudent selv og har slitt med ganske gjennomgripende sosial angst stort sett hele livet, men det siste året har jeg fått bukt med mye av problemet. Før isolerte jeg meg i stor grad og hindret meg selv i å oppnå det jeg ville, men nå har jeg mange gode venner og tør ta sjanser jeg aldri tenkte på engang tidligere.

Så fra å ha temmelig dyptgående sosial fobi har jeg gått til det jeg vil kalle "bare veldig sjenert", og jeg jobber fremdeles med saken. Det jeg fremdeles sliter med er å skulle ta ordet i forsamlinger, og kontakt av den mer intime sorten.

Nå har jeg ikke noe mål om å bli noen partyløve eller slikt, jeg har ikke noe i mot å være av den stille og beskjedne typen. Det handler mest om å komme på et nivå en kan være komfortabel med.

Hvis du går på NTNU kan du kontakte den psykososiale helsetjenesten til SiT (andre universitet har sikkert noe tilsvarende). Det var det jeg gjorde, og gjennom dem fikk jeg mye god hjelp og oppmuntring til å arbeide med meg selv. Det kan virke skummelt/flaut å skulle oppsøke fagfolk slik, men de har mye erfaring på feltet og det er overraskende mange studenter som går til dem.

Det går an å kjøret løpet selv også, det finnes massevis av selvhjelpsbøker og lignende, men min erfaring er at det er svært vanskelig å gjøre fremskritt på den måten. Det fungerer mye bedre hvis du har noen som pusher på og kan veilede underveis.

[Gjest Simalie]

Hei. Jeg er universitetsstudent selv og har slitt med ganske gjennomgripende sosial angst stort sett hele livet, men det siste året har jeg fått bukt med mye av problemet. Før isolerte jeg meg i stor grad og hindret meg selv i å oppnå det jeg ville, men nå har jeg mange gode venner og tør ta sjanser jeg aldri tenkte på engang tidligere.

Så fra å ha temmelig dyptgående sosial fobi har jeg gått til det jeg vil kalle "bare veldig sjenert", og jeg jobber fremdeles med saken. Det jeg fremdeles sliter med er å skulle ta ordet i forsamlinger, og kontakt av den mer intime sorten.

Nå har jeg ikke noe mål om å bli noen partyløve eller slikt, jeg har ikke noe i mot å være av den stille og beskjedne typen. Det handler mest om å komme på et nivå en kan være komfortabel med.

Hvis du går på NTNU kan du kontakte den psykososiale helsetjenesten til SiT (andre universitet har sikkert noe tilsvarende). Det var det jeg gjorde, og gjennom dem fikk jeg mye god hjelp og oppmuntring til å arbeide med meg selv. Det kan virke skummelt/flaut å skulle oppsøke fagfolk slik, men de har mye erfaring på feltet og det er overraskende mange studenter som går til dem.

Det går an å kjøret løpet selv også, det finnes massevis av selvhjelpsbøker og lignende, men min erfaring er at det er svært vanskelig å gjøre fremskritt på den måten. Det fungerer mye bedre hvis du har noen som pusher på og kan veilede underveis.

Tusen takk for et slikt svar som jeg trengte

Jeg studerer ved NTNU, og har allerede tatt kontakt, med psyko-sosial helsetjeneste.

Har vært hos registreringssamtale, men har enda ikke fått noen time, tror faktisk jeg skal ringe å mase på dem for det er ganske lenge siden jeg var der

Klem

[ott]

Tusen takk for et slikt svar som jeg trengte

Jeg studerer ved NTNU, og har allerede tatt kontakt, med psyko-sosial helsetjeneste.

Har vært hos registreringssamtale, men har enda ikke fått noen time, tror faktisk jeg skal ringe å mase på dem for det er ganske lenge siden jeg var der

Klem

Det har en tendens til å være ganske solid ventetid der... men jeg har et lite tips. Spør dem om sosial angst-prosjektet til psykologisk institutts egen poliklinikk fortsatt er i gang og om du kan få bli henvist dit. Det var det psykologen på SiT gjorde i mitt tilfelle, og det var ikke så dumt. Det høres kanskje litt skummelt ut, men det er da en mulighet du kan vurdere.

[Gjest Simalie]

Det har en tendens til å være ganske solid ventetid der... men jeg har et lite tips. Spør dem om sosial angst-prosjektet til psykologisk institutts egen poliklinikk fortsatt er i gang og om du kan få bli henvist dit. Det var det psykologen på SiT gjorde i mitt tilfelle, og det var ikke så dumt. Det høres kanskje litt skummelt ut, men det er da en mulighet du kan vurdere.

Ja, det hørtes skummelt ut... gidder du bare å fortelle hva som skjer der?

[ott]

Ja, det hørtes skummelt ut... gidder du bare å fortelle hva som skjer der?

Noen av psykologene på instituttet driver og forsker litt på hvilken behandlingsform som er mest effektiv (forutsatt at prosjektet ikke er ferdig nå, men det tror jeg ikke), og da må de behandle folk for å få testdata. De har mye erfaring og kunnskap innen emnet og opplegget er skreddersydd for sosial angst. Til gjengjeld må en fylle ut en del spørreskjema og gjennomføre et par tester.

Det varer drøyt 12 uker (en time i uka) og du får en av tre behandlingsformer.

Håper det ikke bare ble mer skummelt nå

Jeg har ikke så lyst til å gå så mye mer i detalj om dette akkurat her, men hvis du går til sosfob.com og graver litt i trådene så har jeg skrevet en del om det tidligere.

[Gjest Simalie]

Noen av psykologene på instituttet driver og forsker litt på hvilken behandlingsform som er mest effektiv (forutsatt at prosjektet ikke er ferdig nå, men det tror jeg ikke), og da må de behandle folk for å få testdata. De har mye erfaring og kunnskap innen emnet og opplegget er skreddersydd for sosial angst. Til gjengjeld må en fylle ut en del spørreskjema og gjennomføre et par tester.

Det varer drøyt 12 uker (en time i uka) og du får en av tre behandlingsformer.

Håper det ikke bare ble mer skummelt nå

Jeg har ikke så lyst til å gå så mye mer i detalj om dette akkurat her, men hvis du går til sosfob.com og graver litt i trådene så har jeg skrevet en del om det tidligere.

ok, takk, du har vært til stor hjelp!

[Uten nick]

Jeg har hatt veldig god hjelp av SSRI. Jeg hadde sosial fobi og var i tilegg deprimert og begynte på Seroxat, hovedsaklig pga depresjonen. Men etter å ha brukt medisinen et par uker, begynte jeg å merke ganske store endringer i forhold til fobien min. Det første jeg merket var at jeg klarte å slappe av (iallefall tilnærmet) på trikken, selv om jeg hadde masse folk rundt meg. Det var virkelig en underlig følelse, noe jeg aldri hadde opplevd før, og derifra gikk det steg for steg. I dag er jeg helt kvitt den sosiale fobien, og jeg bruker ikke lenger Seroxat. Jeg gikk til samtaleterapi også og det har nok også hjulpet meg, men det var medisinen som førte til de store framskrittene.

[Gjest Simalie]

Jeg har hatt veldig god hjelp av SSRI. Jeg hadde sosial fobi og var i tilegg deprimert og begynte på Seroxat, hovedsaklig pga depresjonen. Men etter å ha brukt medisinen et par uker, begynte jeg å merke ganske store endringer i forhold til fobien min. Det første jeg merket var at jeg klarte å slappe av (iallefall tilnærmet) på trikken, selv om jeg hadde masse folk rundt meg. Det var virkelig en underlig følelse, noe jeg aldri hadde opplevd før, og derifra gikk det steg for steg. I dag er jeg helt kvitt den sosiale fobien, og jeg bruker ikke lenger Seroxat. Jeg gikk til samtaleterapi også og det har nok også hjulpet meg, men det var medisinen som førte til de store framskrittene.

Hei

jeg har ingen kjennskap til dette medikamentet(forsåvidt ingen andre heller) så kunne du bare nevn bivirkninger?

Hjalp det deg til å snakke i forsamlinger/ holde foredrag også? hvis du hadde problemer med dette da.

Forresten veldig fint å lese svaret ditt, får litt motivasjon av å høre at det faktisk finnes en løsning !

[Uten nick]

Hei

jeg har ingen kjennskap til dette medikamentet(forsåvidt ingen andre heller) så kunne du bare nevn bivirkninger?

Hjalp det deg til å snakke i forsamlinger/ holde foredrag også? hvis du hadde problemer med dette da.

Forresten veldig fint å lese svaret ditt, får litt motivasjon av å høre at det faktisk finnes en løsning !

Hei,

jeg hadde få bivirkninger av Seroxat syns jeg. De første ukene hadde jeg småskjelvinger på hendene og i kjeven spesielt, men det var ikke veldig ubehagelig og det gikk jo over. Men bivirkninger er veldig individuelle, så det er ikke alle som opplever dette, og noen opplever kanskje andre bivirkninger.

Jeg hadde store problemer med å snakke i/foran forsamlinger før jeg begynte i behandling, jeg hatet at oppmerksomheten ble rettet mot min person. Men dette er ikke lenger noe problem, og nå dirigerer jeg faktisk et kor og trives godt med det. Ting har forandret seg mye for meg etter at jeg fikk en behandling som virket. Håper at du også finner noe som virker snart.

[Gjest regnbue]

Jeg har hatt veldig god hjelp av SSRI. Jeg hadde sosial fobi og var i tilegg deprimert og begynte på Seroxat, hovedsaklig pga depresjonen. Men etter å ha brukt medisinen et par uker, begynte jeg å merke ganske store endringer i forhold til fobien min. Det første jeg merket var at jeg klarte å slappe av (iallefall tilnærmet) på trikken, selv om jeg hadde masse folk rundt meg. Det var virkelig en underlig følelse, noe jeg aldri hadde opplevd før, og derifra gikk det steg for steg. I dag er jeg helt kvitt den sosiale fobien, og jeg bruker ikke lenger Seroxat. Jeg gikk til samtaleterapi også og det har nok også hjulpet meg, men det var medisinen som førte til de store framskrittene.

Hei

Jeg sliter med det samme som Simalie..Bare lurer på hva sosial angst-behandlingen i samtaleterapien gikk ut på? Var det praktisk rettet, slik nhd forteller om (holde foredrag for behandler etc)? Og det opplegget du deltok i ved NTNU (jeg også studerer der) - var det i regi av profesjonsstudenter? og var dere flere pasienter av gangen?

Vennlig hilsen

[ott]

Hei

Jeg sliter med det samme som Simalie..Bare lurer på hva sosial angst-behandlingen i samtaleterapien gikk ut på? Var det praktisk rettet, slik nhd forteller om (holde foredrag for behandler etc)? Og det opplegget du deltok i ved NTNU (jeg også studerer der) - var det i regi av profesjonsstudenter? og var dere flere pasienter av gangen?

Vennlig hilsen

Når det gjelder opplegget på NTNU, så er det individuell terapi med en erfaren psykolog, og den er nesten bare praktisk rettet. Profesjonsstudentene blir benyttet som et hjelpemiddel (samtalepartnere/publikum).