Dr. Dahl: For sterke bånd til behandler

[bibben]

Til Dr. N. H. Dahl,

Jeg er kommet i en kinkig situasjon. Jeg har et tilknytningsproblem, og har omsider knyttet meg til min behandler. Problemet er at jeg har knyttet meg alt for sterkt.

Jeg har ikke noen gang klart å etablere en så sterk og nær relasjon til andre. Jeg har ikke hatt noen kjæreste, kanskje fordi jeg aldri har trodd at noen kan bli glad i meg.

Etter flere år i terapi, mener behandler nå at vi skal avslutte relasjonen/behandlingen.Vedkommende mener at h*n ikke har mer å tilby. Jeg føler at verden raser. Det er som en vulkan av fortvilelse og sorg herjer inni hodet mitt.

Jeg har alltid vært redd for å bli forlatt eller bli sendt på dør.Jeg måtte forlate familien min tidlig (tidlig i tenår), og har aldri følt at jeg kunne være trygg og selvfølgelig noe sted etter det. Det tok lang tid før jeg klarte å føle meg litt trygg i terapien. Jeg har alltid ventet på å bli "kastet ut". Jeg ble i midleritd møtt med mye omsorg og varme.

Nå må jeg forlate dette trygge og meningsfylte, og det føles rett og slett naturstridig.

Hvilke grep tror du er nyttig for å kunne avvikle slike tette bånd som jeg føler til min behandler. Vedkommende er den viktigste i mitt liv. Hvordan går man frem for å klare en slik avslutning. Det er selvsagt bare jeg som føler det slik. Jeg er livredd, også for mine egne følelser og reaksjoner. Dette berører noen sterke krefter i meg. En fortvilelse som er rå. Det er som en sterk smerte, og jeg føler virkelig at jeg trenger råd på hvordan jeg skal håndtere dette.

[Gjest skal]

Hei!

Vet ikke om du vil ha svar fra andre, hvis ikke - drit i dette og ikke les videre! :-)

Kan bare komme med mine tanker, så får du plukke opp det du vil.

Snakker du med behandler om dette? Vet det er fryktelig vanskelig, men hvis du kan klare det tror jeg kanskje det er det viktigste du kan gjøre!

ellers tenker jeg at du må la deg selv få lov til å sørge! Det er jo trist! Sett av tid til det.

Men sett også av tid til å feire! At du faktisk har kommet dit at behandler mener du kan klare deg på egen hånd!

Og sist men ikke minst: tenk etter hvem andre du har et godt bånd til. Sterkt eller svakt, men noen du trives med. Plei disse båndene.

Og lykke til! Skriv gjerne litt om hvordan det går! Er nok mange her som har vært, er eller kommer dit du er nå..

[Blenda1365380899]

Hei!

Vet ikke om du vil ha svar fra andre, hvis ikke - drit i dette og ikke les videre! :-)

Kan bare komme med mine tanker, så får du plukke opp det du vil.

Snakker du med behandler om dette? Vet det er fryktelig vanskelig, men hvis du kan klare det tror jeg kanskje det er det viktigste du kan gjøre!

ellers tenker jeg at du må la deg selv få lov til å sørge! Det er jo trist! Sett av tid til det.

Men sett også av tid til å feire! At du faktisk har kommet dit at behandler mener du kan klare deg på egen hånd!

Og sist men ikke minst: tenk etter hvem andre du har et godt bånd til. Sterkt eller svakt, men noen du trives med. Plei disse båndene.

Og lykke til! Skriv gjerne litt om hvordan det går! Er nok mange her som har vært, er eller kommer dit du er nå..

Dette har også herjet med meg i behandlingsforhold.

Jeg avsluttet en gang ett slikt forhold veldig brått til en behandler, men jeg var ikke ferdig med meg selv.

Dette gikk forferdelig dårlig. Vedkommede behandler mente jeg var for avhening og jeg måtte løsrive meg.

Ut med deg....Klar deg selv, sa h*n. Jeg ville det og det smertet forferdelig. Og jeg sørget og sørget. Jeg trodde det skulle gå over. Men jeg hadde så mye som lå der inni meg av ubearbeidede sår.

Det gikk to år, med mange besøk hos fastlegen. Tilslutt måtte jeg til psykolog igjen. Da var jeg forferdelig dårlig.

Der har jeg gått i fire år snart. Jeg startet opp hos h*n med tro på at h*n skulle kaste meg ut hver gang jeg var der. Nå går jeg med to mndrs. mellomrom. H*n har økt og økt denne avstanden.

Det går ikke ann å si at nå er det nok, og bråslutte med en problematikk som den jeg hadde...Det gjorde vondt verre.

Jeg tåler nesten ikke se min behandler som bråsluttet med meg enda h*n er utrolig sympatisk og grei. Jeg hater h*n.

Jeg synes min behandler nå har arbeidet helt riktig med meg. Økt og økt avstanden. Jeg har fire ganger som jeg kan ta ut når som helst. Men bare fire ganger igjen........

Det er så bra....for meg!

Det var min historie om to forskjellige avslutninger, en god og en jævelig elendig.

[Gjest cathrine_jenta]

Hei bibben

Åååå som jeg føler med deg, forstår deg og lider med deg.

Men jeg kan ikke forstå disse behandlerne som lager slike sår på pasientene sine.

Jeg har selv vært der du er. En brå plutselig og uventet slutt på behandlingen som er så smertefull at det rørte noe dypt inne i meg. Dette ligger ti år tilbake i tid. Men jeg sliter fremdeles med følelsen av svik og rå smerte som du beskriver.

Vedkommende behandler såret meg for livet... Det paradoksale her er jo at vi sliter med tilknytning og relasjoner og søker hjelp for dette. Bare for å oppleve at behandler setter strek når vi selv ikke er klar for dette.

Min mening er at slikt må få ta den tiden det tar for oss og bli uavhengig. Snakkes mye om og modnes.

Desverre sitter vi i en situasjon hvor vi er fratatt all makt. Vi trenger dem, de trenger ikke oss. Men vi er alle mennesker og jeg tror av og til det hele blir for kynisk det spillet der.

Ved siden av min sympati, kan jeg bare gi deg et råd jeg håper vil hjelpe deg. Snakk med behandleren din om disse vanskelige følelsene, brenn ikke inne med de.... Så håper jeg at Han/henne forstår hvor vondt dette er for deg.

Det er tøft å gå i terapi, det er knallhardt til tider.

Ønsker deg alt godt, og håper at det løser seg for deg. Fortell oss gjerne hvordan dette går. En ting til slutt. DU er ikke alene om å føle det slik....Det er mange som føler det akkuratt som deg. Desverre er dette noe som blir snakket lite om...

Lykke til

[frosken]

Hva slags opplegg foreslår din behandler i avslutningsfasen?

Langvarige behandlingsrelasjoner hvor avhengighet har vært et "tema" bør avvikles planlagt og over en viss tid - mener jeg.

[bibben]

Hei bibben

Åååå som jeg føler med deg, forstår deg og lider med deg.

Men jeg kan ikke forstå disse behandlerne som lager slike sår på pasientene sine.

Jeg har selv vært der du er. En brå plutselig og uventet slutt på behandlingen som er så smertefull at det rørte noe dypt inne i meg. Dette ligger ti år tilbake i tid. Men jeg sliter fremdeles med følelsen av svik og rå smerte som du beskriver.

Vedkommende behandler såret meg for livet... Det paradoksale her er jo at vi sliter med tilknytning og relasjoner og søker hjelp for dette. Bare for å oppleve at behandler setter strek når vi selv ikke er klar for dette.

Min mening er at slikt må få ta den tiden det tar for oss og bli uavhengig. Snakkes mye om og modnes.

Desverre sitter vi i en situasjon hvor vi er fratatt all makt. Vi trenger dem, de trenger ikke oss. Men vi er alle mennesker og jeg tror av og til det hele blir for kynisk det spillet der.

Ved siden av min sympati, kan jeg bare gi deg et råd jeg håper vil hjelpe deg. Snakk med behandleren din om disse vanskelige følelsene, brenn ikke inne med de.... Så håper jeg at Han/henne forstår hvor vondt dette er for deg.

Det er tøft å gå i terapi, det er knallhardt til tider.

Ønsker deg alt godt, og håper at det løser seg for deg. Fortell oss gjerne hvordan dette går. En ting til slutt. DU er ikke alene om å føle det slik....Det er mange som føler det akkuratt som deg. Desverre er dette noe som blir snakket lite om...

Lykke til

Tusen takk for din varme respons Cathrine-jenta! Det betyr mye å merke at det er andre som vet noe om hvordan denne smerten er, og hvor fortvilet en slik situasjon er. Jeg satt også pris på at du ville høre om hvordan dette utvikler seg. Det er akkurat som om jeg ikke er helt alene da. Noen "venter" der ute, noen som vet, noen som har erfart, og kjenner den samme sorgen.

Jeg har begynt å skrive på et brev til behandleren min, et utkast til punkter jeg tenker det vil være klokt å bruke tiden som er igjen på.

Samtidig er jeg redd for at jeg kommer til å være veldig, veldig lei meg det meste av tiden. Så lei meg at det kanskje er vanskelig å være fokusert og kreativ i forhold til å bruke tiden fornuftig.

De første årene av terapien tenkte jeg hver gang jeg kom at : nå kaster h*n meg ut. Jeg trodde hver time ville bli den siste. Dette har gått over, men jeg føler nå at det begynner å røre seg i denne usikkerheten igjen, slik situasjonen nå er.

Takk igjen for gode ord og omtanke. Det satt jeg veldig pris på!

Beste hilsner fra

[bibben]

Hei!

Vet ikke om du vil ha svar fra andre, hvis ikke - drit i dette og ikke les videre! :-)

Kan bare komme med mine tanker, så får du plukke opp det du vil.

Snakker du med behandler om dette? Vet det er fryktelig vanskelig, men hvis du kan klare det tror jeg kanskje det er det viktigste du kan gjøre!

ellers tenker jeg at du må la deg selv få lov til å sørge! Det er jo trist! Sett av tid til det.

Men sett også av tid til å feire! At du faktisk har kommet dit at behandler mener du kan klare deg på egen hånd!

Og sist men ikke minst: tenk etter hvem andre du har et godt bånd til. Sterkt eller svakt, men noen du trives med. Plei disse båndene.

Og lykke til! Skriv gjerne litt om hvordan det går! Er nok mange her som har vært, er eller kommer dit du er nå..

Dette var gode, brukbare råd! Thanks! Jeg er i gang med et brev til behandleren min der jeg forsøker å si noe om dette. Samtidig er jeg redd for å gi vedkommende fullstendig klaus når h*n ser HVOR knyttet jeg dessverre er blitt. Jeg tenker at en behandler kan få åndenød av mindre.

Når det gjelder det å fokusere på andre mennesker som jeg har klart å opparbeide en varm relasjon til, skal jeg bli enda flinkere til nettopp det. Mye har heldigvis skjedd på den fronten, men jeg kan gjøre mer.

Min behandler tenker ikke, slik h*n uttrykker seg, at jeg nå er ferdigbehandlet. Det får meg til å oppleve at terapien har vært mislykket, noe jeg føler stor grad av skyld for. Behandler mener at jeg ikke er flink nok til å reflektere over følelsesmessige forhold. Jeg vet ikke hva jeg skal si til det, annet enn at velviljen og motivasjonen i alle fall er til stede. Det det skorter på er da antagelig evnene. Behandleren kommer ikke videre sier h*n. Der står vi.

Takk for at du vil høre om hvordan det går. Det varmer, og som jeg skrev til cathrine-jenta, så får det meg til å føle at jeg ikke er alene. Det reduserer fortvilelsen mange hakk. Tusen takk skal du ha.

[bibben]

Dette har også herjet med meg i behandlingsforhold.

Jeg avsluttet en gang ett slikt forhold veldig brått til en behandler, men jeg var ikke ferdig med meg selv.

Dette gikk forferdelig dårlig. Vedkommede behandler mente jeg var for avhening og jeg måtte løsrive meg.

Ut med deg....Klar deg selv, sa h*n. Jeg ville det og det smertet forferdelig. Og jeg sørget og sørget. Jeg trodde det skulle gå over. Men jeg hadde så mye som lå der inni meg av ubearbeidede sår.

Det gikk to år, med mange besøk hos fastlegen. Tilslutt måtte jeg til psykolog igjen. Da var jeg forferdelig dårlig.

Der har jeg gått i fire år snart. Jeg startet opp hos h*n med tro på at h*n skulle kaste meg ut hver gang jeg var der. Nå går jeg med to mndrs. mellomrom. H*n har økt og økt denne avstanden.

Det går ikke ann å si at nå er det nok, og bråslutte med en problematikk som den jeg hadde...Det gjorde vondt verre.

Jeg tåler nesten ikke se min behandler som bråsluttet med meg enda h*n er utrolig sympatisk og grei. Jeg hater h*n.

Jeg synes min behandler nå har arbeidet helt riktig med meg. Økt og økt avstanden. Jeg har fire ganger som jeg kan ta ut når som helst. Men bare fire ganger igjen........

Det er så bra....for meg!

Det var min historie om to forskjellige avslutninger, en god og en jævelig elendig.

Jeg satt pris på at du ville dele din historie her. Det er tydelig at du vet mye om hvor skoen trykker. Det er sterke følelser som kommer opp til overflaten når man føler seg forlatt og sveket av en viktig person.

Tanken om å prøve å komme i en ny behandling har streifet meg i ett sekund, men samtidig er jeg livredd. Jeg tror ikke jeg kommer til å få noen som kan bety så mye for meg igjen. Slik ser det ut nå. Det er kanskje barnslig, men i alle fall en ærlig opplevelse av situasjonen.

Det hadde vært godt å høre noe fra NHD om hva han tenker om disse båndene og disse kreftene. Jeg tenker at det er et misforhold mellom den nødvendige "kyniske" holdningen behandleren har til det at man er "en i rekka" og at pasienten på sin side har funnet en helt spesiell og reddende engel, en ny foreldre eller hva man nå vil kalle det. Ja, det er vanskelig med den ubalansen som nødvendigvis ligger i forholdet.

Takk for innspillet og erfaringene dine.

Beste hilsner

[bibben]

Hva slags opplegg foreslår din behandler i avslutningsfasen?

Langvarige behandlingsrelasjoner hvor avhengighet har vært et "tema" bør avvikles planlagt og over en viss tid - mener jeg.

Hei igjen Frosken! Takk for dine tanker.

Ja, det bør være et opplegg. Jeg håper de har lært på psykolog-skolen hvordan man best går frem i en slik situasjon. Jeg vet ikke noe om akkurat dette, og jeg har ikke oppfattet at vedkommende har et opplegg. Jeg trenger en virkelig skånsom vri hvis jeg skal komme meg helskinnet igjennom.

Som jeg skrev til de andre er jeg i gang med et brev der jeg i alle fall selv skisserer hva som kan være nyttig for meg å ta tak i den siste tiden.

Fortsatt virker det hele også uvirkelig. Og, som jeg skrev i innlegget, direkte naturstridig. Jeg føler ikke at jeg har guts til å håndtere en slik sorg nå. Virkelig ikke.

Jeg er redd for at denne erfaringen vil bli et grelt supplement til tidligere fallit-erfaringer.

Konklusjon: nære relasjoner funker ikke.

Hva tror du Frosken; kan man forvente at en behandler hjelper med å finne en ny behandler når denne selv føler det nødvendig å trekke inn årene? Forutsetningen er selvsagt at man ansees som behandlingstrengende. Hva tenker du om det?

Jeg er redd for de kreftene som kommer frem i en slik situasjon.

[cathlin]

Hei bibben.

Jeg føler med deg i denne situasjonen, og gjennkjenner problemstillingen til en viss grad.

Jeg slutter meg til de andre gode svarene du har fått. Jeg reagerte på det du skrev om at vedkommende mener han ikke har mer å tilby deg, og håper dere kommer til enighet om en avsluttnig i et tempo som er levelig, at du får bearbeidet reaksjonene-følelsene dine.

Har du andre du kan søke støtte-avlastnig fra slik at ikke "alt" avhenger av behandleren din. Det har jeg fått råd om.

*klem*

[bibben]

Hei bibben.

Jeg føler med deg i denne situasjonen, og gjennkjenner problemstillingen til en viss grad.

Jeg slutter meg til de andre gode svarene du har fått. Jeg reagerte på det du skrev om at vedkommende mener han ikke har mer å tilby deg, og håper dere kommer til enighet om en avsluttnig i et tempo som er levelig, at du får bearbeidet reaksjonene-følelsene dine.

Har du andre du kan søke støtte-avlastnig fra slik at ikke "alt" avhenger av behandleren din. Det har jeg fått råd om.

*klem*

Hei Cathlin,

Takk for innspillet ditt.

Ja, jeg føler nok at jeg kunne trenge støtte/avlastning i den situasjonen jeg er i.

Har du noen idéer på hvor man kan få det?. Tenkte du på fastlege eller noe sånt?

[cathlin]

Hei Cathlin,

Takk for innspillet ditt.

Ja, jeg føler nok at jeg kunne trenge støtte/avlastning i den situasjonen jeg er i.

Har du noen idéer på hvor man kan få det?. Tenkte du på fastlege eller noe sånt?

Skal vi se... *tenke*

Har du noe nettverk du kan ta i bruk? Jeg vet at dette ofte kan være mangelfult og vanskelig å bygge opp, men veldig viktig (syns jeg) å fokusere på. Altså bygge relasjoner til andre på et eller annet vis, slik at ikke hele livet står og faller på en eneste person. Fordi det er ditt liv, og du som bestemmer hva du vil, ikke sant, og du er ressursrik, det ser jeg på måten du skriver på. Ellers, psykiatrisk sykepleier fra kommunen, støttekontakt er en mulighet. Fastlegen. Hm. Jeg vet ikke.

[bibben]

Skal vi se... *tenke*

Har du noe nettverk du kan ta i bruk? Jeg vet at dette ofte kan være mangelfult og vanskelig å bygge opp, men veldig viktig (syns jeg) å fokusere på. Altså bygge relasjoner til andre på et eller annet vis, slik at ikke hele livet står og faller på en eneste person. Fordi det er ditt liv, og du som bestemmer hva du vil, ikke sant, og du er ressursrik, det ser jeg på måten du skriver på. Ellers, psykiatrisk sykepleier fra kommunen, støttekontakt er en mulighet. Fastlegen. Hm. Jeg vet ikke.

Yes, tenke, tenke...

Fastlegen er en idé, men der har man stort sett i underkant av 10-15 minutter til rådighet. Psyk. sykelpleier har jeg vært innom ved en tidligere anledning, men der var det også en hund, og jeg fikk fullstendig bakoversveis av skrekk. Jeg hadde også i innledningssamtalen fortalt henne at jeg for noen år tilbake var blitt overfalt av en dobberman. Dessverre hadde hun ikke reflektert over det da vi skulle treffes. Støttekontakt kan antagelig bli litt feil i mitt tilfelle. Som jeg skrev til Frosken, kan det kanskje være en idé å få hjelp av nettopp psykologen til å bli kanalisert til en eller annen form for støtte. Jeg tenekr her på noen som har psykologisk kompetanse. Som jeg har nevnt, er jeg engstelig for de kreftene av forvilelse som ligger og bobler under overflaten nå.

Jeg har nettverk og ressurser heldigvis, men når man sliter med problemer som kanskje ikke er så lette å trekke frem i "selskapslivet" er man litt sårbar, og kanskje sjenert ovenfor sin sosiale verden. Jeg har ingen jeg deler hverdagen min med, og det savner jeg selvsagt i slike tilfeller som nå.

[cathlin]

Yes, tenke, tenke...

Fastlegen er en idé, men der har man stort sett i underkant av 10-15 minutter til rådighet. Psyk. sykelpleier har jeg vært innom ved en tidligere anledning, men der var det også en hund, og jeg fikk fullstendig bakoversveis av skrekk. Jeg hadde også i innledningssamtalen fortalt henne at jeg for noen år tilbake var blitt overfalt av en dobberman. Dessverre hadde hun ikke reflektert over det da vi skulle treffes. Støttekontakt kan antagelig bli litt feil i mitt tilfelle. Som jeg skrev til Frosken, kan det kanskje være en idé å få hjelp av nettopp psykologen til å bli kanalisert til en eller annen form for støtte. Jeg tenekr her på noen som har psykologisk kompetanse. Som jeg har nevnt, er jeg engstelig for de kreftene av forvilelse som ligger og bobler under overflaten nå.

Jeg har nettverk og ressurser heldigvis, men når man sliter med problemer som kanskje ikke er så lette å trekke frem i "selskapslivet" er man litt sårbar, og kanskje sjenert ovenfor sin sosiale verden. Jeg har ingen jeg deler hverdagen min med, og det savner jeg selvsagt i slike tilfeller som nå.

Hei igjen

Whæ, dobermann er skumle dyr! :-)

jeg må fundere litt mer på dette til i morgen, og kanskje frosken har bedre forslag til deg (jeg er redd for å si feil i forhold til deg, som ikke passer i din situasjonen).

*tenke og se videre*

I allefall: Lykke til! Håper du får en grei natt (sender jon blund herfra;-) og videre søndag. Bare gråt hvis du vil.

[frosken]

Hei igjen Frosken! Takk for dine tanker.

Ja, det bør være et opplegg. Jeg håper de har lært på psykolog-skolen hvordan man best går frem i en slik situasjon. Jeg vet ikke noe om akkurat dette, og jeg har ikke oppfattet at vedkommende har et opplegg. Jeg trenger en virkelig skånsom vri hvis jeg skal komme meg helskinnet igjennom.

Som jeg skrev til de andre er jeg i gang med et brev der jeg i alle fall selv skisserer hva som kan være nyttig for meg å ta tak i den siste tiden.

Fortsatt virker det hele også uvirkelig. Og, som jeg skrev i innlegget, direkte naturstridig. Jeg føler ikke at jeg har guts til å håndtere en slik sorg nå. Virkelig ikke.

Jeg er redd for at denne erfaringen vil bli et grelt supplement til tidligere fallit-erfaringer.

Konklusjon: nære relasjoner funker ikke.

Hva tror du Frosken; kan man forvente at en behandler hjelper med å finne en ny behandler når denne selv føler det nødvendig å trekke inn årene? Forutsetningen er selvsagt at man ansees som behandlingstrengende. Hva tenker du om det?

Jeg er redd for de kreftene som kommer frem i en slik situasjon.

Noen behandlere vil være behjelpeligd med å finne en annen, men de fleste vil det sannsynligvis ikke i Oslo-systemet. Hele systemet er nærmest bygd opp rundt prinsippet om at den enkelte pasient selv skal søke om behandling osv. osv - men dette er selvfølgelig noe du kan spørre din nåværende behandler om.

Dersom din nåværende behandler ikke har private grunner til å ville avslutte behandlingen raskt, så bør det være rom for en lengre nedtrappingsperiode hvor fokus delvis er nettopp på avhengighet og adskillelse.

Dersom du må slutte hos nåværende behandler men fortsatt mener at du trenger behandling over lengre tid, så kunne det kanskje vært aktuelt å forsøkt opplegget som Ullevål sin dagavdeling har? Der ville du kunne fått avklaring i forhold til en del av de ting du har etterlyst - tror jeg :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Når terapeuten velger å tilby en langvarig terapi som dette, er utgangspunktet ofte relasjonelle problemer mer enn rene symptomlidelser.

I all psykoterapi, og spesielt i langvarig terapi av denne typen, er rammer som grenser og avtaler av aller største betydning.

Slike rammer er bl.a. avtaler om hyppighet, lengden på terapien, evalueringer underveis, konsekvenser av å ikke komme/komme for sent, hvordan en avvikler ferier og selvsagt hvordan terapien avsluttes.

Når det gjelder avslutning, skal denne fasen bringes på bordet i god tid. Avslutningsfasen er viktig og ofte langvarig. Dette fordi tilknytningen kan være meget sterk slik du beskriver.

Mange (de fleste gode?) teraputer passer med jevne mellomrom på å nevne at terapien har en slutt. Dette ved f.eks å si "...når denne terapien er over....", "....når du senere må takle en slik konflikt uten å ha en behandler å ta det opp med....". Slike små påminnelser i løpet av behandlingen er viktige.

Jeg synes ikke de råd du får om at du skal finne andre hjelpere å knytte deg til, er alt for gode.

Jeg synes i stedet dere skal bruke tiden videre til å avslutte terapien på en riktig måte, dvs gjøre deg i stand til gradvis å avvikle båndet til terapeuten samtidig som du bygger opp relasjoner til personer som ikke er behandlere. Uten en slik vinkling blir hele terapien etter meningsløs slik jeg ser det.

Terapien skal jo ha modning som mål. Den skal gjøre deg i stand til normal tilknytning til mennesker i likeverdige og jevnbyrdige forhold.

Terapier som kun har til mål å holde en flytende inntil en annen behandler overtar jobben, er støtteterapier som kan gjøres av helt andre enn utdannede psykoteraputer.

Om teraputen din er profesjonell, går dere nå inn i en avslutningsfase av 6-12 måneders varighet.

Lykke til :-)

[Gjest cathrine_jenta]

Jeg satt pris på at du ville dele din historie her. Det er tydelig at du vet mye om hvor skoen trykker. Det er sterke følelser som kommer opp til overflaten når man føler seg forlatt og sveket av en viktig person.

Tanken om å prøve å komme i en ny behandling har streifet meg i ett sekund, men samtidig er jeg livredd. Jeg tror ikke jeg kommer til å få noen som kan bety så mye for meg igjen. Slik ser det ut nå. Det er kanskje barnslig, men i alle fall en ærlig opplevelse av situasjonen.

Det hadde vært godt å høre noe fra NHD om hva han tenker om disse båndene og disse kreftene. Jeg tenker at det er et misforhold mellom den nødvendige "kyniske" holdningen behandleren har til det at man er "en i rekka" og at pasienten på sin side har funnet en helt spesiell og reddende engel, en ny foreldre eller hva man nå vil kalle det. Ja, det er vanskelig med den ubalansen som nødvendigvis ligger i forholdet.

Takk for innspillet og erfaringene dine.

Beste hilsner

Hei igjen bibben

Ja, jeg vil gjerne vite hvordan det går med deg i din fortvilelse. Den gangen dette skjedde med meg, ble jeg stående helt alene uten noen å dele disse vonde tankene med. Jeg husker jeg så godt hvordan jeg ved ett tilfelle brøt sammen og fortalte fastlegen min om denne sorgen. Ordene hans har brent seg fast hos meg... Hvis du tror du kan gå til en psykolog og få noe ekte, er du like dum som en som tror de kan gå til en hore og få kjærlighet. Harde ord.

For meg den gangen var det som en bøtte kaldt vann i ansiktet. Det hele føles jo slik, når man blir kastet på dør med all den smerten dette medfører. Men bibben, jeg tror at det finnes relasjoner mellom pasienter og behandlere som er ekte og varme. Men at det det for oss med problemer er vanskelig å forstå og se dette. Derfor kan jeg ikke gjenta ofte nok. Jeg vil skrike til hver eneste behandler i norges land hører meg. Gjør ikke dette mot pasienter som sliter med tilknytning.. Man avslutter ikke en slik relasjon brått, eller uten at pasienten selv er klar for dette. Og jeg rister virkelig på hodet over løsning behandler hadde til cathlin over her. Du er for avhengig, ut med deg klar deg selv. Forstår de virkelig ikke at dette bare gjør vondt verre. En behandler kan såre en pasient for livet.

Bibben, du virker reflektert,oppegående og en person som til tross for dine problemer er resurssterk. Skriv brevet til psykologen, snakk med ham... bank det inn i hodet på ham. Jeg kunne selv tenke meg å riste litt i noen av dem til de forsto hva virkelig forvilelse og smerte er. Det finnes ikke noe større svik enn å bli forlatt av noen man stoler på.. Behandler eller ikke... Vi er alle mennesker. Kjemp denne kampen bibben, og kom styrket ut. Du trenger ingen flere sår.

Tenker å deg

Cathrine_jenta

[bibben]

Hei igjen

Whæ, dobermann er skumle dyr! :-)

jeg må fundere litt mer på dette til i morgen, og kanskje frosken har bedre forslag til deg (jeg er redd for å si feil i forhold til deg, som ikke passer i din situasjonen).

*tenke og se videre*

I allefall: Lykke til! Håper du får en grei natt (sender jon blund herfra;-) og videre søndag. Bare gråt hvis du vil.

Hei Cathlin,

Jeg setter pris på tankene du deler, og du trenger ikke være redd for å uttrykke noe som ikke passer. I en sammenheng som her inne på DOL, vil det nettopp alltid være et forebehold at vi ikke kjenner hele konteksen i den andre enden. Slik bare er det, så hvis man skal råde eller støtte, er det alltid med fare for å treffe litt på siden. MEN det føler jeg altså ikke nå, bare så det er sagt!

Det jeg virkelig har satt pris på er den varme omtanken, og "JA", jeg sov godt etter gode hilsner fra deg og de andre, og "JA" jeg har hatt en fin søndag.

Det håper jeg forøvrig også er tilfellet for deg, at du har hatt en fin dag, og at alle DOLere har hatt en bra søndag.

Du vet tydeligvis svært godt hva denne problemstillingen dreier seg om. Det merker jeg på innholdet i det du skriver.

Man går med kronisk klump i halsen, og blir kanskje ekstra nærtagende i andre sammenhenger også. Det blir som om man går i en egen lukket boble med en egen tidsregning. Dommedag ligger der forut, og man bare vet at ingen ting kommer til å bli det samme etter det.

I kveld skal jeg jobbe videre med brevet jeg har tenkt å ta med til behandleren min. Det hjelper av å til å få lagret tankene på papiret, så slipper man å gå og huske viktige formuleringer.

Ha det riktig godt så lenge du også!

Klem fra

[bibben]

Noen behandlere vil være behjelpeligd med å finne en annen, men de fleste vil det sannsynligvis ikke i Oslo-systemet. Hele systemet er nærmest bygd opp rundt prinsippet om at den enkelte pasient selv skal søke om behandling osv. osv - men dette er selvfølgelig noe du kan spørre din nåværende behandler om.

Dersom din nåværende behandler ikke har private grunner til å ville avslutte behandlingen raskt, så bør det være rom for en lengre nedtrappingsperiode hvor fokus delvis er nettopp på avhengighet og adskillelse.

Dersom du må slutte hos nåværende behandler men fortsatt mener at du trenger behandling over lengre tid, så kunne det kanskje vært aktuelt å forsøkt opplegget som Ullevål sin dagavdeling har? Der ville du kunne fått avklaring i forhold til en del av de ting du har etterlyst - tror jeg :-)

Takk Frosken, som NHD skriver, kan man åpenbart regne med å få litt tid til disposisjon. Det var en lettelse. Jeg trodde det kom til å skje veldig snart. Jeg kommer til å gjøre det du nevner, nemlig å forhøre meg om det er relevant med en ny behandler eller om tiden er inne til "å prøve vingene". Jeg har som nevnt tidligere, ikke forstått situasjonen hos behandleren som annet enn at h*n har "gitt opp" å få til noe videre med meg. Behandleren har flere ganger sagt at det vil være andre som har mer å tilby enn h*n selv. Det er dette jeg må prøve å respektere. Jeg må prøve å ta det signalet på alvor. Foreløpig er hodet godt nede i sanden.

Behandleren har flere ganger tidligere nevnt Ullevål. Det er imidlertid basert på heldagsopphold, og slik mitt liv er nå, vil jeg sannsynligvis ha nytte av å være i et "friskt" miljø så mye som mulig.

I det jeg har lest meg til på nettet, ser opplegget der ut til å romme brukbare elementer, men jeg tror det "vanlige samfunnslivet" er riktigst for meg i min helingsprosess.

Jeg er veldig takknemmelig for all den varme responsen jeg har fått. Tusen takk!

Ha en fin kveld.

[bibben]

Hei igjen bibben

Ja, jeg vil gjerne vite hvordan det går med deg i din fortvilelse. Den gangen dette skjedde med meg, ble jeg stående helt alene uten noen å dele disse vonde tankene med. Jeg husker jeg så godt hvordan jeg ved ett tilfelle brøt sammen og fortalte fastlegen min om denne sorgen. Ordene hans har brent seg fast hos meg... Hvis du tror du kan gå til en psykolog og få noe ekte, er du like dum som en som tror de kan gå til en hore og få kjærlighet. Harde ord.

For meg den gangen var det som en bøtte kaldt vann i ansiktet. Det hele føles jo slik, når man blir kastet på dør med all den smerten dette medfører. Men bibben, jeg tror at det finnes relasjoner mellom pasienter og behandlere som er ekte og varme. Men at det det for oss med problemer er vanskelig å forstå og se dette. Derfor kan jeg ikke gjenta ofte nok. Jeg vil skrike til hver eneste behandler i norges land hører meg. Gjør ikke dette mot pasienter som sliter med tilknytning.. Man avslutter ikke en slik relasjon brått, eller uten at pasienten selv er klar for dette. Og jeg rister virkelig på hodet over løsning behandler hadde til cathlin over her. Du er for avhengig, ut med deg klar deg selv. Forstår de virkelig ikke at dette bare gjør vondt verre. En behandler kan såre en pasient for livet.

Bibben, du virker reflektert,oppegående og en person som til tross for dine problemer er resurssterk. Skriv brevet til psykologen, snakk med ham... bank det inn i hodet på ham. Jeg kunne selv tenke meg å riste litt i noen av dem til de forsto hva virkelig forvilelse og smerte er. Det finnes ikke noe større svik enn å bli forlatt av noen man stoler på.. Behandler eller ikke... Vi er alle mennesker. Kjemp denne kampen bibben, og kom styrket ut. Du trenger ingen flere sår.

Tenker å deg

Cathrine_jenta

Hei Cathrine_jenta!

Takk for alle dine gode ord! Dagen i dag har vært en god dag, og jeg føler meg langt lettere til sinns etter så fantastisk støtte! Tusen takk! Det å ikke føle seg alene, er alfa og omega!

Men jeg ble opprørt da jeg leste hva fastlegen hadde sagt til deg. Ett er at han valgte et bilde som gir assosiasjoner til noe skittent, krimminelt og lyssky, men at han synes en slik kommentar egner seg til et menneske som er fortvilt og nede, vitner om elendige sosiale antenner. Det å hevde at en klient er dum fordi man går inn i en relasjon på en åpen måte, velger å tro på noe godt man får, er helt på trynet. Hele idéen med å henvise en pasient til en psykolog, er vel nettopp basert på tillitten til at en god, relasjon vil kunne gjøre noe helsefremmende? Det er vel nettopp empatien og varmen som gjør mye av utslaget, og så kommer valg av terapeutiske tradisjoner i annen rekke.

Jeg har vært like dum som din fastlege påstod at du var. Jeg har også trodd på engasjementet, på varmen og empatien. Jeg har i timene følt at jeg har vært ”et likandes menneske”. Hvis alt dette bare er en illusjon, ville verden være skremmende kynisk.

Men jeg har nok lært noe hos behandleren min tross alt, fordi jeg TROR nå på den støtten jeg får her inne på DOL. Jeg tror at du vil meg vel med det du skriver. Jeg tar det inn over meg, og jeg setter pris på det.

Jeg trenger, som deg, ikke flere sår. Jeg har ikke fått så har skorpe på de sårene jeg kom til psykologen for i utgangspunktet. Det å gå rundt med en slik smerte ødelegger og forstyrrer livet veldig.

Jeg jobber med brevet, og sender det mange varme tanker i retur! Ha en god kveld!