NHD:mer om bånd til behandleren

[Gjest til vår kjære og nære nhd :-)]

Hva om terapien viser god progresjon og pasienten ikke klarer jobbe eller åpne seg for noen med mindre de vet at de kan stole på personen og at de over tid vil være til stede, vil du da avbryte terapien pga fare for for nære bånd og relasjoner til terapauten?

Jeg har brukt år på slippe en behandler inn på meg, hatt andre før som ikke fikk det, og nå endelig begynner ting å vise framgang.

Men ja, jeg er knyttet til behandleren, men h*n har reddet livet mitt mange ganger og hjulpet meg mer enn noen andre.

Likevel er jeg fullstendig klar over at jeg er bare en pasient og h*n er bare min behandler, ikke noe annet.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Alt konstruktivt terapeutisk arbeid må være preget av fornuft og konsekvens.

En tar ikke på seg en slik terapi med mindre en ønsker og har mulighet for å gjennomføre den på en skikkelig måte.

Først legger en rammene. Deretter starter den egentlige terapien. Ved å ha avtalt lengde og evalueringer, slipper pasienten å lure på om en snart "blir kastet ut/må avslutte". Pasienten må oppleve at terapeuten er til å stole på. I dette ligger også at terpeuten tåler pasientens avhengighet når det er nødvendig. Etter hvert må teraputen også være tøff og konfronterende nok til at pasienten tør å øke sin selvstendighet og også knytte seg til medmennesker som ikke er behandlere/hjelpere.

Vissheten om at behandlingen har en slutt må alltid være der. Behandlingen må målrettet gå over i en lang nok avslutningsfase. Dette er tøfft for pasienten (og mange behandlere), men en forutsetning for personlig vekst. Avslutningsfasen i en lang psykoterapi kan ta 6-12 mnd, og er av stor viktighet.

Forutsetningen for åpenhet er slik du skriver at en er til å stole på. Ønsket om varighet og forutsigbarhet er også naturlig og vanlig. Derimot er forventningen om evighet urealistisk. Alt har en slutt.

[Gjest til vår kjære og nære nhd :-)]

Alt konstruktivt terapeutisk arbeid må være preget av fornuft og konsekvens.

En tar ikke på seg en slik terapi med mindre en ønsker og har mulighet for å gjennomføre den på en skikkelig måte.

Først legger en rammene. Deretter starter den egentlige terapien. Ved å ha avtalt lengde og evalueringer, slipper pasienten å lure på om en snart "blir kastet ut/må avslutte". Pasienten må oppleve at terapeuten er til å stole på. I dette ligger også at terpeuten tåler pasientens avhengighet når det er nødvendig. Etter hvert må teraputen også være tøff og konfronterende nok til at pasienten tør å øke sin selvstendighet og også knytte seg til medmennesker som ikke er behandlere/hjelpere.

Vissheten om at behandlingen har en slutt må alltid være der. Behandlingen må målrettet gå over i en lang nok avslutningsfase. Dette er tøfft for pasienten (og mange behandlere), men en forutsetning for personlig vekst. Avslutningsfasen i en lang psykoterapi kan ta 6-12 mnd, og er av stor viktighet.

Forutsetningen for åpenhet er slik du skriver at en er til å stole på. Ønsket om varighet og forutsigbarhet er også naturlig og vanlig. Derimot er forventningen om evighet urealistisk. Alt har en slutt.

"Alt har en slutt."

Ja, heldigvis. :-)

[Gjest Cathrine_jenta]

Alt konstruktivt terapeutisk arbeid må være preget av fornuft og konsekvens.

En tar ikke på seg en slik terapi med mindre en ønsker og har mulighet for å gjennomføre den på en skikkelig måte.

Først legger en rammene. Deretter starter den egentlige terapien. Ved å ha avtalt lengde og evalueringer, slipper pasienten å lure på om en snart "blir kastet ut/må avslutte". Pasienten må oppleve at terapeuten er til å stole på. I dette ligger også at terpeuten tåler pasientens avhengighet når det er nødvendig. Etter hvert må teraputen også være tøff og konfronterende nok til at pasienten tør å øke sin selvstendighet og også knytte seg til medmennesker som ikke er behandlere/hjelpere.

Vissheten om at behandlingen har en slutt må alltid være der. Behandlingen må målrettet gå over i en lang nok avslutningsfase. Dette er tøfft for pasienten (og mange behandlere), men en forutsetning for personlig vekst. Avslutningsfasen i en lang psykoterapi kan ta 6-12 mnd, og er av stor viktighet.

Forutsetningen for åpenhet er slik du skriver at en er til å stole på. Ønsket om varighet og forutsigbarhet er også naturlig og vanlig. Derimot er forventningen om evighet urealistisk. Alt har en slutt.

Vil bare påpeke at relasjonen mellom pasient og behandler, nok er den eneste nære relasjonen vi går inn i som må og skal ta en slutt.....

Kanskje ikke så rart det føles naturstridig.

[Jeg er en annen]

Vil bare påpeke at relasjonen mellom pasient og behandler, nok er den eneste nære relasjonen vi går inn i som må og skal ta en slutt.....

Kanskje ikke så rart det føles naturstridig.

"Vil bare påpeke at relasjonen mellom pasient og behandler, nok er den eneste nære relasjonen vi går inn i som må og skal ta en slutt"

Men slik er det jo ikke. Selv i den arketypiske nære relasjonen -- ekteskap -- vil som regel den ene dø før den andre. Det samme gjelder vennskap, og definitivt familie (foreldre). Det er umulig å gå gjennom livet uten å oppleve at relasjoner slutter. Men terapeutiske relasjoner er selvsagt ofte intense over en relativt kort periode, med en slutt som er forhåndsbestemt.

[Gjest Cathrine_jenta]

"Vil bare påpeke at relasjonen mellom pasient og behandler, nok er den eneste nære relasjonen vi går inn i som må og skal ta en slutt"

Men slik er det jo ikke. Selv i den arketypiske nære relasjonen -- ekteskap -- vil som regel den ene dø før den andre. Det samme gjelder vennskap, og definitivt familie (foreldre). Det er umulig å gå gjennom livet uten å oppleve at relasjoner slutter. Men terapeutiske relasjoner er selvsagt ofte intense over en relativt kort periode, med en slutt som er forhåndsbestemt.

Du har selvfølgelig rett i det. Jeg burde kanskje ha formulert meg på en annen måte. Når vi inngår ekteskap, vennskap, får barn osv... går vi ikke (forhåpentligvis)rundt og tenker på at en dag er dette slutt.

Jeg tror nok de fleste av oss velger venner og partnere vi tror vi har for livet. Selv om statestikken viser noe helt annet.

Relasjonen mellom pasient og behandler er fra første stund bestemt til å ha en ende, innenfor en rimelig kort eller lang tid. Det må jo nødvendigvis være slik, men det betyr ikke, at selv om vi forstår dette med fornuft, henger følelsene helt med.