Å prate med omgivelsene sine.

[Gjest Soumi]

Kan noen lese dette innlegget, please, og gi meg noen råd?

Jeg har det ikke så bra om dagen, mildt sagt. Jeg er en svært lukket person, og det er ingen som vet hvordan jeg har det sånn generelt, i allefall ikke nå.

Går til psykiater. Han synes jeg bør legges inn i to - tre uker for observasjon. Han har kanskje rett, men jeg får så dårlig samvittighet for mine omgivelser. Det er så nederlag liksom, for jeg har ikke vært innlagt siden -98.

Folk tror nok at jeg har det bra, for jeg sier jo aldri noe annet. Men ingen vet at jeg går til psykiater for tiden, det er i mine øyne så jævlig nedverdigende.

Dere tenker kanskje at dette er et bagatellproblem, og at det bare er å takke ja til innleggelsen. Er det så enkelt? Er det andre som har vært i samme situasjon?

Tusen takk for at du leste dette!

[Gjest ikke isoler deg]

Det eneste jeg lurer på, er hvordan psykiateren din har tenkt å få plass til deg på institusjon. Jeg har selv jobbet i psykiatrien, og det er omtrent plent umulig å få plass på avdeling hvis man ikke er både akutt suicidal og psykotisk. Dessverre, men slik er det. Så jeg syns han psykiateren din høres litt uvitende ut.

Bortsett fra det, så syns jeg det er fint at du går i behandling. Tenker også at du bør jobbe aktivt for å bli kjent med andre og åpne deg litt mer overfor enkelte. Kanskje du kan bli kjent med noen andre gjennom å bli med i feks en psykiatrisk pasientforening el.lign? Eller via en diskusjonsgruppe på nettet? Bare forslag dette da, men ett sted må man jo begynne.

[Gjest "skara"]

Du skal ikke ha dårlig samvitighet,

tror det du føler er helt normalt,

Mange føler skam og masse nederlag.

Du må ikke tenke på hva de rundt deg mener TENK på deg selv og hva som er det beste for deg nå!!!

( er ikke egoistisk det seru)

[Gjest Soumi]

Det eneste jeg lurer på, er hvordan psykiateren din har tenkt å få plass til deg på institusjon. Jeg har selv jobbet i psykiatrien, og det er omtrent plent umulig å få plass på avdeling hvis man ikke er både akutt suicidal og psykotisk. Dessverre, men slik er det. Så jeg syns han psykiateren din høres litt uvitende ut.

Bortsett fra det, så syns jeg det er fint at du går i behandling. Tenker også at du bør jobbe aktivt for å bli kjent med andre og åpne deg litt mer overfor enkelte. Kanskje du kan bli kjent med noen andre gjennom å bli med i feks en psykiatrisk pasientforening el.lign? Eller via en diskusjonsgruppe på nettet? Bare forslag dette da, men ett sted må man jo begynne.

Takk for svar!

Psykiateren min er 50 år gammel, og er meget anerkjent. Derfor mener han at han skal få plass til meg der. Men jeg vet jo ikke jeg da..

[Gjest Soumi]

Du skal ikke ha dårlig samvitighet,

tror det du føler er helt normalt,

Mange føler skam og masse nederlag.

Du må ikke tenke på hva de rundt deg mener TENK på deg selv og hva som er det beste for deg nå!!!

( er ikke egoistisk det seru)

Du har nok rett, men jeg skal ha et liv etterpå også. Har en jobb med mye sikkerhetsansvar, og hvem vil vel ha en nylig mentalinnlagt person i jobb? Bare lurer jeg.

[Gjest "skara"]

Du har nok rett, men jeg skal ha et liv etterpå også. Har en jobb med mye sikkerhetsansvar, og hvem vil vel ha en nylig mentalinnlagt person i jobb? Bare lurer jeg.

Forstår hva du mener, har ikke noe godt svar til deg der, men alle rundt deg ønsker jo at du skal ha det bra på jobb og privat, at man må få hjelp til å bli bedre må jo være bra vel?

(Vist man må opperere så er det jo veldig grei og være borte fra jobb og kansje ha fysikalske behandlinger i lange tider etterpå)

Synn at det blir gjort så forskjell på pysiske og fysiske lidelser i år 2005.

Håper andre inne her kan svare deg som kansje har/er i samme situvasjon.

Ønsker deg alt godt

[Gjest anonym j31]

Hei

Hvordan fungerer du om dagen? Får du gjort ting, oppvask, lage mat, jobb, kanskje har du en hobby du holder ved like osv.?

Om du ikke får gjort noe av det og ikke har noen å snakke med osv. ville jeg seriøst ha vurdert en innleggelse.

Føles tanken på å komme unna dagliglivet godt og befriende eller er det noe du ikke ønsker skal skje eller har behov for?

Prøv å tenk på dette i en egoistisk form, uten å dra inn dine omgivelser. De vil sannsynligvis dra nytte av at du får den behandlingen du trenger, kanskje greier du å åpne deg litt etterpå også...

Du kan jo spørre psykologen hvorfor h*n mener du skal legges inn, vilken tilbud de kan gi deg der. Opservasjon for diagnose eller annen behandling? Så vurdere du derifra om det er noe du har behov for.

Synest ikke du skal se på det som nedverdigende, men skjønner så alt for godt den tanken. Det blir lissom litt verre når det gjelder seg selv.

En mager trøst er vel at man finner mennesker fra alle samfunnslag innlagt på instutisjonene, så det kan ramme hvem som helst.

Lykke til uansett hva du velger!

[Gjest lillmei]

Takk for svar!

Psykiateren min er 50 år gammel, og er meget anerkjent. Derfor mener han at han skal få plass til meg der. Men jeg vet jo ikke jeg da..

spørs vel hvor du bor, der jeg har vært innlagt har mange av de innlagte pasientene vært meget oppegående. Særlig i langtidsavdelinger og dps. Ville aldri trodd de var "mentalpasienter".

[willow]

Om du føler at det er riktig å bli innlagt, for DIN del, så synes jeg du skal gjøre det.

Hva omgivelsene dine angår er det ikke lett å gi noen gode svar. Det kan lønne seg å være litt åpen, men samtidig varierer det jo veldig hvordan responsen er. Jeg har aldri vært åpen om mine mentale problemer i jobbsammenheng, der gjør jeg egentlig alt for å skjule det. Prøver å snakke med familien om det, men de fatter bare ikke hva som skjer. Det virker som ting går inn et øre og ut et annet. Venner er fine dog. Så om du har en venn eller to du stoler ekstra mye på, kanskje du kan prate med denne? Jobben din vet jeg ikke. Hørtes ganske kinkig ut, med tanke på sikkerhetsansvaret. Vet om folk som lyger når de er innlagt, sier at de er på ferie og at besøk hos psykologen er fysioterapi osv. Men om det er noe å anbefale, det vet jeg virkelig ikke.

[frosken]

Jeg synes du bør basere avgjørelsen på hva som er hensikten med en slik innleggelse. Dersom psykiateren din f.eks. er usikker på om du bør medisineres eller ikke, og mener en innleggelse kan være til hjelp i så måte, så kan vel en innleggelse ha mye for seg. Dersom hensikten er "avlastning" i en vanskelig situasjon, så ville jeg vært mer betenkt.

Forsøk å vurder hva som vil være best for deg på litt lengre sikt. Dersom det er avlastning du trenger, så kan det kanskje oppnås på andre måter enn ved en innleggelse.

Når det gjelder jobben, så kan jeg ikke se at de har krav på å vite om årsaken til at du evt. sykemeldes for en kortere periode (mulig at de nye sykemeldingsreglene har endret dette, så du bør kanskje sjekke dette nærmere.)

[Gjest Soumi]

Jeg synes du bør basere avgjørelsen på hva som er hensikten med en slik innleggelse. Dersom psykiateren din f.eks. er usikker på om du bør medisineres eller ikke, og mener en innleggelse kan være til hjelp i så måte, så kan vel en innleggelse ha mye for seg. Dersom hensikten er "avlastning" i en vanskelig situasjon, så ville jeg vært mer betenkt.

Forsøk å vurder hva som vil være best for deg på litt lengre sikt. Dersom det er avlastning du trenger, så kan det kanskje oppnås på andre måter enn ved en innleggelse.

Når det gjelder jobben, så kan jeg ikke se at de har krav på å vite om årsaken til at du evt. sykemeldes for en kortere periode (mulig at de nye sykemeldingsreglene har endret dette, så du bør kanskje sjekke dette nærmere.)

Jeg håpet at du skulle svare på mitt innlegg! Tusen takk!

Vi tenker likt mht dette, og jeg tror nok at det er smartest ikke å legge seg inn. Tror ikke det har noe for seg.

Jeg får heller sitte med nesen i en klut og drikke te i noen uker,hvis det er det som skal til. Alt går jo over før eller senere.

Takk igjen for svaret!

Mvh

[frosken]

Jeg håpet at du skulle svare på mitt innlegg! Tusen takk!

Vi tenker likt mht dette, og jeg tror nok at det er smartest ikke å legge seg inn. Tror ikke det har noe for seg.

Jeg får heller sitte med nesen i en klut og drikke te i noen uker,hvis det er det som skal til. Alt går jo over før eller senere.

Takk igjen for svaret!

Mvh

Det er nettopp det som er det magiske; at ting endrer seg igjen :-)

Lykke til!