Fortrengt eller glemt?

[Gjest ROllo26]

Blir livet virkelig lettere som voksen ved at en prater og ripper opp i traumatiske opplevelser fra barndommen? Har begynt med det, men det følest ut som jeg heller bensin på bålet.

Jeg føler at jeg har lagt det bak meg, men jeg har begynt å lure på om jeg ikke har det likevel. Dersom en vegrer seg sterkt mot å snakke om noe, er det da fortrenging?

[k20h]

Jeg vet ikke helt jeg. Men hadde du lagt dette bak deg så hadde du nok kunne ta en ordentlig samtale om det. Min erfaring hittil er at det gjør sinnsykt vondt å jobbe med psyken. Men om du får det ut og bearbeidet, så blir du mer reflektert.. det kommer til å hjelpe deg senere i livet. Og traumatiske episoder en fortrenger eller glemmer uten å bearbeide det ordentlig kommer plutselig opp og lager masse kluss i livet. Så mitt råd er å fortsette.. lykke til:)

[Gjest svaksterk]

Hm.. jeg lurer også litt på det. For min egen del, tror jeg det kan være bra å snakke om dersom det er ting som påvirker min atferd i dag. Å prate bare for å gjøre det, hvis jeg ikke egentlig har behov for det, tror jeg kan gjøre at man suller seg inn og ned i gjørma. Men dette er det jeg tror for -min- del. Hva som er bra for andre vet jeg ikke.

:-)

[thinkerbell]

Nja, det kan ihvertfall være et godt tegn. Du må også ha i tankene at dette er et tungt tema, hvem ville vel ikke blitt preget av å snakke om det. Det er slett ikke alle tilfeller hvor det å grave i gjørmen fra fortiden er en god idè, av og til er det nyttigere å se fremover. -Men- i de tilfellene hvor fortiden innhenter en i dagliglivet/man synes å "huske mer"/etc- vil jeg nok si at: her trengs opprydning og rengjøring.

[willow]

det spørs veldig på hva slags vergring et er snakk om . jeg er ikke fan av at man snakker om fortiden hele tidne, og henger seg opp i uheldige ting. bare det alene kan få meg til å tenke at vedkommende burde få seg en psykolog, for å finne ut hvorfor man er så opphengt i disse tingene. noe annet er om man er fornøyd med livet slik det er nå, eller om fortiden faktisk ødelegger for nåtiden. da synes jeg man absolutt bør rydde/vaske litt, som noen her så pent sa det. det driver jeg med nå, og det hjelper forhåpentligvis til at jeg kan leve med ting som har skjedd uten at det tar drepen av meg for å si det slik.

[Gjest bry]

Det er ikke lett når det er sånn,terapi kan ofte gjøre mere skade enn gagn i slike tilfeller.

Hvis du klarer å legge det bak deg er det jo kjempeflott.

Værre er det hvis du stadig innhentes av fortiden...i drømmer/mareritt...osv.

Har hørt at da er det det beste å være på en trygg plass en stund...innleggelse en plass,hvor en bare kan tenke på seg selv,og få tid og rom for å bearbeide vonde ting.

Samtidig som det er tryggere i og med at det er folk rundt deg hele tiden.

Men så er det de ressursene da....