Når medpasient blir til bruker - NHD (og andre)

[Gjest Kalit]

Jeg har tidligere vært innlagt ved en DPS i byen hvor jeg bor, pga depresjon. Nå er det rundt halvannet år siden jeg ble utskrevet, men jeg har fortsatt samtaler på DPS'en omtrent en gang i måneden, for å hindre tilbakefall. Ellers er jeg symptomfri (går på medisiner).

Jeg har i et drøyt år jobbet i hjemmetjenesten i kommunen. En av våre brukere har også kontakt med denne DPS'en. Han har vært innlagt mange ganger, og etter hva jeg har regnet ut har det bare vært tilfeldigheter som har gjort at jeg ikke var innlagt samtidig som han.

De periodene han er innlagt og jeg skal til samtale, er jeg alltid nervøs for å møte på ham. Jeg gjorde det én gang, men da bare hilste jeg og smilte til han, og fortsatte videre. Han trodde antagelig at jeg var der i jobbsammenheng.

Poenget mitt her er at det blir ganske vanskelig for meg, det å på en måte ha to forhold til en bruker. Han er jo både bruker, samt medpasient for meg. Selv om han ikke er klar over det selv. Det hender jeg unngår å bestille tid til samtale dersom jeg vet han skal være der, eller at jeg avtaler en tid hvor jeg vet det er lite sannsynlig at han vil være ute i korridoren på DPS'en.

Jeg har ikke sagt noe til den psykiatriske sykepleieren jeg prater med der. Spørsmålet mitt er,- kan jeg gjøre det?

Hun har jo taushetsplikt overfor meg siden han er min medpasient.

Men hjemmetjenesten har et samarbeid med DPS'en angående denne pasienten. Jeg har passet på å holde meg utenfor det samarbeidet, det har gått problemfritt så langt, men teoretisk sett så skal jo de på DPS'en kunne ta kontakt med meg dersom det skulle være noe med den brukeren.

Så hvordan blir egentlig taushetsplikten i dette tilfellet? Kan jeg opplyse om at "vi har en felles bruker, derfor blir det noen ganger vanskelig for meg å komme til visse tider", og eventuelt si hvem det er, og la det være med det?

Eller kan jeg overhodet ikke si noenting?

Sykepleieren er såvidt jeg vet ikke klar over situasjonen, ettersom hun ikke vet hvilken sone jeg jobber under.

Det ville nok lettet en del dersom jeg bare kunne fått sagt det med at vi har en felles bruker, sånn at hun vil forstå problematikken der, men jeg vil ikke gjøre noe som en gang er på "grensen" til ulovlig/uetisk.

Jobben min vet ikke at jeg har vært innlagt der, så jeg kan heller ikke fortelle dem om det. Den store skrekken er jo selvsagt at denne brukeren skjønner at jeg er pasient der, og at han sier det videre til andre brukere/ansatte i hjemmetjenesten.

Dette ble langt, og muligens litt kronglete, men håper dere forstår problemstillingen.

[Gjest sånnerdetbaremeddensaken]

Hvorfor i alle dager skulle du ikke kunne si at dere har en felles bruker dersom du ikke nevner navn? Jeg skjønner at du kan føle at du har problemer med å nevne navn (hvorvidt du kan eller ikke vet jeg ikke) men å si at dere har en felles bruker kan du helt klart.

Men har du hjemmetjenesten hos denne brukeren? _Det_ ville jeg hatt mere problemer med. Hvis ikke er du jo for ham bare "en som jobber i hjemmetjenesten"

[Gjest Kalit]

Hvorfor i alle dager skulle du ikke kunne si at dere har en felles bruker dersom du ikke nevner navn? Jeg skjønner at du kan føle at du har problemer med å nevne navn (hvorvidt du kan eller ikke vet jeg ikke) men å si at dere har en felles bruker kan du helt klart.

Men har du hjemmetjenesten hos denne brukeren? _Det_ ville jeg hatt mere problemer med. Hvis ikke er du jo for ham bare "en som jobber i hjemmetjenesten"

Ja, han er en av mine brukere i hjemmetjenesten. Han har ikke mye hjelp, men jeg ender stort sett opp med et par turer i uka til ham i snitt.

Dersom jeg forteller at vi har en felles bruker, så vil det være veldig lett for de på DPS'en å finne ut hvem, så selv om jeg liksom prøver å "anonymisere", så er ikke det mulig. Det er derfor jeg lurer på om det er 'lov'.

[frosken]

Jeg mener at du kan snakke med sykepleieren om dette og at hun bør være behjelpelig med å tilby timer som gjør det lite sannsynlig at du treffer din bruker når du er innom dps.

Du har jo selv møtt denne brukeren i korridoren på dps, slik at informasjonen du tar opp ikke er noe du har fått tilgang til gjennom din jobb. Sykepleieren på dps har derimot ikke anledning til å drøfte forhold av personlig karakter vedr. denne brukeren med deg i denne sammenhengen.

Nå ble innlegget mitt også ganske omstendelig, men forhåpentligvis forståelig :-)

[Adriana]

Ja, han er en av mine brukere i hjemmetjenesten. Han har ikke mye hjelp, men jeg ender stort sett opp med et par turer i uka til ham i snitt.

Dersom jeg forteller at vi har en felles bruker, så vil det være veldig lett for de på DPS'en å finne ut hvem, så selv om jeg liksom prøver å "anonymisere", så er ikke det mulig. Det er derfor jeg lurer på om det er 'lov'.

Jeg mener helt klart at du har rett til å drøfte dette med DPS. De vet jo at denne brukeren har kontakt med hjemmetjenesten og at du jobber i hjemmetjenesten og da bryter du ikke taushetsplikten ved å si at du kjenner han og at det blir et problem for deg.

Det blir først et taushetsbrudd hvis du forteller andre utenforstående om dette eller at du forteller om ting du får vite i forbindelse med at du er hjemme hos han.

Jeg ville helt klart drøftet dette problemet med DPS sånn at de blir klar over det.

Lykke til! :-)

[Gjest Kalit]

Jeg mener at du kan snakke med sykepleieren om dette og at hun bør være behjelpelig med å tilby timer som gjør det lite sannsynlig at du treffer din bruker når du er innom dps.

Du har jo selv møtt denne brukeren i korridoren på dps, slik at informasjonen du tar opp ikke er noe du har fått tilgang til gjennom din jobb. Sykepleieren på dps har derimot ikke anledning til å drøfte forhold av personlig karakter vedr. denne brukeren med deg i denne sammenhengen.

Nå ble innlegget mitt også ganske omstendelig, men forhåpentligvis forståelig :-)

Tja...jeg har jo forsåvidt taushetsplikt om hvem som er mine brukere, uansett hvor underforstått det er. Da mener jeg på generelt grunnlag. Om en person kommer bort til meg og sier at "ja, han Per, han hører vel til din sone?", så kan ikke jeg bekrefte det, selv om vi begge vet det er sant. Det er derfor jeg er litt i tvil om jeg kan si det til psykepleieren. Det er vel neppe et klart lovbrudd, men jeg vil helst være så profesjonell som mulig, og ikke gjøre noe som er på grensen...

Men som de andre sier, så har jeg antagelig lov. Men jeg vil så gjerne ha fakta på bordet! Men det er vel et tvilstilfelle, slik at det er vanskelig å si noe eksakt..

Man kan jo si det som at psykepleieren har ikke lov til å kommentere denne mannen til meg når jeg er på DPS'en for samtale. Men dersom hun ringer meg på jobben, kan hun si hva det skulle være. I følge regelboka.

Jeg har ikke hatt noen direkte kontakt med DPS'en angående han, men jeg har hatt kontakt med legevakta blant annet. Jeg prøver å unngå det i størst mulig grad, men dersom jeg må, så gjør jeg det. Satser bare på at han ikke tenker tanken at jeg er pasient jeg også..

Men det hadde definitivt lettet meg litt, det å kunne si det til psykepleieren. Jeg har jo slitt psykisk selv, og det hender jeg møter på ting i hjemmetjenesten som blir tøft, og som jeg kjenner meg selv igjen i. Jeg føler noen ganger behov for å snakke om det, og jeg pleier noen ganger å fortelle om det på meget generelt grunnlag når jeg prater med henne. Men det blir så vanskelig når det gjelder han der, for det er en ting som også blir en belastning på meg, og som jeg gjerne skulle bare ha sagt, sånn at hun er klar over det.

Ble omstendig dette også, men håper du skjønner tegninga

Egentlig så var vel dette innlegget mest tanker fra min side, ikke så mye spørsmål. Men jeg hadde håpet at kanskje NHD kunne gitt meg et mer konkret svar på det, som om hvordan han ville reagert om en pasient hadde sagt noe slikt til ham?

[Gjest juristen]

Du kan ikke fortelle sykepleieren at du helst ikke vil møte mennesker du treffer som brukere gjennom jobben, fordi; du må da fortelle hvor du jobber, hvilken sone; da kan sykepleieren sjekke journalene og finne ut hvilke pasienter som er brukere der. Har jeg forstått deg riktig?

Konsekvensen av det må jo da bli, at hvis vi en gang skulle treffes kan ikke du fortelle meg hvor du jobber, for det kan hende jeg kjenner noen som er brukere av hjemmetjenesten? For det er jo det eneste du forteller sykepleieren.

Eller hadde du tenkt å si "Jeg orker ikke møte X her i korridorene, han har det helt forferdeli hjemme, jeg blir kvalm bare av å tenke på det."?

Det ville være brudd på taushetsplikten.

[Gjest Kalit]

Du kan ikke fortelle sykepleieren at du helst ikke vil møte mennesker du treffer som brukere gjennom jobben, fordi; du må da fortelle hvor du jobber, hvilken sone; da kan sykepleieren sjekke journalene og finne ut hvilke pasienter som er brukere der. Har jeg forstått deg riktig?

Konsekvensen av det må jo da bli, at hvis vi en gang skulle treffes kan ikke du fortelle meg hvor du jobber, for det kan hende jeg kjenner noen som er brukere av hjemmetjenesten? For det er jo det eneste du forteller sykepleieren.

Eller hadde du tenkt å si "Jeg orker ikke møte X her i korridorene, han har det helt forferdeli hjemme, jeg blir kvalm bare av å tenke på det."?

Det ville være brudd på taushetsplikten.

Nei, det er jo ikke akkurat det jeg mener. Jeg mener bare det at vi har ikke lov til å hverken bekrefte eller avkrefte at noen er brukerne våre. Feks så har vi en bruker som det var en del avisskriverier om for en del år tilbake. Noen ganger kommer det folk og sier "jaså? jobber du der? Det er vel der han "Tom" bor også, det?"

Da har vel ikke jeg lov til å si ja? Jeg pleier iallfall å si at jeg ikke kan kommentere hvem som er brukerne og ikke.

Jeg kan jo si til psykepleieren at jeg jobber der, og om hun utifra det finner ut hvem jeg jobber med, da får det heller bli sånn. Spørsmålet er bare om jeg har lov til å bekrefte det overfor henne?

Og neida, jeg hadde ikke tenkt å si noe om han til henne. Bare det faktum at han er bruker.

Ser at jeg bare surrer her...men jeg er bare så i tvil!

[frosken]

Nei, det er jo ikke akkurat det jeg mener. Jeg mener bare det at vi har ikke lov til å hverken bekrefte eller avkrefte at noen er brukerne våre. Feks så har vi en bruker som det var en del avisskriverier om for en del år tilbake. Noen ganger kommer det folk og sier "jaså? jobber du der? Det er vel der han "Tom" bor også, det?"

Da har vel ikke jeg lov til å si ja? Jeg pleier iallfall å si at jeg ikke kan kommentere hvem som er brukerne og ikke.

Jeg kan jo si til psykepleieren at jeg jobber der, og om hun utifra det finner ut hvem jeg jobber med, da får det heller bli sånn. Spørsmålet er bare om jeg har lov til å bekrefte det overfor henne?

Og neida, jeg hadde ikke tenkt å si noe om han til henne. Bare det faktum at han er bruker.

Ser at jeg bare surrer her...men jeg er bare så i tvil!

Håper du får svar fra nhd.

Uansett så kan du ta opp dette temaet med sykepleieren på samme måte som du har gjort i denne tråden, og evt. i første omgang utelate navnet på brukeren. Det kan vel egentlig bli en god samtale om temaet på den måten også?

Jeg sliter med å begrunne hvorfor jeg mener du kan være konkret mht hvilken person dette gjelder samtidig som jeg mener du ikke kan si noe mer enn at vedkommende er en av dine brukere...

[Gjest Kalit]

Håper du får svar fra nhd.

Uansett så kan du ta opp dette temaet med sykepleieren på samme måte som du har gjort i denne tråden, og evt. i første omgang utelate navnet på brukeren. Det kan vel egentlig bli en god samtale om temaet på den måten også?

Jeg sliter med å begrunne hvorfor jeg mener du kan være konkret mht hvilken person dette gjelder samtidig som jeg mener du ikke kan si noe mer enn at vedkommende er en av dine brukere...

Dersom jeg sier at vi har en felles bruker, så tar det henne ti minutter å ressonnere seg fram til hvem det er

Merket at hun spurte meg mer ut forrige gang om hvordan det var der jeg jobbet, og jeg forklarte det for henne. Kanskje hun har fattet mistanke?

Utifra svarene jeg har fått her, så lurer jeg på om jeg skal fortelle det neste gang, hvis det faller seg slik..Men håper som sagt jeg får svar fra NHD!

[Gjest ansatt i Helse- og velferd]

La meg prøve å se dette på en helt annen måte:

Jeg jobber ikke i hjemmesykepleien, men jeg jobber på forvaltningskontoret der vi blant annet henviser folk til hjemmesykepleien. Samtidig går jeg også til behandling på en poliklinikk hvor det helt sikkert også går mange som jeg har eller kan få kontakt med i min jobb.

Jeg skjønner ikke helt at det skulle kunne være noe problem å si til min terapeut at vi har en felles bruker dersom vi har det. Det jeg ville sett på som problematisk i denne situasjonen var å ha så tett kontakt med den brukeren som det virker som du har.

Dersom vi fikk en henvisning til vårt kontor på en person jeg engan hadde gått i gruppe med eller vært innlagt samtidig med eller ofte traff på i gangene ville jeg fortelle sjefen min at det ville bli vanskelig for meg å være kontaktperson for denne brukeren. Du trenger jo ikke si hvorfor, men av personlige årsaker er det slik.Og så lenge du ikke er kontaktperson for brukeren vil han neppe gidde å bruke mot deg at han kanskje ser deg på poliklinikken.

Kanskje jobber du på et lite sted hvor det _bare_ er du som jobber i hjemmesykepleien, men det er vel sjelden det bare er en som jobber. Kan du ikke få noen andre til å ha ansvaret for denne brukeren? Det kan jo være mange årsaker til at man ønsker slikt.

Jeg har for eksempel en veldig god venn som har en mor som er tungt inne i systemet på jobben vår. Da er det også helt klart for meg at jeg ikke ønsker å bli involvert i det. Jeg ønsker ikke å være noen kontaktperson eller sitte i ansvarsgruppe eller lignende til denne moren. På grunn av mitt forhold til sønnen. Det er det selvfølgelig forståelse for og alle skjønner det.

Så egentlig forstår jeg ikke at det du mener er et problem er et problem. Jeg ser heller problemet et helt annet sted. Men det er mulig jeg ikke forstår saken godt nok.

Mitt mareritt ville dog være å plutselig få en bruker som har samme terapeut som meg og jeg ville måtte lede et ansvarsgruppemøte hvor min terapeut var med (men da selvfølgelig som brukerens terapeut) Det er vel for så vidt ikke noe galt i om det skulle skje, men jeg ville føle det vanskelig og hadde nok klart å vri meg unna det på en måte også. Eller i alle fall tatt opp med min terapeut og drøftet hvordan jeg skulle forholde meg til det. Terapeuten min vet jo hvor jeg jobber og vet jo sikkert om alle sine pasienter som også har kontakt med oss.

Jeg skjønner virkelig ikke at du har noe taushetspliktsproblem. Med mindre du har tenkt å fortelle terapeuten din om hva denne brukeren forteller deg i din posisjon i hjemmetjenesten. Og det har du vel ikke tenkt å gjøre? Men om du får behov for det en gang har du et problem ettersom jeg tror det vil kunne være brudd på taushetsplikten. Derfor ville jeg hatt minst mulig kontakt med denne felles brukeren. For din egen del. Hvorfor skape mer komplikasjoner enn man må.

Jaja, dette ble sikkert langt og krøklete, men...

[Gjest Kalit]

La meg prøve å se dette på en helt annen måte:

Jeg jobber ikke i hjemmesykepleien, men jeg jobber på forvaltningskontoret der vi blant annet henviser folk til hjemmesykepleien. Samtidig går jeg også til behandling på en poliklinikk hvor det helt sikkert også går mange som jeg har eller kan få kontakt med i min jobb.

Jeg skjønner ikke helt at det skulle kunne være noe problem å si til min terapeut at vi har en felles bruker dersom vi har det. Det jeg ville sett på som problematisk i denne situasjonen var å ha så tett kontakt med den brukeren som det virker som du har.

Dersom vi fikk en henvisning til vårt kontor på en person jeg engan hadde gått i gruppe med eller vært innlagt samtidig med eller ofte traff på i gangene ville jeg fortelle sjefen min at det ville bli vanskelig for meg å være kontaktperson for denne brukeren. Du trenger jo ikke si hvorfor, men av personlige årsaker er det slik.Og så lenge du ikke er kontaktperson for brukeren vil han neppe gidde å bruke mot deg at han kanskje ser deg på poliklinikken.

Kanskje jobber du på et lite sted hvor det _bare_ er du som jobber i hjemmesykepleien, men det er vel sjelden det bare er en som jobber. Kan du ikke få noen andre til å ha ansvaret for denne brukeren? Det kan jo være mange årsaker til at man ønsker slikt.

Jeg har for eksempel en veldig god venn som har en mor som er tungt inne i systemet på jobben vår. Da er det også helt klart for meg at jeg ikke ønsker å bli involvert i det. Jeg ønsker ikke å være noen kontaktperson eller sitte i ansvarsgruppe eller lignende til denne moren. På grunn av mitt forhold til sønnen. Det er det selvfølgelig forståelse for og alle skjønner det.

Så egentlig forstår jeg ikke at det du mener er et problem er et problem. Jeg ser heller problemet et helt annet sted. Men det er mulig jeg ikke forstår saken godt nok.

Mitt mareritt ville dog være å plutselig få en bruker som har samme terapeut som meg og jeg ville måtte lede et ansvarsgruppemøte hvor min terapeut var med (men da selvfølgelig som brukerens terapeut) Det er vel for så vidt ikke noe galt i om det skulle skje, men jeg ville føle det vanskelig og hadde nok klart å vri meg unna det på en måte også. Eller i alle fall tatt opp med min terapeut og drøftet hvordan jeg skulle forholde meg til det. Terapeuten min vet jo hvor jeg jobber og vet jo sikkert om alle sine pasienter som også har kontakt med oss.

Jeg skjønner virkelig ikke at du har noe taushetspliktsproblem. Med mindre du har tenkt å fortelle terapeuten din om hva denne brukeren forteller deg i din posisjon i hjemmetjenesten. Og det har du vel ikke tenkt å gjøre? Men om du får behov for det en gang har du et problem ettersom jeg tror det vil kunne være brudd på taushetsplikten. Derfor ville jeg hatt minst mulig kontakt med denne felles brukeren. For din egen del. Hvorfor skape mer komplikasjoner enn man må.

Jaja, dette ble sikkert langt og krøklete, men...

Neida, det ble ikke langt og krøklete! Takk for svar, det står klarer for meg nå.

Det er bare helt korte turer vi er inne hos denne brukeren, litt praktisk hjelp og et "hei, hvordan går det", så jeg har ikke noe særlig problem med det. Jeg har ikke noe spesielt ansvar overfor den brukeren, det er andre som er primærkontakt for ham.

Vi er mange som jobber i hjemmetjenesten i den sonen, og sånn sett er det lett å bytte oppdrag, men jeg vil helst slippe å gjøre det. Hadde vi derimot hatt veldig mye å gjøre med den brukeren, måtte jeg revurdert situasjonen.

Men alt her tyder jo på at jeg kan fortelle det til psykepleieren. Men kanskje setter det -henne- i en ubehagelig situasjon? Ikke vet jeg...jeg får tenke på saken, skal ikke ditt for om litt under en måned

[Gjest juristen]

Nei, det er jo ikke akkurat det jeg mener. Jeg mener bare det at vi har ikke lov til å hverken bekrefte eller avkrefte at noen er brukerne våre. Feks så har vi en bruker som det var en del avisskriverier om for en del år tilbake. Noen ganger kommer det folk og sier "jaså? jobber du der? Det er vel der han "Tom" bor også, det?"

Da har vel ikke jeg lov til å si ja? Jeg pleier iallfall å si at jeg ikke kan kommentere hvem som er brukerne og ikke.

Jeg kan jo si til psykepleieren at jeg jobber der, og om hun utifra det finner ut hvem jeg jobber med, da får det heller bli sånn. Spørsmålet er bare om jeg har lov til å bekrefte det overfor henne?

Og neida, jeg hadde ikke tenkt å si noe om han til henne. Bare det faktum at han er bruker.

Ser at jeg bare surrer her...men jeg er bare så i tvil!

Du kan fortelle henne hvor du jobber. For å være på den helt sikre siden kan du la være å bekrefte/avkrefte hvilken bruker du sikter til. Om hun, som ledd i sin jobb, har mulighet til å finne ut at den og den er bruker av hjemmetjenesten (noe som absolutt er relevant), og hvilken kommune, sone osv. det gjelder, er det noe helt annet. Dette er ikke opplysninger hun har gitt deg, men som hun har fått fra andre. Du har derfor ikke brudt taushetsplikten.

Godt å høre at noen tar taushetsplikten på alvor.;-)

[Gjest Kalit]

Du kan fortelle henne hvor du jobber. For å være på den helt sikre siden kan du la være å bekrefte/avkrefte hvilken bruker du sikter til. Om hun, som ledd i sin jobb, har mulighet til å finne ut at den og den er bruker av hjemmetjenesten (noe som absolutt er relevant), og hvilken kommune, sone osv. det gjelder, er det noe helt annet. Dette er ikke opplysninger hun har gitt deg, men som hun har fått fra andre. Du har derfor ikke brudt taushetsplikten.

Godt å høre at noen tar taushetsplikten på alvor.;-)

Jada, hun vet jo utmerket godt at mannen er bruker av hjemmetjenesten. Hun bare vet ikke at det er den sonen -jeg- jobber ved. Det er som du sier, jeg kan kanskje ikke si det -rett- ut, men om jeg sier nøyaktig hvor jeg jobber, så vil hun skjønne det veldig fort.

Taushet er gull, ja!

Det er også spesielt viktig for meg å være profesjonell i forhold til denne jobben, for å føle at jeg mestrer det. Det er mulig jeg kunne ha fortalt det til psykepleieren som en del av mine problemer, og at det ikke ville blitt tatt ille opp, men da ville jeg med en gang virket som en som ikke takler jobben min, og det vil jeg ikke være. Vet ikke helt om jeg klarte å formidle tankene mine der, men..

Jeg fortalte om problemstillingen til psykologen jeg gikk til før, for hun hadde ingen forutsetninger for å vite hvem det var jeg siktet til. Men hun går jeg ikke til lenger

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Etter min mening er det intet i veien for at du forteller om ditt problem til behandleren din. Tvert i mot må det være gunstig å få luftet saken.

[Gjest Calóni]

Etter min mening er det intet i veien for at du forteller om ditt problem til behandleren din. Tvert i mot må det være gunstig å få luftet saken.

Takk for at du svarte! Hadde håpet du ville gjøre det

Du har rett i at det kan være gunstig å få luftet det, ja. For det er ikke fritt for at jeg tenker en del på det, og aller helst skal jo slike samtaler være et "fristed".

[Gjest Calóni aka Kalit ;)]

Takk for at du svarte! Hadde håpet du ville gjøre det

Du har rett i at det kan være gunstig å få luftet det, ja. For det er ikke fritt for at jeg tenker en del på det, og aller helst skal jo slike samtaler være et "fristed".

auda...

[Adriana]

Takk for at du svarte! Hadde håpet du ville gjøre det

Du har rett i at det kan være gunstig å få luftet det, ja. For det er ikke fritt for at jeg tenker en del på det, og aller helst skal jo slike samtaler være et "fristed".

Autch... ;-)

[Gjest Calóni]

Autch... ;-)

Pøh. Istedet for å lese her, så kan du lese alt jeg har skrevet på åpent om deg

[Orio]

Jada, hun vet jo utmerket godt at mannen er bruker av hjemmetjenesten. Hun bare vet ikke at det er den sonen -jeg- jobber ved. Det er som du sier, jeg kan kanskje ikke si det -rett- ut, men om jeg sier nøyaktig hvor jeg jobber, så vil hun skjønne det veldig fort.

Taushet er gull, ja!

Det er også spesielt viktig for meg å være profesjonell i forhold til denne jobben, for å føle at jeg mestrer det. Det er mulig jeg kunne ha fortalt det til psykepleieren som en del av mine problemer, og at det ikke ville blitt tatt ille opp, men da ville jeg med en gang virket som en som ikke takler jobben min, og det vil jeg ikke være. Vet ikke helt om jeg klarte å formidle tankene mine der, men..

Jeg fortalte om problemstillingen til psykologen jeg gikk til før, for hun hadde ingen forutsetninger for å vite hvem det var jeg siktet til. Men hun går jeg ikke til lenger

"Jada, hun vet jo utmerket godt at mannen er bruker av hjemmetjenesten. Hun bare vet ikke at det er den sonen -jeg- jobber ved."

Da er det jo ikke noe problem. Du står helt fritt til å fortelle hvor du jobber, også hvilken sone. Du kan også si at du synes det er vanskelig å møte brukere du treffer gjennom jobben som medpasienter. Det er over hodet ikke noe brudd på taushetsplikten.

PS. Jeg synes du har mestret dette problemet veldig godt. Ingen kan forvente at du vet alt, men i stedet for å gi opp prøver du å finne ut av det.