Verdens undergang å bli alenemor?

[Gjest Tankefull33]

Vet selvsagt at det ikke er det, men det føles slik nå. Fordi jeg er så redd.

Sambo og jeg har en datter på drøyt 1 år. Vi fikk barn etter å ha vært sammen (for) kort tid og det er først under graviditeten og barnets første leveår at vi har blitt godt kjent.

Vi er ikke lykkelige sammen. Han er en god far, men ovenfor hverandre er vi ganske kjølige og vi tilbringer så lite tid som mulig sammen.

Vi kommuniserer dårlig. Han blir lett fornærmet, eier ikke selvironi og er av natur agressiv. (ikke voldelig)

Jeg vil ikke gi opp enda. Selv om jeg vet at vi bare er sammen pga barnet. Det KAN jo gå bra hvis vi kjemper.

Men hvis jeg skulle ende opp som alenemor... Hvordan føles det? Føles det som et gedigent nederlag? Bare jeg tenker på det, får jeg vondt i hjertet og synes synd på barnet som har foreldre som ikke taklet å leve sammen.

Barnet ville selvsagt ha kontakt med barnet, men avstanden ville ha blitt stor og de ville ikke ha hatt hverdagen sammen. Han jobber forøvrig 10 timer om dagen og har lite tid til henne nå også.

Jeg er redd for at barnet skal føle sinne mot oss.. Er redd for det meste nå. Selv om jeg som sagt håper vi kan få det til å funke og leve sammen.

Men det hadde likevel vært godt å vite at livet ikke blir et helvete dersom vi går fra hverandre...

Noen som kan oppmuntre?

[Gjest Tankefull33]

Det skulle selvsagt stå: "Faren ville selvsagt hatt kontakt med barnet".

[Lillemus]

jeg ble deltids-alenemor til to små (da 3 og 5 år) for to år siden og det går kjempefint!

Jeg har det vanvittig mye bedre nå enn de siste par årene av forholdet. )

[Glimtipper]

Neida, dette er ikke verdens undergang.

Barnet ditt vil ikke bli sint og bitter på dere om dere flytter fra hverandre. Det er kanskje bedre å gjøre det nå enn senere, om det allikevel er uungåelig. Datteren din vil jo ikke ha visst om annet enn at mamma og pappa bor hvert sitt sted, og dette er helt normalt i våre dager.

Jeg tror et barn blir mer bitter av å vokse opp i et hus hvor mamma og pappa ikke elsker hverandre. Husk at dere vil være rollemodellene hennes for familieliv.

Dessverre har jeg ingen andre råd, men jeg vil ønske deg lykke til med avgjørelsen. Gjør det som gjør _deg_ lykkelig

[Velouria]

Det er jo et par ting dere kan prøve før dere bestemmer dere, familieterapi f.eks. Å starte med å snakke mer sammen er jo ofte veldig lurt, og det funker ofte bedre enn forventet. Sett av tid til hverandre og prøv å snakke rolig i jeg form og ikke skrik.

Om det er nederlag å bli alenemor er jo du som kjenner på, noen kjenner det som et nederlag, andre ikke.

Uansett lykke til.

[Gjest printa]

"Men hvis jeg skulle ende opp som alenemor... Hvordan føles det? Føles det som et gedigent nederlag? Bare jeg tenker på det, får jeg vondt i hjertet og synes synd på barnet som har foreldre som ikke taklet å leve sammen"

Jeg ble alene med mitt barn da det var ett år, og jeg følte nederlaget større da jeg bodde sammen med far, enn da jeg gikk fra han.

Ellers tror jeg det er avgjørende hvordan dere løser evt. samvær (annenhver helg, eller uke)for barnet, om dere nå skulle gå fra hverandre.

I dag er det veldig mye hjelp å få, og du er på ingen måte alene, så du behøver ikke være redd, om dere kommer så langt.

[Gjest Ramina]

Javisst kan jeg oppmuntre

Veldig mange ting er hva man gjør det til, også dette.

Jeg ble alene med to barn, den gang var det største barnet 3 år gammelt og det minste barnet 3 måneder gammelt.

Jeg skal ikke prate om det fysiske ved å bli enslig her, men det psykiske som du jo spør om.

Jeg følte meg aldri mindre verdt fordi jeg var alenemor, jeg følte aldri at det var en nedverdigende, forferdelig, trist, pjusket - eller andre triste ord - å være alenemor.

Tvert i mot så var jeg stolt over å ha to flotte barn, å klare å ta vare på disse alene, å bygge opp et helt nytt liv til oss, å se at barna tok seperasjonen greit, at de trivdes, at de var glade "normale" barn.

Jeg begynte dette livet vårt fra bar bakke, hadde ikke hus, bil, mobil...kun noen ting og tang i esker, samt noe møbler.

Mitt goal var å bygge opp en trygg fremtid for ungene, få til en egen bolig, trygg god oppvekst med de tingene de trengte.

Og dit kom jeg.

Jeg trivdes så godt som alenemor at det var medvirkende til at det tok vel 8 år før jeg fant en jeg syntes det var verdt å virkelig satse på

Det kan være tøft å være alenemor, spesiellt om en alltid er alene om juletrefester, 17 maifeiringer, skoleting oa.

Men det psykiske ved å være alene...det bør - som du kan lese - ikke være særlig negativt i det hele tatt.

Og du...når det gjelder verdi på alenemødre...hallo...selv kronprinsen vår valgte en alenemor så vi stiller jammen godt og sterkt nok på rangstigen

[Gjest neida, det er ingen undergang]

Hvis dere virkelig VIL prøve å få det til å fungere så bør dere prøve familieterapi, få et ukjent menneske til å høre hva dere har å si.

Hvis dere egentlig "bare" vil prøve å holde sammen pga barnet, så kan dere gi opp med en gang, det vil ikke fungere allikevel. (Har et par venninner som har faktisk har vært så egotripper at de har satt igang med nok et barn for å prøve å få forholdet til å fungere ....... de er alenemødre idag) Dere får det garantert mye bedre alle tre om dere går hver til deres.

[mumitrollet]

"Hvordan føles det? Føles det som et gedigent nederlag?"

Ja, til å begynne med gjør det det. Men det går over. Etterhvert får man øynene opp for hvor normalt det er å ikke bo sammen med barnets far. Er det null håp for forholdet, så tenk nytt. Flytt fra hverandre og fokuserer på samarbeidet med barnet. Det kan ta tid før alt er på skinner, men legge begge godvilja til, lar alt seg løse.

Lykke til!

PS! Jeg ble alene da poden var 1/2 år, og har et veldig godt forhold til faren.

[Gjest Persille]

Jeg følte det som et nederlag i begynnelsen, var veldig opptatt av hvordan "alle andre" så på dette, konsekvensene for datteren min, osv...

Men nå er det helt greit

Både han og jeg har det bedre hver for oss, vi samarbeider bedre om datteren vår nå enn vi gjorde før - og hun vet hvor hun har oss.

Hun vet ikke om noe annet, hun var bare såvidt over året da vi flyttet. Hun ble boende hos meg, og er hos han fire dager annenhver uke. Det fungerer bra for oss alle

Om du først skal flytte, så vil jeg heller anbefale å gjøre det mens barnet er så lite som mulig, enn å utsette h*n for det senere. Det er opprivende å flytte fra en forelder (evnt. at en forelder flytter), at ting blir tatt bor, mistet, omrokkert - og ting er generelt ikke som før.

Det kan i mange tilfeller være en traumatisk opplevelse for små barn, og noen ganger går det helt fint - det vet man aldri før man har gjort det.

Det som er viktig er å ta hensyn til barnet i det hele. Fokusere på at barnet har to likestilte foreldre (følelsesmessig) - og skal få fortsette å ha det. Det er viktig å holde en god tone, og det er viktig å ikke snakke nedsettende om hverandre til barnet.

Mitt liv har blitt bedre som alenemor - Billa sitt også. Nå har hun min fulle og hele tid en del dager, og farens fulle og hele tid andre dager.

Jeg vet hva jeg har å forholde meg til, hvem som skal gjøre hva, og hvor mye penger vi har til rådighet. Billa klarer fint å forholde seg til hans levesett ved siden av mitt - vi har litt forskjellig måte å gjøre ting på, hun prøver seg litt innimellom - men innfinner seg med at "her gjør vi det sånn".

Jeg anbefaler selvfølgelig ingen å bli aleneforeldre - det er jo tross alt ikke sånn man hadde tenkt at det skulle bli. Men du skal ikke være redd for å bli det heller, du klarer det helt fint om du bestemmer deg for det - dessuten består stort sett "alle andre" bare av sure gamle kjerringer likevel. og de skal du bare overse