behandling i forbindelse med etterdønning av dop

[Gjest TKKT]

Det jeg lurer på er om noen har erfaring med behandling i forbindelse med psykiske problemer og dop, blir man sendt til psykolog da eller er det bare meg ?

Trenger ikke hjelp til å slutte, det har jeg gjort for lenge siden, men har fått veldig problemer i ettertid psykisk....

Trodde man ble sendt til folk som var spesialister på dette, men det er kanskje bare noe jeg har for meg .. ?

[Gjest Ramina]

Min erfaring - kjenner folk i slik situasjon - er at man gjerne blir sendt til psykolog for å arbeide med de psykiske sidene etter dopbruk.

Det ligger jo ofte gjerne noe bak også da, i oppveksten kanskje, som har bidratt til ønske om å bruke dop.

Det kan jo også være aktuellt å rydde litt opp i.

Det er suverent flott at du har klart å slutte, du er fantastisk sterk, og flink.

Synes du skal åpne opp for alle muligheter til hjelp som du synes fungerer nå fremover.

Og det du ikke får skal du be legen din om å få.

Lykke til.

[Gjest TKKT]

Min erfaring - kjenner folk i slik situasjon - er at man gjerne blir sendt til psykolog for å arbeide med de psykiske sidene etter dopbruk.

Det ligger jo ofte gjerne noe bak også da, i oppveksten kanskje, som har bidratt til ønske om å bruke dop.

Det kan jo også være aktuellt å rydde litt opp i.

Det er suverent flott at du har klart å slutte, du er fantastisk sterk, og flink.

Synes du skal åpne opp for alle muligheter til hjelp som du synes fungerer nå fremover.

Og det du ikke får skal du be legen din om å få.

Lykke til.

Vet du om de har fått noe ut av det?

Psykologen har gravd etter "løsningen" og grunnen til at jeg begynte, men det var egentlig ikke noe spesiell grunn sånn sett, bare at vi prøvde dop i forbindelse med festing og at det kom ut av kontroll.

Har ikke vært noe spesielt som har skjedd for at jeg begynte.

Derfor jeg lurte på dette her i utgangspunktet er at jeg føler ingenting hjelper meg, ingen medisiner har hjulpet og jeg har prøvd "alt" og nå føler jeg at jeg er i en blindgate med denne psykologen, det gir meg ingenting og jeg begynner å få helt panikk for jeg er ødelagt for life.

Takk for du svarte forresten.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vet du om de har fått noe ut av det?

Psykologen har gravd etter "løsningen" og grunnen til at jeg begynte, men det var egentlig ikke noe spesiell grunn sånn sett, bare at vi prøvde dop i forbindelse med festing og at det kom ut av kontroll.

Har ikke vært noe spesielt som har skjedd for at jeg begynte.

Derfor jeg lurte på dette her i utgangspunktet er at jeg føler ingenting hjelper meg, ingen medisiner har hjulpet og jeg har prøvd "alt" og nå føler jeg at jeg er i en blindgate med denne psykologen, det gir meg ingenting og jeg begynner å få helt panikk for jeg er ødelagt for life.

Takk for du svarte forresten.

Det er så håpløst med behandlere som skal lete etter "årsaken".

Du trenger psykologisk hjelp til å takle hverdagen og fremtiden uten dop.

[Gjest Ramina]

Vet du om de har fått noe ut av det?

Psykologen har gravd etter "løsningen" og grunnen til at jeg begynte, men det var egentlig ikke noe spesiell grunn sånn sett, bare at vi prøvde dop i forbindelse med festing og at det kom ut av kontroll.

Har ikke vært noe spesielt som har skjedd for at jeg begynte.

Derfor jeg lurte på dette her i utgangspunktet er at jeg føler ingenting hjelper meg, ingen medisiner har hjulpet og jeg har prøvd "alt" og nå føler jeg at jeg er i en blindgate med denne psykologen, det gir meg ingenting og jeg begynner å få helt panikk for jeg er ødelagt for life.

Takk for du svarte forresten.

Det er vel ikke alltid riktig å lete etter ting...som du sier, det var ikke noe spesiellt før du begynte.

Det er da heller ikke det for svært mange som begynner.

Det å gå i stå med behandleren sin er ikke særlig ok, ofte kan det heller bli til irritasjon enn til hjelp om en har prøvd lenge nok uten at det har gitt en noe.

For svært mange er det nok bra å alikavel fortsette, for andre kan det nok være på tide å innse at resten av hjelpen for å komme ajour psykisk må man gi seg selv.

Du har kommet lang, lang veg ved å klare å kutte ut drogen, og at du nå ser så klart hva du sliter og ikke sliter med.

Er det på tide tror du å gå et steg videre?

Hva er problemene dine? Og kan andre hjelpe deg med dem eller må du heller hjelpe deg selv?

Skal du avslutte det kapittelet i ditt liv som har historier om drog, mulige skader etter det, tanker rundt det?

Er du rede for å avslutte det og gå vider i livet ditt, møte dårlige dager som oss andre, gode dager som oss andre, utfordringer som oss andre, muligheter som oss andre...

Og når det kniper til er det nok bare fordi det er slik i ny og ne for oss alle...det bør ikke være fordi du har en droghistorie i fortiden

Jeg vet med sikkerhet at man kan nå langt ved å bite tenna sammen og si til seg selv: "nå vil jeg ikke slite sånn mer", "dette er ikke noe å være redd for, jeg vet jo det", "sånn vil jeg ikke ha det, derfor gjør jeg slik nå"....osv.

Altså tenke først, og presse seg selv til å gå i den stien som en vet er fornuftig selv om man kanskje normalt ville tatt en helt annen sti.

Og ettersom man ser at det faktisk går ann å "trosse seg selv" så blir det noe lettere å velge andre stier gang for gang.

Det er vanskelig å si til deg akkurat hva du skal gjøre, jeg kjenner deg jo ikke, vet ikke akkurat hvordan du tenker og føler...og så er jeg ingen psykolog...har bare en meeeengde livserfaring

Men...som sakt...jeg vet at når man har vilje og lyst, klar tankegang og styrke...da er det helt utrolig hva man kan få til.

Det er flott at man kan få hjelp i medisiner, legehjelp oa. men en eller annen gang i tiden kommer vi liksom ikke lengre om vi ikke tar i et skikkelig skippertak selv.

Det kan være vanskelig, det kan være tungt, det kan være skremmende og vi kan tro at neei...sånt klarer ikke jeg...men det er "bare" å manipulere seg selv litt for å komme i gang, og så stå standhaftig på begge bena videre...

Synes du skal ta en god prat med behandleren din...fortelle at du nå føler du er gått i stå, og at du føler behov for å gå videre og slutte å lete bakover.

Husk at selv om du skal være lydhør for din behandler så har du all rett i å fortelle hva du tenker og mener om behandlingene også.

Du er helt sikkert et slikt menneske som kommer til å klare seg supert i fremtiden...synes å lese det av innlegget ditt.

Ikke vær sykere enn du er...bit tenna sammen og gå ut og lev

[Gjest TKKT]

Det er vel ikke alltid riktig å lete etter ting...som du sier, det var ikke noe spesiellt før du begynte.

Det er da heller ikke det for svært mange som begynner.

Det å gå i stå med behandleren sin er ikke særlig ok, ofte kan det heller bli til irritasjon enn til hjelp om en har prøvd lenge nok uten at det har gitt en noe.

For svært mange er det nok bra å alikavel fortsette, for andre kan det nok være på tide å innse at resten av hjelpen for å komme ajour psykisk må man gi seg selv.

Du har kommet lang, lang veg ved å klare å kutte ut drogen, og at du nå ser så klart hva du sliter og ikke sliter med.

Er det på tide tror du å gå et steg videre?

Hva er problemene dine? Og kan andre hjelpe deg med dem eller må du heller hjelpe deg selv?

Skal du avslutte det kapittelet i ditt liv som har historier om drog, mulige skader etter det, tanker rundt det?

Er du rede for å avslutte det og gå vider i livet ditt, møte dårlige dager som oss andre, gode dager som oss andre, utfordringer som oss andre, muligheter som oss andre...

Og når det kniper til er det nok bare fordi det er slik i ny og ne for oss alle...det bør ikke være fordi du har en droghistorie i fortiden

Jeg vet med sikkerhet at man kan nå langt ved å bite tenna sammen og si til seg selv: "nå vil jeg ikke slite sånn mer", "dette er ikke noe å være redd for, jeg vet jo det", "sånn vil jeg ikke ha det, derfor gjør jeg slik nå"....osv.

Altså tenke først, og presse seg selv til å gå i den stien som en vet er fornuftig selv om man kanskje normalt ville tatt en helt annen sti.

Og ettersom man ser at det faktisk går ann å "trosse seg selv" så blir det noe lettere å velge andre stier gang for gang.

Det er vanskelig å si til deg akkurat hva du skal gjøre, jeg kjenner deg jo ikke, vet ikke akkurat hvordan du tenker og føler...og så er jeg ingen psykolog...har bare en meeeengde livserfaring

Men...som sakt...jeg vet at når man har vilje og lyst, klar tankegang og styrke...da er det helt utrolig hva man kan få til.

Det er flott at man kan få hjelp i medisiner, legehjelp oa. men en eller annen gang i tiden kommer vi liksom ikke lengre om vi ikke tar i et skikkelig skippertak selv.

Det kan være vanskelig, det kan være tungt, det kan være skremmende og vi kan tro at neei...sånt klarer ikke jeg...men det er "bare" å manipulere seg selv litt for å komme i gang, og så stå standhaftig på begge bena videre...

Synes du skal ta en god prat med behandleren din...fortelle at du nå føler du er gått i stå, og at du føler behov for å gå videre og slutte å lete bakover.

Husk at selv om du skal være lydhør for din behandler så har du all rett i å fortelle hva du tenker og mener om behandlingene også.

Du er helt sikkert et slikt menneske som kommer til å klare seg supert i fremtiden...synes å lese det av innlegget ditt.

Ikke vær sykere enn du er...bit tenna sammen og gå ut og lev

Hei igjen og takk for svar.

Du har rett i mye av det du sier, for eksempel at det kommer til ett punkt hvor man må komme seg videre selv.

Det er jeg klar over men jeg håpet at jeg kunne få noe hjelp først og føle meg litt bedre enn jeg har gjort i mange år nå.

Jeg gikk med dette selv en laaang stund før jeg oppsøkte hjelp, og nå i dag etter ca 9mnd med lege/medisiner/psykolog så føler jeg meg akkurat like elendig som jeg har gjort hele veien.

Tror ikke det blir så lett å bare riste av seg dette som har vært med meg nå i ganske lang tid.

Også usikker på om hva som ligger bak denne tilstanden jeg er i, er ikke sikkert det er så mye dopens skyld som jeg tror.

Fint du har troen på meg ihvertfall da, har ikke hatt den på en stund

[Gjest Ramina]

Hei igjen og takk for svar.

Du har rett i mye av det du sier, for eksempel at det kommer til ett punkt hvor man må komme seg videre selv.

Det er jeg klar over men jeg håpet at jeg kunne få noe hjelp først og føle meg litt bedre enn jeg har gjort i mange år nå.

Jeg gikk med dette selv en laaang stund før jeg oppsøkte hjelp, og nå i dag etter ca 9mnd med lege/medisiner/psykolog så føler jeg meg akkurat like elendig som jeg har gjort hele veien.

Tror ikke det blir så lett å bare riste av seg dette som har vært med meg nå i ganske lang tid.

Også usikker på om hva som ligger bak denne tilstanden jeg er i, er ikke sikkert det er så mye dopens skyld som jeg tror.

Fint du har troen på meg ihvertfall da, har ikke hatt den på en stund

Vanskelig å si når en ikke vet litt mer om hva du sliter med.

Men jeg mener nok at du bør ta en skikkelig prat med behandleren din.

Det er viktig at du føler det er positivt med bahandling...hvis du føler at du står og stanger så har du nok lettere for å "arbeide mot".

For å finne ut akkurat hva du trenger å få løst så er det jo å sette seg ned - gjerne skrive - og finne frem hva det er som plager deg.

Og så skriver du de svarene du mener kan hjelpe deg videre med disse problemene.

Etterpå ser du kansje klarere hva du kan spørre behandler om, hva du kanskje må gjøre noe med selv, kan noe forandres i hverddagen osv.

Du virker klarsynt og motivert...det er den aller største given mener nå jeg, og det som viser at du har en stor, stor mulighet for å komme deg videre.