Et hardt liv, hva gjør jeg?

12. desember 2005

Jeg har levd et innholdsrikt liv, på det negative plan. Er 28 nå.

En far som har psykisk misbrukt meg. Han har gjort alt for å lage livet surt for meg og mine søsken fra jeg var 8 år til nå. Har en mor som er psykisk syk ( bipolar ). Hun er en meget snill dame i gode perioder!

Mistet min mormor i '97, hun var som en mor for meg. Føler meg på ingen måte ferdig med sorgen, enda dette er 8 år siden.

1995-1996 var jeg innlagt på en ungdomsklinikk pga depresjoner og selvmordstanker, og overdoser av piller. Var rett og slett totalt utbrent!

Flere opphold på voksen psyk etter dette pga samme årsak.

For flere år tilbake lekte jeg med hasj.

I dag går jeg til psykiater. Jeg sliter mye, går med selvmordstanker,( har liggende klart et avskjedsbrev ), har sf. Ikke tynn, bare et meget anstrengt forhold til mat.

Har mange dagbøker fra tidligere år. De ligger her, men jeg vet ikke om jeg skal lese de. Vet ikke om det er så lurt. Jeg har gjort så mye dumt i mine syke perioder, friske også for den saks skyld, at jeg vrenges innvendig av å tenke på det.

Et langt innlegg, og jeg vet egentlig ikke hva jeg vil fram til..

Tror dere at det kan hjelpe meg videre å lese dagbøkene, eller vil dette bare ødelegge meg mer?

Av diagnose så heter det seg at jeg har tilbakevennende depresjoner.

På forhånd, takk for svar.

12. desember 2005

Vet ikke hva jeg skal skrive som kan være til oppmuntring. I blandt er livet bare veldig tungt, og når de verste bølgene skyller over en så er det ikke annet å gjøre enn å vente til det går over.

Men fikk så lyst å sende et dikt jeg fikk av en venn. Vet ikke hvem som har skrevet det. Håper du har ork til å lese det:

Sti`n te verdens ende

Vi syns vi kunne se te verdens ende og visste åssen åra ville bli, dalivet pluts`lig svingte av veien og tok en kronglete og ukjent sti. Der stengte fjellet steilt på alle kænter

Da sa du stille: vi kan klatre, vi. Vi føllte kronglesti`n langs bratte stupet og inga av oss torde å se i djupet.

Nå har vi føllt den bratte trange stien med stup på siene i mange år.

Det kan nok hende vi misunner andre den strake landeveien der de går. Det ser så lett ut, men en veit jo aldri og kronglesti`n vår har blitt veldig vår. Det var den sti vi fikk, det hjælper ikke å følge andres glatte vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture over den rette veiens rike blomsterflor, for det gror blomster også langs med sti`n vår, og gleden over dem er kanskje like stor, ja, kanskje større, for de er så sjeldne, og en må se nøye for å se hvor de gror. De ligger ofte skjult blant visne bla`er, men dufter ekstra sterrt på fine da`er.

La gå det kan komme vonde ti`er, da stien vår kjennes vanskelig og bratt, men den har lært oss at det vokser blomster på både slåpetorn og nypekratt. Og ingenting er så vakkert som nyperoser i en Sankthans natt. Og når vi sitter sammen kan vi kjenne at også vår sti når te verdens ende.

Vet ingen gode råd. Når jeg leste innlegget ditt fikk det meg først til å tenke på en emosjonelt ustabil pf evt en bipolar lidelse dersom du også har det helt godt i perioder. Da kan kanskje medisinene hjelpe deg noe. Men medisinene kan ikke ta bort traumene. En må finne en vei å forsone seg med det som har skjedd...

Lykke til..

12. desember 2005

Du skriver at din mor har en bipolar lidelse.

Videre skriver du at du er diagnostert som tilbakevendene depressiv.

Så vidt jeg vet skal en sette diagnosen bipolar INA (ikke nærere angitt) på deprimerte personer med førstgrads slekning med bipolar lidelse.

Dette er av betydning da lidelsene medisineres ulikt..

Men som jeg skrev i sted: traumene kan ingen medisiner ta. Håper du klarer å finne en måte å forsone deg med det som har hendt for så å finne en måte å bære det på.