Adhd og søsken krangel.

[Vaktmester'n]

vet ikkje ka eg ska gjør...min datter på snart ni år har diagnosen ad/hd og tourettes....hun er så veldig stygg med sin lillesøster på seks år...hun sier masse stygge ting som...eg hater deg,du er stygg,eg skulle ønske du var død,eg skal drepa deg ,hun slår henne,hun stjeler fra henne osv...lillesøster går rundt og er redd for storesøster...og mammaen går rundt og ikkje vet ka hun skal gjøre.....Noen som har noen gode råd????

hilsen en veldig sliten mamma!!!!!!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nå får jeg vel noen på nakken, men..

jeg mener at alle må grensesettes uansett diagnose. Heller ikke barn med ADHD har rett til å tyrannisere andre hvilket de ofte gjør.

[Gjest Timari]

Her må det settes grenser. Selv om hun har ADHD så må hun også ha grenser for ikke å ødelegge andre.

om det blir for tøft alene så synes jeg du skal søke hjelp på et familievernskontor

lykke til:)

[Gjest bry]

Er i akkuratt samme situasjon selv,det er forferdelig og virker håpløst.

min elsdte går på eye.q og syns det har roet han litt,men blir det for gale må vi vel bare prøve ut piller,det er jo det eneste ekspertene kan tilby.Men han er ikke ferdig utredet,men de er inne på ad/hd og tourettes.Grensesetting?????

Hallo,hadde det vært så enkelt.

Her har vi prøvd alt,uten resultat.Lillebroren har virkelig fått gjennomgå,det er tragisk og har pågått i mangen år.Det er så trist at ingen kan hjelpe.

[Gjest en mamma i nord]

Nå får jeg vel noen på nakken, men..

jeg mener at alle må grensesettes uansett diagnose. Heller ikke barn med ADHD har rett til å tyrannisere andre hvilket de ofte gjør.

Ja du får sikkert noen på nakken, men det regner jeg med at du tåler ))

Selvsagt må også barn med ADHD ha grenser, de fleste har det vel også. Det er allikevel en kjensgjerning at det er større søskenproblematikk i familier der man har ett elle flere barn med ADHD eller andre utviklingsforstyrrelser, enn det er i vanlige familier.

Mange kunne vært godt hjulpet om de kunne få foreldreveiledning, men dette er desverre ikke så lett å få til. Budsjetter og prioriteringer og mangel på kompetanse forhindrer dette.

Man kan faktisk ikke behandle alle barn likt, rett og slett fordi de er forskjellige.

Jeg aner ikke hvorfor denne problematikken er så stor, men det er et tema som går igjen hver gang jeg treffer foreldre til barn med utviklingsforstyrrelser. kanskje kunne TIDLIG diagnostisering vært en hjelp, for da visste foreldrene hva de hadde å gjøre med, og kunne jobbet ut fra dette. Men istedet så opplever vi å ikke bli tatt på alvor med våre probelemer, og derfor trekker denne diagnostiseringen ut i tid. Foreldrene føler seg udugelige, og det blir foretatt mange midlertidige nødløsninger i disse familiene, som tilslutt blir en vond sirkel.

Om jeg er misfornøyd med oppfølgingen for familier som våre, ja absolutt.

[Gjest en mamma i nord]

Nå får jeg vel noen på nakken, men..

jeg mener at alle må grensesettes uansett diagnose. Heller ikke barn med ADHD har rett til å tyrannisere andre hvilket de ofte gjør.

Må spørre om en ting i tillegg. Har du noen formening om hvorfor barn med ADHD tyrraniserer sine omgivelser?

[Gjest midia]

Nå får jeg vel noen på nakken, men..

jeg mener at alle må grensesettes uansett diagnose. Heller ikke barn med ADHD har rett til å tyrannisere andre hvilket de ofte gjør.

Jeg er enig.

Har selv en gutt med adhd og han er snill mot andre, hender seg han tar det utr på oss foreldre men det får så være så lenge han ikke tyranniserer andre.

[Gjest bry]

Ja du får sikkert noen på nakken, men det regner jeg med at du tåler ))

Selvsagt må også barn med ADHD ha grenser, de fleste har det vel også. Det er allikevel en kjensgjerning at det er større søskenproblematikk i familier der man har ett elle flere barn med ADHD eller andre utviklingsforstyrrelser, enn det er i vanlige familier.

Mange kunne vært godt hjulpet om de kunne få foreldreveiledning, men dette er desverre ikke så lett å få til. Budsjetter og prioriteringer og mangel på kompetanse forhindrer dette.

Man kan faktisk ikke behandle alle barn likt, rett og slett fordi de er forskjellige.

Jeg aner ikke hvorfor denne problematikken er så stor, men det er et tema som går igjen hver gang jeg treffer foreldre til barn med utviklingsforstyrrelser. kanskje kunne TIDLIG diagnostisering vært en hjelp, for da visste foreldrene hva de hadde å gjøre med, og kunne jobbet ut fra dette. Men istedet så opplever vi å ikke bli tatt på alvor med våre probelemer, og derfor trekker denne diagnostiseringen ut i tid. Foreldrene føler seg udugelige, og det blir foretatt mange midlertidige nødløsninger i disse familiene, som tilslutt blir en vond sirkel.

Om jeg er misfornøyd med oppfølgingen for familier som våre, ja absolutt.

Fikk vite av en psykiater at det tar ca ti år før en kommer frem til en diagnose.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja du får sikkert noen på nakken, men det regner jeg med at du tåler ))

Selvsagt må også barn med ADHD ha grenser, de fleste har det vel også. Det er allikevel en kjensgjerning at det er større søskenproblematikk i familier der man har ett elle flere barn med ADHD eller andre utviklingsforstyrrelser, enn det er i vanlige familier.

Mange kunne vært godt hjulpet om de kunne få foreldreveiledning, men dette er desverre ikke så lett å få til. Budsjetter og prioriteringer og mangel på kompetanse forhindrer dette.

Man kan faktisk ikke behandle alle barn likt, rett og slett fordi de er forskjellige.

Jeg aner ikke hvorfor denne problematikken er så stor, men det er et tema som går igjen hver gang jeg treffer foreldre til barn med utviklingsforstyrrelser. kanskje kunne TIDLIG diagnostisering vært en hjelp, for da visste foreldrene hva de hadde å gjøre med, og kunne jobbet ut fra dette. Men istedet så opplever vi å ikke bli tatt på alvor med våre probelemer, og derfor trekker denne diagnostiseringen ut i tid. Foreldrene føler seg udugelige, og det blir foretatt mange midlertidige nødløsninger i disse familiene, som tilslutt blir en vond sirkel.

Om jeg er misfornøyd med oppfølgingen for familier som våre, ja absolutt.

Jeg er ening med deg i at alle familier må få veiledning.

Et betydelig problem (hører jeg fra de som driver med dette), er at mange foreldre benekter problemene og/eller motsetter seg medisinering der dette anbefales. Selv mener jeg at slike tilfeller bør meldes til barnevernet.

Forøvrig er jeg enig i at diagnostisering tar alt for lang tid. Det er absolutt mulig å gjennomføre diagnostiseringen på 3 mnd.

[Gjest en mamma i nord]

Jeg er ening med deg i at alle familier må få veiledning.

Et betydelig problem (hører jeg fra de som driver med dette), er at mange foreldre benekter problemene og/eller motsetter seg medisinering der dette anbefales. Selv mener jeg at slike tilfeller bør meldes til barnevernet.

Forøvrig er jeg enig i at diagnostisering tar alt for lang tid. Det er absolutt mulig å gjennomføre diagnostiseringen på 3 mnd.

Takk for svar.

Ser du mener det er mulig å foreta en diagnostisering i løpet av tre måneder.

Jeg er innom et nettsted der mange foreldre skriver. her er det eksempler på at diagnostisering har begynt når barnet var i niårsalder, og diagnose asperger blir satt når ungdommen er blitt 17. Helt uakseptabelt syns jeg da. Det er mange fler eksempler på at diagnostisering tar fra ett til tre fire år.

Når det gjelder foreldre som ikke vil innse problemene, og eventuelt nekter medisinering er jeg enig med deg i at dette burde vært meldt til barnevernet. Barnevernsloven åpner også for å pålegge behandling og opplæring i institusjon om nødvendig. Dette tror jeg skjeldent blir benyttet når det gjelder barn med utviklingsforstyrrelser. Det viser seg og at en foreldre som ikke bor sammen med barnet kan sabotere hele behandlingen ved å nekte at barnet får medisiner.

Hvordan skal man forholde seg i slike situasjoner, om man er den som bor sammen med barnet, og gjerne vil gi det medikamentell behandling?

Noen gode forslag her?

[Gjest en mamma i nord]

Fikk vite av en psykiater at det tar ca ti år før en kommer frem til en diagnose.

Det var da fryktelig lenge, kan det egentlig være nødvendig å bruke så lang tid da.

[Gjest bry]

Det var da fryktelig lenge, kan det egentlig være nødvendig å bruke så lang tid da.

Nei forstå det den som vil.

Da sønnen min var fire begynte det...ppt osv,da gikk han i barnehagen.

Var best å fange det tidlig opp sa de,slik at han kunne få hjelpen han trengte.

I dag er han tolv og de har enda ikke funnet ut av det.

Tourettes er en ting jeg fant ut av selv,leste om det og det stemte godt,psykiateren var enig i at det stemte.

Så det beste er å finne ut av det selv og hele tiden "pushe på"...selv da går det tregt.

[Gjest bry]

Jeg er ening med deg i at alle familier må få veiledning.

Et betydelig problem (hører jeg fra de som driver med dette), er at mange foreldre benekter problemene og/eller motsetter seg medisinering der dette anbefales. Selv mener jeg at slike tilfeller bør meldes til barnevernet.

Forøvrig er jeg enig i at diagnostisering tar alt for lang tid. Det er absolutt mulig å gjennomføre diagnostiseringen på 3 mnd.

Folk i barnevernet...hva vet de om medidsiner da?

Det er bare vanlige folk det også,mangen av dem er åpen for alternative behandlingsmåter.