Selvmord - hvordan forberede sine nærmeste?

[Gjest avhengig av mor]

Hvordan kan man best forberede sine nærmeste på at en kanskje snart vil ta livet av seg?

Sier man det rett ut, vil de enten ikke ta det alvorlig (da er de ikke forberedt likevel) eller sørge for å hindre en (f.e. ved å passse på eller få en lagt inn)

Føler at de fortjener å få vite det, så det ikke kommer som et sjokk. Samtidig tror jeg at de bare synes det er egoistisk og noe jeg sier for å få oppmerksomnhet, hvis jeg forteller hvordan det er.

Få hjelp fra helsevesenet? Ja. Men medisiner hjelper ikke. Jeg tror mer og mer at det er en sannhet og ikke et sykdomstegn det jeg tenker om at ingenting har mening. Alt er også et ork. Og jeg tror ikke dette kommer til å være annerledes annet enn i svært korte perioder hvor jeg lurer meg selv til å tro at jeg kan ha det bra i livet mitt og også bidra til noe positivt i andres liv.

Velger jeg behandling, velger jeg en livsløgn. Kanskje greit.

Men jeg tenker altså mer og mer seriøst og detaljert på hvordan jeg kan avslutte livet mitt.

Innleggelse for å hindre det, virker nok ikke på sikt heller.

Men altså, hva kan en si for å få menneskene mine rundt meg til å takle det bedre? Selvfølgelig kommer ingen til å savne personen meg, men de kommer til å bli forskrekka, og det blir fælt for den som finner meg, å komme innpå et dødt menneskee som attpåtil er drept med overlegg er fælt, uansett om det er noen man vil savne.

Tips?

Og dette er ikke en ide jeg har fått nå som går over, den har vært der i større eller mindre grad i flere år, og jeg blir ikke kvitt den uten å kvitte meg med hele livet.

[Gjest Tussi-jente21]

Hei du! Trist å høre at du har det så tøft og vanskelig. Det er jammen ikke lett dette livet, det kan jeg også skrive under på.

Når det gjelder det å si fra til noen at en kommer til å ta livet sitt gjør nok ikke ting lettere for dem. De vil kanskje føle at de ikke hjalp deg nok, eller strakk til nok. Når noen dør så er det ikke slik at folk slutter å bry seg, så selv om du er død, så blir du nok sårt savnet tenkt på mye.

Hvorfor gi opp når du ikke har prøvd andre ting? (nå vet jo ikke jeg det da, men......)

At medisiner ikke hjelper betyr jo ikke at ingenting vil funke. Har du gått til psykolog eller noe???Har du prøvd ut flere medisiner, og kanskje kombinert medisiner?

Hvorfor kan du ikke gi familien din og de rundt deg en sjanse til å hjelpe deg og støtte deg?

Som sagt, at du sier ifra at du kommer til å ta livet ditt, gjør det uansett ikke noe lettere som sagt.

Synes du skal prøve ut de tingene som kan funke, og ikke gi opp.

Dersom du gir opp livet ditt nå, da får du jo ikke oppleve det å bli frisk. Tenk på det.

Vær så snill, IKKE gi opp så "tidlig".

[MegRy]

Du MÅ si fra til noen hvordan du har og føler det.

At barna har det bra, er det viktigeste for foreldrene, uansett om det ikke føles sånn.

Jeg er så gla for at du deler dine tanker med oss her, det er en god begynnelse!

Kanskje ikke store trøsten men...vi er her

Om du ikke klarer å si hva du føler så print det ut det som er sagt her å gi det til dine foreldre.

Jeg er helt sikker på at de reagerer anderledes enn du tror.

Blir det vanskelig MÅ det være andre du kan levere/vise det til.

Alle mennesker er verdt noe, det er alltid noen som bryr seg bare du åpner deg å sier hvordan du har det!!

stor klem

[Gjest Zuleika]

Er du sammnen med noen i julen eller er du alene? Hvis du er alene er det da selvvalgt?

Jeg kan skrive under at det går an å komme seg utav slikt, men det tar tid. Jeg har opplevd disse tankene selv og de er borte. Nå er livet bare herlig. Håper dette gir deg håp. Hvis du vil kan vi maile til hverandre og jeg kan fortelle noe om det.

[Gjest Ferri]

Hei du!

Vi er litt like du og meg; tror jeg.

For 2 måneder siden traff bunnen ganske hardt. Alt var svart og jeg så ikke noe lys i det hele tatt. Jeg har jo ligget på bunnen ganske lenge, men det vanlig dopet mitt (pc'en) har satt en stopper for mørke tanker...intil nå.

Jeg skreiv en email til kommunen om åssen jeg hadde det. De sendte eposten min vidre til en psykiatrisk sykepleier som jeg nå har skrevet litt frem og tilbake til.

Jeg vet ikke om det er verdt alt dette maset jeg snart kommer til og måtte gå igjennom når jeg skal prøve og møte kontakt personer etc..

kan ikke se megselv leve et vanlig liv og bli "lykkelig" av det.

Og jeg har ikke en eneste anelse om dette livet er verdt det. Føler ut som det ikke er verdt det. Føles ut som jeg har gjort mitt her i livet.

Men! Jeg har innsett at muligheten er der for at jeg kan være veldig "forvirra".

Jeg kan ingenting, har ingen som trenger meg, ingen jeg elsker.

Hva i helvette jeg skal gjøre hvis livslysten kommer tilbake vet jeg ikke.

Det er en jævlig tung vei jeg snart kommer til og måtte gå aleine.

Men denne veien skal jeg nå gå for og finne ut om det er no vits i og leve.

Jeg skulle VIRKELIG ønske at du å jeg kjente hverandre og kunne prøvd og finne ut av dette sammen for jeg kjenner meg veldig igjen I det du sier.

Ser du muligheten for at du også kansje er "forvirra"?

At vi 2 kansje tar feil, og at det er noe her ettellerannet sted?

Jeg vet ikke hva som er etter livet; smerter og likegyldighet her og nå er kansje bedre en ingenting eller et helvette?(hvis det finnes) .. vet ikke :\

Anyways... nei, det finnes ingen måte du kan fortelle familien din det på som er bedre en den andre...synes ikke du skulle gjøre det..

Vil at du skal komme og bo med meg!!!!! grr!

Men da starter vi kansje en relgion, kansje ikke helt bra med instillingen vår...?

[Gjest Ferri]

Hei du!

Vi er litt like du og meg; tror jeg.

For 2 måneder siden traff bunnen ganske hardt. Alt var svart og jeg så ikke noe lys i det hele tatt. Jeg har jo ligget på bunnen ganske lenge, men det vanlig dopet mitt (pc'en) har satt en stopper for mørke tanker...intil nå.

Jeg skreiv en email til kommunen om åssen jeg hadde det. De sendte eposten min vidre til en psykiatrisk sykepleier som jeg nå har skrevet litt frem og tilbake til.

Jeg vet ikke om det er verdt alt dette maset jeg snart kommer til og måtte gå igjennom når jeg skal prøve og møte kontakt personer etc..

kan ikke se megselv leve et vanlig liv og bli "lykkelig" av det.

Og jeg har ikke en eneste anelse om dette livet er verdt det. Føler ut som det ikke er verdt det. Føles ut som jeg har gjort mitt her i livet.

Men! Jeg har innsett at muligheten er der for at jeg kan være veldig "forvirra".

Jeg kan ingenting, har ingen som trenger meg, ingen jeg elsker.

Hva i helvette jeg skal gjøre hvis livslysten kommer tilbake vet jeg ikke.

Det er en jævlig tung vei jeg snart kommer til og måtte gå aleine.

Men denne veien skal jeg nå gå for og finne ut om det er no vits i og leve.

Jeg skulle VIRKELIG ønske at du å jeg kjente hverandre og kunne prøvd og finne ut av dette sammen for jeg kjenner meg veldig igjen I det du sier.

Ser du muligheten for at du også kansje er "forvirra"?

At vi 2 kansje tar feil, og at det er noe her ettellerannet sted?

Jeg vet ikke hva som er etter livet; smerter og likegyldighet her og nå er kansje bedre en ingenting eller et helvette?(hvis det finnes) .. vet ikke :\

Anyways... nei, det finnes ingen måte du kan fortelle familien din det på som er bedre en den andre...synes ikke du skulle gjøre det..

Vil at du skal komme og bo med meg!!!!! grr!

Men da starter vi kansje en relgion, kansje ikke helt bra med instillingen vår...?

altså,liten skriveleif ::

"Anyways... nei, det finnes ingen måte du kan fortelle familien din det på som er bedre en den andre...synes ikke du skulle gjøre det.."

Mente jeg::

Anyways... nei, det finnes ingen måte du kan fortelle familien din det på som er bedre en den andre...

Synes IKKE du skulle ta livet av degselv..

[Gjest Ferri]

Hei du! Trist å høre at du har det så tøft og vanskelig. Det er jammen ikke lett dette livet, det kan jeg også skrive under på.

Når det gjelder det å si fra til noen at en kommer til å ta livet sitt gjør nok ikke ting lettere for dem. De vil kanskje føle at de ikke hjalp deg nok, eller strakk til nok. Når noen dør så er det ikke slik at folk slutter å bry seg, så selv om du er død, så blir du nok sårt savnet tenkt på mye.

Hvorfor gi opp når du ikke har prøvd andre ting? (nå vet jo ikke jeg det da, men......)

At medisiner ikke hjelper betyr jo ikke at ingenting vil funke. Har du gått til psykolog eller noe???Har du prøvd ut flere medisiner, og kanskje kombinert medisiner?

Hvorfor kan du ikke gi familien din og de rundt deg en sjanse til å hjelpe deg og støtte deg?

Som sagt, at du sier ifra at du kommer til å ta livet ditt, gjør det uansett ikke noe lettere som sagt.

Synes du skal prøve ut de tingene som kan funke, og ikke gi opp.

Dersom du gir opp livet ditt nå, da får du jo ikke oppleve det å bli frisk. Tenk på det.

Vær så snill, IKKE gi opp så "tidlig".

"Dersom du gir opp livet ditt nå, da får du jo ikke oppleve det å bli frisk. Tenk på det. Vær så snill, IKKE gi opp så "tidlig"."

Jap, her er drømmen min.. tenk om livet faktisk er helt konge..! *håper* !!

[Gjest bry]

Håper virkelig at du tenker deg godt om!!!!!!!!!!!!!!!!!

Tenker på sånt jeg også,kjenner meg igjen i noe av det du skrev.

Men livet er tøfft for alle!!

Det er ingen måte å forberede dine nærmeste på dette,de kommer til å få det veldig,veldig vondt hvis du gjør dette.

Og du kommer til å få det vondt"på den andre siden".

For du dør ikke,livet fortsetter,du kommer til å sveve rundt dem...du ser dem men de ser ikke deg.

Kanskje sier du"her er jeg",men de hører ikke....

Du kommer til å kjenne på smerten du har påført dem ved å ta ditt eget liv,for den er STOR!

På en måte forstår jeg deg,du vil fri deg fra smertene,men det gjør du ikke,du slipper ikke unna.

Du kommer til å angre.....

Livet fortsetter,du er til....hele din eksistens er til fordi det var meningen...

Du er unik og kommer til å bli savnet!!!!!

Forstår din frustrasjon,men ikke gi opp da,det er ikke over før det er over,og over blir det aldri.

Gjør ditt beste for deg selv,la noen hjelpe deg,gi dem en kjangs.

Det har du vel prøvd før,men så lenge det er liv er det håp,etter livet og foressten.

Vi skal få det godt en gang,etter dette livet,men en ting av gangen.

Din oppgave på jorden er å være deg,vær deg,det holder i massevis,du er god nok som du er.La noen hjelpe deg!!!!!!

[org]

Kjære deg!

Det er ingen verdens ting du kan si for å forberede dine nærmeste. Ingen ting.

Men du kan ta ansvar for ditt eget liv ved å søke hjelp, gjerne "få deg lagt inn".

For det å ønske å ta livet av seg, er ikke normalt, ikke vanlig.

Jeg skjønner du har det vondt. Men din smerte er for blåbær å sammenlikne med den smerten som dine nærmeste vil føle.

Og kanskje vil de være bitre på deg, siden du forlot dem. Kanskje klarer de ikke å tenke på deg eller snakke om deg uten en bitter følelse. Kanskje driver du en eller flere utfor stupet med din handling. Det vil du vel ikke.

Du betyr utrolig mye for veldig mange, det skal du vite. Og din fortsatte eksistens på jorda er veldig viktig for svært mange.

Jeg mistet min bror i selvmord for snart fire år siden, og vet at han ikke på noen måte kunne forberedt oss på det.

[Gjest Ikke trådstarter]

Er du sammnen med noen i julen eller er du alene? Hvis du er alene er det da selvvalgt?

Jeg kan skrive under at det går an å komme seg utav slikt, men det tar tid. Jeg har opplevd disse tankene selv og de er borte. Nå er livet bare herlig. Håper dette gir deg håp. Hvis du vil kan vi maile til hverandre og jeg kan fortelle noe om det.

Jeg er ikke trådstarteren, men jeg vil gjerne skrive til deg. Har du en mailadresse?

[Gjest Zuleika]

Jeg er ikke trådstarteren, men jeg vil gjerne skrive til deg. Har du en mailadresse?

[email protected]

[Gjest avhengig av mor]

Kjære deg!

Det er ingen verdens ting du kan si for å forberede dine nærmeste. Ingen ting.

Men du kan ta ansvar for ditt eget liv ved å søke hjelp, gjerne "få deg lagt inn".

For det å ønske å ta livet av seg, er ikke normalt, ikke vanlig.

Jeg skjønner du har det vondt. Men din smerte er for blåbær å sammenlikne med den smerten som dine nærmeste vil føle.

Og kanskje vil de være bitre på deg, siden du forlot dem. Kanskje klarer de ikke å tenke på deg eller snakke om deg uten en bitter følelse. Kanskje driver du en eller flere utfor stupet med din handling. Det vil du vel ikke.

Du betyr utrolig mye for veldig mange, det skal du vite. Og din fortsatte eksistens på jorda er veldig viktig for svært mange.

Jeg mistet min bror i selvmord for snart fire år siden, og vet at han ikke på noen måte kunne forberedt oss på det.

Trist å høre om broren din. Da tenker jeg: Han var sikkert mye mer verd enn meg. Jeg er ikke noe for noen. Andre kan erstatte meg, andre kan gjøre det lille gode jeg gjør. En automatisk negativ tanke som kommer av en sykelig tilstand - en depresjon, eller en sannhet.

Hvis man først skal gjøre det slutt, er det like greit å ikke gi noe varsel på forhånd?

[Gjest avhengig av mor]

Håper virkelig at du tenker deg godt om!!!!!!!!!!!!!!!!!

Tenker på sånt jeg også,kjenner meg igjen i noe av det du skrev.

Men livet er tøfft for alle!!

Det er ingen måte å forberede dine nærmeste på dette,de kommer til å få det veldig,veldig vondt hvis du gjør dette.

Og du kommer til å få det vondt"på den andre siden".

For du dør ikke,livet fortsetter,du kommer til å sveve rundt dem...du ser dem men de ser ikke deg.

Kanskje sier du"her er jeg",men de hører ikke....

Du kommer til å kjenne på smerten du har påført dem ved å ta ditt eget liv,for den er STOR!

På en måte forstår jeg deg,du vil fri deg fra smertene,men det gjør du ikke,du slipper ikke unna.

Du kommer til å angre.....

Livet fortsetter,du er til....hele din eksistens er til fordi det var meningen...

Du er unik og kommer til å bli savnet!!!!!

Forstår din frustrasjon,men ikke gi opp da,det er ikke over før det er over,og over blir det aldri.

Gjør ditt beste for deg selv,la noen hjelpe deg,gi dem en kjangs.

Det har du vel prøvd før,men så lenge det er liv er det håp,etter livet og foressten.

Vi skal få det godt en gang,etter dette livet,men en ting av gangen.

Din oppgave på jorden er å være deg,vær deg,det holder i massevis,du er god nok som du er.La noen hjelpe deg!!!!!!

Det finnes forskjellige "troer" om hva som kommer etter døden. Hvis jeg velger livet, skal jeg i alle fall velge det på grunn av noe I livet og ikke på grunn av frykt for det som kommer etter. Jeg for min del tror ikke det er noe etterpå.

[Dorthe]

Trist å høre om broren din. Da tenker jeg: Han var sikkert mye mer verd enn meg. Jeg er ikke noe for noen. Andre kan erstatte meg, andre kan gjøre det lille gode jeg gjør. En automatisk negativ tanke som kommer av en sykelig tilstand - en depresjon, eller en sannhet.

Hvis man først skal gjøre det slutt, er det like greit å ikke gi noe varsel på forhånd?

Klart du er noe for noen. Jeg har akkurat fått høre at en av skolevenninnene mine som bodde ved siden av er død. Jeg ble skikkelig lei meg.

Jeg tror folk bryr seg mer enn man tror men at mange har problemer med å vise det.

[Gjest avhengig av mor]

Hei du!

Vi er litt like du og meg; tror jeg.

For 2 måneder siden traff bunnen ganske hardt. Alt var svart og jeg så ikke noe lys i det hele tatt. Jeg har jo ligget på bunnen ganske lenge, men det vanlig dopet mitt (pc'en) har satt en stopper for mørke tanker...intil nå.

Jeg skreiv en email til kommunen om åssen jeg hadde det. De sendte eposten min vidre til en psykiatrisk sykepleier som jeg nå har skrevet litt frem og tilbake til.

Jeg vet ikke om det er verdt alt dette maset jeg snart kommer til og måtte gå igjennom når jeg skal prøve og møte kontakt personer etc..

kan ikke se megselv leve et vanlig liv og bli "lykkelig" av det.

Og jeg har ikke en eneste anelse om dette livet er verdt det. Føler ut som det ikke er verdt det. Føles ut som jeg har gjort mitt her i livet.

Men! Jeg har innsett at muligheten er der for at jeg kan være veldig "forvirra".

Jeg kan ingenting, har ingen som trenger meg, ingen jeg elsker.

Hva i helvette jeg skal gjøre hvis livslysten kommer tilbake vet jeg ikke.

Det er en jævlig tung vei jeg snart kommer til og måtte gå aleine.

Men denne veien skal jeg nå gå for og finne ut om det er no vits i og leve.

Jeg skulle VIRKELIG ønske at du å jeg kjente hverandre og kunne prøvd og finne ut av dette sammen for jeg kjenner meg veldig igjen I det du sier.

Ser du muligheten for at du også kansje er "forvirra"?

At vi 2 kansje tar feil, og at det er noe her ettellerannet sted?

Jeg vet ikke hva som er etter livet; smerter og likegyldighet her og nå er kansje bedre en ingenting eller et helvette?(hvis det finnes) .. vet ikke :\

Anyways... nei, det finnes ingen måte du kan fortelle familien din det på som er bedre en den andre...synes ikke du skulle gjøre det..

Vil at du skal komme og bo med meg!!!!! grr!

Men da starter vi kansje en relgion, kansje ikke helt bra med instillingen vår...?

Hei!

Ja, jeg ser muligheten for at jeg er forvirra. Vel..., jeg ER forvirra. Hvis jeg nå er på bærtur, at jeg egentlig vil leve hvis jeg blir kvitt depresjonen, hvis det er slik at jeg egentlig nesten har fått en stemningskongruent vrangforestilling om at det som egentlig bare er depresjonens meninger er mine meninger, ehm..., så lar jeg depresjonen styre mer og mer.

Ja, kom og bo hos meg. Tål hele meg. Neida...

Kjenner jeg deg??

Jeg får vente og se om hjelpeapparatet har noe mer å tilby.

Av og til tenker jeg at jeg er så redd for å miste kontrollen at ok, la noen passe på meg, la meg legge meg inn, men da har jeg kapitulert, da kan jeg ikke en gang late som på jobben som at ting er bra. Noe av det som holder meg igjen i livet, er at jeg er redd for skammen etter et mislykka forsøk, for jeg innser at de metodene jeg tenker på og har tilgang til, ikke er av de sikreste. Jeg mener at hvis jeg føst lar andre ta ansvar og kontrollen, så blir jeg kanskje mer destruktiv, da kan jeg faktisk prøve, for folk veit hvor skrudd (jeg tenker jo at det kanskje ikke er skrudd, men kanskje sant, men andre vil jo synest det er skrudd) jeg er.

Ehm...

Jeg skifter mening flere ganger i løpet av dagen.

Rot?

[Gjest avhengig av mor]

Er du sammnen med noen i julen eller er du alene? Hvis du er alene er det da selvvalgt?

Jeg kan skrive under at det går an å komme seg utav slikt, men det tar tid. Jeg har opplevd disse tankene selv og de er borte. Nå er livet bare herlig. Håper dette gir deg håp. Hvis du vil kan vi maile til hverandre og jeg kan fortelle noe om det.

Har vært sammen med noen. alene nå, ikke direkte selvvalgt, men vet ikke hva jeg hadde valgt om jeg kunne velge.

Har jo selv kommet ut av en slik tilstand, det er bare det at den kommer tilbake så fort.

[Gjest Zuleika]

Har vært sammen med noen. alene nå, ikke direkte selvvalgt, men vet ikke hva jeg hadde valgt om jeg kunne velge.

Har jo selv kommet ut av en slik tilstand, det er bare det at den kommer tilbake så fort.

Hvis du har før kommet ut av slik tilstand så vet du hva som skal til. Er ikke du begynt å lære deg knepene?

[Gjest bry]

Det finnes forskjellige "troer" om hva som kommer etter døden. Hvis jeg velger livet, skal jeg i alle fall velge det på grunn av noe I livet og ikke på grunn av frykt for det som kommer etter. Jeg for min del tror ikke det er noe etterpå.

Oki doki!

All respekt fra meg til deg,selvsakt finnes det forskjellige troer...C",)

Bare skrev utifra min tro jeg,kan ikke gjøre noe annet enn det.

Lykke til uansett!!!!

[maire]

Jeg tror ikke det finnes noe liv etter døden.

Men jeg tror det finnes et liv _før_.

Og det er derfor de fleste av oss som skriver og får svar her på DOL, trenger hverandre.

Jeg blir trist og lei meg når du skriver som du gjør.

Jeg forstår at livet er tungt og at du ikke orker mer.

Men, samtidig ønsker jeg på vegne av oss alle, at du velger å leve videre og forteller oss hvordan det går med deg!

Ditt liv er like mye verdt som alle andres. Du er like mye verdt.

Kan vi ikke få bli kjent med deg, dine tanker, dine drømmer, håp og dine framtidsplaner, så går vi glipp av noe viktig.

Vi trenger akkurat deg. Du er viktig for oss.

Mange av oss her på DOL vet veldig godt hva du snakket om. Vi kjenner til den samme smerten du kjenner nå.

Vi kan ikke gjøre noe for å lette smerten din. Men du kan gjøre mye for vår.

Skriv til oss her. Fortell oss at du ikke gir opp,men at du er sterk og kjemper videre.

Det vil gi oss styrke til å kjempe videre når vi selv syns det blir bratte motbakker.

Vær så snill..vis oss hvor sterk du egentlig er, for det må du jo være når du tør og skrive til oss alle her. Ikke skuff oss. Vi bryr oss alle sammen! Du er uunværlig!

[Gjest Zuleika]

Jeg er ikke trådstarteren, men jeg vil gjerne skrive til deg. Har du en mailadresse?

Si ifra her når du skriver til meg. Jeg sjekker oftere her.