Familiehelvetet

[Gjest jeg undertegner ikke]

Krangling, gråting, ville diskusjoner. Og faren min satt der og hisset seg opp og var ekkel mot meg og mora mi. Han kalte meg tjukk i hodet og sa jeg var uønsket. Da jeg sa noe om fagfeltet jeg er utdannet innen, fikk jeg sånn motbør, spesielt fra min fra. Hakking, latterliggjøring og anklagelse for å bruke et fint ord de ikke forsto. (Det var jo ikke meningen).

Jeg er 32 år. De bare sa jeg ikke har livserfaring men det har de. Hva vet dem om hva jeg har opplevd?

Maken til dogmatisk, fordømmende og smålig familie skal man lete lenge etter.

MÅten de, og spesielt min far behandlet meg sitter i meg ennå.

Føler meg shaky og er sliten. Problemet er at jeg oppsøker de gang etter gang. Lurer på hvorfor.

[Gjest Zuleika]

Foreldrene dine har problemer, men du er glad i dem likevel. Slik er det og derfor oppsøker du dem. Å kutte ut sin egen familie er noe av det mest smertefulle som kan tenkes. Ingen kan vite om det er det riktige for deg unntatt deg selv, men du kan få hjelp til å ta den beslutningen. Eller få hjelp til å ignorere disse episodene. Jeg antar at det er stunder som dere har det bra sammen som familie som du ikke tenkte på da du skrev dette. Derfor er det vanskelig å kutte ut kontakten. Slik er livet.

At faren din sier til deg at du var uønsket viser en far i ubalanse. Slikt sier man bare ikke til barna sine. Utallige barn er ikke ønsket ved unnfangelsen, men blir ønsket og elsket etterhvert. At de sier at du bruker uforståelige ord er en bagatell som er salt i sår som er der før. Jeg har fått slike kommentarer også og blitt rasende, men jeg har en helt vanlig familie som av og til blir rasende på hverandre. Slikt hører til.

[Gjest jeg undertegner ikke]

Foreldrene dine har problemer, men du er glad i dem likevel. Slik er det og derfor oppsøker du dem. Å kutte ut sin egen familie er noe av det mest smertefulle som kan tenkes. Ingen kan vite om det er det riktige for deg unntatt deg selv, men du kan få hjelp til å ta den beslutningen. Eller få hjelp til å ignorere disse episodene. Jeg antar at det er stunder som dere har det bra sammen som familie som du ikke tenkte på da du skrev dette. Derfor er det vanskelig å kutte ut kontakten. Slik er livet.

At faren din sier til deg at du var uønsket viser en far i ubalanse. Slikt sier man bare ikke til barna sine. Utallige barn er ikke ønsket ved unnfangelsen, men blir ønsket og elsket etterhvert. At de sier at du bruker uforståelige ord er en bagatell som er salt i sår som er der før. Jeg har fått slike kommentarer også og blitt rasende, men jeg har en helt vanlig familie som av og til blir rasende på hverandre. Slikt hører til.

Føler meg fanget i et nett i alle fall, fanget av noe jeg ikke kommer ut av. Har vært avhengig av foreldrene mine på mange måter. Fordi jeg er ensom som har jeg ikke hatt stort andre. Og i en periode har de måttet støtte meg økonomisk. Samtidig så merker jeg at jeg stadig søker det jeg aldri fikk, den tryggheten jeg aldri fikk i dem. Den søker jeg nå og gir meg aldri. Jeg klarer ikke, men bør.

[Gjest jeg undertegner ikke]

Jeg lurer på om jeg skal holde ut på jobb til klokka fire i dag. Eller om jeg skal si jeg er dårlig og gå hjem og sove. Jeg har sovet tre timer, fryser, er skikkelig nedkjørt og gåen, skjelver og sliten.

Trenger bare og gjømme meg i senga. Men om jeg går så blir det nesten ingen igjen her og det kan bli et problem..

Sukk..trenger å samle meg nå..

Vet ikke..er rimelig ny i jobben..jobba her i litt over to uker..

[Gjest Zuleika]

Føler meg fanget i et nett i alle fall, fanget av noe jeg ikke kommer ut av. Har vært avhengig av foreldrene mine på mange måter. Fordi jeg er ensom som har jeg ikke hatt stort andre. Og i en periode har de måttet støtte meg økonomisk. Samtidig så merker jeg at jeg stadig søker det jeg aldri fikk, den tryggheten jeg aldri fikk i dem. Den søker jeg nå og gir meg aldri. Jeg klarer ikke, men bør.

Det at de støtter deg øknonomisk er en trygghet. Prøv å gå til samtaler med psykolog for å forsone deg med situasjonen. Du kan ikke forandre foreldrene dine, men du kan sette muligens dine følelser på plass slik at du får ro.

[Gjest jeg undertegner ikke]

Det at de støtter deg øknonomisk er en trygghet. Prøv å gå til samtaler med psykolog for å forsone deg med situasjonen. Du kan ikke forandre foreldrene dine, men du kan sette muligens dine følelser på plass slik at du får ro.

Jeg har fått jobb nå og må klare å holde på den for å klare meg selv økonomisk. Venter på første lønnsutbetaling og da er jeg i gang.

Jeg føler et slags ansvar for foreldrene mine, for å ikke avvise dem. Vanskelig å være mer egoistisk. Jeg går til behandling, men har vært vanskelig det nå en periode pga oppstart i ny jobb.

På en måte så tror jeg det hadde vært mye lettere for meg å bo langt fra foreldrene og slekta mi. Så slapp jeg å måtte forholde meg til dem så ofte. På den annen side så er det her jeg går til behandling og har legen som kjenner meg. Og jeg føler meg ikke sterk nok til å begynne på nytt.

Jeg føler jeg har blitt en identitet i familien som ikke er bra. Jeg vil gjerne bryte ut derfra.

[Gjest Zuleika]

Jeg har fått jobb nå og må klare å holde på den for å klare meg selv økonomisk. Venter på første lønnsutbetaling og da er jeg i gang.

Jeg føler et slags ansvar for foreldrene mine, for å ikke avvise dem. Vanskelig å være mer egoistisk. Jeg går til behandling, men har vært vanskelig det nå en periode pga oppstart i ny jobb.

På en måte så tror jeg det hadde vært mye lettere for meg å bo langt fra foreldrene og slekta mi. Så slapp jeg å måtte forholde meg til dem så ofte. På den annen side så er det her jeg går til behandling og har legen som kjenner meg. Og jeg føler meg ikke sterk nok til å begynne på nytt.

Jeg føler jeg har blitt en identitet i familien som ikke er bra. Jeg vil gjerne bryte ut derfra.

Behandling tar laaaaang tid. Du bør diskutere med behandleren din neste gang om de tankene dine å bryte opp. H*n skal da hjelpe deg å sortere dem.

[Gjest jeg undertegner ikke]

Behandling tar laaaaang tid. Du bør diskutere med behandleren din neste gang om de tankene dine å bryte opp. H*n skal da hjelpe deg å sortere dem.

sant nok det, det har også allerede tatt laaaaaaaang tid..

mora mi ringer meg også heeeele tida og jeg vet ikke hva jeg skal si..

MÅ jobbe med det i behandlingen..

[Gjest bry]

Det er ikke alltid lett å bryte gamle mønstre.

Det er usunt,men kjent,kanskje det er noe med det.

Synd at det ble slik for deg i julen,bare husk å stol på deg selv og hold fast ved dine meninger og synspunkter.

Bra at du ser hvordan situasjonen er,og det er tydelig at det er din far som har et problem,ikke du.

[musikeren]

Sånt er trist å lese. Men husk at slik oppførsel nesten alltid bunner i egen frykt og usikkerhet. Og en grunnleggende mangel på å kunne se seg sjøl.

Alt det beste for det nye året! :-)

[Gjest Zuleika]

sant nok det, det har også allerede tatt laaaaaaaang tid..

mora mi ringer meg også heeeele tida og jeg vet ikke hva jeg skal si..

MÅ jobbe med det i behandlingen..

Når moren din ringer deg hele tida så er det fordi hun har følelser for deg og prøver på sin måte å vise omsorg. Du må finne ut hva du skal si, og hvordan sette grenser.

[Gjest jeg undertegner ikke]

Sånt er trist å lese. Men husk at slik oppførsel nesten alltid bunner i egen frykt og usikkerhet. Og en grunnleggende mangel på å kunne se seg sjøl.

Alt det beste for det nye året! :-)

Takk for det musikeren og det samme til deg

Det er trist å tenke på at det gjelder min egen familie:(

[Gjest jeg undertegner ikke]

Det er ikke alltid lett å bryte gamle mønstre.

Det er usunt,men kjent,kanskje det er noe med det.

Synd at det ble slik for deg i julen,bare husk å stol på deg selv og hold fast ved dine meninger og synspunkter.

Bra at du ser hvordan situasjonen er,og det er tydelig at det er din far som har et problem,ikke du.

Jeg hadde i grunn et ønske om å feire jul alene i år. Følte meg i forkant av selskapet tom og urolig og deprimert. Noe av det fortrengte jeg, men jeg visste vel innerst inne hva som kom. At det tilspisset seg og ble så ille ante jeg nok ikke..

Men jeg har vært hakkekylling for faren og mora mi før i juleselskap, så hvorfor bli overrasket? Antakelig fordi jeg ikke klarer å tro at mine egne foreldre kan være sånn mot meg. Det er som en seig masse: Uansett hvor mye det gjentar seg, tror jeg det ikke. Det ender med at jeg synes synd i dem og føler ansvar for dem fordi de ikke vet bedre og at jeg sitter igjen med svarteper. Faren min og mora mi legger skylda for alt på meg, sier at jeg alltid har vært et problem, sikkert for å slippe sine egne problemer og sin egen smerte, og kanskje jeg har tatt på meg den rollen for å la de slippe. Og kanskje jeg er lært opp til å ta den rollen og det er den byrden jeg har bært siden jeg var liten og enda strever med i voksen alder.

jeg husker da jeg var lita, jeg sto mellom mor og far og prøvde å skille dem da de krangla.

Jeg tror foreldrene mine opp gjennom har hatt en gevinst i å gjøre meg avhengig. Gjennom å ikke lære meg selvstendighet som liten gjennom å straffe meg for å ha egne meninger. Jeg ble møtt med sinne da. Gjennom holdninger som kritikk og sinne da jeg hevdet meg selv. Jeg ble redd og klengete som liten og fikk ikke venner. Jeg ble møtt med holdninger fra foreldrene mine og øvrig slekt (og ennå) som: Du vet da ingenting, hold munn og hør på oss som vet best. Fordømmende holdninger både i min egen familie og slekt som jeg er oppvokst med. Et trangt menneskesyn hvor ikke jeg kunne vokse, bare minke og bli redd og engstelig.

Foreldre som varierte noe voldsomt i humør og lynne. Sinte og ropende i ene øyeblikk, leende i andre. Foreldre som har og ennå kjefter på meg og skjeller meg ut for ingenting, en mor som tråkker på meg og bruker ting mot meg for det det er verdt. Men som er god, snill og støttende i neste øyeblikk.

Foreldre som gjør alt de kan for å støtte meg, men som kaller meg et problem og er illsinte og brølende fordi jeg sier et skjevt ord eller blir sint for noe jeg føler er berettiget.

Men hvordan skal klare å kutte de helt ut? Hvem har jeg igjen da? Da vil jeg være helt alene igjen på jorda.

Jeg føler at jeg ikke kan stole på noen og at alle mennesker er onde. Hos foreldrene mine kan jeg i alle fall få noe godt også. Hos andre - Gud vet hva jeg får.

[Gjest bry]

Jeg hadde i grunn et ønske om å feire jul alene i år. Følte meg i forkant av selskapet tom og urolig og deprimert. Noe av det fortrengte jeg, men jeg visste vel innerst inne hva som kom. At det tilspisset seg og ble så ille ante jeg nok ikke..

Men jeg har vært hakkekylling for faren og mora mi før i juleselskap, så hvorfor bli overrasket? Antakelig fordi jeg ikke klarer å tro at mine egne foreldre kan være sånn mot meg. Det er som en seig masse: Uansett hvor mye det gjentar seg, tror jeg det ikke. Det ender med at jeg synes synd i dem og føler ansvar for dem fordi de ikke vet bedre og at jeg sitter igjen med svarteper. Faren min og mora mi legger skylda for alt på meg, sier at jeg alltid har vært et problem, sikkert for å slippe sine egne problemer og sin egen smerte, og kanskje jeg har tatt på meg den rollen for å la de slippe. Og kanskje jeg er lært opp til å ta den rollen og det er den byrden jeg har bært siden jeg var liten og enda strever med i voksen alder.

jeg husker da jeg var lita, jeg sto mellom mor og far og prøvde å skille dem da de krangla.

Jeg tror foreldrene mine opp gjennom har hatt en gevinst i å gjøre meg avhengig. Gjennom å ikke lære meg selvstendighet som liten gjennom å straffe meg for å ha egne meninger. Jeg ble møtt med sinne da. Gjennom holdninger som kritikk og sinne da jeg hevdet meg selv. Jeg ble redd og klengete som liten og fikk ikke venner. Jeg ble møtt med holdninger fra foreldrene mine og øvrig slekt (og ennå) som: Du vet da ingenting, hold munn og hør på oss som vet best. Fordømmende holdninger både i min egen familie og slekt som jeg er oppvokst med. Et trangt menneskesyn hvor ikke jeg kunne vokse, bare minke og bli redd og engstelig.

Foreldre som varierte noe voldsomt i humør og lynne. Sinte og ropende i ene øyeblikk, leende i andre. Foreldre som har og ennå kjefter på meg og skjeller meg ut for ingenting, en mor som tråkker på meg og bruker ting mot meg for det det er verdt. Men som er god, snill og støttende i neste øyeblikk.

Foreldre som gjør alt de kan for å støtte meg, men som kaller meg et problem og er illsinte og brølende fordi jeg sier et skjevt ord eller blir sint for noe jeg føler er berettiget.

Men hvordan skal klare å kutte de helt ut? Hvem har jeg igjen da? Da vil jeg være helt alene igjen på jorda.

Jeg føler at jeg ikke kan stole på noen og at alle mennesker er onde. Hos foreldrene mine kan jeg i alle fall få noe godt også. Hos andre - Gud vet hva jeg får.

Kjære du!!!

Kjenner meg så godt igjen i mye av det du skriver.

Min far minner meg veldig om din far,men min mor er som en engel,bare snill og god.

Men det er ikke bra,hun virker lykegyldig ofte,sitter med et drømmende blikk,som hun er på en annen planet.

Men ja...det er sant,er ikke lett og kanskje ikke riktig heller å kutte helt ut.

Men prøv å distansere deg fra dem litt iallefall,og prøv å sette grenser.

Det de sier som er negativt overser du,det de sier som er posetivt tar du til deg.

Prøv iallefall.

Varm klem til deg:

[Gjest jeg undertegner ikke]

Kjære du!!!

Kjenner meg så godt igjen i mye av det du skriver.

Min far minner meg veldig om din far,men min mor er som en engel,bare snill og god.

Men det er ikke bra,hun virker lykegyldig ofte,sitter med et drømmende blikk,som hun er på en annen planet.

Men ja...det er sant,er ikke lett og kanskje ikke riktig heller å kutte helt ut.

Men prøv å distansere deg fra dem litt iallefall,og prøv å sette grenser.

Det de sier som er negativt overser du,det de sier som er posetivt tar du til deg.

Prøv iallefall.

Varm klem til deg:

Takk for svar..

go klem tilbake..