Mulig å lære seg å tåle mer psykisk?

[Gjest vil bli sterk]

Har nettopp fått høre og erkjent at jeg er en person som tåler lite. Dvs blir deprimert, følsom, nedtrykt og vidre i den duren. Jeg tåler lite for å bli vippet av pinnen og får psykiske reaksjoner.

Hvordan kan jeg bli sterkere og tåle mer? (Er det mulig eller noe jeg må lære å leve med?)

*trist*

[Gjest svaksterk]

Hei :-) Det er mulig å begynne å tenke litt annerledes, legge skyld der den skal være. Ikke ta alt personlig. Lære å si fra der og da, rydde opp i misforståelser osv.

Jeg jobber med saken, og ting er bedre nå!

Det kan ta tid. Men JA, det er mulig!

[Annitta]

Hei :-) Det er mulig å begynne å tenke litt annerledes, legge skyld der den skal være. Ikke ta alt personlig. Lære å si fra der og da, rydde opp i misforståelser osv.

Jeg jobber med saken, og ting er bedre nå!

Det kan ta tid. Men JA, det er mulig!

jeg er enig i at det er lurt å si ifra der og da..

for det er faktisk våre meninger der og da og de er viktige hehe

jeg har blitt fortalt att man skal roe seg ned før man sier noe, men da får man angst for da går man å kvæler det i seg istedet

faen heller! hehe

[jeg vil leve]

jeg blir litt sinna jeg nå.

hvorfor skal du forandre deg? er det ikke bedre og reagere enn å være hel kald.

noen er mere følses mennesker en andre. det som er er att om du vil forandre deg så gjør det for at du skal føle deg bedre! ikke for at andre synes det er ett problem at du er du.

jeg har lært meg at om jeg forandrer meg så er det alltid noe annet man må forandre på etter på. folk blir aldrig fornøyd..

er du fornøyd med deg selv??

og husk at mennesker med masse innhold og følser er spennende mennesker det.

[Gjest svaksterk]

jeg er enig i at det er lurt å si ifra der og da..

for det er faktisk våre meninger der og da og de er viktige hehe

jeg har blitt fortalt att man skal roe seg ned før man sier noe, men da får man angst for da går man å kvæler det i seg istedet

faen heller! hehe

Hehe, ja.. da blir man litt frustrert!

Vi skal prøve på de motsatte tingene vi da? Morsomt.

[PieLill]

jeg blir litt sinna jeg nå.

hvorfor skal du forandre deg? er det ikke bedre og reagere enn å være hel kald.

noen er mere følses mennesker en andre. det som er er att om du vil forandre deg så gjør det for at du skal føle deg bedre! ikke for at andre synes det er ett problem at du er du.

jeg har lært meg at om jeg forandrer meg så er det alltid noe annet man må forandre på etter på. folk blir aldrig fornøyd..

er du fornøyd med deg selv??

og husk at mennesker med masse innhold og følser er spennende mennesker det.

Det er mange grunner til at både den ene og den andre på ulike områder kan ha godt av å forandre seg.

Om det dreier seg om en person med særdeles oppfarende temerament har vi her til lands små problemer med å forstå hvorfor.

Er man særdeles nærtagende kan man på samme måte ha godt av å bli litt herdet.

For det første for å få det lettere selv. Livet er enklere om man slipper å få psykisk vondt av alskens småting som hverdagen er full av. For det andre fordi det gjør relasjoner mer kompliserte. Men bruker masse krefter på å oppklare og rede ut bagateller. For det tredie fordi det er slitsomt for medmennesker å liste seg rundt på tærne hele tiden. Å stadig vekk buse ut med sin nærtagenhet eller på andre måter gå rundt å tydelig lide, kan være direkte destruktivt og hensynsløst. For det fjerde fordi mye av nærtagenheten ofte bygger på feiltolkninger og overdrevne negative oppfatninger av hva omgivelsene sier og gjør. For det femte fordi overdreven nærtagenhet ofte kan lede til en usunn og nedbrytende selvsentrerthet.

En nærtagende person vil nok alltid være mer sårbar enn gjennomsnittet. Det skal h*n være. Noen må være mer følsomme enn andre. Det trenger vi. Men en nærtagende person må som alle andre med ulike personlighetstrekk lære å tøyle sin personlighet og tolkninger av omgivelsene.

Det er altså ikke snakk om å bli noe man ikke er, men å gjøre det beste ut av den man er.

mvh

[PieLill]

Ta utgangspunkt i fysisk styrke og fysiske smerter. Der er vi fra naturens side ulikt utrustet. Kvinner er gjennomsnittlig mer smertefløsomme enn menn. Så har vi de individuelle forskjellene. Det betyr at om du slår til 3 personer nøyaktig like hard kan den første få så vondt at h*n spyr, den andre får så vondt at h*n blir skikkelig sint og den tredie kanpt nok merke det.

Etter at naturen har utstyrt oss slik vi er, påvirkes også vår smerteopplevelse naturligvis av sykdom, skader og øvrige smerter. Den som har skadet et kne vet hvor sinnsykt vondt selv den minste bagatell kan gjøre. Den som allerede har vondt i en arm vil oppleve smerter i foten verre enn den som bare har vondt i foten.

Smerteopplevelsen påvirkes også av allmenntilstand. Det gjør mer vondt når man er trett, sliten, stresset osv.

Deretter kommmer man til smertemestring og hvordan man tolker smertene. Et barn som blir hysterisk av blod opplever smertene sterkere enn et barn som ikke bryr seg om blodet. Plaster er en generell vidundermedisin. ;-) Plasteret hjelper barnet å psykisk takle smertene bedre. Å fokusere bort fra smertene. Smerter man ikke kan gjøre noe med, er det som regel best å lære seg å fokusere bort fra.

Det er også viktig hvordan man tolker smerte. Tenker man på det som noe ufarlig som går over, eller noe man kommer til å dø av?

For det psykiske er det omtrent de samme prinsippene. Man har en utrustning fra naturens side. Man har opplevelser, erfaringer og skader. Man har en allmentilstand. Man har en måte å tolke psykiske smerter på. Og man fokuserer på psykiske smerter i ulik grad.

Man kan til en viss grad påvirke sin allmentilstand. Dvs sørge for god balanse mellom fysisk aktivitet og hvile. Noen er svært avhengige av regelmessighet for å fungere psykisk.

Man kan påvirke hvordan man forholder seg til psykisk smerte ved å dvele ved den, eller raskt konstatere at den er der for så å fokusere på noe annet og mer positivt.

Og man kan i stor grad påvirke hvordan man tolker omgivelsene. Har man lett for å ta alt i verste mening, er det svært mye å hente på å lære seg en mer nyansert og sannferdig tolkning. Det er også mye å hente på å avdramatisere psykisk smerte. Altså bevege seg mot: "Dette gjorde psykisk vondt, men det er ikke så farlig. Det går fort over."

Det er også lurt å lære seg å skille på om det er omgivelsene eller noe i en selv som er årsak til smertene. Blir man f.eks. offentlig trakkasert sitter problemet i omgivelsene. Føler man seg avvist om man ber noe med på kino og de sier det passer bedre om to uker, sitter problemet i en selv.

Ved fysisk trening er det store individuelle forskjeller på utbyttet av innsatsen. Noen kan trene seg fra alvorlig ryggskade til olympisk mester. Andre vil tross iherdig insats slite med sine skader resten av livet.

Slik er det med psykisk trening også. Suksessraten er høyst individuell, uten at man kan si at den ene har vært flinkere enn den andre.

Det man derimot kan si er at den som resignerer ikke kommer noen vei.

mvh

[Gjest vil bli sterk]

Hei :-) Det er mulig å begynne å tenke litt annerledes, legge skyld der den skal være. Ikke ta alt personlig. Lære å si fra der og da, rydde opp i misforståelser osv.

Jeg jobber med saken, og ting er bedre nå!

Det kan ta tid. Men JA, det er mulig!

Det har du rett i. Takk for et svar med godt håp!

[Gjest vil bli sterk]

jeg blir litt sinna jeg nå.

hvorfor skal du forandre deg? er det ikke bedre og reagere enn å være hel kald.

noen er mere følses mennesker en andre. det som er er att om du vil forandre deg så gjør det for at du skal føle deg bedre! ikke for at andre synes det er ett problem at du er du.

jeg har lært meg at om jeg forandrer meg så er det alltid noe annet man må forandre på etter på. folk blir aldrig fornøyd..

er du fornøyd med deg selv??

og husk at mennesker med masse innhold og følser er spennende mennesker det.

Jeg vil jo gjerne forholde meg til andre på en *normal* måte uten å overreagere som er slitsomt både for dem og meg, selv om jeg prøver å holde en del av reaksjonene for meg selv.

Takk for svaret!

[Gjest vil bli sterk]

Ta utgangspunkt i fysisk styrke og fysiske smerter. Der er vi fra naturens side ulikt utrustet. Kvinner er gjennomsnittlig mer smertefløsomme enn menn. Så har vi de individuelle forskjellene. Det betyr at om du slår til 3 personer nøyaktig like hard kan den første få så vondt at h*n spyr, den andre får så vondt at h*n blir skikkelig sint og den tredie kanpt nok merke det.

Etter at naturen har utstyrt oss slik vi er, påvirkes også vår smerteopplevelse naturligvis av sykdom, skader og øvrige smerter. Den som har skadet et kne vet hvor sinnsykt vondt selv den minste bagatell kan gjøre. Den som allerede har vondt i en arm vil oppleve smerter i foten verre enn den som bare har vondt i foten.

Smerteopplevelsen påvirkes også av allmenntilstand. Det gjør mer vondt når man er trett, sliten, stresset osv.

Deretter kommmer man til smertemestring og hvordan man tolker smertene. Et barn som blir hysterisk av blod opplever smertene sterkere enn et barn som ikke bryr seg om blodet. Plaster er en generell vidundermedisin. ;-) Plasteret hjelper barnet å psykisk takle smertene bedre. Å fokusere bort fra smertene. Smerter man ikke kan gjøre noe med, er det som regel best å lære seg å fokusere bort fra.

Det er også viktig hvordan man tolker smerte. Tenker man på det som noe ufarlig som går over, eller noe man kommer til å dø av?

For det psykiske er det omtrent de samme prinsippene. Man har en utrustning fra naturens side. Man har opplevelser, erfaringer og skader. Man har en allmentilstand. Man har en måte å tolke psykiske smerter på. Og man fokuserer på psykiske smerter i ulik grad.

Man kan til en viss grad påvirke sin allmentilstand. Dvs sørge for god balanse mellom fysisk aktivitet og hvile. Noen er svært avhengige av regelmessighet for å fungere psykisk.

Man kan påvirke hvordan man forholder seg til psykisk smerte ved å dvele ved den, eller raskt konstatere at den er der for så å fokusere på noe annet og mer positivt.

Og man kan i stor grad påvirke hvordan man tolker omgivelsene. Har man lett for å ta alt i verste mening, er det svært mye å hente på å lære seg en mer nyansert og sannferdig tolkning. Det er også mye å hente på å avdramatisere psykisk smerte. Altså bevege seg mot: "Dette gjorde psykisk vondt, men det er ikke så farlig. Det går fort over."

Det er også lurt å lære seg å skille på om det er omgivelsene eller noe i en selv som er årsak til smertene. Blir man f.eks. offentlig trakkasert sitter problemet i omgivelsene. Føler man seg avvist om man ber noe med på kino og de sier det passer bedre om to uker, sitter problemet i en selv.

Ved fysisk trening er det store individuelle forskjeller på utbyttet av innsatsen. Noen kan trene seg fra alvorlig ryggskade til olympisk mester. Andre vil tross iherdig insats slite med sine skader resten av livet.

Slik er det med psykisk trening også. Suksessraten er høyst individuell, uten at man kan si at den ene har vært flinkere enn den andre.

Det man derimot kan si er at den som resignerer ikke kommer noen vei.

mvh

Mange takk for et langt og godt, innholdrikt svar! Jeg må tenke nøye igjennom det. For min del bærer jeg må en posjon psykisk smerte som viser seg i ulike situasjoner og jeg øver meg på å regulere denne. Jeg blir nokså påvirket av omgivelsene mine og merker at mye stress utenfra gjør meg stresset, og dette er noe jeg kan jobbe med å takle ev. skjerme meg mer fra.

Før tolket jeg ofte ting i verste mening - dette mener jeg å ha blitt mer nyansert og avslappet på, så kanskje jeg er på rett vei.

Fra naturens side er litt mer sårbar og følsom en en del andre, og skulle gjerne ha benyttet det som er ressurs, uten at jeg har funnet ut hvordan ennå:-)

Jeg skulle gjerne hatt et nærmere kurs i smertemestring:-) Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive et svært mangesidig svar.

[rose23]

Jeg mener det er en bra ting å reagere dersom reaksjonene står i forhold til hendelsene som oppstår.

Jeg har en "Knallsterk" psyke utad. Har gått i årevis og betet tennene sammen, stått på videre og tenkt positive tanker. Jeg husker en helg så havnet begge foreldrene mine på sykehus etter hver sine selvmordsforsøk. Jeg gikk på jobb neste dag og gjorde mine vanlige plikter. Når jeg kom hjem trøstet jeg småsøskene mine.

Det er en bra ting å vise følelser. Det er tegn på at du er en levende person, og jeg misunner deg faktisk! Jeg har ikke grått foran andre mennesker siden jeg gikk på barneskolen. Jeg føler for tiden bare en desperat tomhet.

Tror du heller skal jobbe med selvbilde ditt. Tenk at du er et verdifullt menneske med et godt hjerte, og du kan få til alt om du virkelig vil.

[Gjest krusedulla]

Mange takk for et langt og godt, innholdrikt svar! Jeg må tenke nøye igjennom det. For min del bærer jeg må en posjon psykisk smerte som viser seg i ulike situasjoner og jeg øver meg på å regulere denne. Jeg blir nokså påvirket av omgivelsene mine og merker at mye stress utenfra gjør meg stresset, og dette er noe jeg kan jobbe med å takle ev. skjerme meg mer fra.

Før tolket jeg ofte ting i verste mening - dette mener jeg å ha blitt mer nyansert og avslappet på, så kanskje jeg er på rett vei.

Fra naturens side er litt mer sårbar og følsom en en del andre, og skulle gjerne ha benyttet det som er ressurs, uten at jeg har funnet ut hvordan ennå:-)

Jeg skulle gjerne hatt et nærmere kurs i smertemestring:-) Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive et svært mangesidig svar.

Du kan også tåle mer ved å ha stor tro på deg selv. Finn frem til de gode/positive sidene ved deg selv og si dem til deg selv hver dag, gjerne flere ganger.

3 ting du kan nevne - blant alt du selv kommer på - er at 1) du gjør noe for å komme videre 2) du er reflekterende 3) du er velformulert.

Lykke til!