Til Nils Håvard!

[Gjest trist jente 24]

Eg sliter med depresjon,sosialangst etc. og har gått i behandling sidan 2000, men føler at eg ikkje kjem lenger. Det har på ein måte stoppa opp. Eg synest heller problema har vokst med tida. Fungerar veldig dårleg i dagleglivet, men tek meg saman og prøvar å kome gjennom studier, men det er tungt og veldig tøft!

No har eg fått spørsmålfrå psykiateren min om eg kunne tenke meg å vere med i gruppeterapi og prøve det. Trur du det kunne vere verd eit forsøk?

Eg er veldig skeptisk, er så redd eg skal bli sittande å ikkje seie noko. Utgangspunktet har eg vanskeleg for å utrykke meg muntleg, vanskeleg nok å snakke med psykiateren...

Kva trur du?

[Gjest har ikke signatur]

Jeg er ikke Nils Håvard men håper at det ikke gjør noe om jeg gir deg en komentar likevel.

Jeg sliter med mange av de samme problemene som deg og vet hvor vondt det til tider kan være.

Skjønner veldig godt angsten din for ikke å ha noe å si i en gruppe. Vil tro at ingen er interessert i å tvinge deg til å si noe og at du alltid vil ha muligheten til å gå fra rommet når du måtte ønske det (min erfaring).

Jeg ble fort komfortabel med å sitte i gruppe å snakke selv om jeg var redd for akkurat det samme som deg i starten.

Jeg synest du skal gi det en sjanse, kanskje vil du overraske deg selv. Og for ikke å tenke på så fint det er å treffe mennesker som kan kjenne seg igjen i dine tanker.

Lykke til uansett

[rose23]

Jeg også tror det går over etterhvert. Alle de andre i gruppa føler sikkert det sammesom deg...

[Dr. Frankenstein]

Det sies at gruppeterapi er mer effektivt enn individuell behandling. Ettersom en del av problemet ditt er sosial angst vil du nok i gruppeterapi i større grad bli konfrontert med problemene dine, men det er nok en av grunnene til at mange mener gruppeterapi er mer effektivt.

Som det også sies her kan du jo også forlate rommet, og endog gå hjem, hvis det blir for tøft. Uansett er det nok ganske nyttig bare å sitte høre på andre som sliter med mye av det samme som deg. Det er mye trygghet i skjebnefellesskap, vet du.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nettopp ved sosial fobi har gruppe terapi en spesiell fordel.

Individualterapien er jo, bortsett fra de første timene, en ufarlig behandling for sosialfobikere. En trygg en-til-en situasjon som en behersker.

Gruppeterapien utfordrer en på nettopp det som er skremmende: Å få oppmerksomheten på seg i en gruppe bestående av "halvkjente" personer. I tillegg kan en utveksle erfaringer med likesinnede. En kan også få testet ut en del antagelser om hvordan angst "ser ut" for andre osv osv.

Konklusjon: Jeg anbefaler kognitiv gruppeterapi på det varmeste. Evt IPT-gruppe.

PS Dersom det dreier seg om en gruppeanalytisk behandling, er jeg langt mer skeptisk. DS

[Gjest Ferri]

Nettopp ved sosial fobi har gruppe terapi en spesiell fordel.

Individualterapien er jo, bortsett fra de første timene, en ufarlig behandling for sosialfobikere. En trygg en-til-en situasjon som en behersker.

Gruppeterapien utfordrer en på nettopp det som er skremmende: Å få oppmerksomheten på seg i en gruppe bestående av "halvkjente" personer. I tillegg kan en utveksle erfaringer med likesinnede. En kan også få testet ut en del antagelser om hvordan angst "ser ut" for andre osv osv.

Konklusjon: Jeg anbefaler kognitiv gruppeterapi på det varmeste. Evt IPT-gruppe.

PS Dersom det dreier seg om en gruppeanalytisk behandling, er jeg langt mer skeptisk. DS

Dere bruker så mange forkortelser på forumet her, jeg fatter ingenting noen ganger(ikke uvant...

Hva er en IPT-gruppe?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dere bruker så mange forkortelser på forumet her, jeg fatter ingenting noen ganger(ikke uvant...

Hva er en IPT-gruppe?

InterPersonllig Terapi

[Gjest irmelina]

Jeg skal starte med gruppeterapi nå snart og jeg gleder meg! Jeg har samme problemene som deg + +, men jeg skjønner at nå endelig skal jeg få direkte respons fra andre om mine problemer og issues, i stedet for å sitte å spekulere ut noe selv. DET gleder jeg meg til.

Tror gruppeterapi er et godt forslag og noe du bør prøve.

Lykke til!

[maire]

Jeg går i gruppeterapi og var veldig engstelig for at jeg skulle bli sittende i gruppa som et taust nek, men det skjedde ikke.

Terapeutene er veldig flinke til å lirke ord utav oss, og alle i den gruppa jeg går i har VELDIG stor forståelse for angst/sosialangst. Første gang jeg presenterte meg turte jeg nesten ikke å puste og holdt på å svime av. Jeg skalv som et aspeløv og stammet. Ingen syns det var rart.

Riktignok har jeg fått litt drahjelp av medisiner som virker mot sosialangst (Cipralex), men like fullt er det en seier for meg at jeg har klart å snakke i en gruppe, til og med mens alles øyne hvilte på meg.

Men, det er ikke lett. Selv satt jeg de første timene og tenkte at jeg kom til å dø av skrekk og at jeg ikke kom til å holde ut angsten. Da slo det meg at jeg like gjerne kunne hoppe i det mens jeg var i gruppa, for skulle jeg besvime eller dø av skrekk, så ville det sannsynligvis ikke være noe bedre sted å gjøre det på enn akkurat der.

Det var en helt fantastisk følelse etter at jeg hadde åpnet munnen og sagt noen ord. Jeg unner alle som sliter med sosialangst den gode følelsen av framgang.

Etter kort tid følte jeg meg nesten helt frisk jeg, men jeg har fortsatt stort utbytte av gruppa fordi jeg får rokket ved flere usunne og fastgrodde mønstre hos meg selv som ikke har med sosialangsten å gjøre.

Dette ble vel et langt og rotete innlegg, men det jeg vil si er: Ta motet til deg. Gruppeterapi kan være kjempebra!

[Gjest trist jente 24]

Jeg går i gruppeterapi og var veldig engstelig for at jeg skulle bli sittende i gruppa som et taust nek, men det skjedde ikke.

Terapeutene er veldig flinke til å lirke ord utav oss, og alle i den gruppa jeg går i har VELDIG stor forståelse for angst/sosialangst. Første gang jeg presenterte meg turte jeg nesten ikke å puste og holdt på å svime av. Jeg skalv som et aspeløv og stammet. Ingen syns det var rart.

Riktignok har jeg fått litt drahjelp av medisiner som virker mot sosialangst (Cipralex), men like fullt er det en seier for meg at jeg har klart å snakke i en gruppe, til og med mens alles øyne hvilte på meg.

Men, det er ikke lett. Selv satt jeg de første timene og tenkte at jeg kom til å dø av skrekk og at jeg ikke kom til å holde ut angsten. Da slo det meg at jeg like gjerne kunne hoppe i det mens jeg var i gruppa, for skulle jeg besvime eller dø av skrekk, så ville det sannsynligvis ikke være noe bedre sted å gjøre det på enn akkurat der.

Det var en helt fantastisk følelse etter at jeg hadde åpnet munnen og sagt noen ord. Jeg unner alle som sliter med sosialangst den gode følelsen av framgang.

Etter kort tid følte jeg meg nesten helt frisk jeg, men jeg har fortsatt stort utbytte av gruppa fordi jeg får rokket ved flere usunne og fastgrodde mønstre hos meg selv som ikke har med sosialangsten å gjøre.

Dette ble vel et langt og rotete innlegg, men det jeg vil si er: Ta motet til deg. Gruppeterapi kan være kjempebra!

Fint å få høyre dine erfaringar med gruppeterapi

Eg kjem sikkert til å prøve det og så får eg sjå korleis det går !!