Snu, eller fullføre?

[Gjest maylene, dr?]

Jeg har kommet nesten halvveis i medisinstudiet. Jeg burde være glad som har fått denne muligheten, og trodde aldri dette skulle bli en dans på roser. Men jeg er stadig uvel, kjenner det trykker på innsiden, føler meg kvalt og lammet, og blir kvalm bare jeg tenker på å lese. Jeg vurderer stadig å slutte og heller ta meg til noe annet, men jeg vet ikke hva det skulle bli. Vi har nå begynt med praktisk arbeid, og det var tanken på dette som gjorde at jeg bet tennene sammen og fullførte de to første årene (hvor jeg virkelig hatet flere av fagene). Hele tiden har jeg hatt dette som delmål, men nå som jeg har nådd det har det stoppet opp.

Saken er at jeg alltid har vært så seriøs av meg, og sett på livet som en plikt istedet for noe som også skal nytes. Det var liksom en selvfølge at flinke meg måtte bli lege, ikke bare for de rundt meg, men jeg stiller også enorme krav til meg selv. Mine foreldre er høyt utdannet, og jeg må vel liksom måle meg. Vanskelig som det er å innrømme, tror jeg mitt yrkesvalg henger mye sammen med et ønske om anerkjennelse, respekt, god lønn, sikker jobb, og kontroll.

Kontroll: Mine venner mener jeg er så flink med mennesker. Selv føler jeg meg som en idiot sosialt sett. Selv om jeg har min omgangskrets her i byen fra tidligere, får jeg ikke noen særlig god kontakt med de på skolen, og sosial kompetanse burde vel være viktig for en vordende lege...Derimot kan jeg virke, og føle meg, både trygg og levende så lenge jeg er mer eller mindre in charge, som for eks. i instruktør, tante, helbreder, hjelper-rollen. I likeverdige forhold blir jeg h jelpesløs, og dette er noe jeg ønsker å gjøre noe med uten at jeg aner hvordan.

Jeg vet ikke om jeg egentlig synes at menneskekroppen er så forferdelig interessant, eller om jeg ville følt mer interesse hvis jeg ikke hadde følt dette enorme forventningspresset både fra meg selv og andre.

Så var det det å slutte. Jeg har tatt opp studielån i flere år nå. En venninne sa forleden at alt stipend jeg har fått de siste åra blir omgjort til lån hvis jeg ikke fullfører de neste tre årene. Det er første problem. Det andre er hva i all verden jeg skal gjøre i stedet. Det tredje er min familie. De har stått på mye for at jeg skal komme hit jeg er i dag, blant annet betalte de et år på Bjørknes for meg. Flere års slit vil være bortkastet.

Så er det denne tanken om å gjøre noe helt uten tanke på fremtidig avkastning og alvor som melder seg til stadighet. Det frister å bare sulle rundt, reise litt, gjøre noe gøy. I alle år har alt vært et stort alvor, og nå begynner jeg å forstå hvor mye som er å oppleve i verden og at livet er til for å nytes også. Men jeg er også redd for å kræsjlande hvis jeg slipper tak i den fremtiden jeg har forberedt meg på i flere år. Det høres sikkert dumt og sutrete ut her jeg pøser ut, men for meg er det kjempevanskelig. Mine medstudenter virker så interesserte og jeg er bare kvalm, og mine forsøk på å lufte dette for andre blir bare møtt med trøst og ytringer om at dette er normalt og at jeg bare burde ta et friår og tenke meg om. Jeg tror ikke et friår vil løse dette da jeg føler dette ikke er typiske hverdagsproblemer men henger sammen med noe destruktivt som er dypt forankret i meg og kanskje også resten av slektstreet. Hva er igjen av meg hvis jeg gir slipp på det som ligger til grunn for min selvfølelse. Jeg føler jeg går i oppløsning bare på tanken.

Adjø jobbsikkerhet, givende yrke med gode muligheter for stadig utvikling, penger, planer og forventninger, velkommen kjempestudielån uten noe tilbake, og bar bakke?

Jeg håper på gode råd og refleksjoner fra noen som kan se dette utenfra, og at jeg ikke provoserer noen med mine tilsynelatende overflatiske problemer.

[javelda1365380927]

Hei!

Noen tanker fra meg....

Tviler sterkt på at noen finner innlegget ditt provoserende. Dette er jo reelt for deg!

Et så langt studie som du har valgt er helt klart en styrkeprøve! Jeg har en venn som går dette studiet, har turnusåret igjen-- og jeg har inntrykk av at livet står på "vent", og det er tøft for dem (han og samboern).

Det er nok naturlig å bli litt sliten. Er du helt sikker på at en liten pause ikke kan hjelpe på, være verd forsøket?

Dersom man er sliten blir man umotivert, og tenker kanskje ikke like kreativt?

Kanskje det er videreutdanninger som kan (på sikt) få legeyrket til å "se" annerledes ut for deg?

Jeg forstår godt at du dveler og spekulerer på dette som omhandler din egen sosiale kompetanse - om hvorhvidt den står i stil til legejobben..

Jeg har lurt mye på dette selv- om meg selv....

Jeg er lærer, og skal liksom oppdra og lære bort sosiale ferdigheter, være utadvendt og så videre....jeg føler at jeg er alt annet enn utadvent og sosial. Jeg føler at jeg er kjempe dårlig på f.eks. nære relasjoner! Jeg har derfor vært mye bekymret for hvilken lærer jeg liksom skal kunne bli/være? Jeg var under utdanningen også svært umotivert, og brant ikke av engasjement for pensum akkurat...og var svært redd for at dette yrkesvalget ikke skulle matche min personlighet.

Men nå , etter å ha jobbet i fire år, så har jeg utrolig nok bare fått positive tilbakem. om at barn, foreldre, kollegaer, samarbeidsinst, er fornøyde med den jobben jeg gjør.

Når man er på jobb tar man på seg en rolle, man er proffesjonell, og kanskje kan akkurat dette gå bedre enn du tror!

Utfra det du skriver virker det for meg som at du helt klart har evne til å se andres perspektiv, og har e-q`en din til stede, så jeg tror DU tror for dårlig om deg selv.

Men en følelse av å være malplassert er ikke god i lengden. Jeg føler ofte at jeg lengter etter det yrket jeg egentlig ønsket meg, men ikke turte å begynne å studere på. Det er ingen god følelse. Jeg sitter igjen med en følelse av å ikke få realisert meg i dette livet....og det er kjipt! Nå er det liksom for sent for meg....selv om jeg bare er 28 år. Dette kjenner jeg ofte på, til tross for at jeg fungerer ok i det yrket jeg har nå. Det anbefales ikke.

Drømmer du om et annet yrke?

Dersom du synes at du bør hoppe av studiet, må du ikke føle at du står "i gjeld" til dine foreldre f.eks.. Det er urimelig dersom det er virkeligheten! Det er menneskelig å velge feil utdanning. Enkelte ganger vet man ikke sånt før etterhvert.

Forstår at mye vil føles surt, men kanskje du da kan-etterhvert- klare å se at det ikke var bortkastet likevel. Du er en erfaring rikere, og har fått masse kunnskap. Det er verdifullt uansett. Du vil få bruk for det du har lest, selv om du ikke blir lege!

Det verste er dette med antall år og studielån...

Men det finnes løsninger på det også.........tenk positivt!

Dette ble litt langt, og skrevet i full fart nå i natta. Sorry! Kanskje er det bare svada det jeg har skrevet, men jeg fikk så lyst til å svare deg!

Det er ikke lett å bli klok på seg selv alltid, håper du finner ut av dette. Framtiden din skal du tilbringe mange mange timer på jobb, det er viktig å være tilfreds med det man skal gjøre da. Ønsker deg alt godt og lykke til!

[Dr. Frankenstein]

For å si det kort og brutalt. Du er rimelig føkka. Uansett hva du velger å gjøre vil nok ikke problemene dine forsvinne likevel. Hvis du velger å slutte, og har muligheten til å sulle rundt på familiepenger eller noe slikt, vil du alltid plages med negative tanker om alt det tapte som var så nærme.

Hvis du fortsetter, og klarer å fullføre utdannelsen, er det ingen grunn til å tro at de negative følelsene du har i forhold til faget og livet vil endre seg i jobbsituasjon etter endt utdannelse. Ei heller vil det bli bedre av å bytte til en annen type utdannelse eller en annen type jobb. Hvorfor skulle det skje?

For meg fremstår det som helt klart at du har en psykisk lidelse. Det kan virke som det er dystymi. Antagelig er det bare korrekt behandling som vil bedre livet ditt.

Ellers vil jeg si det er godt å se det ikke bare gir fordeler å tilhøre de øvre klasser. Det sosiale presset er mye større der enn i de nedre klasser.

[Carwing]

Hei!

Noen tanker fra meg....

Tviler sterkt på at noen finner innlegget ditt provoserende. Dette er jo reelt for deg!

Et så langt studie som du har valgt er helt klart en styrkeprøve! Jeg har en venn som går dette studiet, har turnusåret igjen-- og jeg har inntrykk av at livet står på "vent", og det er tøft for dem (han og samboern).

Det er nok naturlig å bli litt sliten. Er du helt sikker på at en liten pause ikke kan hjelpe på, være verd forsøket?

Dersom man er sliten blir man umotivert, og tenker kanskje ikke like kreativt?

Kanskje det er videreutdanninger som kan (på sikt) få legeyrket til å "se" annerledes ut for deg?

Jeg forstår godt at du dveler og spekulerer på dette som omhandler din egen sosiale kompetanse - om hvorhvidt den står i stil til legejobben..

Jeg har lurt mye på dette selv- om meg selv....

Jeg er lærer, og skal liksom oppdra og lære bort sosiale ferdigheter, være utadvendt og så videre....jeg føler at jeg er alt annet enn utadvent og sosial. Jeg føler at jeg er kjempe dårlig på f.eks. nære relasjoner! Jeg har derfor vært mye bekymret for hvilken lærer jeg liksom skal kunne bli/være? Jeg var under utdanningen også svært umotivert, og brant ikke av engasjement for pensum akkurat...og var svært redd for at dette yrkesvalget ikke skulle matche min personlighet.

Men nå , etter å ha jobbet i fire år, så har jeg utrolig nok bare fått positive tilbakem. om at barn, foreldre, kollegaer, samarbeidsinst, er fornøyde med den jobben jeg gjør.

Når man er på jobb tar man på seg en rolle, man er proffesjonell, og kanskje kan akkurat dette gå bedre enn du tror!

Utfra det du skriver virker det for meg som at du helt klart har evne til å se andres perspektiv, og har e-q`en din til stede, så jeg tror DU tror for dårlig om deg selv.

Men en følelse av å være malplassert er ikke god i lengden. Jeg føler ofte at jeg lengter etter det yrket jeg egentlig ønsket meg, men ikke turte å begynne å studere på. Det er ingen god følelse. Jeg sitter igjen med en følelse av å ikke få realisert meg i dette livet....og det er kjipt! Nå er det liksom for sent for meg....selv om jeg bare er 28 år. Dette kjenner jeg ofte på, til tross for at jeg fungerer ok i det yrket jeg har nå. Det anbefales ikke.

Drømmer du om et annet yrke?

Dersom du synes at du bør hoppe av studiet, må du ikke føle at du står "i gjeld" til dine foreldre f.eks.. Det er urimelig dersom det er virkeligheten! Det er menneskelig å velge feil utdanning. Enkelte ganger vet man ikke sånt før etterhvert.

Forstår at mye vil føles surt, men kanskje du da kan-etterhvert- klare å se at det ikke var bortkastet likevel. Du er en erfaring rikere, og har fått masse kunnskap. Det er verdifullt uansett. Du vil få bruk for det du har lest, selv om du ikke blir lege!

Det verste er dette med antall år og studielån...

Men det finnes løsninger på det også.........tenk positivt!

Dette ble litt langt, og skrevet i full fart nå i natta. Sorry! Kanskje er det bare svada det jeg har skrevet, men jeg fikk så lyst til å svare deg!

Det er ikke lett å bli klok på seg selv alltid, håper du finner ut av dette. Framtiden din skal du tilbringe mange mange timer på jobb, det er viktig å være tilfreds med det man skal gjøre da. Ønsker deg alt godt og lykke til!

Hva om du fullfører og så ser om dette er noe du vil drive med eller ikke. Har du utdanningen innen medisin må du vel være ønsket i en rekke ulike jobber, uten at det blir en "doktor" jobb. Elller du kan reise rundt jorden noen ganger før du begynner å jobbe eller fortsetter på en annen utdanning.

Familien din ville jeg ikke tatt hensyn til, selv om det er lettere sagt enn gjort. Synes det er modig av personer som kommer fra familier med høy utdanning å bare bryte ut. Begynne å bygge båter, male eller hva det nå måtte være. Personer fra familer hvor utdanning ikke er et krav står mye friere til å velge hva de vil jobbe med selv. Enten de velger høy eller ingen utdanning.

Problemet ditt er at du blir kvalm av å lese og er umotivert. Jeg ville og tenkt at en pause er det riktige i en slik situasjon, men det vil du ikke. Jeg går ut i fra at du har kontakt med psykolog eller får annen veiledning angående ditt problem. Hvis ikke må du finne deg noen som tar deg på alvor og ikke bare sier at det kommer til å gå bra.

Hvis du bekymrer deg for det sosial i fht til pasienter bør du vel høre på hva de andre sier om deg, og la være å fokusere på dine bekymringer for det.

Stiller du for store krav til deg selv? Kan du skru ned innsatsen litt og heller gjøre mer av andre ting, da tenker jeg på ikke faglige ting? Ta pauser på flere dager når det lar seg gjøre.

Mine tanker oppsummert: Finn deg en behandler/veileder, se om du kan fullføre studiet på et lavere gir.

[Gjest svaksterk]

Jeg forstår dilemmaet.

For å kunne stå i noe på lang sikt, må jobben gi en noe, personlig, ikke bare lønnsmessig.

Du er ung, og verden er full av muligheter. Jeg tror ikke du vil få problemer med å finne deg jobb dersom du skulle velge å hoppe av. På den andre siden så tror jeg kanskje at du ikke vet helt hva du vil riktig enda. Kanskje kunne det være noe å ta en pause fra studiene i første omgang. Gjøre noe helt annet, noe du har drømt om.

Studiet er der når du kommer tilbake. Da vet du kanskje mer hva du vil/ikke vil. Jeg tror også at det kan være lurt å snakke med noen om dette, sortere mer enn du får gjort på internett. En nøytral person er nok det lureste.

Av og til kan slitet bli så stort at det lureste vil være å hoppe av/ta en pause.

Når det er sagt er en av mine beste venninner lege, og hun slet også veldig under utdanningen, men nå er hun en dyktig og kompetent person, som liker jobben sin! :-)

Ønsker deg lykke til! :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Mitt helt klare råd er at du skal fullføre.

Dette skyldes to forhold:

a. Du har ikke noe klart annet ønske.

b. Det finnes så utrolig mange ulike jobbmuligheter som lege.

2. Du skriver dette om din motivasjon: "...tror mitt yrkesvalg henger mye sammen med et ønske om anerkjennelse, respekt, god lønn, sikker jobb, og kontroll.."

Dette er helt vanlige og sunne motivasjonsfaktorer.

Det er dog synd at du ikke synes faget, eller i det minste deler av det, er superspennende. Det tror jeg likevel vil komme :-)

[Gjest gladmor]

Tror du kan bli en god lege, jeg! Det virker som du er seriøs og tar ansvar. Du skriver også selv at du funger,er greit "in charge" (noe som er POSITIVT i en legerolle. At du føler deg som idiot i sosial sammenheng er irrelevant i forhold til yrke, synes jeg).

Er nok eldre enn deg, men har dvelt mye med liknende problemstillinger. Jeg fullførte. Og har det MYE bedre nå- ferdig utdannet. Økt alder og økt faglig trygghet har gitt mer personlig trygghet, og jeg kjenner jeg tar meg selv mindre høytidelig nå. Dermed føles ikke forventningspresset så stort.

Hva ville du gjort om du ikke skal fullføre? Gått ledig? For det ville du vel gjort inntil du fant ut hva du ville? Hvorfor ikke fortsette studie og risikere å sitte igjen med en utdanning? Om du etter utdanning finner ut at du vil jobbe på rema- så GÅR jo det an!

Personlig opplevde jeg at den største faglige interessen kom ETTER ferdig utdanning.

Uansett hva du velger, ønsker jeg deg lykke til. :-)

[Gjest lanterne]

Hei!

Jeg synes absolutt du bør fullføre! I og med at det ikke er et annet yrke du brenner for, ville du vel ikke kunne motivere deg noe mer for et annet studium? Og skal du ikke ta utdannelse, da? Utdannelse er en nødvendighet, så selv om det ikke nødvendigvis er en dans på roser, er det noe man burde presse seg til. Poenget mitt er at jeg ikke tror du vil få det noe bedre ved å velge bort dette studiet du er i gang med. Tenk langsiktig - bit tennene sammen og fullfør - så står du så mye friere! Tror du vil ha mye mer å vinne på lengre sikt ved å fullføre. Selv om du sier at du ikke ønsker det, tror jeg likevel det hadde vært en veldig, veldig god idé med et friår! Kanskje det kan tilføre deg noe du ikke klarer å forestille deg nå. Uansett - 3 år er, i den store sammenheng, lite. Ikke bekymre deg for manglende sosial kompetanse - når vennene dine påstår at du innehar sosiale ferdigheter, er det sikkert riktig.

Lykke til!

Hilsen vordende medisinstudent - som også har det litt stritt, men som prøver å tenke langsiktig

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Mitt helt klare råd er at du skal fullføre.

Dette skyldes to forhold:

a. Du har ikke noe klart annet ønske.

b. Det finnes så utrolig mange ulike jobbmuligheter som lege.

2. Du skriver dette om din motivasjon: "...tror mitt yrkesvalg henger mye sammen med et ønske om anerkjennelse, respekt, god lønn, sikker jobb, og kontroll.."

Dette er helt vanlige og sunne motivasjonsfaktorer.

Det er dog synd at du ikke synes faget, eller i det minste deler av det, er superspennende. Det tror jeg likevel vil komme :-)

Ja, det finnes deler av studiet som ikke alltid er like spennende.

Over skrivebordet mitt hadde jeg et dikt som hjalp meg ofte. Tror jeg husker det fortsatt. Det går omtrent slik:

Veien er lang. Det er langt til mål.

Gi tål..

Når du er fremme, vil du forstå:

På vei er vandreren hjemme.

[maylene]

Hei!

Noen tanker fra meg....

Tviler sterkt på at noen finner innlegget ditt provoserende. Dette er jo reelt for deg!

Et så langt studie som du har valgt er helt klart en styrkeprøve! Jeg har en venn som går dette studiet, har turnusåret igjen-- og jeg har inntrykk av at livet står på "vent", og det er tøft for dem (han og samboern).

Det er nok naturlig å bli litt sliten. Er du helt sikker på at en liten pause ikke kan hjelpe på, være verd forsøket?

Dersom man er sliten blir man umotivert, og tenker kanskje ikke like kreativt?

Kanskje det er videreutdanninger som kan (på sikt) få legeyrket til å "se" annerledes ut for deg?

Jeg forstår godt at du dveler og spekulerer på dette som omhandler din egen sosiale kompetanse - om hvorhvidt den står i stil til legejobben..

Jeg har lurt mye på dette selv- om meg selv....

Jeg er lærer, og skal liksom oppdra og lære bort sosiale ferdigheter, være utadvendt og så videre....jeg føler at jeg er alt annet enn utadvent og sosial. Jeg føler at jeg er kjempe dårlig på f.eks. nære relasjoner! Jeg har derfor vært mye bekymret for hvilken lærer jeg liksom skal kunne bli/være? Jeg var under utdanningen også svært umotivert, og brant ikke av engasjement for pensum akkurat...og var svært redd for at dette yrkesvalget ikke skulle matche min personlighet.

Men nå , etter å ha jobbet i fire år, så har jeg utrolig nok bare fått positive tilbakem. om at barn, foreldre, kollegaer, samarbeidsinst, er fornøyde med den jobben jeg gjør.

Når man er på jobb tar man på seg en rolle, man er proffesjonell, og kanskje kan akkurat dette gå bedre enn du tror!

Utfra det du skriver virker det for meg som at du helt klart har evne til å se andres perspektiv, og har e-q`en din til stede, så jeg tror DU tror for dårlig om deg selv.

Men en følelse av å være malplassert er ikke god i lengden. Jeg føler ofte at jeg lengter etter det yrket jeg egentlig ønsket meg, men ikke turte å begynne å studere på. Det er ingen god følelse. Jeg sitter igjen med en følelse av å ikke få realisert meg i dette livet....og det er kjipt! Nå er det liksom for sent for meg....selv om jeg bare er 28 år. Dette kjenner jeg ofte på, til tross for at jeg fungerer ok i det yrket jeg har nå. Det anbefales ikke.

Drømmer du om et annet yrke?

Dersom du synes at du bør hoppe av studiet, må du ikke føle at du står "i gjeld" til dine foreldre f.eks.. Det er urimelig dersom det er virkeligheten! Det er menneskelig å velge feil utdanning. Enkelte ganger vet man ikke sånt før etterhvert.

Forstår at mye vil føles surt, men kanskje du da kan-etterhvert- klare å se at det ikke var bortkastet likevel. Du er en erfaring rikere, og har fått masse kunnskap. Det er verdifullt uansett. Du vil få bruk for det du har lest, selv om du ikke blir lege!

Det verste er dette med antall år og studielån...

Men det finnes løsninger på det også.........tenk positivt!

Dette ble litt langt, og skrevet i full fart nå i natta. Sorry! Kanskje er det bare svada det jeg har skrevet, men jeg fikk så lyst til å svare deg!

Det er ikke lett å bli klok på seg selv alltid, håper du finner ut av dette. Framtiden din skal du tilbringe mange mange timer på jobb, det er viktig å være tilfreds med det man skal gjøre da. Ønsker deg alt godt og lykke til!

Hei og tusen takk for svar!

Ja, en pause kunne gjort godt. Men jeg føler tiden går fra meg. Jeg var et stykke opp i tjueåra da jeg begynte, og vil jo gjerne ha et barn eller tre før jeg blir for gammel. Kjæreste har jeg ikke hatt tid til siden jeg begynte, da jeg hører til de som må lese veldig mye for å få ting til å sitte, og det blir vel ikke akkurat mer tid til det i årene som kommer, og jeg må også regne med å måtte flytte på meg i forbindelse med turnus. Og så skal man vel ha det godt i mellomtiden? Jeg har ikke hatt det særlig bra siden jeg begynte, og selvfølelsen kryper nedover.

Å jobbe som lærer høres forresten veldig spennende ut. Der har du muligheten til å påvirke og forme unge mennesker for resten av livet, en veldig viktig jobb. Vi får melde oss på et sånn tv-program hvor to bytter liv for en uke ;-)

[maylene]

Hva om du fullfører og så ser om dette er noe du vil drive med eller ikke. Har du utdanningen innen medisin må du vel være ønsket i en rekke ulike jobber, uten at det blir en "doktor" jobb. Elller du kan reise rundt jorden noen ganger før du begynner å jobbe eller fortsetter på en annen utdanning.

Familien din ville jeg ikke tatt hensyn til, selv om det er lettere sagt enn gjort. Synes det er modig av personer som kommer fra familier med høy utdanning å bare bryte ut. Begynne å bygge båter, male eller hva det nå måtte være. Personer fra familer hvor utdanning ikke er et krav står mye friere til å velge hva de vil jobbe med selv. Enten de velger høy eller ingen utdanning.

Problemet ditt er at du blir kvalm av å lese og er umotivert. Jeg ville og tenkt at en pause er det riktige i en slik situasjon, men det vil du ikke. Jeg går ut i fra at du har kontakt med psykolog eller får annen veiledning angående ditt problem. Hvis ikke må du finne deg noen som tar deg på alvor og ikke bare sier at det kommer til å gå bra.

Hvis du bekymrer deg for det sosial i fht til pasienter bør du vel høre på hva de andre sier om deg, og la være å fokusere på dine bekymringer for det.

Stiller du for store krav til deg selv? Kan du skru ned innsatsen litt og heller gjøre mer av andre ting, da tenker jeg på ikke faglige ting? Ta pauser på flere dager når det lar seg gjøre.

Mine tanker oppsummert: Finn deg en behandler/veileder, se om du kan fullføre studiet på et lavere gir.

Jeg gikk hos en psykolog da jeg bodde i Oslo, men da jeg kom inn her fant jeg ut at det sikkert var best å hoppe i det, og så fikk terapien settes på vent noen år. På det tidspunktet hadde jeg fungert bra i nesten et år, men nå begynner jeg jo å lure på om det ikke ville ha vært best å fortsette mens jeg hadde sjansen, og hadde en psykolog det fungerte bra med. Problemene mine gikk på mat, konflikter med familien, og depresjoner. Jeg tror ikke jeg oppfylte kriterier nok til diagnose personlighetsforstyrrelse, men jeg kan umulig ha vært særlig langt unna på det verste. Og nå som jeg ikke lenger graver meg ned i bøker og stenger det ute, kjenner jeg at det ubehagelige begynner å vokse på innsiden. Skal jeg dukke ned i dette sammen med en en ny psykolog nå, er jeg redd jeg ikke kommer opp igjen. Jeg tror også dette kan bli vanskelig å gjøre ved siden av krevende studier. Hvis jeg i det hele tatt vil få en ny psykolog, da. Det er vel mange som trenger det mer enn meg, jeg hadde sjansen og gikk fra den. Studenthelsetjenesten her har bare kortvarige tilbud.

Her øser jeg ut igjen.....

[maylene]

For å si det kort og brutalt. Du er rimelig føkka. Uansett hva du velger å gjøre vil nok ikke problemene dine forsvinne likevel. Hvis du velger å slutte, og har muligheten til å sulle rundt på familiepenger eller noe slikt, vil du alltid plages med negative tanker om alt det tapte som var så nærme.

Hvis du fortsetter, og klarer å fullføre utdannelsen, er det ingen grunn til å tro at de negative følelsene du har i forhold til faget og livet vil endre seg i jobbsituasjon etter endt utdannelse. Ei heller vil det bli bedre av å bytte til en annen type utdannelse eller en annen type jobb. Hvorfor skulle det skje?

For meg fremstår det som helt klart at du har en psykisk lidelse. Det kan virke som det er dystymi. Antagelig er det bare korrekt behandling som vil bedre livet ditt.

Ellers vil jeg si det er godt å se det ikke bare gir fordeler å tilhøre de øvre klasser. Det sosiale presset er mye større der enn i de nedre klasser.

Hei! Jeg leste noe du skrev om deg selv i går, og skjønner at det er nærliggende for deg å tro at dette er dystymi.

Å sulle rundt på familiepenger har aldri vært et alternativ eller en mulighet. Her var det snakk om å følge hjertet istedet for hodet til en forandring, og nyte livet.

Høy utdannelse er heller ikke alltid det samme som høy inntekt, hvis man for eks jobber i det offentlige. Mange penger er ikke det samme som høyt forbruk, og noen foreldre vil også at barna skal greie seg mest mulig selv, uansett antall kroner i banken. Jeg jobbet og slet gjennom hele videregående, og får ikke helt til å se meg selv som en del av noen overklasse.

Men hva mener du man bør gjøre med seg selv hvis man er føkka uansett i det sporet man er i nå?

[maylene]

Jeg forstår dilemmaet.

For å kunne stå i noe på lang sikt, må jobben gi en noe, personlig, ikke bare lønnsmessig.

Du er ung, og verden er full av muligheter. Jeg tror ikke du vil få problemer med å finne deg jobb dersom du skulle velge å hoppe av. På den andre siden så tror jeg kanskje at du ikke vet helt hva du vil riktig enda. Kanskje kunne det være noe å ta en pause fra studiene i første omgang. Gjøre noe helt annet, noe du har drømt om.

Studiet er der når du kommer tilbake. Da vet du kanskje mer hva du vil/ikke vil. Jeg tror også at det kan være lurt å snakke med noen om dette, sortere mer enn du får gjort på internett. En nøytral person er nok det lureste.

Av og til kan slitet bli så stort at det lureste vil være å hoppe av/ta en pause.

Når det er sagt er en av mine beste venninner lege, og hun slet også veldig under utdanningen, men nå er hun en dyktig og kompetent person, som liker jobben sin! :-)

Ønsker deg lykke til! :-)

Ung og ung. Jeg nærmer meg 30 med stormskritt, og som jeg skriver til Javelda lenger nede gir studiet, og mengden tid jeg må bruke for å henge med, meg liten mulighet for å stifte familie midt oppe i det hele, og jeg føler jeg ikke har tid til å ta pause. Turnustjeneste medfører også sikkert flytting hit og dit. Å få barn er noe jeg naturligvis tenker mer og mer på ettersom tiden går. Jeg har riktignok to grunnfag og et halvt mellomfag jeg kunne bygge videre på, men hvordan ville jobbutsiktene bli...

[maylene]

1. Mitt helt klare råd er at du skal fullføre.

Dette skyldes to forhold:

a. Du har ikke noe klart annet ønske.

b. Det finnes så utrolig mange ulike jobbmuligheter som lege.

2. Du skriver dette om din motivasjon: "...tror mitt yrkesvalg henger mye sammen med et ønske om anerkjennelse, respekt, god lønn, sikker jobb, og kontroll.."

Dette er helt vanlige og sunne motivasjonsfaktorer.

Det er dog synd at du ikke synes faget, eller i det minste deler av det, er superspennende. Det tror jeg likevel vil komme :-)

Selv om selvfølelsen blir dårligere for hver dag som går, det gnager i magen, jeg ikke trives med mine medstudenter, og må lese dobbelt så hardt som mange andre for å få det inn?

Miljøet her er ikke akkurat hyggelig eller inkluderende, og noe sier meg at andelen hovne folk er noe høyere her på bygget enn på de andre fakultetene. Og man skal vel trives underveis også, hvis man skal gjøre en god jobb.

Nok syting. Øverland er herved hengt opp på veggen inntil videre.

Hvordan visste du at det var dette du ville bli?

[maylene]

Tror du kan bli en god lege, jeg! Det virker som du er seriøs og tar ansvar. Du skriver også selv at du funger,er greit "in charge" (noe som er POSITIVT i en legerolle. At du føler deg som idiot i sosial sammenheng er irrelevant i forhold til yrke, synes jeg).

Er nok eldre enn deg, men har dvelt mye med liknende problemstillinger. Jeg fullførte. Og har det MYE bedre nå- ferdig utdannet. Økt alder og økt faglig trygghet har gitt mer personlig trygghet, og jeg kjenner jeg tar meg selv mindre høytidelig nå. Dermed føles ikke forventningspresset så stort.

Hva ville du gjort om du ikke skal fullføre? Gått ledig? For det ville du vel gjort inntil du fant ut hva du ville? Hvorfor ikke fortsette studie og risikere å sitte igjen med en utdanning? Om du etter utdanning finner ut at du vil jobbe på rema- så GÅR jo det an!

Personlig opplevde jeg at den største faglige interessen kom ETTER ferdig utdanning.

Uansett hva du velger, ønsker jeg deg lykke til. :-)

Positivt i en legerolle, men som menneske? ofte føler man ikke det positive når man er omtrent kvalt av en ansvarsfølelse. Det er det nettopp det jeg lurer på: Hele livet har alt dreid seg om ansvar og gravalvor, og nå som jeg vet at livet bør være litt behagelig også, ser jeg ikke lenger for meg at jeg er nødt til å redde liv og styre med å hjelpe andre dag ut og dag inn for å føle at livet har mening. Og det ser ikke lenger like lyst ut å sette familiestiftelse på vent til uti 30-årene. De jeg kjenner som begynte sin utdannelse like etter videregående er ferdige nå, og har begynt å styre med barn og bryllup. Det virker mye mer meningsfylt enn å gå her og surre med usikkerhet og en vond magefølelse.

Om jeg ikke skal fullføre, kunne jeg alltids ha bygget videre på et par grunnfag m.m. jeg har tatt. Kanskje hadde jeg endt opp som lærer på videregående, men kanskje er det like meningsfylt. Da får jeg ihvertfall fritid under utdanning, og sjansen er stor for at jeg finner et miljø som ikke er destruktivt for meg. Hva så om jeg hadde tjent mye mindre. Spørsmålet er bare om jeg vil bli tilfreds. Gud, som jeg kverner på. Hva gjorde til at du bestemte deg for å fullføre?

[maylene]

Hei!

Jeg synes absolutt du bør fullføre! I og med at det ikke er et annet yrke du brenner for, ville du vel ikke kunne motivere deg noe mer for et annet studium? Og skal du ikke ta utdannelse, da? Utdannelse er en nødvendighet, så selv om det ikke nødvendigvis er en dans på roser, er det noe man burde presse seg til. Poenget mitt er at jeg ikke tror du vil få det noe bedre ved å velge bort dette studiet du er i gang med. Tenk langsiktig - bit tennene sammen og fullfør - så står du så mye friere! Tror du vil ha mye mer å vinne på lengre sikt ved å fullføre. Selv om du sier at du ikke ønsker det, tror jeg likevel det hadde vært en veldig, veldig god idé med et friår! Kanskje det kan tilføre deg noe du ikke klarer å forestille deg nå. Uansett - 3 år er, i den store sammenheng, lite. Ikke bekymre deg for manglende sosial kompetanse - når vennene dine påstår at du innehar sosiale ferdigheter, er det sikkert riktig.

Lykke til!

Hilsen vordende medisinstudent - som også har det litt stritt, men som prøver å tenke langsiktig

En annen utdannelse kunne nok blitt annerledes på flere måter. Min motivasjon for å velge en annen, og kortere, utdanning er mer fritid, forhåpentligvis et bedre studiemiljø, tid til å stifte familie, i det minste treffe en mann, og å føle at jeg holder tritt med mine jevnaldrende venner. Og kanskje finne en psykolog og få tid til å grave opp det som ligger og presser på som kanskje egentlig saboterer alt for meg for alt jeg vet. Jeg visner ihvertfall her jeg er nå, så jeg vet ikke hvor lenge jeg bør fortsette å bite.

[Gjest rota]

Jeg synes du skal fullføre jeg. For hvis du ønsker barn og mann og hele pakka, så har du tid til det etterpå. Mange får nå barna sent, nettopp fordi de skal realisere seg selv først som det så fint heter.

Og hvis du ender opp som hjemmeværende husmor med ørten barn, så vil det utvilsomt være positivt for selvtillitten å vite at man faktisk er utdannet lege. Og kan starte å praktisere når barna har blitt noen år f.eks.

Tenk på barna dine, om de skal ha en mor som ergrer seg grønn fordi hun ikke fullførte.

Selv om studiet er hardt og krever innsats, så prøv og finne på noe morsomt innimellom som gir mening utenom studiene. Kanskje finner du en kjæreste, og studiene blir da kanskje både mere meningsfulle og mindre slitsomme.

Lykke til Dr. maylene

[Gjest svaksterk]

Ung og ung. Jeg nærmer meg 30 med stormskritt, og som jeg skriver til Javelda lenger nede gir studiet, og mengden tid jeg må bruke for å henge med, meg liten mulighet for å stifte familie midt oppe i det hele, og jeg føler jeg ikke har tid til å ta pause. Turnustjeneste medfører også sikkert flytting hit og dit. Å få barn er noe jeg naturligvis tenker mer og mer på ettersom tiden går. Jeg har riktignok to grunnfag og et halvt mellomfag jeg kunne bygge videre på, men hvordan ville jobbutsiktene bli...

Du kjenner deg selv best, og en liten *lufting* av tanker er alltid lurt.

Uansett alder skal ikke studier være bare et ork, men man kan jo finne noen og stifte familie samtidig.

Fritid må man ha uansett type studie tror jeg.

Jeg tok selv en pause fra studier i mars, og det var det lureste jeg har gjort, enda jeg nettopp fylte 30 ;-)

Nå skal jeg begynne på igjen og er vel ikke ferdig før jeg er 35 år.

Jeg kan bare snakke for min egen del, og jeg hadde presset meg til randen, hvis det går den veien er det nok lurt å si stopp.

Svarene er det kun du som sitter på :-) Et slikt studie er krevende, men jeg tror mange trives når de er ferdige og begynner å jobbe.

Hvis motivasjonen din er kun ytre styrt, og du ikke har noen som helst indre motivasjon for det du gjør er muligens tenkeboksen riktig. (Nå motsier jeg muligens NHD, men.. )

Kanskje er det nok å gjøre små endringer i hverdagen, slik at ting går lettere, og ikke slutte på studiet som er løsningen?

Svaret sitter kun du på, men jeg ønsker deg uansett lykke til!

[Gjest svaksterk]

Ung og ung. Jeg nærmer meg 30 med stormskritt, og som jeg skriver til Javelda lenger nede gir studiet, og mengden tid jeg må bruke for å henge med, meg liten mulighet for å stifte familie midt oppe i det hele, og jeg føler jeg ikke har tid til å ta pause. Turnustjeneste medfører også sikkert flytting hit og dit. Å få barn er noe jeg naturligvis tenker mer og mer på ettersom tiden går. Jeg har riktignok to grunnfag og et halvt mellomfag jeg kunne bygge videre på, men hvordan ville jobbutsiktene bli...

Eh, et lite tillegg

Det er ikke de mest arrogante som blir de beste legene ;-)

Du har nok mye bra å tilføre hvis du fullfører :-)

[Gjest cecelia]

Ung og ung. Jeg nærmer meg 30 med stormskritt, og som jeg skriver til Javelda lenger nede gir studiet, og mengden tid jeg må bruke for å henge med, meg liten mulighet for å stifte familie midt oppe i det hele, og jeg føler jeg ikke har tid til å ta pause. Turnustjeneste medfører også sikkert flytting hit og dit. Å få barn er noe jeg naturligvis tenker mer og mer på ettersom tiden går. Jeg har riktignok to grunnfag og et halvt mellomfag jeg kunne bygge videre på, men hvordan ville jobbutsiktene bli...

Hei. Det er sikkert ikke bare, bare når ingen her gidder klappe deg med hårene ;-) Foreleseren min (anatomi osv på sykepleienivå) var en nyutdannet lege som hadde fått to barn underveis i studiene. så sant du ikke faller helt av, noe en del gjør, er det faktisk smart å få barn under utdanning. Praktisk og økonomisk. Det er ikke så fleksibelt i en jobb... Vel, når det gjelder medisinstudier er de kanskje mer krevende enn andre studier og leger har kanskje lettere muligheter for fleksible jobber... Dag, natt, deltid...Vel, noe å tenke på likevel.

Så lenge det ikke er noe helt bestemt du ønkser å gjøre, som studiene står i veien for, ville jeg ikke hoppet av. Da ville jeg bitt tennene sammen inntil dette evt sto klart framfor deg. Men du vet selv din egen grense, blir du syk av dette skal du ikke presse deg! Det er ingen skam å snu. Sjekk med lånekassa, er ikke sikkert reglene er som du tror. I alle fall ikke hvis du kan bygge videre på medisinstudiene på en eller annen måte.

Ellers må jeg bare si at jeg misunner deg litt. Ikke bekymringene, men at du har ordnet deg mulighetene til å bli lege. Er selv 30 år, og utdanner meg innen alternativ medisin (forresten en fin måte å bli en rebell på blant hovne legestudenter -> orientere deg mot det alternative. Mye spennende! ). Ble så tent på det vi lærten innen skolemedisinen at jeg skulle ønske jeg var lege i bånn.

Ønsker deg veldig lykke til med hva enn det måtte bli!