barnas psyke...

[Gjest collett]

Jeg er mor til en gutt på 8 år. Han er en fin og aktiv gutt på mange måter, men han har en side som bekymrer meg litt. Han har alltid vært en grublende og filosoferende type. Dette har mye positivt ved seg, men også noe som ikke er så bra. Han tenker en del på triste ting som f.eks døden. Det er tydelig at han sliter med disse tankene og at de fremkaller engstelse hos ham. Han funderer på hva som skjer når vi dør og hvorfor vi egentlig lever. Det er tydelig at denne melankolien kommer over ham med jevne mellomrom, kanskje spesielt når han skal legge seg. Han har også en tendens til å tillegge ting rundt seg tanker og følelser. Har f.eks vanskelig for å kaste ting fordi han ser for seg at det som blir kastet roper "hjelp" fra søppelbøtta..

Selv var jeg akkurat som gutten min da jeg var liten. Og nettopp derfor synes jeg dette er vanskelig. Jeg husker selv at jeg lå en del våken og var redd for døden f.eks. Jeg hadde veldig dypsindige tanker allerede som liten. Og jeg følte at alle andre klarte å glede seg mer over livet enn meg. De hadde liksom ingen ting å bekymre seg for, virket det som. Jeg misunte de andre denne evnen til å "leve på overflaten" i stedet for å grave seg ned i alle mulige vanskelige sider ved livet.

Som voksen har jeg funnet en annen trygghet. Dette er jeg veldig opptatt av å formidle til min sønn. At døden ikke er noe å være redd for f.eks. Jeg er glad for at han tør å være åpen mot meg og fortelle hva han tenker. Det turde ikke jeg da jeg var liten. Men jeg lurer på hva jeg skal si til ham. Hva kan jeg si som kan få ham til å slutte å tenke på alt dette vanskelige? Eller er ikke det mulig?

Jeg vil gjerne høre hvilke erfaringer andre har med slike "filosofiske" barn. Er alle barn slik? Hvordan er det lurest å forholde seg til dem? Hva tror dere?

[Carwing]

Du kan søke hjelp på BUP dersom du trenger litt hjelp til barnet ditt.

Andre forslag er som du sikkert allerede vet å høre hva han er redd for med døden. Hvor sannsynlig er det at han skal dø? Fortelle som du kanskje nevnte at du hadde det likt, men du er ikke redd lenger, og døde heller ikke. Hvor mye bør man bruke på slike triste tanker? Kan han si ting til seg selv som gjør at han slipper "Jeg trenger ikke tenke så mye på døden" etc. Eller la han visuelt forestille seg en fjøl som kommer rekende nedover elva og at tanken om døden "hopper" på fjøla og bare glir bort med den.

Det var mine tanker! :-)