For sikkerhets skyld, kan det være bipolar?(veldig langt!)

[Gjest veldig usikker dame]

Helt siden jeg var født har jeg vært et stille barn. Kunne sitte i timesvis å leke med en leke alene. Jeg var fryktelig sta og nektet å svare på spørsmål om jeg ikke ville det selv. Samt at jeg kunne sitte å studere folk lenge, ”det så ut som om du kunne se rett gjennom menneskene”, som min mor sier.

Hadde normalt med venner og hadde ikke merkbare sosiale problemer.

Først da jeg nærmet meg 12 års alderen ble min sosiale angst merkbar for meg. Ville ikke si noe høyt i klassen for.eks.

Trakk meg mer tilbake i denne perioden og satte stor pris på å få være alene, har tre mindre søsken.

Da jeg ble 14 ble jeg plutselig, nesten over natten, forvandlet til opprører. Gikk på undomsskolen, fikk mange nye venner, begynte å feste, fikk kjæreste og forandret stil fra ubetydelig til typisk fjortis freak.

Slik fortsatte årene, med sine normale opp og ned turer og mye festing flytting pga skolegang osv.

Da jeg var rundt 18 snek depresjonen seg for alvor inn i livet mitt. Fikk også mye angst, både panikk og generell. Opplevde å miste kontrollen over kroppen min og kontrollerte dette med å slutte å spise (noe jeg fortsatt sliter med). Hadde grei ordning på livet mitt ellers og gikk skole som jeg stortrivdes i.

Mistet mine tidligere venner en for en. Hadde på en måte nok med min daglige kamp og ville helst være i fred. Samt at jeg var veldig redd for at noen skulle ”se ”mine problemer.

Jeg er i dag 30 år og har opplevd årene i mellom som kaotiske. Perioder med festing, mange kortvarige jobber, flytting, nye kjærester (min nåværende samboer har jeg vært sammen med i 8 år). Depresjoner og tiltaksløshet som er etterfulgt av perioder da jeg skal ordne alt dette med nye jobber, flytting eller personlige prosjekter, som å starte egne firma (som for øvrig var noe urealistisk).

Eneste stabile interesse er billedkunsten og tegningen, som jeg i perioder har stor nytte og glede av. Stiller ut bilder inn i mellom og har fått gode kritikker og noen har klart latt seg provosere over verkene, noe jeg bare setter pris på.

Mitt siste ”yrke” har vært å stå i butikk, selger, og da ofte med aleneansvaret over butikken. Er perfeksjonistisk, pliktoppfyllene og stiller store krav til meg selv. Dessverre opplevde jeg å bli totalt utslått av pannikkangst/agorafobi. Og min ”store sorte hemmelighet” måtte avsløres.

Til legen med svimmelhetssymtomer som han avfeide med klar beskjed om å begynne hos psykolog, det ble selvfølgelig tatt helt fine blodprøver i tillegg. Symelding og en rask forverring av depresjon ble også ett faktum. Psykologen reiste på ferie og jeg startet på ”lykkepiller”.

Etter en periode fikk jeg følgende symtomer:

-Angst og agorafobi klart forbedret

-Ekstrem seksuell lyst-nettsexprat, telefonsexprat og normal sex med samboer.

-Uvanlig pratsom- fikk mange nye venner på nettet siden mine RL venner er borte. Kunne snakke i telefon i timesvis med disse, brukte mye penger på kontantkort den tiden. Forelsket meg til og med i den ene av nettvennene mine, noe jeg finner merkelig nå i dag, hadde ikke dårlig samvittighet for dette. Hadde også lange telefonsamtaler med noen i familien, som i ettertid har reagert på min oppførsel.

-Tankekaos- fikk ikke tak i tankene mine, de fløy i hjernen, jeg opplevde dette som utrolig slitsomt.

-Idèmyldring- har noen ferdige og noen halferdige "kunstverk" liggende fra den tiden. Planla en hel kunstutstilling i hodet.Som ennå ikke er fullført

-Store problemer med konsentrasjonen

-Irritasjon- glefset til samboeren om han snakket eller forstyrret meg. Brølte, hylte, raserianfall.

-Fikk ikke gjort noe husarbeid, for jeg hadde nok med mine prosjekter. Lot samboeren ta seg av det.

-Kunne le hysterisk av for.eks meg selv og mine problemer. For så å føle med deprimert, kaostisk og desperat.

-Mistet interessen for de tingene jeg vanligvis setter pris på.

-Bestemte meg for å slutte å spise pga. ett ønske om hjelp samt ønske om å dø. Gikk ned mange kilo. Spiste ca en brødskive pr dag.

-Begynte å føle meg verdiløs og at ingen brydde seg om meg.

-Var enormt sliten både fysisk og psykisk

-På ett eller annet tidspunk bestemte jeg meg for at jeg skulle flytte, ville ikke ha noe med verken samboer eller familie å gjøre. Begynte så vidt å planlegge denne ”flyttingen”. Dog ville jeg aldri hatt krefer til å fullføre det.

-Befant meg i en drømmetilstand, mistet på en måte kontakten med verden og følte at jeg levde i en film. Samme følelsen som et panikkangstanfall bare at det var konstant.

Ca.en mnd gikk med disse symtomene, jeg greier ikke å sortere hvordan rekkefølgen var eller varigheten av de enkelte symtomene, men har en formening om at de gled litt inn i hverandre. Psykologen hjemme fra ferie.

Husker ikke så mye av psykologtimen, men mener jeg har snakket om forskjellige ting og husker jeg sitter å banker meg på hode pga tankekaos. Da han om sider fikk meg til å begynne å gråte ble det bestemt at jeg skulle legges inn.

Dette er nå fire mnd siden og jeg er på bedringens vei, fundere fortsatt bare over en ting:

Er det mulig at jeg kan være bipolar ut i fra noe av dette, eller er dette helt vanlige symtomer på depresjon og angst (eller unnvikende pf som er min diagnose)?

Føler at ingen av mine behandlere egentlig har rukket å bli kjent med meg før jeg fikk den diagnosen, men bare sett den desperate og deprimerte siden av meg.

Uff, kunne skrive mye mer, men innlegget er for langt allerede.