Fysisk syk av psykisk stress?

[Avena Zea]

Hei. Dette er noe jeg gjerne vil ha svar på av lege, men jeg er veldig fattig og har vært mye hos lege.. Kanskje noen her kan gi råd, og forhåpentligvis fagpersonen på forumet. Mine leger har ikke svart meg på følgende: Kan jeg være så sensitiv psykisk at jeg pådrar meg alvorlige fysiske sykdommer? I så fall burde jeg begynne med medisiner mot psyken for å kvitte meg med de fysiske problemene? Jeg vil utdype hvorfor jeg lurer på dette. Det blir veldig langt, men jeg er veldig bekymret, og har ikke fått sagt alt jeg ville til legene, for de avbryter så lett og da faller jeg av..

Jeg er en jente på 21 år som har veldig lett for å bli deprimert. Det har jeg slitt med siden jeg kom i puberteten. Jeg slet lenge med angst tidligere, men nå føler jeg kun ubehag ved sosiale anledninger der folk har sagt de veldig gjerne vil ha meg der, og det er ofte, for folk har en tendens til å like meg...

Men det er ikke problemet, problemet er at etter psykisk stress går det månedsvis med fysiske problemer.

Jeg har en tendens til å være mye deprimert, men jeg har en fantastisk kjæreste som jeg elsker, som gjør livet veldig lett å leve, men deprisjonene kommer altså uansett. Jeg fra de siste årene etter ungdomsskolen vært veldig mye syk, hvis noe går i byen får jeg det, og gjerne flere runder...

Våren 2004 fikk jeg panikk og hadde et stort sammenbrudd pga at jeg ikke taklet jobben min. Jeg led med sterk angst i mange mnd før og etter sammenbruddet. Når jeg endelig hadde sluttet helt offisielt i jobben klarte jeg å roe meg ned.

Men hunden min døde av kreft i juni, og det var en STOR påkjenning for meg. Jeg kunne gråte så hardt at jeg var seriøst redd for å dø av at hjertet mitt eller noe inni magen/brystet skulle sprenges/sprekke på grunn av presset som kom når jeg gråt. Den sommeren var jeg veldig tykk (fått det bekreftet av andre at jeg var usunt tykk (kun) rundt magen (epleform)) og jeg begynte å få vondt i magen etter sterk middagsmat. Det gikk forsåvidt over mot slutten av sommeren. Men jeg var ofte trist, og da veldig trist. Jeg oppdaget at jeg kunne gråte slik jeg gjorde da jeg var barn, med de spesielle lydene, hule hyl fra brystet. Hjerteskjærende, som gjorde kjæresten min veldig trist.

Høsten 2004 var kjæresten min (vi har vært sammen siden vi var 16 år) borte i fem uker i USA. Da fikk jeg store problemer med magen etterhvert, siste ukene hadde jeg vondt i magen daglig og hadde "nesten diare", kontinuerlig depresjon og sov veldig mye. Når han kom hjem fortsatte smertene og jeg hadde diare og forstoppelse om hverandre i tillegg til uregelmessig menstruasjon i over et halvt år!

Jeg var to ganger hos legen, men han var lite interessert og tok noen blodprøver etter veldig sterkt press fra meg. Han sa det ikke var noe galt med meg! Jeg fikk tatt blodprøve på cøliaki, siden jeg har det i familien min, men den sa jeg ikke hadde DET.

Magesmertene avtok og jeg begynte å gå ned i vekt. Menstruasjonene var regelmessig den sommeren, og jeg hadde en fin sommer med svak depresjon, litt munnsår men ellers hyggelig. En alternativlege diagnostiserte meg med Paratuberkulose i juni, men jeg har ikke fått spurt noen om det er mulig å ha.

Så høsten (2005) dro kjæresten min utenlands igjen, men denne gang i to hele mnd! Da kom det i løpet av de første ukene hvite sår som svei veldig i munnen min. Det var helt tilfeldig hvor i munnen, på tungen, på innsiden av kinnet, ganen eller på tannkjøttet.

Jeg brydde meg lite om de, men etterhvert begynte det å komme flere, og der noen forsvant kom flere en annen plass. Kjæresten min kom hjem og jeg lå syk med influensa første uken, og så blomstret det opp en infeksjon i munnen min som gjorde at jeg ikke var i stand til å snakke eller spise, å drikke vann gjorde vondt!

Da ble jeg sendt til min nye fastlege, og hun hadde nesten ikke sett maken før. Hun gav meg en salve og tips om to munnskyllevann. Jeg kjøpte begge. Det tok en mnd å kvitte seg helt med sårene med hjelp av medisinene, men de kom igjen hver gang jeg spiste noe med sukker i. Når det var på sitt mest ekstreme kunne jeg ikke spise noen form for karbohydrater eller raffinerte produkter, men rotgrønnsaker gikk bra, foruten potet..

Det sier seg selv at det var flere måneder med lite næringsrik føde og mye smerte, og skolen gikk nesten i dass. Jeg lurte flere ganger på om jeg ikke bare kunne få dø, men min kjærlighet til kjæresten min har så langt holdt meg i live. Jeg som trodde dødstankene var borte...

Men etterhvert som skolen krevde mer enn jeg kunne gi begynte magesmertene igjen. Jeg har forsåvidt ikke hatt normal avføring på over tre år nå... Legen min fant nettopp ut at jeg lider av B12 mangel, lavt i lagrene, og jeg skal begynne på sprøytekur for det. I 2005 gikk jeg ned 10 kilo og var frisk i små perioder. Jeg ble sparket fra jobben fordi jeg gjenntatte ganger forsov meg, og hvis skolen kunne gjøre det samme ville de gjort det for lenge siden. Legen min tror ikke sårene kom av B12-mangelen, men siden de foreløpig har forsvunnet bryr hun seg ikke med det. De forsvant når skolen sluttet for ferien.

Nå har jeg begynt å få vondt i magen igjen, det er hovedsaklig rett under venstre ribbein det er mest vondt, ved milten?

Jeg glemte å nevne for legen min at jeg kanskje har observert mørkerød avføring, men det var fordi jeg var usikker på om det kunne være blod eller ikke.

Så noen tillleggsopplysninger: Hunden min gjorde noe hun aldri før hadde gjort et par mnd før hun døde. Hun var en slik hund som aldri slikket noen, men en dag jeg satt på do og hun lå ved siden av føttene mine begynte hun å lukte på leggene mine, og så begynte hun å slikke helt febrilsk på den høyre leggen min, i mange minutter. I ettertid har jeg lurt på om det var noe hun prøvde å si meg, men jeg vet ikke.

Jeg har letet på nettet selv etter sykdommer jeg kan ha, og ufyselig mange passer... Cøliaki, Crohns og kronisk leukemi... (jeg fikk akutt anemi da jeg var ett år gammel. Legene fant aldri ut hva det var, men blodprosenten min var på nivå 2,3 eller 3,2, i alle fall skulle jeg ha vært i dyp koma da jeg kom til sykehuset. Jeg fikk overført 5 poser blod etterhvert, og etter et par dager var jeg frisk nok til å dra hjem..)

Kjæresten min er veldig bekymret, og venninnen min også. Når vi avtaler å gjøre noe spør hun om jeg er stabil nok til å kunne si ja til å gjøre noe krevende, om jeg kommer til å være frisk når avtalen er... Jeg har sagt ja, men blitt syk rett før.. Nå tør jeg ikke si ja lengere.

Huff, jeg er så redd, men så er jeg redd det bare er tåpelig av meg å være bekymret. Jeg ser jo på en måte en sterk tilknytning mellom psykisk og fysisk helse, men hva om jeg har vært så mye deprimert at jeg har fått kreft?

Jeg sliter visst litt med en anelse angst allikevel...

[Carwing]

Det er en sammenheng mellom stress og noen typer fysisk sykdom. For kreft leste jeg at det ikke er noen sammenheng mellom stress og det å utvikle celledeling. Men etter at man hadde fått kreft var det større sjans for spredning hos de som var deprimert eller under ukontrollerbart stress. Siste jeg leste var at det ikke var noen sammenheng der heller, men at de som har en positiv innstilling har det bedre den tiden de lever, selv om de ikke lever noe lenger enn de med en negativ innstilling.

Kanskje du kan få hjelp av psykolog?

[Gjest LucySky]

Det er en sammenheng mellom stress og noen typer fysisk sykdom. For kreft leste jeg at det ikke er noen sammenheng mellom stress og det å utvikle celledeling. Men etter at man hadde fått kreft var det større sjans for spredning hos de som var deprimert eller under ukontrollerbart stress. Siste jeg leste var at det ikke var noen sammenheng der heller, men at de som har en positiv innstilling har det bedre den tiden de lever, selv om de ikke lever noe lenger enn de med en negativ innstilling.

Kanskje du kan få hjelp av psykolog?

Klart man blir syk av å være redd.

Men så veldig syk er du jo ikke, selv om vond mage og munnsår og sånn er ubehagelig, er det ikke sykdom.

Prøv å si til deg selv når du går og kjenner på hvor "syk" du er at "oj, nå er jeg jammen lei meg".

Prøv å gjøre deg selv og vondtene dine mer allminnelige.

For det er det de er. Selv om de er ubehagelige.

Du er en følsom og lettbeveget person. That's it. Velkommen i klubben.

[firebird1365380441]

Kanskje mageproblemene dine kan være en tilstand som kalles "irritert tykktarm/irritert colon"???

Symptomene dine ang magen er temmelig like symptomene på denne tilstanden.De kan minne om Chrons og Ulcerøs Kolitt også,men egentlig mest om irritert tykktarm. Vekselsvis diare og forstoppelse/hard mage, smertene på venstre side av magen, trøtthet osv er også likt irritabel tykktarm.

Kanskje du burde fått gjort en undersøkelse av tykktarmen og tynntarmen,såkalt colonoskopi??En slags slange med et kamera på og diverse utstyr til å ta små hudprøver med blir ført opp i tarmen via endetarmen.Dette kan fastlegen din søke om for deg.Under en slik undersøkelse kan man også fastslå om hvorvidt du har andre tarmsykdommer ,som bla Ulcerøs Kolitt, Morbus Chron, eller ikke.Undersøkelsen kan være ubehagelig,men hvis man er så mye plaget som deg,er den nok verdt å få gjort likevel.

Psykisk stress kan gi mange fysiske symptomer(psykosomatiske lidelser) og mage/tarm problemer er bare en av mange, og temmelig vanlig,tror jeg.

Jeg har selv Ulcerøs Kolitt.Jeg har ikke hatt "aktiv" sykdom på rundt 3-4 år og står ikke lenger på medisinering.Men tidligere merket jeg godt at kolitten ble verre når jeg hadde det tungt psykisk.Irritabel tykktarm er visstnok ingen farlig tilstand, i hvert fall ikke det jeg vet...correct me if I'm wrong...

Selv om det ikke er farlig, kan det være plagsomt nok.

Men,som jeg har sagt,en undersøkelse for å ta bilder/prøver fra ende,tykk og tynntarmen, kan nok være smart.

Muligheten for mindre og mere alvorlige tarmsykdommer kan jo å være tilstedet.Det er bedre å få vite om det kan være noe galt, enn å gå å gruble hele tiden.Det blir man ikke akkurat bedre av heller....

Lykke til ;0)

Hilsen fra